Vår Frue av gode råd
Minnedag: 26. april
Bildet som først var kjent som La Madonna del Paradiso og nå bedre kjent som La Madonna del Buon Consiglio (lat: consilium = råd), kan i vesten spores tilbake til 1467 under pave Paul II (1464-71) i Genazzano i Italia, en liten mil rundt fem mil sørøst for Roma. Det befinner seg i dag i et sidekapell bygd mellom 1621 og 1629 i kirken Madonna del Buon Consiglio, noe som har gitt bildet sitt navn. Det måler rundt 39 ½ x 44 ½ cm, maleriet er en freske malt på et tynt lag av gips eller porselen ikke tykkere enn papir. Arbeidet er trolig et verk fra Umbria på 1300-tallet.
Det er to tråder i historien om Vår Frue av Gode Råd. De fleste kilder viser til de gamle sammenflettede legendene om et albansk bilde, Vår Frue av Shkodra (Gode råd) og det italienske bildet i Genazzano. Her er en kort versjon av legenden:1
Historien om Vår Frue av Shkodra er delvis historien om albansk katolisisme. O Nane, Zoje e Shkodres, Lutu per Shiqipni (O mor, Vår Frue av Shkodra – be for Albania) ble bedt til i Albanias mørkeste tider med utenlandsk okkupasjon og religiøs forfølgelse. Legenden om det gamle ikonet ble fortalt fra generasjon til generasjon og til og med skrevet ned av kirkelige kommisjoner. Albanerne næret en spesiell andakt og kjærlighet for Jomfru Maria, Zoja e Bekueme (Den salige Frue). Utallige kirker og kapeller ble reist til hennes ære over hele landet. Maria-helligdommer ble bygd i fjellsidene og ved veikryss i lavlandet. Disse var dekorert med blomster og tregreiner som et sign på hyllest og hengivenhet.
En av disse kirkene viet til Zoja e Bekueme ligger nedenfor den gamle illyriske festningen Shkodra. Denne kirken var senter for en spesiell andakt på grunn av sitt vakre bilde av Vår Frue. Ikonet hang på veggen over høyalteret. På grunn av «det moderlige uttrykket og den oppmuntrende sødmen i hennes blikk» ble Zoja e Bekueme betraktet av albanerne som «en engel vakt til live». Berømmelsen til dette bildet og historier om den beskyttelsen som utallige bedende hadde mottatt, trakk store menneskemengder til kirken.
Spesielt på den tiden da de osmanske tyrkerne rykket frem på 1400-tallet ble kirken Zoja e Bekueme en kilde til trøst og oppmuntring. Hennes beskyttelse ble inntrengende bedt om etter at den albanske krigeren Gjergi Kastrioti (Skanderbeg) døde i 1405. Skanderbeg hadde ofte bedt foran maleriet og søkt råd og styrke for sin hær. Men likevel erobret tyrkerne raskt Albania. Det siste støttepunktet for albansk motstand var Shkodra.
En dag under beleiringen av Shkodra stanset to flyktende albanere ved kirken for å be til Zoja e Bekueme for en trygg reise. Mens de ba intenst, merket de plutselig at bildet beveget seg bort fra veggen. De to albanerne, Gjorgji og De Sclavis, fulgte bildet som om det var en strålende stjerne hele veien til Roma, hvor bildet forsvant.
De hørte rykter om at et mirakuløst bilde hadde dukket opp i Genazzano. De skyndte seg dit, og der oppdaget de bildet av deres høyt elskede Zoja e Bekueme. De to slo seg ned og gjorde Genazzano til sitt hjem.
Her begynner den andre tråden i historien. Da pave Sixtus III (432-440) ba om hjelp til å restaurere kirken Santa Maria Maggiore i Roma, bidro folket i Genazzano sjenerøst. En eiendom ble gitt til den bydelen som hadde bidratt mest, og med tiden ble det bygd en kirke der som fikk tittelen Vår Frue av Gode råd. Augustinere ble betrodd kirken i 1356. Joan Carroll Cruz skriver:
Etter hvert som tiden gikk, ble kirken falleferdig og uflidd. I året for miraklet, 1467, følte en lokal enke og augustinertertiar ved navn Petruccia de Geneo seg kallet til å bruke sine få sparepenger på nødvendige reparasjoner. Hennes venner og naboer mente at hennes plan var overmodig og nektet å støtte hennes prisverdige tiltak. Etter at enken hadde brukt alle sine penger på reparasjoner, måtte arbeidet stanses på grunn av de økte kostnadene til både materialer og arbeidskraft. Da folket så dette, spottet de og gjorde narr av henne, og leende kalte de det uferdige arbeidet «Petruccias dårskap». Men hennes innsats ble likevel belønnet på mirakuløst vis.
På den hellige Markus' dag den 25. april 1467 deltok hele byens befolkning i den årlige festen til ære for dagens helgen. Rundt klokken fire om ettermiddagen begynte festdeltakerne å høre toner av utsøkt musikk. Da de tause stirret opp mot himmelen etter kilden for sangen, så de på en ellers klar himmel en mystisk sky som senket seg inntil den stanset ved en uferdig vegg i kirken. Foran de tusener av redselsslagne festdeltakerne delte skyen seg og oppløste seg, og den avslørte et portrett av Vår Frue og Jesusbarnet. Dette hvilte på den uferdige veggen som var bare noen få fot høy. Det fortelles at byens kirkeklokker ringte av seg selv og trakk til seg mennesker fra omliggende områder som skyndte seg for å undersøke den uvanlige ringingen. Petruccia, som hadde bedt i et annet område, skyndte seg til stedet da hun hørte klokkene og falt ned i tårer foran det mirakuløse bildet.
Maleriet av Vår Mor av Gode Råd er en Eleousa («Ømhetens mor»). Jesusbarnet hviler på Marias venstre arm og trykker seg inntil sin mor. Deres kinn berører hverandre ømt. Barnets venstre hånd griper forsiktig kanten av kjolen hennes, noe som indikerer ammingens intimitet.
Provinsialen i Augustinerordenen, Ambrogio da Cori, skrev at hele Italia kom for å besøke det velsignede bildet, landsbyer og byer kom på valfart. Mange mirakler skjedde, og mange tjenester ble gitt. Det svært vakre bildet av Maria viste seg på veggen uten menneskelig medvirkning. Antallet helbredelser var så stort at det ble utnevnt en notar til å lage et register over de viktigste sakene. Dette registret, som fortsatt er bevart, viser at det fra 27. april til 14. august 1467 skjedde 171 mirakler. I juli1468 sendte pave Paul II to biskoper for å undersøke det angivelig mirakuløse bildet, biskop Gaucerio av Gap og biskop Nicola av Faren. Deres rapport er imidlertid ikke kjent bevart.
I en grundig og detaljert studie skriver João S. Cla Dias: «Fresken har på uforklarlig vis blitt hengende i luften nær veggen i kapellet i kirken Vår Frue av Gode råd i over 500 år». Cla Dias' verk inneholder flere dokumenter om den mirakuløse karakteren til selve bildet, inkludert det forbløffende faktum at bildet ikke er montert eller festet på baksiden. Tidlig tradisjon forteller også hvordan man kunne ha ført en tråd rundt bildet uten å berøre det. Det er også indikasjoner på at bildet synes å ha ulike uttrykk i henhold til den spesielle situasjonen. Det er et enormt antall mirakuløse hendelser som er knyttet til bildet av Vår Frue av Gode råd og til dets kopier. Konversjoner, helbredelser og spesielle anmodete gunstbevisninger er blant de mange beretningene om ekstraordinære hendelser som er fortalt i tilknytning til bildet.
Det er augustinerordenen som har bidratt til å spre andakten for Vår Frue av gode råd over hele verden. Karl Kolb skriver: «På motreformasjonens tid bestemte augustinerne seg for å sette hele ordenen under denne madonnaens beskyttelse og å ære henne overalt hvor de var etablert». I Tyskland ble det for eksempel snart distribuert 70.000 bilder. I dag finnes kopier av bildet i augustinerklostre og -kirker. Mange brorskap utviklet seg under hennes beskyttelse.
Jesuittene har også spredt andakten for Vår Frue av Gode råd. Bildet med den malte rammen viser misjonærer og et lite seilskip. Maleriet ble brakt til Brasil av p. Jose de Campos Lara i 1785. Det fikk en æresplass i den jesuittiske Saint Louis High School i Itu, og senere i São Paulo. Statuen på det andre fotografiet ble også æret under tittelen Mor av Gode råd og finnes i jesuittenes keiserlige skole i Madrid i Spania. Bildet vi ser er tatt fra et gammelt fotografi av den originale utskårete trefiguren som gikk tapt under bombing og plyndring på 1930-tallet.
Den kristne befolkningen i Albania har i århundrer holdt minnet om Vår Frue av Gode råd levende. Landets katolske befolkning feirer to festdager til ære for Vår Frue av Gode råd, den 26. april for hele Albania og tredje søndag i oktober for området Scutari. Folk kommer fra hele landet for å samles i tusenvis foran katedralen hvor Vår Frue av Gode råd en gang var. Det er en gammel hymne med refrenger: «Mor av Gode råd, vendt tilbake til oss. Led oss på fredens sti». Kopier av bildet finnes i hjem over hele Albania. Også under tiden med kommunistisk styre var bildet av Vår Frue av Gode råd å finne i flertallet av katolske hjem.
Kulten for Vår Frue av Gode råd økte. I 1630 dro pave Urban VIII (1623-44) selv på valfart til Genazzano. Bildet mottok sin pavelige krone av gull fra Peterskirken den 17. november 1682. En kannik fra kapitlet i Peterskirken ble sendt for å representere den salige pave Innocent XI (1676-89). En rapport ble skrevet fem dager senere og beskriver at bildet berører veggen bare i overkant og ikke støttes på andre måter. Det er fra denne datoen at eksistensen av bildet som sådant ble regnet som mirakuløs, ikke bare på grunn av dets ankomst til Genazzano, men fordi det for en stor del svevde i luften. Øyevitner vitner også om ekstraordinære fenomener når det gjelder skiftende uttrykk på bildet. Siden den gangen har det vært gitt mange privilegier til helligdommen, pavebesøk og heder. Pave Pius IX (1846-78) dro på valfart til Genazzano i 1864, før han ble «fangen i Vatikanet». Pavene Johannes XXIII (1958-63) og Johannes Paul II (1978-2005) besøkte også helligdommen, sistnevnte i 1993.
I 1727 tillot pave Benedict XIII (1724-30) et officium og en messe for Vår Frue for presteskapet i Genazzano den 25. april, årsdagen for åpenbaringen, mens festen andre steder feires den 26. april for ikke å komme i konflikt med festen for evangelisten Markus. Den 2. juli 1753 godkjente pave Benedikt XIV (1740-58) «Den fromme unionen av Vår Frue av Gode Råd» for de troende, og han ble selv skrevet inn som første medlem. Registrene i Genazzano viser at også pavene Pius VIII (1829-30), Pius IX (1846-78) og Leo XIII (1878-1903) var medlemmer av denne organisasjonen. Det var pave Leo XIII som valgte mottoet for medlemmene: «Barn, følg hennes råd». Pave Pius XII (1939-58) satte sitt pontifikat under Vår Frue av Gode råds moderlige omsorg.
I 1777 godkjente Rituskongregasjonen et eget officium som minnet helligdommens historie med hymner, lesninger og bønner samt en messe for en fest med rang av større dobbel. Den 18. desember 1779 stadfestet pave Pius VI (1775-99) igjen kulten for Vår Frue av Gode råd og ga augustinerne det privilegiet å feire officiet og messen samt avlat for de troende. Til det la pave Pius VIII til en annen avlat for besøkende til helligdommen. Den 18. desember 1884 godkjente pave Leo XIII et nytt officium og en ny messe av andre klasse for alle augustinere, og den 17. mars 1903 hevet han kirken Santa Maria – en av de fire sognekirkene i Genazzano – til rang av Basilica minor. Den 22. april 1903 satte han inn invokasjonen Mater Boni Consillii (Mor av Gode råd) inn i det lauretanske litani etter Mater Admirabilis. I den reviderte samlingen av Maria-messer fra 1988 er det også en votivmesse til ære for «Den salige Jomfru Maria, Mor av Gode råd».
Vår Frue av Gode råd ble snart et symbol på legfolkets involvering og ansvar i motreformasjonens tid. Det var kvinnen Petruccia som så behovet for restaureringen av en kirke som var falt i ruiner. Hun ga sitt ytterste for restaureringen og forskjønnelsen av kirken, og ifølge hennes historie ba hun også for kirken. I dag er det kvinnegrupper som vender seg til Vår Frue av Gode råds beskyttelse. Den 21. desember 1893 sanksjonerte pave Leo XIII bruken av det hvite skapularet for Vår Frue av Gode råd for de troende.
I USA er det mange kirker og institusjoner som er viet til Vår Frue av Gode råd, blant annet er det et kapell viet til Vår Frue av Gode råd i den nasjonale helligdommen for Den uplettede Unnfangelse.
Mye av kirken i Genazzano ble ødelagt under Andre verdenskrig, men bildet ble værende intakt og på plass. Tittelen på bildet «Vår frue av gode råd» førte i Spania til jentenavnet Consuelo, som har navnedag den 26. april.
Da bispedømmet Essen i Ruhr i det vestlige Tyskland ble grunnlagt i 1959, valgte man Jomfru Maria, æret i bildet av Den gylne Madonna, under tittelen «Mor av Gode råd» (Mutter vom Guten Rat), som bispedømmets primære skytshelgen.
Den gylne Madonna er en Maria-figur i katedralskattkammeret i Essen. Den er fra rundt 980 og kom i henhold til tradisjonen fra Köln eller Hildesheim. Den består av en trekjerne belagt med gull og er den eldste kjente Mariafiguren og regnes dessuten som den eldste frittstående skulptur nord for Alpene. Navnet «Den gylne Madonna» fikk statuen først på 1800-tallet, i et håndskrift fra 1370 med liturgiske anvisninger, Liber Ordinarius, blir den kalt «dat gulden bild onser vrouwen» eller «ymago aurea beatae Mariae Virgine». Statuen ble første gang restaurert i 1905, da den var angrepet av treparasitter. Under transport under og etter Andre verdenskrig ble statuen skadet, og den ble restaurert igjen i 1950. Den tredje restaureringen ble foretatt i 2004.
Statuen har bare forlatt Essen i krigs- og krisetider. Første gang var i 1634 under Trettiårskrigen, da den ble brakt i sikkerhet til Köln. Da franskmennene rykket mot Essen i 1794, ble statuen igjen brakt i sikkerhet, denne gang i Steele. Etter sekulariseringen i 1803 ble statuen værende i Essen, nå i den katolske sognekirken St. Johannes. I de følgende århundrene ble den værende i skattkammeret, bare en sjelden gang besøkt av kunsthistorikere. Under Første verdenskrig ble den værende i Essen, men sommeren 1920 ble den brakt i sikkerhet av frykt for en truende kommunistisk revolusjon. Aksjonen var omgitt av slikt hemmelighetskremmeri at ingen i dag vet hvor den ble gjemt, bare at det var i bispedømmet Hildesheim. Sommeren 1925 ble situasjonen ansett så trygg at den ble brakt tilbake. Under Andre verdenskrig ble den evakuert sammen med resten av domskatten, først til Warstein og deretter til Albrechtsburg i Meissen. Den ble funnet av amerikanske tropper, som brakte den til Landesmuseum i Marburg. I 1949 vendte den tilbake til Essen, og siden har den ikke forlatt Essen.
Den første biskopen av Essen, kardinal Franz Hengsbach, bestemte at statuen ikke skulle være bortgjemt i skattkammeret, så fra 1959 har den befunnet seg i et klimatisert høysikkerhetsskap av glass i det nordlige sidekapellet i domkirken. I 1978 gjeninnførte kardinalen den middelalderske skikken med kroning av statuen, men på grunn av antikvariske betenkeligheter ble denne skikken innstilt i 2000.
I Norge ble sognekirken i Porsgrunn viet til «Vår Frue, det gode råds mor» da den sto ferdig i 18992.
- 1
- The Albanian Catholic Bulletin Volume 9, 1988, s 12-14
- 2
- p. Frode Eikenes, Vår Frue menighet i Porsgrunn, artikkel i kirkebladet Broen i serien Våre menigheter