Den hellige Andreas Dung-Lac (1785-1839)

En av 117 hellige martyrer fra Vietnam

Den hellige Andreas Dung-Lac het opprinnelig Dung An Trân og ble født ca 1795 i en fattig og hedensk bondefamilie i provinsen Bac Ninh i Nord-Vietnam. Da han var tolv år gammel, måtte familien flytte til Hà-Nôi (Hanoi) hvor faren kunne finne arbeid. Men familiens økonomi bedret seg ikke, og i desperasjon ble Andreas sendt hjemmefra. Han ble adoptert av en kateket, en innfødt religionslærer i en misjonskirke, og fikk mat og bolig hos ham.

Kateketen var en skarpsindig mann som så de åndelige kvalitetene hos den unge gutten, som fikk kristendomsundervisning i tre år. Han ble døpt i Vinh Tri med dåpsnavnet Andreas (Anrê). Han begynte deretter på seminaret i Ke Vinh, hvor han fikk sin formelle religiøse utdannelse. Han hadde allerede lært kinesisk og latin, og under veiledning av pater superior Lan utdannet han seg til kateket. Etter å ha undervist en stund som kateket ble han utvalgt til å studere teologi, og etter intensive studier ble han den 15. mars 1823 viet til prest.

Først ble han sendt til Dong Chuoi som assisterende sogneprest for pater Khiet, og så arbeidet han i tre år sammen med pater Peter Thi, som selv skulle bli en av de 117 martyrene. Deretter ble han utnevnt av biskop Longer til sogneprest i Ke Dâm. Der ble han sjokkert og forferdet over å finne at sognekirken og alle tilknyttede bygninger var ødelagt. Vandalismen var en del av myndighetenes plan for organisert forfølgelse av misjonærene. Andreas fant husly hos en av menigheteslemmene.

Til tross for vanskelighetene var han utrettelig i sin forkynnelse. Han levde et enkelt og moralsk liv, og han var et godt eksempel for folket. Han fastet hver mandag, onsdag og fredag året rundt. Han betraktet skriftemålets sakrament som livsviktig, og oppmuntret sine sognebarn i å benytte seg av det fullt ut. Mange nye kristne ble døpt. Etter en stund begynte Andreas å bygge opp igjen sitt eget hjem, prestegården i Ke Dâm.

Keiser Minh Mangs forfølgelser fortsatte (han ble kalt Vietnams keiser Nero), og det lå alltid fare i luften. Men sognepresten var forpliktet til å fortsette å utføre sine plikter som han var opplært til. I 1835 ble han fengslet sammen med hele menigheten på omtrent tretti personer mens han feiret messe i Ke Sui, en landsby i nærheten. Men sognepresten og hele hans flokk ble kjøpt fri av folk i menighet med seks sølvbarrer. For å unngå forfølgelser forandret han navn til Lac (Andreas Lac) og flyttet til et annet prefektur for å fortsette arbeidet.

Andreas hadde alltid holdt kontakten med sin veileder, venn og skriftefar, pater Peter Thi. Den 10. november 1839 reiste han til Ke-Song, hvor Peter hadde ansvaret for en menighet, for å skrifte og spise aftensmat. Men deres møte var blitt kjent, trolig via en informant som bodde i landsbyen, og snart krydde det av soldater og regjeringstjenestemenn. Peter ble straks arrestert, men av en eller annen grunn ble Andreas ikke gjenkjent. Men han nektet å være forkledd på denne måten, så han meldte seg frivillig for myndighetene. Han gjorde dette fordi han følte at Peter ville få det enklere hvis mandarinene fikk et rikere bytte med to katolske prester i stedet for en.

De to mennene ble bundet og satt hjelpeløse og ventet på å høre betingelsene for å bli satt fri. Det ble krevd en stor sum penger under trussel om tortur og halshogging av fangene. Landsbyboerne hjalp til så godt de kunne, men de hadde ikke mye penger. De klarte å samle inn halve summen, og det ble avtalt at Andreas kunne settes fri. Men Peter ble holdt i fengselet, hvor han ble pisket og deretter flyttet til Bin Luc-distriktet.

Andreas ble satt fri og dro til en annen landsby sammen med en gruppe tilhengere. Straks de kom frem gjemte han seg i et vennligsinnet hus, men ble funnet og grepet av en annen gruppe soldater og tjenestemenn. De forhørte ham igjen, og han sa som alltid: «Jeg er en prest. Jeg er en kristen. Jeg vil ikke fornekte min tro».

Hans tilhengere var svært rede for ham, og noen av dem lå gråtende på kne. Til og med den lokale borgermesteren av Binh tryglet Andreas om å samarbeide med myndighetene og i det minste late som han frafalt sin tro. Men selvfølgelig kunne Andreas ikke gå med på dette forslaget, og fortsatte med å si klart fra om at han var prest. Den ulykkelige borgermesteren sa at han ville tilby hele sin formue for å redde Andreas' liv. Han bønnfalt ham: «Pater, hvis du velger å dø som martyr, er det bare du som vil ha gleden av å møte Vårherre i himmelen. Men hvis du lar oss få betale løsepenger for ditt liv, da vil våre liv også bli velsignet».

Til tross for disse formaningene nektet Andreas å gi etter. Han refererte til Apostlenes Gjerninger og sa: «Kjære brødre og søstre, se på St. Peter som to ganger ble reddet fra henrettelse takket være sin kirkes bønner. Men etter den tredje arrestasjonen bestemte St. Peter seg for å be om at Guds vilje måtte skje. Det samme ser ut til å skje meg nå. Dere har bedt for meg og to ganger brukt alle midler for å kjøpe meg fri fra fengselet. Jeg er nå arrestert for tredje gang i vår Herres Jesu Kristi navn. Jeg tror det er Hans vilje at jeg nå skal dele lidelsen og korset med ham».

Andreas sluttet seg til Peter i fengselet i Bin Luc-distriktet. Derfra ble de sendt til Hanois hovedfengsel, hvor de led «korporlig avstraffelse». Trolig ble de slått, muligens også utsatt for verre ting. Igjen ble de anmodet om å avsverge troen, enten verbalt eller ved å trampe på korset. Men de to prestene beholdt likevekten og var urokkelige gjennom hele fengselsoppholdet. Både fangevoktere og troende som besøkte dem var forbløffet over de to vietnamesiske prestene opptreden, som åpenbart begge var visse på sin skjebne. Den 16. november 1839 fikk patrene Andreas og Peter den hellige eukaristi for siste gang av pater Tran.

De to prestene ble fortalt at deres dødsdom var signert av ingen ringere enn keiser Minh Mang selv, og det var meningen at de skulle føle seg beæret over dette. Henrettelsen var fastsatt til 21. desember på Cau Giay-citadellet ved veien som førte til provinsen Son Tay. Kors ble lagt rundt inngangen til citadellet slik at de ville bli trampet på av forbipasserende.

På dagen for henrettelsen var de dømte prestene kledd i lange, svarte prestekjoler som om de forberedte seg på å feire messe. De ba hele veien til stedet hvor de skulle møte døden. Den 76-årige Peter Thi var svak og syk og måtte bæres av en soldat. Temmelig meningsløst ble de tilbudt mat og vann. Peter klarte ikke å få i seg noe, mens Andreas tok imot et lite stykke sukkerrør.

De to prestene ble deretter tvunget til å knele på matter. De fortsatte å folde hendene i bønn inntil lenkene rundt halsen deres ble låst opp. De ble da bundet til stolper med hendene bak ryggen. Begge bøyde hodet i forventning om det grusomme hogget som skulle komme. En mandarin ga ordre om tre trommevirvler, men bøddelen hadde allerede gjennomført sin uhyggelige oppgave med to raske sverdhogg. Det var den 21. desember 1839.

De to prestene hadde gått inn i « Guds herlighets evige rike». Det var ganske mange troende til stede, og straks sverdet falt, løp de frem for å samle opp martyrenes blod. Da de forsøkte å fjerne likene, ble det krevd løsepenger for dem, noe som ble betalt på stedet. Andreas' lik ble først tatt med til et privat hus «for å få hodet satt på plass». Deretter lå han på lit-de-parade i kirken i Chan Cam. Rekviem-messen og begravelsen ble holdt samme kveld.

Andreas ble saligkåret i den første gruppen av vietnamesiske helgener den 27. mai 1900 av pave Leo XIII. Han ble helligkåret som en av 117 martyrer fra Vietnam den 19. juni 1988 av pave Johannes Paul II. Han var en av seks som ble nevnt ved navn i kanoniseringsmessen og har fått æren av å stå som representant for martyrene ved at det er hans navn som er nevnt i den romerske kalenderen. Martyrene har felles minnedag i verdenskirken den 24. november, men Andreas kan også minnes på dødsdagen 21. desember (tidligere minnedag 26. desember).

Andreas' lenker er bevart i det Vietnamesiske hus i Roma. Andre relikvier inkluderer et par av hans svarte sko som han av en eller annen grunn bare brukte ved messen. De er bevart i Missions Etrangères i Paris, hvor de har et utstillingsrom for martyrrelikvier.