Den hellige Anastasia av Sirmium (~281-304?)

Skytshelgen for pressesensuren; mot hodesmerter og brystsykdommer

Den hellige Anastasia har siden tidlig middelalder vært blant de mest ærede hellige i Kirken. Likevel kjenner vi ikke annet enn legenden om henne. Hun kalles oftest «den yngre» for å skille henne fra den hellige Anastasia den eldre, som led martyrdøden sammen med den hellige Kyrillos i Roma under keiser Valerians forfølgelser rundt 257. Men det er kanskje til og med tale om to hellige; Anastasia av Sirmium og Anastasia av Roma, som har vokst sammen til én skikkelse.

Ifølge legenden ble Anastasia født rundt 281 som datter av en adelig og velstående romer ved navn Praetextatus og hans kristne hustru, den hellige Fausta eller Flavia. På morens anmodning fikk hun undervisning i den kristne tro av den hellige Krysogonus, som også led martyrdøden rundt 304 under keiser Diokletians (284-305) forfølgelser. Hun ble døpt allerede som barn, noe som den gangen var svært sjeldent.

Mot sin vilje ble hun tvunget av sin far til å gifte seg med Publius, en rik, men umoralsk hedning, som var høyt ansett hos keiseren og en erkefiende av de kristne. Ifølge noen kilder klarte hun å bevare sin kyskhet og ba hele natten. Andre sier at hun lot som om hun var syk. Etter foreldrenes død fikk hun en veldig arv, som hun brukte av for å hjelpe fattige og fanger. Kledd som en tigger og sammen med en av sine tjenestekvinner besøkte hun kristne i fengsel under keiser Diokletians forfølgelser og forsøkte etter beste evne å lindre deres kvaler. Men tjenestekvinnen sladret til hennes mann, som da forbød hustruen å forlate huset, stengte henne inne i et lite rom og ga henne så lite mat at hun nesten døde. Det var også hans mål, motivert av den store arven han kunne overta. Det lyktes henne imidlertid å sende et brev til sin lærer Krysogonus, som ga hennes trøst og mot i sitt svarbrev.

Kort etter, da Anastasia var i ferd med å sulte i hjel, druknet Publius på vei til et oppdrag i Persia, og hun fikk friheten tilbake. Straks ga hun alt hun eide til de fattige og fulgte Krysogonus til Aquileia for å hjelpe de kristne der. Der ble han halshogd under forfølgelsene. Etter martyriet til de hellige Agape, Chionia og Irene ble også Anastasia arrestert og brakt for prefekten for Illyricum i Sirmium. Hun ble besøkt i fengselet og fikk mat av den avdøde hellige Theodota.

Deretter ble hun sammen med en annen kristen og 130 hedenske kriminelle satt om bord på et lekk fartøy og forlatt til sjøs. Men Theodota viste seg igjen og førte skipet til land, og alle hedningene ble omvendt. Men Anastasia ble tatt med til øya Palmeria ved Terracina, hvor hun led martyrdøden ved å bli brent levende, naglet til bakken med armer og bein utstrakt og med ilden tent rundt henne. Deretter ble hun begravd mens hun fortsatt var i live. 200 menn og 70 kvinner led samtidig martyrdøden på forskjellige måter. Dette skal ha skjedd i 304.

Den greske versjonen av hennes legende forteller at etter at Krysogonus var blitt halshogd, ble hans levninger kastet i sjøen. Både hodet og den hodeløse kroppen ble ført i land av bølgene, og forsynet gjorde at de ble funnet av presten Zoilus, som plasserte levningene i en koffert og skjulte den i sitt hjem. Krysogonus viste seg for Zoilus og informerte ham om at martyriet var nær for Agape, Chionia og Irene, tre søstre som bodde i nærheten. Han ba Zoilus sende Anastasia til dem for å oppmuntre dem. Krysogonus forutsa at Zoilus også ville dø på samme dag. Ni dager senere skjedde det som Krysogonus hadde sagt. Zoilus falt i søvn i Herren, og Anastasia besøkte de tre jomfruene før de ble torturert. Da disse tre martyrene ga opp sine sjeler til Herren, gravla hun dem.

Etter å ha gjort det hennes gamle lærer hadde bedt om, dro hun fra by til by og besøkte kristne fanger i fengslene. Hun hadde gode kunnskaper om den tidens medisin, så hun pleide deres sår og lindret deres lidelser. På grunn av sitt arbeid fikk Anastasia tilnavnet Farmakolytria, det vil si «Befrier fra gift» (Ἁγία Ἀναστασία ἡ Φαρμακολύτρια). Hun ble kjent med en from ung enke ved navn Theodota, og i henne fant hun en trofast hjelper. Theodota ble arrestert for forhør da det ble kjent at hun var en kristen.

Imens ble Anastasia arrestert i Illyria. Dette skjedde rett etter at alle de kristne fangene der hadde blitt myrdet i løpet av en enkelt natt etter ordre fra keiser Diokletian. Anastasia hadde kommet til et av fengslene, og da hun ikke fant noen der, begynte hun å gråte høylytt. Fangevokterne forsto at hun var kristen og tok henne med til prefekten for distriktet, som prøvde å overtale henne til å fornekte Kristus ved å true henne med tortur. Etter hans mislykkede forsøk på å overtale Anastasia til å ofre til avgudene, ga han henne over til den hedenske presten Ulpian i Roma.

Den utspekulerte hedningen ga Anastasia valget mellom luksus og rikdom eller alvorlige lidelser. Han la foran henne gull, edelsteiner og fine klær, men også skremmende torturinstrumenter. Men han ble stilt til skamme av Kristi brud. Anastasia avslo rikdommene og valgte torturredskapene.

Men Herren forlenget helgenens jordiske liv, og Ulpian ga henne tre dager på å tenke seg om. Den hedenske presten var sjarmert av Anastasias skjønnhet, så han bestemte seg for å skjende hennes renhet. Men da han prøvde å røre henne, ble han plutselig blind. Han fikk en slik hodepine at han skrek som en avsindig mann. Han ba om å bli brakt til et hedensk tempel for å be gudene om hjelp, men på veien falt han ned og døde.

Anastasia ble satt fri, og hun og Theodota viet seg igjen til å ta seg av fengslede kristne. Men det gikk ikke lang tid før Theodota og hennes tre sønner aksepterte martyriet. Hennes eldste sønn, Evodius (Evodus), sto modig for dommeren og mottok julingen uten protester. Etter langvarig tortur ble de alle fire kastet i en rødglødende ovn.

Anastasia ble også tatt på nytt og dømt til døden ved å sulte i hjel. Hun ble værende i fengselet uten mat i seksti dager. Theodota viste seg for martyren hver natt og ga henne mot. Da dommeren så at sulten ikke skadet Anastasia i det hele tatt, dømte han henne til å druknes sammen med andre fanger. Blant dem var en Eutychian, som var dømt til døden for sin kristne tro.

Fangene ble satt om bord på et skip som gikk ut på åpen sjø. Soldatene boret hull i båten og kom seg over i en galei. Theodota viste seg for fangene og styrte skipet i land. Da de nådde tørt land, trodde 120 menn på Kristus og ble døpt av Anastasia og Eutychian. Alle ble tatt igjen og mottok sine martyrkroner. Anastasia ble strukket ut mellom tre søyler og brent levende. En viss from kvinne ved navn Apollinaria gravla hennes legeme, som var uskadet av ilden, i hagen utenfor sitt hus.

Hennes legeme ble brakt til Roma og bisatt i den kirken som bærer hennes navn, Basilica di Sant’Anastasia al Palatino. Andre sier at hennes legeme ble brakt til Konstantinopel på 400-tallet, hvor en kirke ble bygd og viet til henne, og senere ble hodet og en hånd overført til klosteret St Anastasia Farmakolytria nær Athosfjellet. Hennes navn ble på 400-tallet satt inn i Canon Romanus eller Den romerske kanon (Eukaristisk bønn I) etter forvandlingen blant de syv kvinner som blir anropt som forbedere i strofen Nobis quoque (Felicitas og Perpetua, Agathe, Lucia, Agnes, Cecilia og Anastasia).

Men så langt man vet, var hun ikke født i Roma og bodde ikke der. Hennes kult stammet fra Sirmium i den romerske provinsen Pannonia Secunda i Pannonia (i dag Sremska Mitrovica i Vojvodina i Serbia), hvor hun kanskje led martyrdøden under Diokletian, men det er ikke bevart noen pålitelige detaljer om hennes liv og lidelseshistorie. Sirmium var en gang hovedstad i Illyria og tidvis residens for keiserhoffet. Under østkeiseren Leo I (457-74), mens den hellige Gennadius var patriark av Konstantinopel, ble Anastasias relikvier overført fra Sirmium til Konstantinopel, og en betydelig kult startet.

Ifølge tradisjonen brakte den hellige Donatus av Zadar (d. ca 811) Anastasias relikvier fra Konstantinopel til Zadar i det nåværende Kroatia, da han var i Konstantinopel sammen med den venetianske hertugen Beato. De hadde blitt beordret av den salige keiser Karl den store til å forhandle om grensen mellom det bysantinske imperiet og de kroatiske territoriene som var underlagt Karl den stores frankiske imperium. Senere ble katedralen viet til henne. I dag skal hennes relikvier fortsatt hvile i katedralen St Anastasia (Katedrala sv. Stošije) i Zadar (it: Zara) i Kroatia.

Historien om hvordan hennes minnedag ble forbundet med julen, er liturgisk interessant. Feiringen av Kristi fødsel som en separat fest begynte i Roma og spredte seg derfra til øst, men da den kvinnelige pilegrimen Etheria besøkte Jerusalem på slutten av 300-tallet, ble Kristi fødsel fortsatt feiret der som en del av Epifani den 6. januar. Etheria skildrer hvordan biskopen, presteskapet, munkene og folket i Jerusalem på vigilien dro til Betlehem og dannet en høytidelig stasjon ved fødselsgrotten. Ved midnatt ble det dannet en prosesjon, og de vendte tilbake til Jerusalem og sang morgenofficiet like før daggry. Messen ved daggry var opprinnelig til ære for Anastasia av Sirmium. Senere på morgenen på Epifani var det en høytidelig eukaristifeiring, som begynte i Konstantins store basilika (Martyrion) og fullført i Oppstandelseskapellet (Anastasis).

I sin kommentar til Hieronymianum legger den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) vekt på Jerusalems motvilje mot å adoptere en egen fest for Herrens fødsel, selv om en preken av den hellige Johannes Krysostomos gjør det klart at den var innført i den syriske byen Antiokia så tidlig som 376. Det kommer frem av en av prekenene til den hellige patriark Sofronius at Jerusalem hadde tilpasset seg praksis i resten av kristenheten før hans død i 638.

På 500-tallet ble Jerusalems liturgi gjentatt eller imitert i Roma på juledag. Ved daggry feiret paven messe i basilikaen Santa Maria Maggiore, hvor de formentlige relikviene av trekrybben ble brakt på 600-tallet. Senere på dagen var det en prosesjon til Peterskirken, hvor paven sang messen igjen. Mellom disse to feiringene kom det enda en, som fant sted i kirken Sant’Anastasia nedenfor Palatin-høyden. Denne praksisen, som fortsatte gjennom middelalderen, er spesifisert i det romerske missalet. Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) påpeker at sent på 400-tallet, omtrent da Anastasia av Sirmiums kult nådde Roma, var denne kirken det kongelige kapellet til de bysantinske hofftjenestemennene og det sentrale stedet for gudstjenester i det greske kvartalet. Den var opprinnelig kalt Anastasis-basilikaen og var i likhet med den i Konstantinopel en kopi av Anastasis-basilikaen i Jerusalem. Den fikk etter hvert en dedikasjon til den hellige Anastasia, som feires den 25. desember.

Den amerikanske arkeologen P. B. Whitehead nevner enda en mulighet. Han påpeker at kirken Sant’Anastasia, titulus Anastasiae, er en av de 25 originale tituli eller sognekirker i Roma, og den eneste som faktisk ligger i sentrum av byen. Alle disse kirkene hadde sin opprinnelse i kapell i private hus, men Sant'Anastasia ligger i den delen av Roma hvor det keiserlige palasset sto, ikke i boligområdet. Den italienske 1800-talls-arkeologen G. B. de Rossi oppdaget en inskripsjon i kirken, som fortalte at den hadde blitt dekorert med veggmalerier av den hellige pave Damasus I (d. 384), noe som betyr at kirken må være grunnlagt lenge før hans tid. Kirkens arkitektur støtter dette funnet: en liten del av bygningen kan dateres tilbake til Konstantins tid. Han var keiser i Roma fra 312 til 324, da han flyttet hovedstanden til Bysants. Konstantin hadde en søster ved navn Anastasia, som vi vet svært lite om, bortsett fra at hun giftet seg med Bassianus Caesar, som Konstantin betrodde styret av Italia.

Kirken Sant’Anastasia hadde opplagt en stor betydning for det kristne Roma. Adopsjonen av Anastasia som titularhelgen kan ha vært rent tilfeldig, basert bare på likheten mellom «Anastasia» og «Anastasis». Dedikasjonen kan være en gresk import, at en eldre kirke fikk en dedikasjon til Anastasia av Sirmium da hennes kult spredte seg og den bysantinske innflytelsen i Roma økte. Kirken kan ha vært i den delen av det keiserlige palasset hvor Konstantins søster bodde og kan senere ha fått hennes navn, eller det kan ha vært en annen romersk grunnleggerske ved navn Anastasia. Disse mulighetene utelukker ikke hverandre og mer enn en av dem kan være riktig, men selv om kirken nå er relativt obskur og den lingvistiske og historiske tradisjonen er sammenfiltret, ga dens historie Anastasia av Sirmium i flere århundrer den ære å bli minnet ved den andre pontifikale julemessen.

Hennes navn står fortsatt under 25. desember i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):

Romæ, commemorátio sanctæ Anastásiæ, mártyris Sírmii in Pannónia.

I Roma, minnet om den hellige Anastasia, martyr i Sirmium i Pannonia.

Den romerske historien ble overtatt av Østkirken, som antok at de hadde å gjøre med en annen Anastasia. Da legenden om de tre kjente martyrene Agape, Irene og Chionia ble lagt til hennes historie, ble de gjort til Anastasias tjenestejenter. De led egentlig martyrdøden i Tessaloniki rundt år 304. På et langt senere tidspunkt kom den versjonen vi kjenner fra «Den gylne legende» av den salige Jakob de Voragine (d. 1298).

I østkirken minnes Anastasia den 22. desember som «stormartyr». Der kalles hun Anastasia av Roma eller Anastasia Farmakolytria. I kunsten fremstilles hun med salvekrukke mens hun salver likene av kristne martyrer, eller bundet til tre pæler på retterstedet. Hun kan også ses med saks, for hun er skytshelgen for både vevere og for pressesensuren! Hun kan anropes som forbeder ved hodesmerter og brystsykdommer.