Den hellige Amandus av Belgia (~584-~676)

Den hellige Amandus (Amantius; fr: Amand) ble født rundt 584 nær Nantes i nedre Poitou, en av Frankrikes 33 historiske provinser, som i middelalderen var en del av Aquitania. Området ligger nå i departementet Loire-Atlantique i regionen Pays-de-la-Loire i det vestlige Frankrike. Han kom åpenbart fra en fornem familie, og hans fromme foreldre skal ha vært herskere i regionen. Legenden gir dem navnene Serenus og Amantia. Legenden forteller at Amandus fra barndommen av levde som en munk, og allerede i en alder av syv år forlot han sine foreldre for å gå i kloster. I virkeligheten var han nok rundt tyve år gammel da han rømte hjemmefra for å bli munk på klosterøya Yeu (Île d'Yeu) (Oye, Ogia) ved La Rochelle sørvest for Nantes. Dette skjedde mot familiens vilje, og da faren fant ham der etter å ha lett etter ham i nesten ett år, forsøkte han forgjeves å bringe ham hjem med makt. Til truslene om å bli gjort arveløs svarte Amandus: «Kristus er min eneste arv».

Det må ha vært på denne øya at Amandus plutselig så en enorm slange på sin vei. Han rettet en bønn til Gud, gjorde korsets tegn og sørget på den måten for at monsteret krøp tilbake til sitt rede, og det har ikke vært sett siden. Senere dro han som pilegrim til den hellige Martins grav i Tours, hvor han ble presteviet. Senere flyttet han østover, til en celle nær katedralen St. Martin i Bourges, hvor han levde som eremitt i femten år under veiledning av biskopen der, den hellige Austregisilus (Outril) (551-624). Der levde han et asketisk liv, kledd i sekkestrie og med byggbrød og vann som eneste kost.

På sin 33. pilegrimsreise ledsaget Amandus den hellige Humbert av Maroilles (d. ca 680) til Roma. Da han kom dit, forlangte han å få tilbringe hele natten i bønn i St. Peterskirken. Men med hard hånd ble han kastet ut av kirken av kirkevakten. På terskelen til kirkedøren falt han i søvn. Da viste den hellige apostelen Peter seg for ham og befalte ham å dra til Gallia for å påpeke for kong Dagobert alle hans feil. Dessuten ble han kalt til misjonsarbeid i området ved grensen mellom de frankiske og frisiske rikene. Paven utnevnte Amandus til kannik av Maastricht.

Etter at Amandus kom tilbake fra Roma, ble han i 629 (628) viet til biskop uten noe fast sete, men med et generelt oppdrag å forkynne evangeliet for hedninger. Deretter startet han i en alder av 45 år på en lang og fruktbar misjonskarriere. Amandus tillot seg å dukke opp hos kong Dagobert I av Austrasia (628-39), men da han på det skarpeste irettesatte kongen fordi han oppmuntret til bruk av makt for å oppnå omvendelser, men også for andre forbrytelser og et løsaktig liv, fór majesteten opp i raseri og utviste ham fra sitt kongerike. En tid måtte han leve i eksil, til tross for intervensjonen fra den hellige Acharius av Noyon-Tournai (d. 640). Da dro han til Flandern og forkynte evangeliet i hele landet.

Kong Dagobert hadde lenge ikke noen sønn, men etter en lang periode med uopphørlig bønn fikk han endelig den gutten han hadde ønsket seg. Da fikk han det for seg at gutten skulle døpes av den helligste mannen i landet Derfor kalte han rundt 631 Amandus tilbake og inviterte ham til sitt hoff i Paris. Da helgenen viste seg for ham, kastet han seg ned foran ham, ba ham om å tilgi hans synder og å døpe barnet, som Herren hadde skjenket ham. Den hellige biskopen imøtekom med glede den første forespørselen, og de ble forsonet. Men den andre nektet han, redd for at han ville bli involvert i kongens praksis. Men til slutt ga han etter for kongens uopphørlige insistering.

Amandus døpte barnet med stor pomp og prakt i Orléans. I det øyeblikk da han døpte gutten i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, skal han ha svart med høy røst: «Amen!» Han ble kalt Sigebert, den fremtidige hellige kong Sigebert III av Austrasia (d. 656). Kongen lovte at gutten snart ville bli overlatt til biskopens hus i Maastricht.

Han var en utrettelig predikant og forkynte evangeliet i Flandern og Brabant, det nåværende Belgia, og rundt Antwerpen, hvor han ikke hadde noen særlig suksess. Senere misjonerte han også blant slaverne i Kärnten ved Donau og blant baskerne i Navarra i det nordlige Spania.

En tradisjon hevder at Amandus fra 646 var residerende biskop av Maastricht. Den hellige biskop Servatius av Tongeren-Maastricht dro like før sin død i 384 fra Tongeren til Maastricht, hvor han døde, og fra tidlig på 500-tallet residerte biskopene der, selv om bispesetet formelt ble flyttet først i 549. Den offisielle tittelen Episcopus Tungrorum ble bevart helt til 1000-tallet, lenge etter at bispesetet var flyttet videre fra Maastricht til Liège.

Ifølge den tradisjonelle listen over biskoper av Maastricht, etterfulgte Amandus i 646 den hellige Johannes Agnus som biskop av Maastricht. Ifølge en katalog fra 900-tallet skal han ha vært den 26. biskop av Tongeren og den syttende av Maastricht. Ric. Helvader skildrer hans menighet i Maastricht slik:

«Han havde i sit stift en hob grove, uforstandige, tylperske, beuriske plumprianer at drages med, hvilke levede uden al tugt og ærlighed; disse Brobianer lærte han ikke alene civilitate, morum, men førte dem og til Kristus».

Amandus synes å ha gått aktivt inn for sitt arbeid, og overalt gikk han rundt for å forkynne evangeliet. Men presteskapet i hans bispedømme ble ikke spesielt sjarmert av ham. Dette kommer tydelig frem i et brev han mottok i løpet av høsten 649 eller kort tid etter fra den hellige pave Martin I (649-53). Brevet oppmuntret ham til å holde ut og å behandle det slappe presteskapet i bispedømmet Maastricht hardt, men til ingen nytte. For vanskelighetene i Maastricht ble for store for Amandus, så etter tre år overlot han setet i Maastricht til den hellige Remaclus og vendte tilbake til sitt omflakkende liv med evangelisering som vandrebiskop. Men opplysningen om hans episkopat i Maastricht er høyst usikker, og kan være resultat av tendensen i middelalderske biografier til å assosiere abbedvalg med bispevalg.

Amandus gjenopptok sitt omvendelsesarbeid blant flamlenderne, og begynte med å evangelisere området rundt Gent i det nåværende Belgia. Det avgudsdyrkende folket der var så ville at ingen forkynner ønsket å prøve seg blant dem, men det oppmuntret Amandus til å gå løs på nettopp den oppgaven. Først fant han at hans forkynnelse falt for døve ører. Folk ville ikke høre på ham, spyttet ham i ansiktet, kastet ham i sølen, jagde ham og slo ham til blods. Han ble til og med kledd naken foran kvinner og kastet i elven Scheldt. Men han fortsatte urokkelig å forkynne, selv om han lenge ikke så noen frukter av arbeidet, og han levde av det han selv tjente.

Men til slutt vant hans utholdenhet. På en reise kom han til Brugge/Bruges i det øyeblikk en mann ble stilt for retten. Amandus ba om benådning for den dømte, men forgjeves: mannen ble hengt og døde. Deretter skar helgenen ham ned og bar ham til et kapell, hvor han hele natten våket i bønn over liket. Neste morgen våknet den døde tilbake til livet, og selv arrene av hans skader forsvant. Dermed gjorde han det klart for hedningene at den himmelske domstol er mer barmhjertig enn noen menneskelig dommer, forteller legenden. Dette åpnet endelig barbarenes øyne. De strømmet til for å motta dåpen, og de ødela templene for sine avguder med sine egne hender. Slik klarte han å bringe folket fra denne regionen til Kristus.

For å styrke sitt misjonsarbeid grunnla Amandus flere klostre, det viktigste var St. Peter (Sint-Pieters) på Mont-Blandin i Gent, det første i Belgia, og kanskje Saint-Bavon i samme by, men det er lite trolig. Klosteret i Gent grunnla han på en eiendom han fikk av den hellige Bavo av Gent (ca 590-ca 655), som var inspirert av Amandus’ forkynnelse og som senere trådte inn i klosteret. Amandus grunnla et stort antall klostre, og en av hans klostergrunnleggelser befant seg i Maastricht. Han grunnla også Barisis-au-Bois og trolig tre til, blant dem Marchiennes. Klosteret i Drongen/Tronchiennes, nå en bydel i Gent, går også tilbake til ham.

Det mest kjente av Amandus’ klostre var Elnon (Elnone, Elno) ved Tournai/Doornik i Flandern, nå kjent som Saint-Amand-les-Eaux, som han grunnla i 639. Klosteret ligger på den franske siden av den belgiske grensen ved Tournai, på land gitt av kong Dagobert. Dette gjorde han til sitt hovedkvarter. Der bygde han to kirker innenfor klausuren, en viet til St. Peter og den andre til St. Andreas. Amandus oppkalte mange av sine grunnleggelser etter St. Peter, som han hadde en spesiell hengivenhet for. I legendene rundt hans liv har hans besøk til Peters grav i Roma en fremtredende plass.

Rundt den tiden da Amandus forlot Maastricht, etablerte han kontakt med familien til den salige Pipin av Landen (580-640). Etter hennes manns død i 640 grunnla den hellige Itta av Nivelles, etter konsultasjoner med Amandus, det berømte nonneklosteret i Nivelles/Nijvel sør for Brussel. Hun ble selv nonne der og ba Amandus om å gi sløret til sin datter, den hellige Gjertrud av Nivelles (Geertruida) (d. 659).

Det fortelles en rekke legender om Amandus:

Nær Gent ble han angrepet av en snikmorder. Men Amandus fikk mannen på andre tanker. Han angret, ble student hos Amandus og levde siden livet til en munk. Senere ble han eremitt i tilbaketrukket ensomhet. Mannen het Bavo og er nå kjent som helgen. Slike ting skjedde flere ganger. For å gi håndfaste bevis på Guds nåde, ga han fanger deres frihet. Disse var ofte så takknemlige at de sluttet seg til ham og lot seg forvandle til gode kristne, og ikke sjelden gikk de i kloster.

På en av sine turer til Roma satt Amandus en gang sammen med sine ledsagere og spiste i kanten av en skog. Plutselig dukket en bjørn opp. Alle ble forskrekket, men ikke Amandus. Han befalte dyret å tjene dem som lastedyr til de nådde sitt mål. Mange som så det, trodde på Kristus og omvendte seg. Like før Roma ga han dyret friheten tilbake. I en av kirkene kastet man seg ned for å takke Gud for de tegnene han utførte for dem. En gang fikk en blind sitt syn tilbake av det vannet som helgen hadde vasket hendene med.

Ved en annen anledning hadde Amandus med kongens tillatelse begynt å bygge et nytt kloster. Men biskopen i området var imot det, og han sendte sine tjenere dit med beskjed om at de måtte jage den hellige og om nødvendig eliminere ham helt! Da den hellige mannen kom, ville de få ham til å tro at de visste om et mye bedre sted å bygge et kloster. Amandus kjente deres intensjon, men han gjorde ikke noe, ettersom han alltid hadde drømt om en gang å dø som en martyr for Gud. Han ble da tatt med opp på toppen av et høyt fjell, hvor de tenkte å drepe ham. Men plutselig begynte det å pøse ned, og regnet gjorde at det falt en tåke på fjellet slik at ingen kunne se en hånd foran seg. Da ble tjenere livredde, og de falt ned for Amandus’ føtter og bønnfalt ham om at han ville la dem komme levende fra dette. Da sa den hellige en bønn, og det fine været tilbake som om ingenting hadde skjedd. Tjenerne forlot ham urørt og vendte hjem.

En annen historie forteller om hvordan han på en av sine turer skulle krysse en enorm elv under en skremmende storm. Han snakket bydende til elementene slik at de falt til ro, og han kunne uskadd nå den andre siden.

Da Amandus var nesten nitti år gammel, trakk han seg tilbake til sitt elskede kloster Elnon, og der var han abbed de siste fire årene av sitt liv. Der døde han den 6. februar 676 (?), rundt 92 år gammel. Legenden forteller at hans sjel ble båret inn i himmelen av hellige jomfruer og engler. Akkurat da lå den hellige Aldegunde (ca 630-84), abbedisse av det fjerntliggende Maubeuge, i bønn. Da viste det seg en engel for henne, som viste henne at Amandus’ sjel på det tidspunktet fór til himmelen.

I klosteret hadde han diktert sitt testamente, og teksten til det er bevart. Han ble gravlagt i kirken St. Peter, men i Milos biografi hevdes det at tolv år senere var denne kirken blitt for liten for kulten, så hans legeme ble flyttet til en ny kirke som var viet til ham. Milo hevder også at denne seremonien ble utført av den hellige Eligius av Noyon (ca 588-660), den store gullsmeden, men han døde i virkeligheten flere år før Amandus. På 1100-tallet ble det hevdet at Amandus døde foran Maria-alteret i kirken St. Andreas og ble gravlagt i St. Peter. Han ble etterfulgt som abbed av sin disippel, den salige Andreas av Elnon, som døde rundt 690. Deres relikvier ble skrinlagt sammen i 694. De har begge minnedag den 6. februar.

Angivelig førte den hellige biskop Rupert av Salzburg (ca 650-ca 718) rundt år 700 Amandus’ relikvier til sin egen katedralby. Men man mistenker at Rupert blandet sammen vår Amandus med hans navnebror Amandus av Strasbourg (ca 290-ca 355) eller Amandus av Worms (600-t), som hadde samme minnedager som Amandus av Maastricht og Amandus av Strasbourg! Den hellige biskop Arno av Salzburg (ca 740-821) hadde vært munk og abbed i klosteret Elnon og hadde der fått en stor andakt for Amandus. Han grunnla derfor en kirke til ære for ham i Admonttal (sognekirke frem til 1789, brant i 1865). Videre fremmet han kulten i sin bispeby Salzburg (etter forbilde fra en av sine forgjengere, Rupert?) På slutten av 1000-tallet kom også relikvier av Amandus til høyalteret i det sørtyske klosteret Hirsau.

Vi har få samtidige opplysninger om Amandus’ liv, bortsett fra hans eget testamente. Hans biografi, Vita Sancti Amandi, som er tilskrevet hans disippel Baudemundus (Baudemond) av Elnon, ble skrevet allerede i år 750. Fra en kopi fra 1000-tallet stammer den eldste kjente avbildningen av Amandus, hvor vi ser ham diktere sin biografi til Baudemundus. Biografien ble utvidet og tillagt detaljer midt på 800-tallet av munkepoeten Milo, lederen for scriptoriet i Elnon og en av en gruppe karolingiske forfattere som engasjerte seg i å utvide biografier og autentisere kulten til store skikkelser i den frankiske fortiden. Imidlertid var det Baudemonds versjon som lå til grunn for de illustrerte biografiene fra 1000- og 1100-tallet, som førte til en utbredt kult i middelalderen.

Klosteret ble plyndret av vikinger i 882 og 883, og Amandus’ legeme ble brakt i sikkerhet til Saint-Germain-des-Prés i Paris. Det ble deretter flyttet til en karolingisk krypt i Elnon – den eneste delen av bygningene som overlevde en stor brann i 1066. Da brant klosteret Elnon nesten ned til grunnen. For å skaffe de nødvendige midlene til gjenoppbyggingen, ba den daværende abbeden de verdslige og religiøse myndigheter om tillatelse til en valfart med Amandus’ relikvier. Den 7. juni samme år forlot Amandus sitt kloster, og fra fjern og nær strømmet pilegrimer til. Fire munker bar høytidelig hans relikvieskrin, og de andre medlemmene av kommuniteten ledsaget prosesjonen. Først kom de til Cambrai (Kamerijk). På vei til Coucy kom sognepresten i St. Remigius dem i møte, omgitt av nesten hele sin flokk. I all ydmykhet spurte de om Amandus’ skrin kunne tilbringe en tid i deres kirke. Det ble selvfølgelig innvilget, mot en rimelig avgift.

Da en kvinne som i årevis hadde vært lam, hørte salmer og bønner i det fjerne, lot hun seg bringe dit. Da hun kom frem, ba hun St. Amandus om å helbrede hennes sykdom. Hennes bønn ble besvart, og hun hoppet opp og løp bort til skrinet. Deretter viklet hun løs et bånd hun hadde rundt halsen og bandt det på relikvieskrinet. Slik uttrykte hun uttrykkelig at hun alltid ønsket å tilhøre St. Amandus.

I 1088 var klosteret gjenoppbygd, og den første illustrerte beretningen om Amandus’ liv stammer fra perioden 1066-88. Elnon ble senere oppkalt etter ham, og byen bærer fortsatt hans navn: Saint-Amand-les-Eaux (59230). Hans relikvier oppbevares fortsatt i klosteret hvor han døde. Den store vekten som ble lagt på å beholde dem der, skyldes trolig et avsnitt i hans testamente som legger en forbannelse på alle som ville fjerne ham derfra. En annen reise med hans relikvier ble organisert i 1107 for å gjenvinne usurpert klosterland.

Amandus er det belgiske klostervesenets far og landets viktigste misjonær. Han er kjent som frankernes og Belgias apostel. Han var og er spesielt æret i det sørlige Nederland og nordlige Frankrike. Alle steder hvor han utførte sitt arbeid, er det flere landsbyer som bærer hans navn, for eksempel i Rheinkassel like nord for Köln (det hadde klosteret Elnon land), og Sint-Amandsberg nær Gent. Det er bemerkelsesverdig at det i Nederland ikke finnes en eneste sognekirke som er viet til St Amandus. Det er ukjent om det også var slik før reformasjonen. I Flandern har han hovedsakelig en kult i Antwerpen, i det nærliggende Erembodegem, hvor vannet fra Sint-Amandsputje hadde en gunstig effekt mot øyesykdommer, Erps-Kwerps, Geel, Hoeleden-Kortenaken, Kortenberg og Sint-Amands. Kulten nådde England ved at geistlige som den hellige Dunstan besøkte hans klostre i Gent og Elnon. Hans navn opptrer i mange engelske kalendere i middelalderen, og det prereformatoriske private kapellet for Eyston-familien i East Hendred i Oxfordshire er viet til ham.

Amandus’ kults geografiske assosiasjon med de store sentra for vindyrking og ølbrygging Flandern og Picardie, har gjort at han har blitt skytshelgen for dem som er knyttet til produksjon og salg av alkohol. Han er skytshelgen for ølbryggere, vinhandlere, vertshusholdere, kjøpmenn og farmasøyter. Spesielt i det sørlige Nederland ble hans forbønn påkalt mot feber, lammelse, revmatisme, hudsykdommer, kramper og problemer med synet; mot sykdommer hos storfe.

Amandus avbildes vanligvis som biskop med stav, mitra, våpenkappe og noen ganger selvfølgelig med evangeliebok, ofte med en drage, på grunn av hans legende. Vi ser at mange misjonærer beseirer hedenskapen, avbildet som et monster. I Beissel avbildes Amandus sammen med en drage, fordi han renset området rundt Gent for avgudsdyrkelse. Han bærer ofte en kirkemodell i hendene, fordi han i sitt liv grunnla mange kirker og klostre. Av og til ses han med brutte lenker, en påminnelse om at han slapp fanger fri.

Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 6. februar. Han æres på ulike steder, men med ulike datoer, som 13. februar, 25., 26. og 27. oktober og 24. juni. I bispedømmet Roermond i Nederland, som Maastricht nå tilhører, feires alle hellige biskoper av Maastricht den 15. mai (tidligere 6. februar). Den nederlandske byen Maastricht er kanskje i dag mest kjent for den europeiske unionstraktaten.