Den hellige Adalbert av Magdeburg (~910-981)

Slavernes apostel

Den hellige Adalbert (Albert, Adelbert; lat: Albertus, Adalbertus, Adelbertus) var av tysk opprinnelse og ble født rundt 901 i Alsace/Elsass eller Lorraine (Lothringen) i det nåværende Frankrike. Franker-riket ble delt i 843. Områdene øst for Rhinen og Weser ble etter hvert kalt med den latinske betegnelsen Germania, mens vi kaller det østfrankiske området for Tyskland. Vest-Franken, landene vest for Rhône, Saône, Maas og Schelde, gikk etter hvert under navnet Francia. Vi kaller det Frankrike.

Detaljer om Adalberts tidlige liv er ukjent og hans opphav er omstridt. Det ble formodet at han kunne være oldebarn av Adalbert av Babenberg (854-906), som ble henrettet i 906. Denne antakelsen bygde på det såkalte ledenavnsprinsippet. Ledenavn kalles i genealogien et eller flere fornavn som opptrer hyppig eller dominant i en familie. Den moderne tyske historikeren og diplomatikeren Theo Kölzer (f. 1949) har en tese som bygger på en kilde fra klosteret Borghorst, som sier at Adalbert må identifiseres som en bror av klostergrunnleggeren Bertha som var gift med Bernhard av Sachsen.

Adalbert begynte sin karriere rundt 950 som dokumentskriver hos erkebiskop Wichfrid av Köln( 924-53), og fra 953 til 958 virket han som kansellinotar hos den tyske kongen Otto I den store (936-73; keiser fra 962) før han i 958 ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret St Maximin ved Trier (fr: Trèves), hvor klostertukten var blitt gjenopprettet i 934. Der var han i tre år fra 958 til 961. Han må tidlig ha utmerket seg, for han skulle ikke bli værende lenge bortgjemt i klosterets ro.

Kong Otto og hans engelske hustru Edith grunnla et kloster i Magdeburg som en base for evangelisering av de slaviske folkene, noe som skulle tjene både religiøse og politiske formål. Den hellige storhertuginnen Olga av Kiev (ca 879-969) ba Otto om å sende en gruppe kristne misjonærer under ledelse av en biskop for å hjelpe henne med kristningsarbeidet. Olga var fra Skandinavia og hadde giftet seg med storhertug Igor av Kiev og var døpt i Konstantinopel rundt 957 i en alder av sytti år. Hun var den siste kvinnelige herskeren over Russland på mange århundrer. Hun hadde ingen motforestillinger mot å hente romersk-katolske misjonærer til tross for at hun selv var bysantinsk kristen, for «Det store skisma» lå ennå nesten hundre år frem i tid.

På anbefaling fra erkebiskop Vilhelm av Mainz (954-68), en utenomekteskapelig sønn av kong Otto I med en slavisk prinsesse, sendte kongen misjonærer til Kiev i 961 under ledelse av Adalbert (mot hans vilje), som var vigslet til misjonsbiskop for denne oppgaven samme år av erkebiskop Vilhelm. Men misjonen endte i fiasko, ikke på grunn av Adalberts feil, men fordi Olgas sønn Svjatoslav, som var kristen, samme år avsatte henne og overfalt misjonærene. De fleste av dem ble drept nær Kiev, og først Olgas sønnesønn, den hellige Vladimir, skulle videreføre hennes kristningsverk.

Adalbert var den eneste som så vidt unnslapp med livet i behold og dro tilbake til Tyskland allerede i 962. Der oppholdt han seg i fire år ved det keiserlige hoff i Mainz. De første to årene (963-65) virket han i kanselliet til tronfølgeren Otto II. I begynnelsen av 966 utnevnte kong Otto I Adalbert til tross for hans manglende suksess i øst, til abbed for det viktige klosteret Wissembourg (ty: Weissenburg) i bispedømmet Speyer og i det nåværende departementet Bas-Rhin i Alsace. I 967 fulgte han den senere keiser Otto II (973-83) til Italia og opplevde hans keiserkroning. I sitt kloster gjorde han mye for å oppmuntre munkene til studier, og han lærte seg også det slaviske språket og utarbeidet en ny strategi for sin misjon.

Adalbert regnet det som en av en munks plikter å skrive ned historien til Guds verden, og derfor fortsatte han i denne perioden krøniken til Regino av Prüm (ca 840-915), som dekket perioden fra Kristi fødsel 906. Adalbert fortsatte med perioden fra 907 til 967 (Adalberti Continuatio Reginonis). Dette ble regnet som «det eneste betydelige ottonske annalverket fra 900-tallet» (Ernst Karpf: Herrscherlegitimation und Reichsbegriff in der ottonischen Geschichtsschreibung des 10. Jahrhunderts. Stuttgart 1985, s. 47). Adalbert kjente og benyttet blant annet Antapodosis og også Historia Ottonis av Liutprand av Cremona. Hans verk har stor verdi for et tidsrommet han behandlet, og Adalbert er ved siden av Widukind av Corvey en av de betydeligste historieskriverne fra 900-tallet. Senere ga Adalbert oppgaven med å videreføre krøniken til en av sine munker.

Mange av keiser Ottos undersåtter var klare til å gjøre opprør straks de trodde at de hadde sjanse til å lykkes. Derfor bestemte keiseren seg for å grunnlegge en ny, befestet by, Magdeburg, for å dominere Sachsen. Han ønsket at den skulle bli et senter for kristendommen i tillegg til en festning, så han etablerte et nytt kloster og overtalte paven til å gjøre Magdeburg til erkebispesete, til stor motstand fra erkebiskopen av Mainz og andre.

Den 24. desember 968 ble Adalbert utnevnt av keiser Otto I, en utnevnelse som ble stadfestet av pave Johannes XIII (965-72), til den første erkebiskop av Magdeburg med pavelig jurisdiksjon over slaverne øst for Elben og over venderne (de polabiske slaverne), som han evangeliserte. Hans bispedømme hadde ingen grense mot øst, men omfattet hele Polen, Ungarn og Russland. Han grunnla de nye bispedømmene Zeitz-Naumberg, Meissen, Merseburg, Brandenburg, Havelberg og Posen (nå Poznań i Polen). Han sørget for at domkapittelet i Magdeburg, hvor han innførte streng orden, fikk rett til selv å velge erkebiskop. Han mottok palliet og innsatte de første biskopene av Merseburg, Meissen og Zeitz.

I Bøhmen var det nettopp grunnlagt et bispedømme i Praha under den uverdige saksiske biskop Dietmar. Akkurat på denne tiden kom den unge Vojtech av Bøhmen (cz: Vojtěch) til Magdeburg for å få en kristen utdannelse på katedralskolen der. Adalbert av Magdeburg klarte å overføre noe av sin egen visdom og nidkjærhet til sin student. Erkebiskop Adalbert hadde fermet (konfirmert) ham på sin reise til Kiev i Libice og ga ham ved fermingen sitt eget navn, og han ble den andre biskop av Praha og er kjent og æret som den hellige Adalbert av Praha. Tsjekkere, ungarere og polakker ærer Vojtech/Adalbert, men Adalbert av Praha høstet der hvor Adalbert av Magdeburg hadde sådd. Adalbert av Praha skulle dø som misjonsmartyr i Preussen.

Det lyktes Adalbert å bygge ut katedralskolen i Magdeburg til et utdanningssenter i riket med sine berømte lærere Ohtrich og Ekkehard «den røde», og med det forhøyet han Magdeburgs betydning vesentlig. Som erkebiskop hadde han fortsatt nær kontakt med kongehoffet. Adalbert mottok tallrike chartre fra Otto I og Otto II, men likevel var han ikke lenger fremtredende i rikspolitikken. Oppbyggingen av erkebispedømmet må ha vært hans hovedbeskjeftigelse.

I 973 døde keiser Otto den store og ble gravlagt ved siden av sin hustru i katedralen i Magdeburg av Adalbert, som overlevde keiseren med åtte år. Adalbert selv døde den 20. juni 981 på tilbakereisen etter en visitasjon i Zscherben ved Halle, nå i landsbyen Geusa, som siden 2010 har vært en del av byen Merseburg i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Han var rundt sytti år gammel. Han slapp dermed å oppleve ødeleggelsen av bispedømmene Havelberg og Brandenburg i slavernes oppstand i 983. Hans grav finnes i domkirken i Magdeburg.

Adalbert skal senere ha blitt helligkåret, men vi vet ikke når og i hvilken form dette skjedde. Hans minnedag er dødsdagen 20. juni. Han står ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004). Kirken St Adalbert i Magdeburg, som ble bygd mellom 1883 og 1885 har sitt navn etter ham.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler (VI), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schauber/Schindler, Gorys, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, uni-leipzig.de, ora-et-labora.net, deutsche-biographie.de, Allgemeine Deutsche Biographie (Leipzig 1875) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. juni 1998