Den hellige Alfred den Store (~849-899)

Den hellige Alfred den Store (Ælfred, fra gmleng: Ælfrēd) ble født rundt 849 (en gang mellom 847 og 849) i det kongelige palasset i Wantage i det historiske grevskapet Berkshire (nå i Oxfordshire) i det sørlige angelsaksiske kongeriket Wessex i England. Han var femte og yngste sønn av kong Ethelwulf (Aethelwulf) av Wessex (839-58) og hans første hustru Osburg (Osburga). Kong Ethelwulf var sønn av Egbert, sønn av Elmund, sønn av Eafa, sønn av Eoppa. Asser, den walisiske munken og kronikøren og biskop av Sherborne (d. 910) som samlet sin biografi om Alfred rundt 893, forteller historien om at Alfreds mor da han var barn, lovte å gi en kostbar illuminert med angelsaksisk poesi til den første av hennes barn som var i stand til å lese den. Til tross for sin unge alder vant Alfred prisen. Denne historien kan være sann, eller den kan være en myte som var laget for å illustrere den unge Alfreds kjærlighet til lærdom.

Ifølge The Anglo-Saxon Chronicle skal Alfred allerede som fireåring i 853 ha blitt sendt til Roma av sin far og blitt fermet (konfirmert) og salvet til konge av den hellige pave Leo IV (847-55). Denne historien har blitt gjentatt så ofte at den vanligvis aksepteres som sann, men i likhet med så mange legender som er vokst frem om Alfred, er den uten faktisk grunnlag. Imidlertid dro kong Ethelwulf i 855 på pilegrimsreise til Roma og tok Alfred med seg, og denne historien, som fortelles av Asser, aksepteres som autentisk av moderne historikere. På denne reisen tilbrakte de også en tid ved hoffet til vestfrankernes konge Karl den Skallete (843-77).

Viktorianske forfattere tolket den angivelige salvingen av Alfred som en foregripende kroning som forberedelse til hans senere tronbestigelse som konge av Wessex. Denne kroningen kunne imidlertid ikke ha blitt forutsett på den tiden, ettersom Alfred da hadde tre eldre brødre i live. Et brev fra pave Leo IV viser at Alfred ble gjort til «konsul», og en mistolkning av denne investituren, overlagt eller tilfeldig, kan forklare den senere forvirringen.1

Da evangeliet ble forkynt for første gang i Britannia, var øya bebodd av keltere. Men på 400-tallet invaderte de hedenske germanske stammene anglere, saksere og jyder Britannia og drev de kristne kelterne ut av det som nå er England og inn i Wales, Skottland og Irland. De nyankomne, som kollektivt kalles angelsaksere, ble deretter omvendt til kristendommen av keltiske misjonærer fra en side og romerske misjonærer fra en annen. Deretter sendte angelsakserne egne misjonærer, som den hellige Bonifatius, for å omvende sine hedenske slektninger på kontinentet.

På 800-tallet gjentok denne syklusen seg delvis, da de kristne angelsakserne ble invadert av de hedenske danske angriperne, som raskt erobret den nordøstlige delen av England. De syntes i ferd med å erobre hele landet og eliminere all motstand da de ble slått tilbake av vestsaksernes konge, Alfred den Store.

Alfreds far døde i 858, og etter hans befaling og gjensidig enighet etterfulgte hans sønner ham etter tur, i stedet for hvis en av dem døde, å overdra riket til deres mindreårige sønner i en tid da landet var truet av nye vikingangrep fra Danmark. Alfreds eldste bror Athelstan hadde vært konge av Kent (839-ca 851), mens de tre andre var konger av Wessex etter farens død: Ethelbald (858-60), Ethelbert (860-65) og Ethelred I (865-71). Ethelwulfs eneste datter, Aethelswith, ble gift som barn med kongen av Mercia.

Alfred ønsket opprinnelig å bli munk, men i stedet rykket kongetronen stadig nærmere etter hvert som alle hans fire eldre brødre døde. I 868 giftet han seg som nittenåring i Winchester med den hellige Etheldwitha (Ealhswith, Elswith, Ealsitha), datter av Ethelred Mickle (Mucill), som kalles jarl (ealdorman) for gainerne, folket fra regionen Gainsborough i Lincolnshire. Etheldwithas mor Edburga (Eadburh) virker å ha vært datter av en konge av Mercia og søster av den hellige Wistan. De ble foreldre til fem eller seks barn, blant dem Alfreds etterfølger som konge, Edvard I den Eldre (900-24), den hellige Ethelgiva av Shaftesbury (Æthelgeofu, Aethelgitha) (ca 875-ca 896), Aelfthryth (Elfrida, Aelfthrith) og Ethelfleda (Aethelflaed, Aethelfled, Æthelfleda, Æthelflæd) (872-918) og den yngste overlevende sønnen Ethelwerd (Aethelweard) (d. 920). kongene Edmund I den Eldre (939-46) og Edred (946-55) samt de hellige Edith av Tamworth og Edburga av Winchester, fire av kong Edvard I den Eldres i alt atten barn med tre hustruer.

Vi vet ikke hva Alfred gjorde mens Ethelbald og Ethelbert var konger, men hans offentlige liv begynte da broren Ethelred I kom på tronen i 866. Asser omtaler ham med den unike tittelen Secundarius, som kan indikere en lignende posisjon som den keltiske tanist (irsk gælisk tánaiste = andre, fra gammelirsk tánaise), en anerkjent etterfølger nært assosiert med den regjerende monarken. Det er mulig at dette arrangementet var sanksjonert av witanen (eller rettere witenagemot), kongens råd, for å gardere seg mot en omstridt etterfølgelse dersom Ethelred skulle falle i slag. Ordningen med å krone en etterfølger som diark er velkjent blant germanske stammer som svenskene og frankerne, som angelsakserne hadde nære bånd til.

Siden 790-tallet hadde vikingene brukt raske mobile hærer på tusenvis av menn om bord på dyptgående langskip for å angripe kysten og opp elvene i England for å plyndre. Slike angrep utviklet seg til permanente danske bosetninger. I 867 erobret vikingene York og etablerte sitt eget kongerike i den sørlige delen av Northumbria. Vikingene beseiret to andre større angelsaksiske kongeriker, East Anglia og Mercia, og deres konger ble enten torturert til døde eller flyktet. I 868 kjempet kong Ethelred og hans yngre bror Alfred uten hell sammen for å prøve å holde danskene ute av nabokongeriket Mercia.

Statue av Alfred den Store i Wantage

I nesten to år ble Wessex, som var det eneste gjenværende uavhengige angelsaksiske kongeriket, spart, men i slutten av 870 angrep danskene. Engelskmennenes styrker sto under kommando av kong Ethelred og prins Alfred, og de kjempet ni slag med vekslende hell. Slaget ved Englefield i Berkshire den 31. desember 870 var suksessfullt, men den 4. januar 871 led Ethelred et knusende nederlag i slaget ved Reading. Men snart etter var han i stand til å reorganisere hæren, og i slaget ved Ashdown på The Berkshire Downs, muligens nær Compton eller Aldworth, den 8. januar klarte engelskmennene med Alfred i spissen å påføre vikinghæren under kongene Bagseg og Halfdan et stort nederlag. Men i slaget ved Basing den 22. januar ble Wessex beseiret igjen, og i slaget ved «Merton» (kanskje Marden i Wiltshire eller Martin i Dorset) den 23. april 871 ble kong Ethelred drept. Han ble gravlagt i Wimborne i Dorset og ble en stund betraktet som helgen av folket, men han ble aldri helligkåret. To uidentifiserte slag kan ha blitt utkjempet imellom.

Nå var alle Alfreds eldre brødre døde, og han overtok som konge av Wessex, 21 år gammel, selv om Ethelred etterlot seg to små sønner. Wessex var det fremste av de syv angelsaksiske kongerikene og hadde et slags overherredømme over dem, så derfor kalles kongene fra og med Egbert av Wessex (802-39) også konger av England. Alfred ble en av de mest betydelige herskerne, og i 884 ble hans krav på tittelen konge av England en realitet da de to kongerikene Mercia og Bernicia ble redusert til rene lydriker.

Mens Alfred var opptatt med begravelsesseremoniene for sin bror, beseiret danskene engelskmennene i hans fravær på et navnløst sted, og igjen i hans nærvær i Wilton i mai. Alfred skjønte at han måtte slutte fred, og en stor sum penger overtalte vikingene til å trekke seg tilbake til York. I de neste fem årene okkuperte danskene andre deler av England. Men pengene de hadde fått oppmuntret dem til å vende tilbake, og Alfred var tvunget til å åpne skattkammeret på nytt i 875 og igjen i 877.

Men under sin nye leder Guthrum slapp danskene forbi den engelske hæren og angrep Wareham i Dorset. Derfra beveget de seg tidlig i 877 vestover under påskudd av samtaler og tok Exeter i Devon. Der blokkerte Alfred dem, og da en unnsetningsflåte var spredt av en storm, ble danskene tvunget til å underkaste seg. De trakk seg tilbake til Mercia.

Men i januar 878 foretok danskene under kong Guthrum et overraskende lynangrep mot Chippenham i Wiltshire, et kongelig støttepunkt hvor Alfred hadde bodd over julen. Kongen slapp unna, men danskene erobret Chippenham, som de brukte som en trygg base for å herje i Wessex. De lokale innbyggerne enten overga seg eller flyktet – folket i Hampshire flyktet til Isle of Wight. Vestsakserne var nå henvist til utelukkende «hit-and-run»-angrep når de fikk anledning. Sammen med bare sin kongelige livvakt, en liten hær av tegner (adelsmenn) og sin allierte ealdorman Ethelnoth av Somerset trakk Alfred seg tilbake til fjæresumpene i Somerset, hvor han trolig hadde jaktet som ung.

Men Alfred viste seg å være en dyktig militær taktiker, og nå la han om strategien og adopterte danskenes taktikk. Etter påske bygde en befestet base i Athelney, en øy i sumpene i Somerset nær North Petherton, og han innkalte en mobil hær av menn fra Wiltshire, Somerset og deler av Hampshire for å drive geriljakrig mot danskene. En populær legende forteller om da Alfred flyktet til Somerset, fikk han ly av en bondekone som uvitende om hans identitet ba ham passe på noen kaker hun holdt på å steke på ovnen. Alfred var så opptatt av kongerikets problemer at han glemte kakene slik at de ble brent, og han ble tatt i skole da hun kom tilbake. Da hun fikk vite hvem han var, unnskyldte hun seg voldsomt, men Alfred insisterte på at det var han som skulle be om unnskyldning.

En annen historie forteller hvordan Alfred forkledde seg som trubadur for å få adgang til Gunthrums leir og få greie på hans planer. Dette skal angivelig ha ført til slaget ved Edington (Ethandún) nær Westbury i Wiltshire i mai 878, hvor Alfred vant en avgjørende seier. Han forfulgte dem til basen i Chippenham. Etter fjorten dager var danskene «desperate av sult, kulde og frykt», som Asser skriver, og de ba om fred. Alfred aksepterte Guthrums overgivelse, og ifølge Asser ga danskene ham fredsgisler og sverget å forlate riket øyeblikkelig. Kong Guthrum lovte å akseptere kristendommen og motta dåpen av kong Alfreds hånd. Tre uker senere kom Guthrum og tretti av hans fremste menn til Aller nær Athelney, og der ble de døpt Alfred var Guthrums fadder og aksepterte ham som adoptivsønn. Deretter, ifølge Asser, ble dåpskjolen knyttet opp på den åttende dag på den kongelige eiendommen i Wedmore.

Etter det var danskene henvist til Northumbria, East Anglia (Norfolk og Suffolk) og en del av Mercia. Året etter (879) var ikke bare Wessex, men også Mercia, ryddet for dansker. Mange av danskene vendte tilbake til East Anglia og slo seg ned som bønder, og Guthrum regjerte der som deres konge. Det er imidlertid tvilsomt hvor oppriktig denne omvendelsen var, og en av danskene klaget over at den hvite drakten han ble gitt etter sin dåp, ikke var så fin som de to han hadde fått de to tidligere gangene han hadde blitt beseiret og døpt. Men det viktige var at danskene aksepterte dåpen og nærværet av kristne misjonærer, og dette åpnet for omvendelser på et mer personlig plan i denne og senere generasjoner.

Som et resultat av avtalen ble England delt i to, den sørvestre delen ble holdt av sakserne og den nordøstre delen, inkludert London, av vikingene («Danelagen»). Senere erobret Wessex under Alfred og hans etterfølgere hele East Anglia og Mercia. I de neste årene hersket det fred mens danskene var opptatt i Europa, men en landgang i Kent i 884 eller 885 nær Plucks Gutter oppmuntret danskene i East Anglia til å gjøre opprør, selv om landgangen i Kent ble slått tilbake. De tiltakene Alfred iverksatte for å slå ned opprøret, kulminerte med erobringen av den allerede da betydelige handelsbyen London i 885 eller 886. Denne byen ga han tilbake til sin svigersønn, Ethelred II av Mercia, og han og high reeve av Bamburgh aksepterte hans overherredømme og beskyttelse. Alfred var henrykt og slo nye mynter for å feire at han var blitt konge for alle engelskmenn.

Alfred skjønte at han ikke var i stand til å drive danskene bort fra resten av England, så etter dette kom det endelig i stand en fredsavtale med danskene under Guthrum i Wedmore som sikret det angelsaksiske kongedømmet. Gjennom fredsavtalen fikk Alfred kontroll over områder i West Mercia og Kent som tidligere hadde vært utenfor Wessex' grenser. For å konsolidere alliansen mot danskene giftet Alfred bort datteren Ethelfleda (Aethelflaed, Aethelfled, Æthelfleda, Æthelflæd) (872-918) med jarl (ealdorman) Ethelred av Mercia. Etter mannens død i 911 fikk hun tittelen Lady of the Mercians, som ikke bare var en nominell tittel, for hun var en formidabel militær leder og taktiker. Datteren Aelfthryth (Elfrida) giftet han bort til grev Baldvin II av Flandern, en sterk flåtemakt på en tid da vikingene slo seg ned i det østre England. Datteren Aelfthryth (Elfrida) giftet han bort til grev Baldvin II av Flandern, en sterk flåtemakt på en tid da vikingene slo seg ned i det østre England. Datteren Ethelgiva ble abbedisse av Shaftesbury, et benediktinerinnekloster som var grunnlagt av Alfred.

Igjen var det rolig i en periode, men høsten 892 eller 893 angrep danskene igjen. De fant sin stilling i Europa noe utsatt, så de seilte over til England i 330 skip i to grupper. Den største gruppen gikk i land i Appledore i Kent, mens den minste gruppen under Haesten gikk i land i Milton i Kent. De hadde med seg hustruer og barn, noe som indikerte et forsøk på erobring og kolonisering. I 893 eller 894 inntok Alfred en stilling hvor han kunne observere begge styrkene. Mens han var i samtaler med Haesten, brøt danskene i Appledore ut og dro nordvestover. De ble tatt igjen av Alfreds eldste sønn Edvard og beseiret i et slag i Farnham i Surrey. De ble tvunget til å søke tilflukt på en øy i Hertfordshire Colne, hvor de ble utsatt for en blokade og til slutt tvunget til å underkaste seg. Styrken dro tilbake til Essex, og etter å ha lidd et nytt nederlag ved Benfleet, sluttet de seg til Haestens styrker i Shoebury.

Alfred hadde vært på vei for å unnsette sin sønn ved Thorney da han hørte at danskene fra Northumbria og East Anglia beleiret Exeter og et navnløst støttepunkt på nordkysten av Devon. Alfred skyndte seg straks vestover og opphevet blokaden av Exeter, mens det andre stedets skjebne ikke er kjent. I mellomtiden begynte de danske styrkene under Haesten å marsjere opp Thames Valley, muligens med tanke på å assistere sine venner i vest. Men de ble møtt av en stor styrke under de tre store jarlene (ealdormen) av Mercia, Wiltshire og Somerset og la av sted nordvestover. De ble tatt igjen og beleiret ved Buttington, som noen identifiserer med Buttington Tump ved munningen av elva Wye, andre med Buttington nær Welshpool. Et forsøk på å bryte gjennom de engelske linjene ble slått ned. De som rømte, trakk seg tilbake til Shoebury.

Etter å ha samlet forsterkninger dro de plutselig tvers over England og okkuperte de romerske bymurruinene i Chester. Engelskmennene forsøkte ikke på en vinterblokade, men nøyde seg med å ødelegge alle forsyningene i nabolaget. Tidlig i 894 eller 895 tvang matmangelen danskene til enda en gang å trekke seg tilbake til Essex. På slutten av 894 og begynnelsen av 895 (eller 896) trakk danskene sine skip opp Themsen og Lea og befestet seg tre mil ovenfor London. Et direkte angrep på de danske linjene mislyktes, men senere på året fant Alfred en måte å blokkere elven for å hindre danske skip å slippe ut. Nå innså danskene at de var utmanøvrert. De dro nordvestover og overvintret i Bridgenorth. Neste år, i 896 eller 897, ga de opp kampen. Noen trakk seg tilbake til Northumbria, noen til East Anglia. De som ikke hadde noen forbindelser i England, trakk seg tilbake til kontinentet. Den lange striden var over.

Før den danske trusselen var eliminert fullstendig, reorganiserte Alfred forsvaret av Wessex i anerkjennelse av at effektivt forsvar og økonomisk velstand var gjensidig avhengig av hverandre. Først organiserte han hæren, det vil si tegnene og den eksisterende militsen kjent som fyrd, på basis av en rota, slik at han kunne stable på beina en rask reaksjonsstyrke til å ta seg av angripere mens adelsmennene og bøndene kunne fortsette å drive sine gårder.

Deretter startet Alfred et byggeprogram av godt forsvarte bosetninger over hele Sør-England. Disse var befestede markedsbyer, og det angelsaksiske ordet for slike festninger var «burh», og dette er bevart i det vanlige engelske stedsnavnsuffikset «borough» eller «bury». Disse byene ble planlagt sentralt, og innbyggerne bemannet forsvarsverkene i krigstid. I London er denne gateplanen fra Alfreds tid på 880-tallet bevart mellom Cheapside og Themsen. I det som ble kjent som The Burghal Hidage fantes detaljene og bygninger og bemanning av disse burhs i Wessex og Mercia i henhold til deres størrelse, lengden av festningsvollen og antallet menn som trengtes for å bemanne den. Med senter i Alfreds kongepalass i Winchester var dette nettverket av burhs med støttepunkter ved de viktigste elvene slik at ingen deler av Wessex var mer enn tyve miles (tre mil) fra en av festningene.

Etter at de danske inntrengerne var slått tilbake, vendte Alfred sin oppmerksomhet mot utbyggingen av flåten, delvis for å slå tilbake plyndringen av dansker fra Northumbria og East Anglia på kysten av Wessex, delvis for å hindre at nye angripere gikk i land. Dette er ikke, som det ofte blir hevdet, begynnelsen på den engelske marinen. Det hadde vært marineoperasjoner tidligere under Alfred, og et sjøslag ble med sikkerhet utkjempet under Ethelwulf i 851, og tidligere muligens i 832 og 840. The Anglo-Saxon Chronicle krediterer imidlertid konstruksjonen av en ny type skip, bygd etter kongens eget design, «raskere, stødigere og også høyere enn de andre». Disse skipene synes ikke å ha vært noen stor suksess, ettersom vi hører om at de grunnstøtte i kamp og kantret i en storm. Likevel påstår både The Royal Navy og The United States Navy Alfred som grunnlegger av sine tradisjoner, noe som har gitt ham tittelen «Den engelske marinens far». Det første fartøyet i The Continental Navy, forløperen til The United States Navy, fikk navnet «Alfred». Med festningene og flåten hadde det sørlige England nå et sterkt forsvar mot danske angripere.

Etter at Alfred hadde sikret en stor grad av militær sikkerhet for sitt folk, viet han i sine senere år sin energi til å reparere skadene som krigene hadde gjort på hans folks kulturelle liv. Danskene hadde spesielt angrepet klostrene, og Alfred innså at den generelle svekkelsen av lærdom og religion forårsaket av danskenes ødeleggelse av klostrene, som var sentre for det rudimentære skolenettverket som fantes, hadde alvorlige konsekvenser for hele samfunnet. Hans bekjempelse av danskene sikret også Kirkens vekst i England. Til tross for en irettesettelse fra pave Johannes VIII (872-82) for å ha annektert tidligere kirkelige eiendommer, var Alfred en svært from mann og grunnla flere klostre: Shaftesbury for sin datter, prinsesse Aethelgitha, og Athelney for å feire sin gjenvinning av kongeriket. Men selv om han grunnla to eller tre klostre og hentet utenlandske munker til England, var det ikke noen generell vitalisering av klostervesenet under ham.

Danskenes herjinger hadde ført til at latinkunnskapene var nærmest utryddet, selv blant presteskapet. Det var derfor han fremmet lærdom og oppmuntret til utdannelse, spesielt av presteskapet. Han grunnla en hoffskole etter forbilde av den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800), og han hentet dit lærde som den hellige Grimbald (senere utnevnt til domprost for New Minster i Winchester) og John Gammelsakseren (the Old Saxon) (utnevnt til abbed av Athelney) fra Europa og Asser fra Sør-Wales. For å forbedre lesekunnskapene sørget han for at lærde fra Mercia oversatte fra latin til angelsaksisk en håndfull bøker han mente det var nødvendig for menn å kjenne og gjorde dem dermed tilgjengelig for de lærde og for folket. Disse bøkene dekket historie og filosofi og fremfor alt teologi, blant dem var den hellige pave Leo I den Stores pastoralregler.

Alfred hadde lært seg latin som 36-åring, og de siste fire årene av sitt liv, en periode som krønikene er nesten tause om, viet han til personlig å foreta en rekke oversettelser for å utdanne sitt presteskap og sitt folk, og de fleste av disse eksisterer fortsatt. Hans tidligste verk synes å være den tapte Handboc eller Encheiridion, som bare var en slags notisbok kongen førte, med utdrag fra den latinske bibelen og kirkefedrene som han senere begynte å oversette til engelsk. Bokens betydning likker utelukkende i at den ga Alfred en viss trening før han gikk løs på større oppgaver. Hans første egentlige oversettelse var av den hellige pave Gregor I den Stores (590-604) «Dialoger» (Dialogus), en bok som var svært populær i middelalderen. I dette tilfellet ble oversettelsen utført av Alfreds nære venn, biskop Werferth av Worcester, mens Alfred bare skrev et forord.

Det neste verket var av større betydning sett fra en religiøs synsvinkel, nemlig hans oversettelse av pave Gregor den Store «Pastoral omsorg», Liber pastoralis curae, spesielt beregnet på sognegeistligheten og godt egnet til å influere de saksiske prestenes ånd. I denne boken holder Alfred seg svært nær originalen, men den instruksjonen som han føyde til som et forord, er et av de mest interessante dokumentene fra hans regjeringstid, og kanskje også fra engelsk historie. Det forteller om forfallet i lærdom i Britannia og erklærer kongens hensikt om å reformere skolene i Wessex. Det forsvarer bruken av morsmålet ved å vise hvordan Det gamle testamente først ble skrevet på hebraisk og deretter oversatt til gresk og senere til latin, og hvordan alle andre kristne nasjoner hadde oversatt en del av den gamle litteraturen til sitt eget språk. Fra et litterært synspunkt er dette forordet det første viktige stykke prosa på engelsk, og lingvistisk er det på grunn av sin alder av unik verdi. Et avsnitt i bokstavrim som inneholder en glødende hyllest til pave Gregor, «Kristi kriger, paven av Roma», danner et slags andre forord. Det avsluttes med en referanse til at alle biskopene i landet skulle sendes en kopi.

Cura Pastoralis appellerte til Alfred ved sin åndelige innsikt, og etter den begynte han å oversette til vestsaksisk pave Gregors Regula pastoralis, en håndbok for biskoper, på engelsk Hierdeboc, noen ganger ord for ord, neon ganger setning for setning. Han fikk i dette arbeidet hjelp av sine lærere Plegmund og Asser, Grimbald og John, og etter hvert som han forsto deres instruksjoner oversatte han spørsmålet til engelsk.

De neste to bøkene han gikk løs på, var historiske, Orosius' verdenshistorie og den hellige Beda den Ærverdiges Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum (731). I Bedas verk følges forfatterens tekst nært, ingen tillegg gjøres, selv om de fleste av dokumentene og noen andre mindre interessante spørsmål er utelatt. I senere år er det reist tvil om Alfred er oversetteren av Beda, selv om den kan være foretatt under hans ledelse, men skeptikerne kan ikke sies å ha bevist sitt syn. I Orosius, som er et forsøk på å skrive en verdenshistorie fra et kristent ståsted, utelater og legger Alfred til så mye at remodelleringen av originalen nesten må kalles et nytt verk. Den suppleres med en geografisk og etnografisk oversikt over Skandinavia og de baltiske land fra rapportene til Othhere og Wulfstan.

Det på mange måter mest interessante av Alfreds verk er oversettelsen av den hellige Boethius' De consolatione philosophiae, «Filosofiens trøst», den mest populære filosofiske håndbok i middelalderen. I likhet med i Orosius' verdenshistorie behandlet han teksten med stor frihet, for det var nødvendig med mange endringer for å tilpasse teksten de grove sakserne. Dessuten forsto ikke Alfred alltid selv teksten fullstendig. Selv om dr. Georg Schepss (1852-97) viste at mange av tilleggene til teksten ikke kan spores til Alfred selv, men til de ordbøkene og kommentarene han brukte, er det fortsatt mye i verket som er av Alfred selv og er karakteristisk for hans geni. Det er i Boethius den ofte siterte setningen finnes: «Mitt ønske var å leve verdig så lenge jeg levde, og etter mitt liv å etterlate mitt minne i god stand til dem som måtte komme etter». Boken er bare bevart i to manuskripter. I det ene2 er teksten i prosa, mens i det andre3 er det en blanding av prosa og bokstavrim. Det sistnevnte manuskriptet ble alvorlig skadet på 1700- og 1800-tallet,4 og forfatterskapet til versene har vært svært omstridt, men sannsynligvis er de også av Alfred. Han skriver i forordet at han først skapte et prosaverk og deretter brukte det som basis for sitt dikt The Lays of Boethius, kronen på hans litterære verk. Han brukte mye tid med å arbeide med disse bøkene, som han forteller han skrev gradvis gjennom de mange harde tidene i sin regjeringstid for å oppfriske sitt sinn. Det har aldri vært noen tvil om autentisiteten av hans verk i det hele.

Det siste av Alfreds verker er det han ga tittelen Blostman, det vil si «Blooms» eller antologi. Den første halvdelen er i hovedsak basert på den hellige Augustins Soliloquies, mens den andre halvdelen er hentet fra diverse kilder og inneholder mye som er av Alfred selv og svært karakteristisk for ham.

Ved siden av disse verkene av Alfred var han mesén for The Anglo-Saxon Chronicle, som ble kopiert og supplert frem til 1154, en patriotisk engelsk historie sett fra Wessex' synspunkt, som var ment å inspirere leserne og feire Alfred og hans monarki. Et saksisk martyrologium, som det bare er bevart fragmenter fra, er også trolig inspirert av ham. En prosaversjon av de første femti salmene er tilskrevet ham, noe som er høyst sannsynlig, men ikke bevist. I tillegg opptrer Alfred som en skikkelse i det anonyme middelengelske diktet The Owl and the Nightingale, som er en diskusjon mellom en ugle og en nattergal, hvor hans visdom og dyktighet med ordtak attesteres. I tillegg inneholder «Alfreds ordtak», som er bevart i et manuskript fra 1200-tallet, utsagn som godt kan delvis komme fra ham.

I likhet med andre vestsaksiske konger etablerte Alfred en lovkodeks, og dette var hans mest varige verk. Ved å samle lovene fra Offa av Mercia og andre forgjengere samt fra kongerikene Mercia og Kent og forene dem med sine egne administrative reguleringer, initierte han den første angelsaksiske lovsamlingen, «Deemings» eller «Book of Dooms» (Lovbok), som The Common Law (Fellesloven) senere vokste frem fra. Sir Winston Churchill noterte at Alfred blandet disse med Moseloven, de kristne prinsippene i keltisk-brythonisk lov og gamle germanske skikker.5 Churchill slo fast at Alfreds lov ble utvidet av hans etterfølgere og vokste til den sedvaneretten som ble administrert av grevskapene og The Hundred Courts. Denne førte til kong Henrik Is (1100-35) Charter of Liberties, også kalt Kroningscharteret, en skriftlig erklæring han utstedte ved sin kroning i 1100. Det bandt kongen til visse lover som behandlingen av kirkelige tjenestemenn og adelsmenn. De normanniske kongene respekterte deretter disse lovene under tittelen «Edvard Bekjennerens lover». Ut fra dette vokste Fellesloven frem, som ble stadfestet i Magna Charta av 1215.

Alfred skapte en fungerende forvaltning, og han reformerte også myntslagningen og utvidet dem til festningsbyene han hadde grunnlagt. Før 890-tallet refererte hans chartre og hans mynter til Alfred som «angelsaksernes konge» eller «engelskmennenes konge», og walisiske konger søkte allianser med ham.

Asser skriver storslått om Alfreds forbindelser med fremmede makter, men lite konkret informasjon er tilgjengelig. Hans interesse for fremmede land vises av de tilleggene han føyde til i sin oversettelse av Orosius. Han brevvekslet med sikkerhet med patriark Elias III av Jerusalem, og muligens sendte han en misjon til India. Kontakter ble også tatt med kalifen i Bagdad. Utsendinger til Roma som brakte med seg de engelske almissene til paven var temmelig regelmessige. Rundt 890 foretok Wulfstan av Hedeby en reise fra Hedeby (Haithabu, Heiðabýr) på Jylland langs Østersjøen til den prøyssiske handelsbyen Truso. Alfred forsikret seg om at han ga ham en rapport om detaljene i reisen.

Alfreds forbindelser med de keltiske prinsene i den vestlige halvdelen av Britannia er klarere. Relativt tidlig i hans regjeringstid, etter at han hadde hentet den store walisiske lærde Asser til sitt hoff, satte Alfred ham til å forhandle frem en underkastelse fra de sørwalisiske fyrstene. Ifølge Asser underkastet kongene Hyfaidd av Dyfed, Elisedd av Brycheiniog og Hywel av Glywysing seg på grunn av presset på dem fra hærene til Mercia og kong Anarawd av Gwynedd i Nord-Wales. En allianse med kong Merfyn av Powys i Nord-Wales fulgte kort etter, og sistnevnte samarbeidet med engelskmennene i krigføringen i 893 (eller 894). Selv kong Anarawd av Gwynedd innså til slutt fordelen med Wessex' overherredømme.

At Alfred sendte almisser til både irske og europeiske klostre, må vi ta Assers ord for. Besøket av tre «skotske» (det vil si irske) pilegrimer til Alfred i 891 er utvilsomt autentisk. Selv om historien om at han selv i sin barndom ble sent til Irland for å helbredes av den hellige Modwenna, er en myte, kan vise Alfreds interesse for Irland.

Alfred døde den 26. oktober 899 i England, femti år gammel. Det nøyaktige året er ikke kjent med sikkerhet, men det var ikke nødvendigvis 901, som det hevdes i The Anglo-Saxon Chronicle. Dødsårsaken er ukjent. Tusenårsjubileet for hans død ble feiret i Winchester i 1901. Han ble gravlagt midlertidig i Old Minster i Winchester. Hans sønn Edvard bygde New Minster i Winchester som et familiemausoleum for den vestsaksiske kongefamilien og for å huse farens gravsted. Da New Minster flyttet til Hyde litt nord for byen i 1110, flyttet benediktinermunkene til Hyde Abbey sammen med Alfreds jordiske rester. Hans grav ble åpenbart åpnet under byggingen av et nytt fengsel i 1788 og hans knokler spredt. Imidlertid ble knokler som ble funnet på et lignende sted på 1860-tallet, også erklært å være Alfreds og senere gravlagt på kirkegården i Hyde. Omfattende utgravninger i 1999 avslørte hans gravsted og jordiske rester.6

Alfred har aldri blitt offisielt helligkåret, men engelskmennene ærer ham fortsatt som en av sine store helgener. Han betraktes som en «helt av den kristne kirke» av anglikanerne med en minnedag på dødsdagen 26. oktober7 (28. oktober nevnes også). Hans minne har blitt holdt høyt i akt som et mønster på en kristen konge. Han fremstilles som engelsk konge uten spesielle attributter og avbildes ofte på glassmalerier i engelske anglikanske sognekirker.

Ved å stanse vikingenes fremrykking og konsolidere sine territoriale utvidelser hadde Alfred startet en prosess som hans etterfølgere kunne fullføre med å utvide makten over de andre angelsaksiske kongene og endelig slå sammen det angelsaksiske England under ledelse av Wessex. Han ble snart etter sin død kalt «den Store», som eneste engelske konge i historien (kong Knut den Store var en annen konge av England som ble gitt denne tittelen, men bare av danskene, og dessuten var han ikke engelsk). Alfred ble etterfulgt på tronen av sin sønn, kong Edvard I den Eldre. Dette hadde Alfred bestemt i sitt testamente for å forhindre at tronen ble overtatt av en av Edvards eldre fettere. Alle monarkene av England og deretter av Storbritannia, med unntak av Knut (1016-35), Harald Harefot (1035-40), Hardeknut (1040-42), Vilhelm Erobreren (1066-87) (som giftet seg med Alfreds oldebarn Matilda) og hans motstander Harald II Godvinsson (1066), ned til og inkludert dronning Elisabeth II og hennes etterkommere, nedstammer direkte fra Alfred.

Asser av Sherborne skrev i 893 en biografi om Alfred (Annales rerum gestarum Alfredi Magni). Thomas Augustine Arnes Masque of Alfred (første offentlige fremføring i 1745) er et maskespill om kongen, inkorporert sangen Rule Britannia. Forfatteren G.K. Chesterton skrev et langt episk dikt om Alfred med tittelen The Ballad of the White Horse. Det portretterer Alfred som forener de fragmenterte kongerikene i Britannia for å jage de nordlige angriperne vekk fra øya og fremstiller Alfred som en guddommelig orientert konge som går til Hellig krig, på lignende måte som Shakespeares Henry V. I C. Walter Hodges' ungdomsverk The Namesake and The Marsh King er Alfred en viktig skikkelse. G. A. Henty skrev en historisk roman, The Dragon and the Raven, or The Days of King Alfred, og Joan Wolfs historiske roman The Edge of Light fra 1990 er om Alfreds liv og tider. I sjangeren historical fantasy fremstiller forfatteren Guy Gavriel Kay Alfred i sin roman The Last Light of the Sun fra 2004, sparsomt forkledd under navnet «kong Aeldred». Bernard Cornwells bokserie The Saxon Stories, som ble påbegynt i 2004 og hittil består av The Last Kingdom, The Pale Horseman og The Lords of the North, fremstiller Alfreds liv og hans kamp mot vikingene sett fra synsvinkelen til en sakser oppdratt av dansker. En ny biografi om Alfred den Store av Justin Pollard ble utgitt av John Murray i 2005. Alfred Duggan skrev en historisk romanbiografi om Alfred med tittelen The King of Athelney. Den er en blanding av ubestridelige fakta og noen historier av mindre sikker autentisitet, som den om de brente kakene. Les noen av Alfreds egne skrifter (pdf; 80kB).

Alfred ble spilt av David Hemmings i filmen Alfred the Great fra 1969, hvor Michael York hadde den andre hovedrollen som Guthrum. I 2006 ble filmen The Saxon Chronicles om Alfred den Store produsert av regissøren Jeshua De Horta. En statue av Alfred finnes i sentrum av fødebyen Wantage. Statuen ble bestilt av Lord Wantage og laget i 1877 av grev Gleichen, en fetter av dronning Victoria. Winston Churchill, som vanligvis ikke er kjent for sin beskjedenhet, skal ha sagt da han fikk høre at han måtte være den største engelskmannen som noensinne hadde levd: «Nei! Den største engelskmannen som noensinne har levd, var kong Alfred».