Den salige Vilhelm Josef Chaminade (1761-1850)

Den salige Vilhelm Josef (fr: Guillaume-Joseph) ble født som Vilhelm Chaminade den 8. april 1761 i Périgueux ti mil nordøst for Bordeaux i Frankrike. Han tok Josef som fermingsnavn og foretrakk siden det navnet. Han var den nest yngste av femten barn av Blaise Chaminade og Katarina Bethon. Det var en dypt from familie, og i tillegg til Vilhelm ble tre av hans brødre prester. Som tiåring begynte han i 1771 på gutteseminaret i Mussidan, tre mil nærmere Bordeaux, hvor en av hans brødre var professor. Fire år senere avla han private løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet.

Han ble på kollegiet i tyve år, først som student, deretter som lærer, intendant og kapellan. Han ble presteviet i 1785. Som ung ble han kurert for en skade i foten etter at han hadde avlagt løfte om å foreta en valfart til Maria-helligdommen i Verdelais. Men i urolighetene som fulgte etter utbruddet av Den franske revolusjon ble han i 1790 tvunget til å forlate kollegiet, og bortsett fra tre år i eksil skulle han tilbringe det meste av sitt lange liv i Bordeaux.

I den vanskeligste perioden av revolusjonen tvang forfølgelsene ham til å gå under jorden på grunn av trusler mot hans liv. Erkebiskop de Cice var i eksil, og kirkene, hvis de i det hele tatt var åpne, var i hendene på det konstitusjonelle presteskapet – de som i 1791 hadde avlagt den skismatiske Konstitusjonseden til den revolusjonære regjeringen. De prestene som i likhet med p. Chaminade hadde nektet å avlegge eden, ble tvunget til å søke ly og måtte gå rundt i forkledning. Det var legfolket, og særlig kvinnene, som bevarte og brakte videre den kristne lære, dannet et kommunikasjonsnettverk for prestene som nektet å avlegge eden, distribuerte sakramentene og ga moralsk oppmuntring til de døende, inkludert fengslede prester som ventet på henrettelse, underviste de unge, støttet de svake og vitnet om troen – noen ganger måtte de betale med sitt liv.

Chaminade fortsatte sin tjeneste i Bordeaux fra 1791 til 1797, åpent når han kunne og i hemmelighet når han måtte. Han hadde en slik suksess med å forkle seg og skjule sine gjemmesteder at politiet etter utallige forgjeves forsøk på å finne ham erklærte at han måtte ha forlatt byen. Dette betydde at hans navn ble ført opp på den offisielle listen av emigres, som inneholdt navnene på dem som var nektet å komme tilbake til Frankrike. I 1795 fikk han den delikate oppgaven å ta inn igjen i bispedømmet de prestene som hadde avlagt konstitusjonseden, men som nå ønsket å forsone seg med Kirken. Han banet vei for gjeninntakelsen av rundt 50 prester.

I en periode med relativ toleranse i 1797 kom han ut fra sitt skjulested for å utføre sin tjeneste åpent. Men det kom et plutselig skifte i den politiske situasjonen under Direktoratet, og han ble arrestert, anklaget for å ha kommet tilbake fra eksil uten tillatelse, og han ble tvunget til å forlate Frankrike. Han tok tilflukt i Spania og tilbrakte tre år i Zaragoza, hvor han ba ved helligdommen til Jomfruen av Pilár. Her delte han skjebne med tusenvis av andre landflyktige, og planla for en ukjent, men forhåpentlig retur til Frankrike. Med slutten på revolusjonen i 1800 vendte han tilbake til Bordeaux. Han ble utnevnt til administrator for det hardt rammede bispedømmet Bazas, og han klarte å gjenskape det til en slags normal situasjon innen to år. I 1801 fikk han tittelen Apostolisk misjonær av Den hellige Stol.

Samtidig begynte han i Bordeaux et arbeid som skulle beskjeftige ham i de neste femti år. Han samlet sammen en gruppe unge menn og kvinner, noen av dem hadde han kjent i årene med forfølgelse, og han grunnla en kristen «kommunitet» for gjensidig støtte som tiltrakk seg mennesker fra alle samfunnslag og alle deler av byen. Først arbeidet han i begrensede og midlertidige lokaler, men i 1804 etablerte han et permanent hovedkvarter for sitt arbeid i det tidligere kapellet til Madelonnette-søstrene. Dette ble sentret for Madeleine-brorskapet, og det er fortsatt i marianistenes eie og er en vital storbykirke i Bordeaux.

Chaminades konsept for det nye brorskapet var å samle alle kristne – menn og kvinner, unge og gamle, legfolk og prester – til et unikt samfunn av Kristi etterfølgere som ikke var redde for å bli kjent for dette. De skulle være viet til å leve og dele sin tro og hengiven til å støtte hverandre i å leve ut evangeliet i fullt monn. Foretaket ble satt under beskyttelse av Jomfru Maria. Etter hvert som Chaminades egen innsikt økte, kom han til å se på brorskapet som Marias Familie, viet til å dele hennes misjon med å bringe Kristus inn i den samtidige verden. Brorskapet var karakterisert av en dyp sans for alle kristnes likhet, uansett status i livet, av en styrkende ånd av gjensidig avhengighet, av en effektiv omsorg for individuell åndelig vekst og, som Chaminade sa det: av å «presentere til verden den utrolige og attraktive virkeligheten av et folk av helgener».

Side ved side med ham i hans bestrebelser var den ærverdige Marie-Thérèse Charlotte de Lamourous (1754-1836). Henne hadde han møtt i den vanskeligste perioden av revolusjonen, da forfølgelsene hadde tvunget ham til å gå under jorden. Hun var en svært viktig del av den katolske kommuniteten som fortsatte å utføre sin åndelige misjon under de vanskeligste omstendigheter. Hun ledet brorskapets avdelinger for unge kvinner og for gifte kvinner. Samtidig som Chaminade administrerte bispedømmet Bazas og innledet sitt arbeid med brorskapet, oppmuntret og hjalp han også Marie-Thérèse i hennes anstrengelser for å skape et miljø der prostituerte som ønsket å endre sine liv, kunne finne den støtte de trengte. I 1808 ble han oppmerksom på det arbeidet som den ærverdige Adèle de Batz de Trenquelléon (1789-1828) og hennes medhjelpere utførte i området Agen, rundt ti mil opp elven Garonne. Hennes forening var på mange måter likt Madeleine-brorskapet, så de to gikk sammen.

Ut fra brorskapet utviklet de to marianistiske ordenene i Marias Familie seg, nemlig Instituttet av Marias døtre, som Chaminade grunnla sammen med Adèle i 1816, og Marias selskap, marianistene (Societas Mariae – SM) – ikke å forvelske med maristene (også Societas Mariae – SM), grunnlagt i 1824 av den ærverdige franske presten Jean-Claude-Marie Colin (1790-1875). De tre grunnleggelsene Madeleine-brorskapet, Marias døtre og marianistene, betraktes som utspringet for den marianistiske karisma. De har felles trekk, felles ånd og de samme mål og formål. Og de er fortsatt i dag ulike segmenter i den marianistiske familien. I 1839 fikk de to instituttene decretum laudis fra pave Gregor XVI (1831-46).

I Zaragoza hadde Jomfru Maria vist seg for ham og gitt ham i oppdrag å stifte en orden. Marianistene ble offisielt grunnlagt i 1817, da syv medlemmer av brorskapet ble medlemmer av den nye kongregasjonen. Den er unik ved at den inkluderer tre kategorier av medlemmer: prester, brødre som underviser og legbrødre. Utdannelse var et av tidens viktigste behov, og like etter grunnleggelsen overtok marianistene en skole, og begge instituttene har siden drevet med utdannelse i grunnskoler, videregående skoler og yrkesskoler. De underviste for å utdanne og forme sine elever i troen. P. Chaminade planla også et ambisiøst prosjekt for å danne et nettverk av lærerskoler for kristen utdannelse. Noen av disse skolene ble grunnlagt av søstre og brødre, men revolusjonen i 1830 gjorde det umulig å fortsette med dem. Etter 1836 etablerte Marias døtre flere landsens skoler i det sørvestre Frankrike for utdannelse av kvinner.

I tillegg til de tre klosterløftene om fattigdom, lydighet og kyskhet har marianistene et fjerde løfte som innebærer stabilitas (stedbundethet), trofasthet mot kongregasjonen og en spesiell konsekrasjon til Maria. Som et ytre tegn på dette fjerde løftet bærer de en gullring på høyre hånd. Medlemmene fornyer daglig konsekrasjonen til Maria. Ordenen fortsatte å vokse i Frankrike, deretter i Sveits (1839) og USA (1849). P. Chaminade skrev i disse årene ordenens konstitusjoner og skrev betydningsfulle rundskriv om marianistisk ordensliv.

De siste ti årene av Vilhelm Josefs liv var full av prøvelser. Han hadde helseproblemer og økonomiske vanskeligheter, noen av hans disipler forlot ordenen, han led under misforståelser og mistillit og det ble lagt hindre i veien for hans utøvelse av sin misjon som grunnlegger. Han møtte disse vanskelighetene med stor tillit til Maria, tro mot sin samvittighet og til Kirken, fylt med tro og nestekjærlighet.

Vilhelm Josef døde fredelig den 22. januar 1850 i Bordeaux, 88 år gammel, omgitt av mange av sine åndelige sønner. Han ble gravlagt på karteusernes kirkegård i Bordeaux. Marianistenes kongregasjon fikk pavelig approbasjon i 1865, og i 1891 ble deres regel stadfestet. De virker i dag i flere land i Europa, USA, Sør-Amerika og Afrika, oftest med undervisning i alle slags skoler. Prestene kler seg som bispedømmeprester, mens legbrødrene bærer svart drakt. I 1990 fantes det 222 hus med 1844 medlemmer, derav 572 prester.

Den 18. oktober 1973 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 1999 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 3. september 2000 på Petersplassen i Roma sammen med blant andre pavene Pius IX (1846-78) og Johannes XXIII (1958-63). Ved saligkåringen slo paven fast at hans minnedag skal feires på dødsdagen 22. januar.

Les mer om Chaminade.