117 hellige vietnamesiske martyrer (d. 1745-1862)

Den hellige
Andreas Dũng-Lạc
og 116 ledsagere

An English version of this text is also available

*De martyrene som er merket ble stjerne, blir nevnt i det offisielle navnet på gruppen.

Disse 117 martyrene døde mellom 1745 og 1862 under kristenforfølgelser som egentlig varte fra 1625 til 1886 og kostet 130.000 livet. Gruppen består av martyrer fra de tre kongedømmene Tonkin, Annam og Cochinkina i henholdsvis det nordlige, sentrale og sørlige Vietnam. Blant de 117 var 96 vietnamesere og 21 utenlandske misjonærer. Av den vietnamesiske gruppen var 37 prester og 59 legfolk, inkludert tertiarer. Av legfolkene var 16 kateketer, 4 leger, 3 soldater og 1 dommer. Blant martyrene var en kvinne, den hellige Agnes De, mor til 6 barn. Av misjonærene var 11 spanjoler; 6 biskoper og 5 prester, alle dominikanere, og 10 franskmenn; 2 biskoper og 8 prester fra Société des Missions Etrangères de Paris. I alt 35 av martyrene var medlemmer av dominikanerordenen (de 11 spanjolene, 11 vietnamesiske prester og 13 tertiarer - hvorav en kvinne) og ytterligere 25 var på forskjellige måter medarbeidere til dominikanerne. De øvrige 57 var på samme måte knyttet til det parisiske misjonsselskapet.

Av martyrene ble 76 halshogd, 21 kvalt (hengt og garrottert), 6 brent levende, 5 lemlestet ved at lemmene ble hogd av en etter en og 9 døde i fengsel som følge av tortur. En detaljert beskrivelse av deres lidelser finnes i et brev skrevet av den hellige Paul Tinh til seminaret i Ke Vinh i 1843.

Den tradisjonelle vietnamesiske religion er buddhismen, sammen med elementer fra taoisme, konfutsianisme og lokal forfedredyrkelse. Den katolske kirken ble innført av misjonærer i begynnelsen av 1500-tallet. Den ble oppfattet som et fremmedelement og gjenstand for fanatisk forfølgelse. De to første dominikanerne kom til Vietnam i 1580; begge led martyrdøden. Men på dette stadium slo ikke kristendommen rot i landet, så da den franske jesuitten Alexander de Rhodes kom til det sørlige Vietnam i 1623, var det i praksis jomfruelig land.

Portugiserne kalte hele landet Cochinkina, mens det i de Rhodes' tid var delt i to under dynastiene Trinh i nord (regionen Tonkin) og Nguyen i sør (regionene Annam og Cochinkina). De Rhodes arbeidet praktisk talt alene og var ikke i landet hele tiden. Han hadde stor suksess med å etablere Kirken gjennom stort sett selvforsynte misjonssamfunn ved å lære opp innfødte kateketer. Disse avla sølibatsløfte, bodde i kommuniteter og var fullt i stand til å arbeide uavhengig. De Rhodes laget systemet quoc ngu, som fortsatt er i bruk, for å skrive vietnamesisk med det latinske alfabetet i stedet for med kinesiske skrifttegn. Dette ga vanlige mennesker mulighet til å lese og skrive og hjalp dem til å se kristendommen som en frigjørende innflytelse i et utpreget hierarkisk samfunn.

De Rhodes flyttet sin misjon til det nordlige Vietnam i 1627, og troen spredte seg raskt. Til tross for begynnende forfølgelse var antallet kristne i Tonkin vokst til ca 300.000 på mindre enn 50 år og til kanskje 800.000 i landet som helhet. Den første martyren, «protomartyren», var den 19-årige Andreas Trung, som døde i denne perioden.

Misjonærene måtte arbeide i det skjulte, men dette hindret dem ikke fra å komme. I 1660 kom andre prester fra Paris, og i 1676 kom dominikanerne tilbake fra Filippinene. Deretter var det flest dominikanere blant misjonærene. Antallet nyomvendte var så stort at Kongregasjonen for Troens utbredelse eller Propagandakongregasjonen, som var grunnlagt av pave Gregor XV i 1622 i bullen Inscrutabili Divinae, i 1659 besluttet å dele området inn i de to apostoliske vikariatene Tonkin i nord og Cochinkina i sør.

Forfølgelsene blusset opp igjen i 1696, og det er blitt hevdet at rundt 100.000 mennesker kan ha blitt martyrdrept mellom da og 1860-tallet, men om de fleste av disse har alt historisk materiale dessverre gått tapt. Dette antallet er trolig en betydelig overdrivelse, og kan inkludere drap som represalier av hovedsakelig politiske grunner.

De tidligste martyrene som det finnes noe særlig dokumentasjon om, er de spanske dominikanerne Frans (Francisco) Gil de Federich og Alfonso (Alonso) Leciniana, som ble martyrdrept i 1745. I 1773 ble to andre dominikanere halshogd; spanjolen Hyacint (Jacinto) Castañeda og Vincent Liêm, den første indo-kinesiske dominikaner som ble martyrdrept. I 1798 led de første vietnamesiske sekularprestene Johannes Dat og Emmanuel Triêu martyrdøden.

I 1802 etablerte den første keiseren fra dynastiet Nguyen, Gia Long, seg med hjelp av den jesuittiske generalvikaren for Cochinkina, Pigneau de Béhaine. Det sikret at kristendommen i området kunne nyte en periode av ro i de første 20 år av 1800-tallet. Mange ble omvendt og kristendommen hadde stadig fremgang.

Men dette ble dramatisk avbrutt under Annam-keiseren Minh Mang (1820-41). Han trodde at opprørsforsøkene mot ham var inspirert av misjonærene, så han satte i gang forfølgelser av kristne. Han kunngjorde også strenge lover mot buddhisme og taoisme. Fra 1832 utviste han alle utenlandske misjonærer og beordret de vietnamesiske kristne til å avsverge kristendommen ved å trampe på krusifikser, i likhet med japanske kristne som ble beordret til å trampe på bilder 200 år tidligere. Alle kirker skulle ødelegges og kristendomsundervisning ble forbudt. Lidelse og død var skjebnen for de som holdt fast ved troen. Svært mange led døden under hard tortur. Biskoper, knapt 30 år gamle, fikk et stykke bambus som bispestav og mitra av papir; eldre prester ble sperret inne i bur til offentlig bespottelse, som avstedkom konversjoner til det siste, og fattige bønder ble myrdet fordi de nektet å trampe på et bilde av Kristus.

Noen av ofrene ble dopet ned av narkotiske stoffer for at de skulle avsverge troen, og det virker som torturistene i mange tilfeller lyktes med dette. Andre led fryktelig tortur, inkludert partering ved at alle lemmene ble hogd av en etter en. Dette kalles «lang-tri» eller langsom død. Torturistene kuttet først av føttene ved anklene, så ved knærne; så fingrene, armene ved albuene og så videre til bare torsoen var tilbake. I beste fall ble torturen avsluttet med halshogging. Bødlene viste stor fantasi med både nye og tradisjonelle måter for tortur i keiserens navn. Det viser hvor lavt mennesker kan synke når de har full fysisk makt over andre. Det er bemerkelsesverdig at noen i det hele tatt kunne overleve slik brutalitet, og det er bemerkelsesverdig at noen faktisk kunne gjøre slike ting mot et medmenneske. Forfølgelsene er blitt sammenlignet med kristenforfølgelsene i oldtiden under de hedenske keisere i Roma.

I de verste periodene med forfølgelser holdt alle misjonærene seg skjult mens de fortsatt tjente sin hjord på de måtene som var mulige. De ble noen ganger jaget som ville dyr og tok tilflukt i skogene eller i huler. Noen ganger gjemte de seg også i hjemmene til den innfødte befolkningen, men dette var livsfarlig for alle. Av og til kunne landsbyboere berge dem ved å bestikke soldatene eller de lavere mandarinene. Tittelen «mandarin» var en fellesbetegnelse for alle grader av vietnamesiske tjenestemenn. Det var i alt ni grader, som kunne ses av spesielle merker på hattene eller på mønstre på draktene deres. Fargen på mandarinenes kapper var oransje.

Minh Mang ga ordre til at alle prester skulle arresteres. De fleste slapp unna, men Frans Isidor Gagelin ble tatt, fraktet til den keiserlige hovedstaden Hue og drept den 17. oktober 1833. Tre dager senere fikk keiseren liket gravd opp for å sjekke om han hadde stått opp fra de døde. I den samme forfølgelsen, som varte til 1840, ble de spanske dominikanske biskoper Ignatius Delgado og Dominikus Henares, som begge hadde arbeidet over 50 år i landet, igjen arrestert og drept i 1838. Sammen med Henares led hans sørvietnamesiske kateket Frans Chiêu martyrdøden.

Andre vietnamesiske prester som led martyrdøden i 1838 var Peter Tuân, Bernard Duê og Josef Hien. En lege, Josef Canh, og en skredder, Thomas Dê, var blant dem som led samme skjebne. Det samme gjorde prestestudenten *Thomas Dien. En vietnamesisk prest som led martyrdøden i denne forfølgelsen, er Andreas Dung, som forandret sitt navn til Lac for å unngå å bli gjenkjent og er kjent som *Andreas Dung-Lac. Han har fått æren av å stå som representant for de 117 martyrene ved at det er hans navn som er nevnt i den romerske kalenderen. Han led martyrdøden i 1839 sammen med kollegaen Peter Thi. Begge ble saligkåret i den første gruppen i 1900. I 1835 ble flere franske misjonærer arrestert, blant dem Josef Marchand og Johannes Karl (Jean-Charles) Cornay.

I 1840 forsøkte keiser Ming Manh en forsoning med Frankrike og sendte to mandariner som ambassadører. Men som resultat av protester fra katolske aktivister nektet kong Ludvig Filip til og med å motta dem. Betingelsene som ble påtvunget Kina av britene etter Opiumskrigen i 1841, førte til økende fransk intervensjon i Sørøst-Asia.

Etter en kort periode med ro startet nye forfølgelser i 1847 under Annam-keiseren Tu Dúc (1847-83), da de kristne ble mistenkt for å medvirke i et opprør. Mange franske misjonærer ble fengslet og dømt til døden, inkludert en prest ved navn Lefèbvre, som virkelig hadde konspirert mot keiser Thieu Tri. Uten å vite at han faktisk var blitt løslatt, blokkerte den franske marinen havnebyen Da Nang ved Hue og bombarderte byen. Den rasende keiseren truet med represalier mot misjonærene, men satte ikke truslene ut i livet. Men han henrettet en vietnamesisk båtskipper, Matteus Gam, som var arrestert for å ha smuglet utenlandske prester inn i landet.

De franske og spanske anstrengelsene for å beskytte sine landsmenn forårsaket et stort fremmedhat og antikristne grusomheter. Keiser Tu Dúc utstedte dekreter mot kristendommen i 1848 og 1851. Innfødte katolikker ble svimerket og fikk sine eiendommer konfiskert. Mange døde i årene som fulgte, både innfødte legfolk og prester og utenlandske misjonærer, blant dem de franske patrene Augustus Schoeffler og Johannes Ludvig (Jean-Louis) Bonnard. Blant de vietnamesiske prestene som ble henrettet, var Filip Minh. Han ble først sivilisert behandlet av mandarinene, og det var ventet at han ville bli forvist til en fjern provins. I Tu Dúcs tidlige år var dette lovens straff for innfødte prester, og det var bare utenlandske misjonærer som ble landsforvist. Men Tu Dúc hadde nettopp endret loven, så Filip ble henrettet.

Eldre misjonærer begynte å appellere til Frankrike for beskyttelse, og den apostoliske vikaren Pellerin dro til Frankrike for å be regjeringen om å etablere et permanent nærvær i Vietnam ved å kreve territoriale konsesjoner som britene og franskmennene hadde gjort i Kina. I 1856 bombarderte franske krigsskip igjen Da Nang, og to år senere angrep et ekspedisjonskorps, hovedsakelig fransk, men også med spansk deltakelse, havnebyen. Franskmennene ventet på basis av informasjon som var skaffet til veie av Pellerin, at de vietnamesiske katolikkene skulle starte en reisning til deres støtte, men det skjedde ikke.

I stedet førte aksjonen til at Tu Dúcs forfølgelse av Kirken ble særlig alvorlig mellom 1856 og 1862 i de dominikanske vikariatene i det sentrale Tonkin. Enda en gang måtte utenlandske misjonærer og innfødte prester og legfolk lide døden for kristendommen. Den mest kjente er *Théophane Vénard fra Parismisjonen, som ble halshogd i 1861. Hans brev og eksempel inspirerte den unge hellige Terese av Lisieux (av Jesusbarnet) til å melde seg frivillig til karmelitterklosteret i Hanoi, men hun fikk tuberkulose og kunne ikke dra.

I 1861 ble de spanske dominikanske biskopene *Hieronymus Hermosilla og *Valentin Berrio-Ochoa drept sammen med dominikanerpresten Peter Almató. Få uker senere ble den indo-kinesiske sekulartertiaren Josef Khang drept på samme sted. I 1859 ble dominikanertertiaren Dominikus Cam brutalt drept.

Fem av martyrene i denne forfølgelsen ble saligkåret i 1906, blant dem biskop Hermosilla og Peter Almató. I 1909 ble ytterligere femten saligkåret, blant dem den franske biskopen Stefan Theodor (Étienne-Théodore) Cuénot og biskop Berrio-Ochoa. Noen av de andre salige fra denne gruppen er prestene Laurentius Huong, Paul Lôc, og Johannes Hoan, kateketen Andreas Nam-Thuông, mandarinen (embetsmannen) Mikael Hy og familiefaren *Emmanuel Phung.

I 1917 ble ikke mindre enn 2078 saker fra 1856-62 åpnet. I 1951 ble en representativ gruppe på 25 av disse valgt ut for saligkåring av pave Pius XII. Lederne for denne gruppen var biskopene Josef Maria (José María) Diaz Sanjurjo og Melchior Garcia Sampedro. De andre 23 martyrene i gruppen var fra Tonkin, 19 av dem legfolk. Blant dem var den vietnamesiske dommeren Dominikus An-Kham. De to fiskerne Peter Thuan og Dominikus Toái ble i likhet med Peter Da brent levende i en bambushytte.

I januar 1862 skrev provikaren fra Saigon: «Halvparten av prestestudentene, alle elevene fra det lavere kollegiet og alle nonnene, til sammen 250 personer, har falt i forfølgernes hender og er svimerket i ansiktet med ordene «ta dao» som et skammens merke. De har enten en cang (treramme) eller en lenke rundt nakken, noen har begge deler. De er delt opp i små grupper og spredt i forskjellige landsbyer hvor de er stuet sammen i falleferdige skur... Ryktet har nå spredt seg at to landsbyer har brent kristne for å spare vokterne og bryet med å passe på dem, og når de ble utspurt av mandarinene, lot de som om brannen var et uhell». Metodene som forfølgerne brukte, var klart definert: Kristne ble svimerket i ansiktet med ordene ta dao (falsk religion), ektemenn ble skilt fra sine koner og barn fra sine foreldre, kristne landsbyer ble ødelagt og deres eiendeler fordelt.

Men i 1862 sto keiser Tu Dúc også overfor et opprør i nord, som var oppmuntret av franskmennene, og han kunne ikke kjempe på to fronter. I juni 1862 ble det undertegnet en ydmykende avtale mellom Frankrike og Annam som garanterte religionsfrihet, og det var begynnelsen på slutten for forfølgelsene i Vietnam, som er blitt sammenlignet med kristenforfølgelsene i oldtiden under de hedenske keisere i Roma. Men det var også senere eksempler på masseforfølgelser på 1870- og 1880-tallet, ettersom Tu Dúc unnlot å følge opp avtalen om religionsfrihet og behandlet katolikker som franskmennenes kollaboratører. I 1885 var det et fryktelig blodbad over hele Vietnam. I Tonkin-misjonen ble 163 kirker brent og 4.799 katolikker ble drept og 1.182 døde av «sult og lidelser». Ingen av disse ofrene er imidlertid anerkjent som martyrer.

Avtalen med Frankrike førte til at franskmennene overtok Vietnam som koloni, fullført med opprettelsen av den indo-kinesiske unionen mellom Tonkin, Annam og Cochinkina i 1887.

Historien om de vietnamesiske martyrene er skrevet av misjonærenes landsmenn i Frankrike og Spania, og dermed er det naturlig at vi vet mer om europeerne enn de innfødte vietnamesiske martyrene. De 117 martyrene ble saligkåret i fire grupper, den første den 27. mai 1900 av pave Leo XIII (64 martyrer, blant dem Andreas Dung-Lac), den andre (alle dominikanere) den 20. mai 1906 og den tredje den 2. mai 1909, begge av den hellige pave Pius X (til sammen 28), og den fjerde den 29. april 1951 av pave Pius XII (25 martyrer, inkludert to spanske biskoper). De ble alle sammen helligkåret i Roma søndag den 19. juni 1988 av pave Johannes Paul II. Flere saligkåringer er ventet.

Helligkåringen i Roma fant sted uten kommunistregimet i Hanois deltakelse. Den nåværende regjeringen i Vietnam inntar det standpunkt at martyrene ganske enkelt var agenter for kolonimaktene. 8000 vietnamesere i eksil deltok fra hele verden som representanter for sine katolske landsmenn i Vietnam som ikke fikk utreisetillatelse (Johannes Hùng ministrerte). I tillegg kom pilegrimer, særlig fra Spania, Frankrike og Filippinene, som har misjonert i Vietnam i 300 år.

Den 24. november 1960 opprettet den hellige pave Johannes XXIII det katolske hierarki i Vietnam. Det omfattet i 1989 1 kardinal, 35 biskoper og 25 bispedømmer (10 i nord og 15 i sør) med ca 6 millioner katolikker, dvs. ca 10% av befolkningen. Det er frukten av martyrenes blod.

Gruppen kalles også Martyrer av Vietnam, av Indokina eller av Tonkin. Deres minnedager var tidligere spredt over hele kalenderen, ofte på de enkeltes dødsdager. Nå feires de sammen den 24. november.

En alfabetisk liste over alle de 117 helgenene med pekere til de enkeltes biografier:

(opprinnelig skrevet i samarbeid med Johannes Vu Manh Hùng)

Den hellige Andreas Dũng-Lạc og 116 ledsagere

Den hellige
Andreas Dũng-Lạc
og 116 ledsagere