Den hellige Vincent Pallotti (1795-1850)

Den hellige Vincent Pallotti (it: Vincenzo) ble født den 21. april 1795 i Roma som sønn av den velstående kjøpmannen Pietro Paolo Pallotti og hans hustru Maria Maddalena de Rossi fra de fornemme familiene Pallotti fra Nórcia og de Rossi fra Roma. Vincent var et av ti barn, hvorav fem døde som spedbarn. Vincent selv hyllet sine foreldres fromme liv, og han skulle bo i foreldrenes leilighet til faren døde i 1837.

Vincents intense hengivenhet for Jomfru Maria og en bemerkelsesverdig omsorg for de fattige var tydelig fra ung alder, stimulert av en åndelig veileder som ble valgt da han var tolv år og som også oppmuntret ham til alarmerende botsøvelser. Han fikk sin første utdannelse på den fromme skolen San Pantaleone, og deretter fortsatte han på Collegium Romanum. Han bestemte seg for å bli prest da han var femten. Men hans start på skolen var skuffende, og hans lærer Don Ferri sa: «Han er en liten helgen, men litt treskallet». Men han gjorde raske fremskritt, studerte ved det romerske universitetet og Sapienza og ble presteviet den 16. mai 1818, bare 23 år gammel. Han feiret sin første messe i kirken Il Gesù i Frascati. Han tilbrakte hele sitt liv i fødebyen, hvor han som ung mann gjorde seg mange erfaringer, pastorale og andre.

To måneder etter prestevielsen tok han den 25. juli doktorgrader i filosofi og teologi. Han ble utnevnt til medlem av Akademiet ved universitetet og underviste i ti år som assisterende professor i teologi på Sapienza-universitetet. Han så ut til å kunne bli en fremtredende teolog, men hans nære vennskap med den hellige Kasper del Bufalo økte hans apostoliske iver, og han trakk seg tilbake fra sitt embete for å vie seg til aktivt pastoralt arbeid i Roma.

Vincent avviste prestisjen ved en akademisk karriere og også avansementsmulighetene gjennom sognesystemet. Før prestevielsen hadde han satt opp en plan for sine åndelige forhåpninger i sin dagbok: «Ikke intellektet, men Gud. / Ikke viljen, men Gud. Ikke sjelen, men Gud. (...) Ikke verdens goder, men Gud. / Ikke rikdom, men Gud. Ikke ære, men Gud. / Ikke utmerkelser, men Gud. Ingen rang, men Gud. / Ingen forfremmelse, men Gud. Gud alltid og i alt».

I Vincent hadde Roma en ny Filip Neri. Han var hele tiden opptatt med å høre skriftemål og å preke. Fra morgen til kveld kunne han ses i Romas gater mens han skyndte seg for å sitte ved en sykeseng på hospitalene, for å bringe hjelp og trøst til de fattige i deres trøstesløse boliger, eller for å preke for dem som satt i fengsel. En gang gikk han så langt som å kle seg ut som en gammel dame for å komme seg til sengen til en døende ung mann som hadde en pistol under puten, klar til å skyte den første presten som nærmet seg. Under koleraepidemien i 1837 satte Pallotti konstant livet i fare i sin tjeneste for de smittede. Etter en dag med pastoralt arbeid tilbrakte han nesten hele natten i bønn, praktiserte legemlige botsøvelser og sov noen timer i en stol eller rett på gulvet.

Han ble utnevnt til åndelig veileder ved det romerske universitetet i 1827, og han tjente også som skriftefar for flere romerske nasjonale kollegier, blant dem de engelske, skotske og irske. Han hadde en spesiell omsorg for England og hadde mange engelske, irske og amerikanske venner. Blant dem var rektoren på det engelske kollegiet, Nicholas Wiseman, som senere ble den første erkebiskop av Westminster og kardinal. Wiseman bekjente kvelden før sin bispevielse sin tvil til Vincent, og fikk det betydningsfulle råd: «Monsignore, du vil aldri kjenne den fullkomne fred du søker før du etablerer et kollegium i England for ytre misjon». Den første personen Wiseman fortalte om dette var Herbert Vaughan, som siden skulle sette rådet ut i livet ved etableringen av St. Joseph's Missionary Society i Mill Hill.

Wiseman skulle senere råde Pallotti til å bli kjent med John Henry Newman, som da var nykonvertert og studerte til prest i Roma, med henblikk på å rekruttere ham til Selskapet. Det skjedde aldri, men Vincent utviklet en dyp interesse for den engelske misjonen og forbindelser til London Oratory. I 1844 sendte Don Pallotti en av sine mest betrodde medarbeidere (og første biograf), presten Rafaelo Melia, for å starte en misjon i London. Andre ble sendt til p. Frederick William Faber i London Oratory, for å arbeide i The Sardinian Oratory, den italienske kirken i London og sogn i Clerkenwell og Greenford. Wiseman inviterte Vincent tre ganger til London, men hans mange forpliktelser holdt ham i Roma.

Men ikke alle satte pris på Vincent Pallotti. Han ble utnevnt til rektor ved kirken Santo Spirito dei Neapolitani i Roma, åpenbart over hodet på eldre klerikere. Det øvrige presteskapet i kirken utsatte ham for en sjokkerende forfølgelse med nesten utrolige detaljer. De motsatte seg Vincents utnevnelse hovedsakelig fordi han tiltrakk seg flokker av poverini, som forstyrret deres komfortable rutiner. Like forbløffende som deres misunnelige sladder og forfølgelse er det at dette pågikk i ti år før de ansvarlige reagerte offisielt og fikk en slutt på de skandaløse forholdene. Vincents mest uforsonlige plageånd, kirkens viserektor, levde lenge nok til å avlegge vitnemål i informasjonsprosessen før saligkåringen. Han erklærte: «Det var aldri den minste grunn for den dårlige behandlingen Don Pallotti ble utsatt for. Han behandlet meg alltid med den største respekt, han tok av seg på hodet når han snakket til meg og han prøvde til og med flere ganger å kysse min hånd».

Vincent var dypt bekymret over Kirkens rigide klerikale strukturer, særlig splittelsen og rivaliseringen mellom sekularprester og ordensprester og passiviteten blant legfolket. Han begynte sitt organiserte arbeid for omvendelse og sosial rettferdighet sammen med en gruppe prester og legfolk som var opptatt av samme mål. Som en frukt av dette arbeidet grunnla han i 1834 Det katolske apostolats selskap «for fordypelse, utbredelse og forsvar av fromheten og den katolske tro» og i 1835 selskapets prestefellesskap Pallottinere eller Pallottinske patre (Societas Apostolatus Catholici – SAC). Det er et fellesskap uten løfter, men med tidsbegrensede eller varige løfter om felles liv etter de evangeliske råd. Målet var fra begynnelsen av det katolske apostolat i sjelesorg og misjon i nært samarbeid med legfolk i alle aldre, både kvinner og menn. Pallottis selskap ble endelig godkjent av den hellige pave Pius X (1903-14).

Pallottinerne prøvde å koordinere samarbeidet mellom sekularprester og ordensfolk, men møtte motstand. Denne kom særlig fra «Lyon-selskapet for Troens utbredelse», som hevdet at Pallottinerne gjorde deres arbeid og fikk kongregasjonen oppløst for en tid. Vincent oppklarte i 1835 situasjonen for pave Gregor XVI (1831-46) og oppløsningen ble annullert. Men så fant han ut at navnet «Katolsk Apostolat» fornærmet noen biskoper, som betraktet «apostolat» som noe som var reservert for dem som hevdet direkte etterfølgelse av apostlene. Denne kontroversen fortsatte, slik at navnet ble endret til «Det fromme Misjonsselskap» i 1854, fire år etter Vincents død. Det fikk tilbake sitt opprinnelige navn først i 1947.

I 1843 etablerte Vincent et tilsvarende selskap for kvinner. Det het først «Søstre av Det katolske Apostolat», men navnet ble senere modifisert til Pallottinske misjonssøstre eller Pallottinerinner (offisielt Suore dell'Apostolato Cattolico «Pallottine» – CSAC). Denne gruppen startet som et direkte svar på et spesielt behov, i dette tilfelle behovet for omsorg for de unge jentene som ble foreldreløse i koleraepidemien i 1837. Dem samlet Vincent opp fra gatene og overlot omsorgen til en gruppe kvinner han kjente.

Vincent Pallottis utvikling av et legapostolat ble en forløper for Katolsk Aksjon, som oppsto under pave Pius XI (1922-39) for å aktivisere legfolket i Den katolske kirke, og for læren fra Det annet Vatikankonsil om alle kristnes apostoliske rolle. Pave Pius XI sa at Vincent forutså Katolsk Aksjon, til og med navnet. Til en ung professor skrev Don Pallotti: «Du egner deg ikke for tausheten og askesen til trappister og eremitter. Vær hellig i verden, i dine sosiale forbindelser, i ditt arbeid og i din fritid, i dine undervisningsplikter og din kontakt med kroverter og syndere. Hellighet er simpelthen å gjøre Guds vilje, alltid og over alt».

Don Pallotti organiserte skoler for skomakere, skreddere, vognkusker, snekkere og handelsgartnere for å forbedre deres generelle utdannelse og yrkesstolthet, og han startet kveldsundervisning for unge arbeidere og et institutt for å lære bedre metoder til unge jordbrukere. Denne aktiviteten minnet om den hellige Johannes Don Bosco. Han var en venn av soldater og fanger, men likevel ble hans råd søkt av biskoper, kardinaler og paver. Han samarbeidet nært med de hellige Kasper del Bufalo og Vincent Strambi, som begge skulle bli grunnleggere som ham selv og aktivt engasjert i karitativt arbeid i Roma.

For folket i Roma var Don Pallotti en 1800-talls St. Filip Neri og han var kjent som «Romas apostel». Kardinal Pellegrinetti sa om ham: «Han gjorde alt han kunne; og når det gjelder det han ikke kunne gjøre – vel, så gjorde han det også!» Han hadde det med å gi bort sine klær til de lutfattige, og kom ofte halvnaken hjem. Han gjenforsonet mange syndere med Kirken. Han praktiserte eksorsisme og hadde profetiske gaver, men viktigere var hans nestekjærlighet og trofasthet i skriftestolen.

I 1836 startet han den spesielle feiringen av oktaven for Epifani for gjenforening av den orientalske kirken med Roma. Hver dag ble mysteriene feiret med ulik ritus. Denne observansen ble i 1847 lagt til kirken Sant'Andrea delle Valle, og har fortsatt der hvert år siden. Dette året deltok den nyvalgte salige pave Pius IX (1846-78) i den avsluttende seremonien. Dette var bemerkelsesverdig, siden Selskapet ennå ikke hadde noen kanonisk status. Vincent ba om at hans selskap fikk de samme privilegier som til ulike tider var gitt til de regelbundne ordener og kongregasjoner. Dette ble innvilget i september 1847.

I 1848 ga pave Pius IX Kirkestaten en demokratisk konstitusjon. Men hans nyutnevnte statsminister grev de Rossi ble myrdet på vei til sitt første møte med parlamentet. Revolusjonen brøt ut i Roma og paven flyktet i forkledning til Napoli. Antiklerikalismen nådde farlige høyder i den nye romerske republikken, og Vincent fant det best å søke tilflukt på det irske kollegiet. Han avslo en innbydelse til England og sendte en strøm av brev med spirituelle råd til åndelige og verdslige ledere, ordensfolk kastet ut av sine klostre og andre, mens han beklaget det han så som onder i tiden og foreslo et allment konsil i Kirken for å møte dem. Pave Pius IX ble gjeninnsatt i Roma ved hjelp av franske tropper i 1849.

På den tiden følte Vincent at hans liv nærmet seg slutten, og rolig ordnet han opp i alle selskapets saker. I midten av januar 1850 fikk han plevritt (brysthinnebetennelse), fikk de siste sakramentene den 20. januar og døde den 22. januar 1850 i Roma, bare 55 år gammel. Han ble gravlagt i kirken San Salvatore i Onda. Den 22. mars 1906 ble hans grav åpnet i nærvær av delegater fra Rituskongregasjonen, og hans legeme ble funnet intakt, men noe tørt. Den andre identifiseringen av relikviene fant sted den 2. desember 1949. Da ble legemet funnet tørt og delvis mumifisert, men i utmerket stand. Den 21. januar 1950 ble hans legeme kledd i prestelige gevanter, ansiktet dekket av en sølvmaske, og plassert i en sarkofag av krystall og bronse og lagt under hovedalteret i kirken San Salvatore i Onda. Der hviler han fortsatt.

I Vincent Pallottis levetid hadde selskapet bare tolv medlemmer, og i de første årene etter hans død, mellom 1850 og 1880, utviklet det seg sakte, hovedsakelig av politiske grunner. Men i 1900 hadde det vokst til 30 hus i 8 land. I 1890 ble prestene bedt om å ta på seg evangeliseringen av Kamerun. Misjonen blomstret, og det var snart behov for søstre til å forsterke arbeidet. Men de italienske nonnene i kongregasjonen så det som sin oppgave å ta seg av foreldreløse i Italia, som var grunnen til at de opprinnelig var grunnlagt, og nektet å reise.

Da begynte Pallottinerne å rekruttere jenter fra Tyskland, som ble opplært i Roma og sendt ut til misjonen. Dette førte etter hvert til behovet for et nytt moderhus, som ble etablert i Limburg. Da de tyske Pallottinersøstrene ble tvunget til å forlate Kamerun i kjølvannet av første verdenskrig, tok legfolket aktivt del i evangeliseringen av sitt eget land. Søstrene dannet et Internasjonalt Misjonsinstitutt, som etter hvert ble til Misjonssøstrene av Det katolske Apostolat (Suore Missionarie dell'Apostolato Cattolico «Pallottine» – SAC) eller Missionsgenossenschaft der Pallottinerinnen. De spredte seg til England, Sveits, Polen og USA, hvor de har hus i West Virginia, Maryland og Michigan.

Mannskongregasjonen tok form av et «eksempt selskap» av prester og legbrødre som var fritatt (eksempt) for formelle løfter etter monastisk modell. Etter et toårig apostolat lover de fattigdom, kyskhet og lydighet, også standhaftighet og et perfekt felles liv, men uten formelle løfter. Selskapets misjon utføres hovedsakelig gjennom retretter og publikasjoner. Det har spredt seg til mange kanter av verden, særlig Italia, Brasil, Australia og USA. Dit kom de i det århundrets første tiår, opprinnelig for å gjøre tjeneste for italienske innvandrere. De etablerte provinsen Den uplettede Unnfangelse for de østlige statene, fulgt av provinsen Guds Mor for Midtvesten.

På 1960-tallet var det over 160 Pallottinere i USA som var engasjert i alle typer misjonsvirksomhet, men de har spesialisert seg i omsorg for innvandrere. Dessuten fremmer de i likhet med sin grunnlegger økumeniske kontakter med østlige ortodokse kristne. I 1990 hadde Pallottinerne 362 hus med 2245 medlemmer, derav 1525 prester. Pallottinerinnenes to grener har henholdsvis 66 hus med 526 søstre og 75 hus med 738 søstre (1990).

Vincent Pallottis hellige liv var allment anerkjent, og det første offisielle skrittet til hans helligkåring ble tatt allerede to år etter hans død. I 1887 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Men det var ikke før pave Pius XI (1922-39) definerte Katolsk Aksjon som «deltakelsen av legfolket i det hierarkiske apostolat i Kirken» at den offisielle Kirken begynte å legge til side sin mistenksomhet overfor hans hensikter.

Han ble saligkåret den 22. januar 1950 (på 100-årsdagen for hans død) av pave Pius XII (1939-58), og hans legeme ble da plassert i en sarkofag av bronse og krystall under høyalteret i kirken San Salvatore in Onda. Den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) sa i 1962: «Grunnleggelsen av Selskapet for Katolsk Apostolat var utgangspunktet i Roma for Katolsk Aksjon som vi kjenner det i dag» og helligkåret Vincent den 20. januar 1963 under Det annet Vatikankonsil. Hans minnedag er dødsdagen 22. januar. Han fremstilles i ordensdrakt eller i korkappe og stola.