Den salige Anna Katarina Emmerick (1774-1824)

Den salige Anna Katarina Emmerick (Emmerich) (ty: Anna Katharina) ble født den 8. september 1774 i bondesamfunnet Flamsche nær Coesfeld i bispedømmet Münster i Westfalen i det nordvestre Tyskland. Hun var den femte av ni søsken og ble døpt samme dag. Foreldrene svært fattige, men fromme, og Anna Katarina måtte hjelpe til i huset og med gårdsarbeidet fra tidlig alder. Hennes skolegang var kort, noe som gjorde det desto mer bemerkelsesverdig at hun var velutdannet i religiøse spørsmål. Hennes foreldre og alle som kjente henne, merket tidlig at hun følte seg trukket mot bønn og det religiøse liv på en spesiell måte.

Fra Anna Katarina var tolv år gammel arbeidet hun i tre år på en stor gård i området. Deretter lærte hun å sy og bodde i Coesfeld for videre opplæring. Hun elsket å besøke de gamle kirkene i Coesfeld og å være der under feiringen av messen. Hun gikk ofte alene langs den lange Korsveien i Coesfeld og ba stasjonene for seg selv. Anna Katarina ønsket å tre inn i et kloster, men siden hennes ønske ikke kunne oppfylles på det tidspunkt, vendte hun tilbake til barndomshjemmet. Hun arbeidet som syerske samtidig som hun besøkte mange hjem.

Anna Katarina fortsatte å søke om å bli opptatt i ulike klostre, men hun ble avvist fordi hun ikke kunne bringe med seg en tilstrekkelig medgift. Klarissene i Münster gikk til slutt med på å ta imot henne hvis hun ville lære å spille orgel. Hun fikk foreldrenes tillatelse til å få opplæring i Coesfeld av organisten Söntgen. Men hun kom aldri så langt som å lære å spille orgel. Elendigheten og fattigdommen i Söntgens husholdning gjorde at hun i stedet begynte å arbeide i huset og hjelpe til i familien. Hun ga til og med avkall på sine få sparepenger for deres skyld.

Sammen med venninnen Klara Söntgen kunne Anna Katarina til slutt i 1802 tre inn i klosteret Agnetenberg i Dülmen, som tilhørte augustinerinnene (Ordo Sancti Augustini – OSA). Året etter avla hun sine løfter. Hun deltok entusiastisk i livet i klosteret. Hun var alltid villig til å ta på seg hardt arbeid og kjedelige oppgaver. På grunn av sin fattigslige bakgrunn fikk hun først lite respekt i klosteret. Noen av søstrene så med misnøye på hennes strenge observans av ordensregelen og betraktet henne som en hykler. Anna Katarina bar denne smerten i stillhet og stille underkastelse. Fra 1802 til 1811 var Anna Katarina ganske ofte syk og måtte gjennomlide store smerter.

Som et resultat av sekulariseringen ble klosteret Agnetenberg nedlagt i 1811, og Anna Katarina måtte forlate klosteret sammen med de andre nonnene. Hun ble tatt inn som husholderske i hjemmet til abbé Lambert, en prest som hadde flyktet fra Frankrike og bodde i Dülmen. Men hun ble snart syk. Hun var ute av stand til å forlate huset og ble lenket til sengen fra 1813. Etter avtale med abbé Lambert fikk hun sin yngre søster Gertrud til å komme og ta over husholdningen under hennes ledelse.

I denne perioden mottok Anna Katarina stigmata etter lenge å ha gjennomgått smertene ved stigmatiseringen. Det faktum at hun bar Jesu Kristi sårmerker kunne ikke holdes skjult, selv om hun prøvde i det lengste. Dr. Franz Wesener, en ung lege, dro for å se henne, og han ble så imponert over henne at han ble en trofast, uselvisk og hjelpende venn i de neste elleve årene. Han førte en dagbok over sin kontakt med Anna Katarina Emmerick hvor han skrev ned rikelig med detaljer. I en av visjonene avslørte hun Marias grav og bolighus i Efesos.

En biskoppelig kommisjon ble oppnevnt for å granske hennes liv og hennes sårmerker. Det var en grundig undersøkelse, foretatt av generalvikar Bernhard Overberg og tre leger, og de ble overbevist om den «fromme beginerens» hellighet. Mot slutten av 1818 innvilget Gud hennes oppriktige bønner om å slippe stigmata, og sårene på hendene og føttene lukket seg. Men de andre sårene ble værende, og på Langfredag åpnet de seg alle sammen. I 1819 ble hun utsatt for en ny undersøkelse, denne gangen med stor brutalitet, men kommisjonen fant ikke noe mistenkelig.

En slående karakteristikk av Anna Katarinas liv var hennes kjærlighet til alle mennesker. Overalt hvor hun så nød, forsøkte hun å hjelpe. Selv i sykesengen sydde hun klær til fattige barn og var fornøyd når hun kunne hjelpe dem på denne måten. Selv om hun kunne ha funnet sine mange besøkende plagsomme, mottok hun dem alle vennlig. Hun la frem deres anliggender i sine bønner og ga dem oppmuntring og trøstende ord.

Mange fremtredende mennesker som var viktige i Kirkens fornyelsesbevegelse på begynnelsen av 1800-tallet, søkte en anledning til å møte Anna Katarina, blant dem Clemens August Droste zu Vischering, Bernhard Overberg, Friedrich Leopold von Stolberg, Johann Michael Sailer, Christian og Clemens Brentano, Luise Hensel, Melchior og Apollonia Diepenbrock.

Møtet med den berømte dikteren Clemens Brentano var av spesiell betydning. Hans første besøk fikk ham til å bli i Dülmen i fem år (1818-24). Han besøkte Anna Katarina daglig for å skrive ned hennes visjoner, samtidig som han oversatte beretningen fra hennes Westfalen-dialekt til høytysk. Senere publiserte han beretningen, og hans bok «Vår Herres Jesu Kristi bitre lidelse» fra 1833 gjorde Anna Katarina verdensberømt. Han begynte også å forberede «Den salige Jomfru Marias liv», men den kom ikke ut før i 1852.

Anna Katarina ble stadig svakere sommeren 1823. Som alltid sluttet hun i sine lidelser seg til Jesu lidelser og ofret dem for alles frelse. Hun døde den 9. februar 1824. Hun ble gravlagt på kirkegården i Dülmen. Et stort antall mennesker var til stede i begravelsen. På grunn av et rykte om at hennes legeme var blitt stjålet ble graven åpnet to ganger i ukene etter begravelsen. Kisten og legemet ble funnet intakt.

En saligkåringsprosess for Anna Katarina ble innledet i 1892 av biskopen av Münster. Men denne prosessen ble innstilt i 1927. Først i 1973 ble den gjenopptatt etter initiativ fra biskop Heinrich Tenhumberg av Münster. Den 7. februar 1975 ble hennes jordiske rester flyttet til krypten i Heilig-Kreuz-Kirche i Dülmen.

Anna Katarina Emmerich fikk ny berømmelse etter at Mel Gibsons film «The Passion of the Christ» delvis var bygd på hennes visjoner. Mange av filmens scener som ikke bygger på Bibelen, finnes i Brentanos bok. Boken reflekterer antisemittismen som hersket på hennes tid, spesielt handler det om jødenes rolle i Kristi død. Vatikanet sier at i de nedskrevne versjonen er vanskelig å skjelne mellom det Anna Katarina sa og det Clemens Brentano har redigert. Boken var ikke ferdig skrevet før etter hennes død. Grunnen til at saligkåringsprosessen stanset opp i 1927/28 var at Vatikanet mente at Brentano trolig hadde utbrodert hennes visjoner betraktelig. Uansett var det ikke for disse visjonene hun ble saligkåret, men for sine dyder.

Den 24. april 2001 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 7. juli 2003 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Det gjaldt den uforklarlige helbredelsen av en ung ordenskvinne, som i 1879/80 led av alvorlig tuberkulose. Hun ba Anna Katarina Emmerick om å gå i forbønn for henne hos Gud, og hun ble fullstendig helbredet. Den 3. oktober 2004 ble Anna Katarina saligkåret av paven på Petersplassen i Roma. Dette var pave Johannes Paul IIs siste saligkåring. Hennes minnedag er dødsdagen 9. februar.