De 120 hellige martyrene i Kina

Den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere

Den første formen for kristendom som nådde Kina på 600-tallet, var nestorianismen, og noen spor av den eksisterte fortsatt på 1500-tallet. Nestorianske munker grunnla klostre og kirker i Kina allerede i 635 med tillatelse fra keiseren. Under dynastiet Tang [T'ang] (618-907) blomstret det kristne samfunnet i to århundrer. Men taoister og konfutsianere ble urolige over buddhismens fremgang i Kina, og i 845 overtalte de keiseren til å forby alle utenlandske religioner. De nestorianske munkene flyktet til Sentral-Asia. Noen få ble igjen i Kina, men nevnes aldri mer i kildene.

På 1200-tallet ble Kina erobret av mongolske krigere. For å styre et asiatisk imperium med ulike folk og kulturer omga de seg med rådgivere som tilhørte ulike kulturer, også kristne. Paven sendte dominikanere og fransiskanere til khanens hoff. En kortvarig fransiskansk misjon ble etablert av Johannes av Montecorvino (død ca 1330) i 1294, og den overlevde til midten av 1300-tallet. Han døpte tusener og grunnla tre kirker. Andre fransiskanske misjonærer, inkludert biskoper, ankom i 1300. Da var det blitt 30.000 katolikker. I 1307 utnevnte paven en erkebiskop av Beijing. Det ble meldt om dåp av tusenvis av kristne. Men da Ming-dynastiet kom på tronen i 1368, forsvant de kristne fra Kinas historie for andre gang.

Etter et langt fravær på grunn av Svartedauden og politiske faktorer gjorde åpningen av handelsruter at katolske misjonærer fra Europa ble oppmuntret til å trenge inn i landet på 1500- og 1600-tallet. Europeerne fikk tillatelse til å drive handel i Guangzhou [Canton], men ikke til å spre seg over hele landet. De første misjonærene som kom, var jesuittene i 1583, fulgt av dominikanerne, fransiskanerne, augustinerne, det franske misjonsselskapet og lasaristene i 1784. I 1600 var det 25 jesuitter, 22 fransiskanere, to augustinere og en dominikaner i Kina. Antallet var hele tiden lite, og det var rundt 120 på begynnelsen av 1700-tallet. På slutten av århundret var de redusert til rundt 40 som et resultat av oppløsningen av jesuittordenen og andre faktorer. Da var mye av arbeidet blitt overtatt av kinesiske prester og kateketer. Den første prestevielsen av en kineser, Gregor Luo Wenzao, skjedde i 1658.

På 1640-tallet kollapset Ming-dynastiet og tatarene fra Mandsju, mandsjuene, invaderte Kina i 1644. De hevdet å «hevne» Ming-dynastiet, men i stedet innsatte de sitt eget dynasti, Qing [Ch'ing]. Sporadiske lokale kriger fortsatte, og det var i sammenheng med en av dem at Kinas protomartyr, dominikaneren Frans Fernández de Capillas, ble henrettet i 1648, mistenkt for å være spion.

Problemet som europeerne sto overfor, var det som nå er kjent som «inkulturasjon» - hvordan forkynne og tilpasse evangeliet i en sivilisasjon med sine egne urgamle religiøse tradisjoner, alt for ofte avskrevet som «hedendom». Jesuittene hadde gjort et alvorlig forsøk på 1600-tallet. Den store jesuittmisjonæren Matteo Ricci (1552-1610), som hadde studert de kinesiske klassikerne, flyttet til slutt til Beijing og konsentrerte sine anstrengelser om tjenestemenn ved hoffet. Jesuittene prøvde å leve både som buddhistmunker og som konfutsianske lærde og ble hoffastronomer i Beijing. Ricci brukte sin overlegne vitenskapelige dyktighet til å imponere hoffet, og det samme gjorde hans medbrødre Adam Schall og Ferdinand Verbiest. Deres endelige mål var omvendelsen av keiseren selv. Adam Schall ble en personlig favoritt av den første Qing-keiseren, den unge Shunzhi [Shun-chih] (1644-62), som kalte ham mafa, «bestefar». Både ved hoffet og i byen Beijing omvendte mange seg til kristendommen, og på 1700-tallet var det over 100.000 kristne i Beijing.

I 1692, etter at jesuittene først hadde kommet i unåde og deretter kommet inn i varmen igjen, hadde de første jesuittenes etterfølgere lyktes i å få vedtatt et keiserlig toleranseedikt overfor de kristne, noe som ledet dem til tro at det var like før en masseomvendelse av hele det kinesiske folket. Men deres metoder ble angrepet, ikke bare av fraksjoner ved hoffet, men også av andre vestlige misjonærer. Jesuittenes forsøk på å planlegge en «inkulturert» liturgi ble spesielt av fransiskanere og dominikanere sett på som konsesjoner til hedendommen. Resultatet ble den såkalte «ritestriden».

Matteo Ricci og hans etterfølgere hadde på en smidig måte tilpasset seg og sin lære til det kinesiske kulturmiljøet. I sine bestrebelser på å gjøre den kristne lære begripelig for kineserne, overtok de hevdvunne kinesiske uttrykk for sentrale begreper i den katolske forkynnelse. Latinens gratia ble oversatt med Tianen, den himmelske nåde, mens Tianzhu, Himmelens herre og Shangdi, Den høyeste hersker, sto for «Herren» og «Gud». Også de ytre former ved forfedredyrkelsen ble akseptert som uttrykk for ærbødighet og respekt. I et dekret av 23. mars 1656 aksepterte pave Alexander VII (1655-67) de kinesiske jesuittmisjonærenes synspunkter og tillot visse innfødte riter, og den 9. september 1659 løste han innfødte kinesiske geistlige fra plikten til å lese officiet på latin.

Men ritestriden fortsatte inntil den ble avgjort i 1704 av pave Klemens XI (1700-21). Den 20. november 1704 godkjente han en dom fra Inkvisisjonen og så seg nødt til å bannlyse Konfusius- og forfedredyrkelsen blant kinesiske katolikker og misjonærenes bruk av kinesiske riter og uttrykk, spesielt uttrykket Shangdi om Gud. Han gjentok denne dommen i konstitusjonen Ex illo die av 19. mars 1715, hvor han truet med å bannlyse alle kinesiske katolikker som ikke ville etterleve forbudet mot forfedredyrkelsen. På grunn av Klemens' avgjørelse ble utbredelsen av troen sterkt forhindret, særlig i Kina. Klemens' forbud ble først opphevet av Pius XII i 1939.

Keiseren, Kangxi [K'ang-Hsi] (1662-1723), så på dette som en stor krenkelse av kinesisk kultur og moral, og han krevde at alle misjonærene skulle undertegne et dokument som aksepterte hans syn under trussel om utvidning. De fleste av jesuittene undertegnet, mens de andre misjonærene nektet, men ikke alle av dem ble utvist. Likevel innebar dette et alvorlig avbrudd for den katolske misjonen i Kina. Det kom til forfølgelse av kinesiske kristne og stenging av misjonsstasjoner, selv om jesuittmisjonærene ennå tolererte de kinesiske ritene.

I 1723 ble noen av jesuittene anklaget for et komplott om den keiserlige arvefølgen. Alle misjonærene bortsett fra de som trengtes i Beijing, ble begrenset til Guangzhou [Canton] og Macao, rundt 300 kirker ble ødelagt og kristendommen ble karakterisert som en heterodoks sekt. Den nye keiseren, Yongzhen [Yung Ching; Yung-Cheng], ble senere formildnet og sa: «De fjerne barbarene kommer hit tiltrukket av vår kultur. Vi må vise dem sjenerøsitet og dyd». Men fra da av var kristendommen alltid i unåde og misjonærene måtte være forsiktige. Noen viste seg å være det, andre ikke.

Men martyrene på 1700- og 1800-tallet kan ikke få merkelappen «agenter for imperialismen» som senere anklager gikk ut på, og deres historier er mer individuelle. De første som ble drept, var fem spanske dominikanere som ble henrettet i Fuzhou [Futsheu; Foochow], hovedstad i provinsen Fujian [Fukien] i 1748. De falt som ofre for en ny stor bølge av forfølgelser som begynte i 1729 under keiserne Yongzhen (1723-36) og sønnen Qianlong [Chien Lung; K'ien-Lung] (1736-96). Keiser Jiaqing [Chia Ching; Kia-Kin] (1796-1821) utstedte mange og strenge dekreter mot kristendommen, det første i 1805. To dekreter i 1811 var rettet mot de kinesiske prestestudentene og prestene som drev propaganda for den kristne religion. Et dekret i 1813 fritok apostater fra all straff - apostater er de som faller fra kristendommen.

På midten og slutten av 1800-tallet skjedde det en stor utvidelse av den vestlige misjonsvirksomheten i Kina. Denne ble uunngåelig knyttet opp til de vestlige stormaktenes ekspansjon, da svake kinesiske administrasjoner ble tvunget med militærmakt til å gi handelsmessige og territorielle konsesjoner. Den første Opiumskrigen mellom Storbritannia og Kina (1839-42) tvang en rekke avtaler på den kinesiske regjeringen som åpnet fem havner for utenlandske innbyggere. Dette førte også til lettere tider for de europeiske misjonærene. Franskmennene brukte halshoggingen av den hellige Augustus Chapdelaine (1814-56) som en unnskyldning til å gå sammen med Storbritannia i den neste Opiumskrigen (1856-60).

De resulterende avtalene fra 1858 og 1860 ga misjonærene helt nye rettigheter. Nå fikk de ikke bare tillatelse til å forkynne og å praktisere sin religion over hele Kina, men også å kjøpe land hvor de kunne bygge kirker, og de fikk beskyttelse fra myndighetene. Lokale ledere motsatte seg ofte disse rettighetene, noe som førte til at noen misjonærer tilkalte militære styrker fra sitt eget land for å beskytte dem. Det uunngåelige resultatet var at misjonærene ble stemplet som agenter for imperialismen. Misjonærene kunne skille mellom sin egen rettferdige religiøse sak og den imperialistiske sak i sine egne sinn, men dette var en distinksjon som kineserne ikke var i stand til å foreta. Dette var ikke overraskende når man tenker på den situasjonen de var tvunget inn i.

Kinas avtale med Frankrike i 1858 gjorde at katolske misjonærer igjen kunne reise inn i landet, og en enorm tilstrømming fulgte. Et omfattende «hjelpeprogram» i form av sykehus, leprasykehus, barnehjem, medisinutlevering og skoler ble satt i gang. De europeiske misjonærene ble forferdet overfattigdommen de fant i Kina og arbeidet heroisk for å avhjelpe den, men noen var i det minste raske til å tilskrive den til «hedendommen» og var tilbøyelig til å ønske velkommen de som kom for materiell hjelp, som kandidater for religiøs opplæring. Det skjedde konversjoner i hundretusentall og det ble stadig bygd flere katolske kirker, men de nykonverterte viste seg å bli et splittende element i det kinesiske samfunnet. Misjonærer ble anklaget for å oppmuntre «ris-kristne», det vil si konvertitter på grunn av de materielle fordelene som ble gitt av misjonene.

Det er ikke noe tvil om at i det minste noen misjonærer, både katolske og protestantiske, og med franskmennene som de fremste, brukte sine nye privilegier til å blande seg inn i lokale politiske forhold og å sikre fordeler for sine konvertitter. I 1863 ble den nye franske ministeren med ubegrenset fullmakt, Jules Berthémy, tvunget til å gjøre gjentatte forsøk på å tøyle misjonærenes forstyrrelser av innenlandsk politikk. Men det må understrekes at individuelt kom misjonærene i en heroisk ånd av selvoppofrelse og lydighet til evangeliets bud om å «gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler».

Hele tiden etter undertegningen av avtalene i 1858 og 1860 var det noen som var fiendtlig innstilt til katolikkene. De kristne deltok ikke i de offentlige festivalene til ære for de kinesiske gudene, og noen anså dette som en utilgivelig forbrytelse. De argumenterte med at Den katolske kirke ved å fornekte den offisielle religionen konfutsianismen, viste at den var en fiende av landet. Sammen med disse anti-katolske fordommene var det også anti-utenlandske stemninger rettet mot misjonærene, som ofte ble anklaget for å forføre kinesere til å gå bort fra sine forfedres tro.

Ved slutten av 1800-tallet var 80% av Kinas utenlandshandel på britiske hender, og elementer i det kinesiske samfunnet begynte å se at landet gikk samme vei som India. Det var uunngåelig at en følelse av nasjonal ydmykelse ble utbredt, og Kinas knusende nederlag mot Japan i 1894-95 viste seg å bli det endelige slaget. Et nasjonalistisk kvasireligiøst hemmelig selskap, som opprinnelig var like fiendtlig overfor det regjerende mandsjuiske dynastiet Qing som overfor utlendingene, hadde eksistert det meste av 1800-tallet. Dette dukket i 1898 opp i en folkelig oppstand i provinsen Shangtu (Shantung). Selskapet ble kalt Yi Ho Chuan (Yihe tuan), som betyr «de rettferdige og harmoniske knyttnever». Engelskmennene ga dem navnet «bokserne» fordi medlemmene forherliget fysisk mot og drev med energiske gymnastiske øvelser.

Med statskuppet i 1898, da enkekeiserinnen Cixi [Tzu-hsi] arresterte sin nevø, den unge keiseren Guangxu [Kuang Hsu] (1875-1908), fant bokserne en anledning til å forfølge de kinesiske katolikkene, som de hatet spesielt, og de satte derfor i gang en kampanje for å utrydde dem. Noen høyere tjenestemenn bestemte seg for å benytte seg av oppstanden og samtidig kanalisere voldsomhetene bort fra regjeringen ved å oppmuntre til massakre på europeere og kinesiske konvertitter til kristendommen. Selv om enkekeiserinnen ikke offisielt støttet bokserne, var de på linje med hennes ønske om å rense nasjonen for uønskede utlendinger, og hun stilte seg skamløst bak dem mens det så ut som om de ville vinne, men hun distanserte seg raskt fra dem da de tapte.

Massakrene begynte vinteren 1899-1900. Det som er kjent som Bokseropprøret brøt ut i provinsen Shantung, og spredte seg raskt til Mandsjuria, Shanxi [Shansi], Jilin, Mongolia og Hunan. Det ble utstedt et edikt mot misjonærene den 1. juni 1900. De ble massakrert av rent religiøse grunner, av samme grunn som også kinesiske kristne ble slaktet ned. Historiske kildeskrifter viser hinsides all tvil at det var et rent anti-kristent hat som drev «bokserne» til å slakte ned de kinesere som var blitt kristne. Det keiserlige edikt ble fulgt opp av en rekke dekreter som støttet opp om forfølgelsene, utstedt av visekongen Yu Xian [Jü-Sien; Yu Hsien].

En massakre av katolske og protestantiske misjonærer, biskoper og misjonærer fulgte, med ødeleggelse av alt det den katolske misjon langsomt hadde oppnådd de siste femti år. I Shantung ble over 200 misjonsstasjoner ødelagt og over 10.000 kristne fordrevet. 200 kristne led martyrdøden. I Shanxi og Hunan ble over 30.000 kristne drept for troens skyld.

Navnene på mange som kunne beskrives som martyrer, er naturlig nok ikke kjent, og det finnes mer detaljerte opplysninger om europeiske enn om kinesiske ofre, og mer om de klerikale enn legfolket blant europeerne. Av de katolske europeiske ofrene var fem biskoper, 29 prester og ni nonner. Det totale antallet misjonærer som ble drept, var rundt 250, så størstedelen av dem var derfor protestanter, inkludert kvinner og barn. Av kinesiske kristne ble anslagsvis 25.000 katolikker og 2.000 protestanter drept, siden de katolske samfunnene fortsatt var mye større enn de protestantiske. Flere tusen individuelle navn på katolikker er sendt til Vatikanet, og deres saker er til vurdering.

De katolske martyrene ble saligkåret først etter omhyggelige undersøkelser for å se om de var blitt drept av religiøse og ikke politiske grunner. Et nøkkeldokument var en proklamasjon fra guvernør Yu Xian: «Den europeiske religionen er ond og grusom; den forakter åndene og undertrykker folket. Alle [kinesiske] kristne som ikke oppriktig forkaster den, vil bli henrettet. (...) Kristne, hør og skjelv! Oppgi denne perverse religionen! La alle kristne høre og lystre: Bokserne vil ikke skade personer - det er denne religionen de hater».

Blodbadet i bokseropprøret fikk på ingen måte slutt på misjonsvirksomheten i Kina, faktisk tvert imot, men man hadde lært en lekse. Mens antallet europeiske og senere amerikanske misjonærer økte, vokste antallet kinesiske prester, nonner og leghjelpere enda raskere, slik at kirkene i Kina virkelig ble innfødte lokalkirker i første halvdel av 1900-tallet. General Jiang Jieshi [Chiang Kai-Shek] ble metodist på 1920-tallet. Misjonærer av alle konfesjoner fortsatte sitt praktiske nestekjærlige arbeid i et stadig større omfang under den kaotiske situasjonen på 1920-tallet og de enda verre tidene under den japanske okkupasjonen. Da kommunistene seiret i 1948, var det rundt fem millioner kristne i Kina - fortsatt mindre enn 1% av befolkningen og med mistanke om at et stort antall av disse var «ris-kristne».

Kommunistene overtok en gammel nasjonalistisk og anti-utenlandsk tradisjon og fengslet og deretter utviste alle utenlandske misjonærer. Førti år senere, da regimet foretok en ny åpning mot utenverdenen, hadde det offisielle anslaget over antall kristne steget til rundt 7 millioner, mens det uoffisielle antallet er langt høyere. Protestantene økte enda raskere mot slutten av det 20. århundre, og et overslag i 1997 ga 14 millioner protestanter mot 10 millioner katolikker («patriotiske» og Roma-tro). «Det katolske patriotiske forbundet» ble grunnlagt i 1957, og bare deres medlemmer kan utøve sin tro i frihet. De har ingen kontakt med Vatikanet. Medlemmene av den Roma-tro undergrunnskirken blir forfulgt av myndighetene. Vatikanet har imidlertid anerkjent noen av biskopene i den patriotiske kirken. Det utenlandske misjonsnærværet mistet kanskje aldri anstrøket av kulturimperialisme, men misjonærene utviklet kirker med sine egne ledere, som nå kan se fremtiden i møte med betydelig håp.

Søndag 1. oktober 2000 ble 120 martyrer fra Kina helligkåret under betegnelsen «den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere». De er valgt ut blant mange titusener av katolikker som er drept i Kina i løpet av de siste 3½ århundrene. Helligkåringene var slutten på en lang prosess og martyrene var saligkåret i syv omganger mellom 1893 og 1983.: 5 stk av pave Leo XIII i 1893 (Peter Sanz og hans 4 ledsagere), 13 stk av den hellige pave Pius X i 1900 (Gabriel Johannes Taurin Dufresse og hans 12 ledsagere) og 14 stk i 1909 (Frans Fernández de Capillas og hans 13 ledsagere), 29 stk av pave Pius XII i 1946 (Gregor Grassi og hans 28 ledsagere, martyrer fra bokseropprøret) og 1 stk i 1951 (Alberik Crescitelli) og 56 stk i 1955 (Leo Ignatius Mangin og hans 55 ledsagere, martyrer fra bokseropprøret) og 2 stk av pave Johannes Paul II i 1983 (Aloisius Versiglia og Callistus Caravario).

De 120 ble drept mellom 1648 og 1930. Siden 1943 har det kommet 57 brev til Vatikanet med anmodning om helligkåring av Kinas protomartyr, den salige dominikaneren Frans Fernandez de Capillas, som døde i 1648. Brevene har kommet fra bispekonferanser, biskoper og ordenskonferanser i Spania, Portugal, Filippinene, Kina og Taiwan.

Av de 120 nye hellige er 87 kinesere, blant dem 83 legfolk (blant dem 7 seminarister og 11 kateketer) To av dem var katekumener, det vil si at de gikk til undervisning og ventet på dåpen. Dette er de første kineserne som blir helligkåret av Den katolske kirke. De 33 ikke-kinesiske martyrene kommer fra Italia (13), Frankrike (12), Spania (6), Belgia (1) og Nederland (1). Blant de 120 er 7 biskoper [en av dem var biskop-elekt, det vil si utnevnt, men ikke bispeviet, derfor regnes han i noen lister som prest, ikke biskop] (alle europeere), 22 prester - både ordens- og sekularprester (18 europeere og 4 kinesere), 1 legbror (europeisk) og 7 ordenssøstre (europeiske). Den yngste var 7 år og den eldste 79. 32 ble drept mellom 1814 og 1862, 86 i 1900 og 2 i 1930. 37 av de 120 er kvinner (7 utenlandske ordenssøstre og 30 kinesiske legkvinner). Helligkåringen av de kinesiske martyrene er en av de tallmessig største i kirkehistorien.

Den kinesiske regjeringen kritiserte helligkåringen i skarpe ordelag. De reagerte på valget av datoen, som er den kinesiske nasjonaldagen og årsdagen for formann Mao Zedongs proklamering av folkerepublikken Kina i 1949. Men de raste også mot helligkåringen av 86 av ofrene fra det såkalte Bokseropprøret i 1900, som hadde som formål å eliminere den europeiske innflytelsen i Kina. Den kommunistiske propagandaen hyller de fanatiske Bokserne som tidlige patriotiske helter. Hundrevis av kinesiske katolske nonner, prester og misjonærer ble slaktet ned under opprøret.

Beijing hevdet at Vatikanet med denne handlingen forfalsket historien, forherliget imperialismens invasjon og såret det kinesiske folk ved å ære mennesker som har begått «alvorlige forbrytelser». «Det fleste av dem ble henrettet fordi de under kolonialismens og imperialismens invasjon brøt kinesiske lover, eller de ble drept fordi de tyranniserte det kinesiske folk under Opiumskrigen eller invasjonen fra de utenlandske maktene», sa en talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet.

Vatikanet understreket på sin side at det ikke lå noen politiske eller diplomatiske vurderinger bak bestemmelsen om å helligkåre de 120 kinesiske martyrene den 1. oktober. Dagen ble valgt både fordi det var en søndag og fordi det er minnedagen for den hellige Teresa av Lisieux, misjonærenes skytshelgen, og Vatikanet insisterte på at dagen ikke var ment som noen provokasjon. De avviste også kinesiske beskyldninger om at regjeringen på Taiwan sto bak anmodningen om å helligkåre martyrene. Faktisk ble de fleste sakene påbegynt lenge før kommunistene kom til makten i Kina. Alle martyrene døde før 1930, og ingen av de mange kristne som er myrdet av det ateistiske kommunistpartiet er inkludert.

Minnedagen for den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere er 28. september.

En liste over alle de 120 helgenene: