Den hellige Johannes Døperens martyrdød (~29)

Den hellige Johannes Døperen har egen hovedbiografi under hans primære festdag: fødselsfesten den 24. juni. Den hellige Augustin av Hippo sier i en preken om Johannes Døperen at Kirken vanligvis feirer helgeners fester på deres dødsdag (dies Natalis), den himmelske fødselsdag. Han legger til at Johannes Døperen er et unntak, fordi han kom til verden uten synd, og dermed er hans jordiske fødselsdag den viktigste festen. Både den hellige Hieronymus' martyrologium og Kalenderen i Kartago poengterer som Augustins prekener at Johannes' viktigste fest den 24. juni markerer hans fødsel. Faktisk gjør Kirken bare to unntak fra regelen om at det er dødsdagen som feires – i tillegg til Johannes feires også fødselsdagen til Jomfru Maria (8. september). Men også Johannes har en fest på sin dødsdag.

Kong Herodes Antipas var sønn av Herodes den store og tetrark over Galilea. Hans ekteskapelige liv var turbulent; han var gift i alt ti ganger. Han skilte seg fra sin første hustru for å gifte seg med sin niese Herodias, som også var hans halvbror Filips hustru. Johannes Døperen fordømte dette som blodskam, og kongens nye hustru la ham for hat og ville ha ham drept. Kongen fikk ham da arrestert, og hans offentlige virke fikk en brå slutt, rundt seks måneder etter at han hadde døpt Jesus i Jordan. Men Herodes nølte med å henrette ham av frykt for folkets raseri. Johannes var fra fengselet i stand til å følge Jesu offentlige virksomhet, og sendte bud for å stille ham spørsmål (Luk 7,19-29). Fengselets beliggenhet blir oftest identifisert som festningen Machaerus i sørenden av området Peraea, femten kilometer øst for Dødehavet.1

Men Herodias la sine planer. Da kongen feiret sin fødselsdag, var høydepunktet i kveldens underholdning da hans vakre stedatter, som Josephus gir navnet Salome og som var utdannet i Roma, skulle danse. Hun danset med en slik forførende ynde og sjarm at det helt tok pusten fra det provinsielle selskapet. Som takk for sin oppvisning sa Herodes at hun skulle få ønske seg hva hun ville, og det hun ønsket, skulle hun få, om det så var halve kongeriket. Salome gikk da til sin mor og spurte hva hun skulle ønske seg, og Herodias sa at hun skulle be om å få Johannes Døperens hode på et fat.

Kongen ble meget bedrøvet, men kunne ikke gå tilbake på sitt løfte, og i fengslet hogg en vakt hodet av Johannes og ga det til Salome, som igjen ga det bloddryppende hodet til sin mor. Denne hendelse gnaget på kong Herodes' samvittighet til hans død (se Matt 14,1-12, Mark 6,14-29). Den hellige Hieronymus sier at Herodias beholdt hodet av Johannes i lang tid mens hun av og til stakk tungen med en dolk.

Den jødiske historikeren Josephus, som skriver mer om Johannes Døperen enn om Jesus, hevder at Herodes drepte Johannes med overlegg for å hindre et mulig opprør2. Av sammenhengen fremgår det at dette må ha skjedd rundt år 36, altså etter at Jesus var død. Ifølge noen kilder giftet ikke Herodes Antipas seg med sin brors hustru før broren Herodes Filip I døde i år 34. Josephus' versjon siteres av Origenes i Contra Celsum tidlig på 200-tallet, og igjen av den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) i hans Kirkehistorie (Historia ecclesiastica) på 300-tallet. Ifølge Josephus var til og med jødene sjokkert over en slik utilbørlig henrettelse, og de tilskrev det guddommelig hevn da Herodes senere led nederlag for Aretas, sin rettmessige svigerfar.3

Johannes' disipler gravla sin mesters hodeløse legeme i Sebaste i Samaria, et sted som senere ble bekreftet av Hieronymus i et av hans skrifter. Det er imidlertid vanskelig å forstå hvorfor han ble gravlagt så langt unna Machaerus, hvis da ikke hans levninger på et senere tidspunkt ble flyttet til Sebaste.4 Der ble det på 300-tallet reist en kirke, og ruinene av denne ble funnet i 1931. Men i 362 skjendet keiser Julian den Frafalne (Apostaten) (361-63) graven og brente relikviene. Det heter seg imidlertid at ikke alle knoklene brant opp, og restene ble berget av noen kristne, som brakte dem til en abbed i Jerusalem ved navn Filip.5 Derfra ble de brakt til Alexandria, hvor patriark Theofilos (død 412) den 27. mai 395 la dem i den praktfulle basilikaen som nettopp var viet til Forløperen Johannes på det stedet hvor det berømte tempelet for Serapis hadde ligget.6 Det skal befinne seg Johannes-relikvier i mange Johannes-kirker kirken, blant annet i San Giovanni in Laterano (Laterankirken) i Roma.

Det er vanskelig å avgjøre hva som skjedde med Johannes' hode. Nicephorus (I, ix) og Metahrastes sier at Herodias fikk det gravlagt i festningen i Machaerus, mens andre insisterer på at det ble gravlagt i Herodes' palass i Jerusalem. Der ble det funnet i regjeringstiden til keiser Konstantin I den Store (306-37) og derfra i hemmelighet brakt til Emesa i Fønikia, hvor det ble gjemt. Stedet forble ukjent i mange år inntil det ble avslørt i en åpenbaring i 453.7 En annen versjon sier at hodet kom fra Herodes' borg til Sicilia, derfra i år 290 til Konstantinopel, senere til Emesa, Comana og igjen til Konstantinopel. Til slutt kom det til Amiens i Frankrike, hvor det skjedde mange undre. Den muslimske tradisjonen hevder at Johannes Døperens hode er gravlagt i Umayyad-moskéen i Damaskus i Syria, som pave Johannes Paul II (1978-2005) besøkte den 6. mai 2001. I senere tider gikk det rykter om at Tempelridderne hadde hodet i sin besittelse.

Men også kirken San Silvestro in Capite («St. Sylvester ved hodet») i Roma hevder de har Johannes' hode. Der oppbevares det i et kapell til venstre for inngangen. Relikvaret er fra 1200- og 1300-tallet, men har blitt restaurert. På grunn av de mange og motstridende legendene og historiene er det mange kirker som hevder å ha denne signalrelikvien, helt eller delvis, blant dem Amiens, Nemours og Saint-Jean d'Angély i Frankrike samt dominikanerkirken i Wroclaw (Breslau). En forklaring kan være at det skyldes en sammenblanding mellom de mange hellige ved navn Johannes.

Noen av de mange stedene som hevder å ha deler av Johannes' hode: Kirken San Salvador i Spania (panne og hår), Malta (panne til nakke), Nevers (bakhode), Novium Rantraviensis (hjernen), Joannes Morienus, Noyon og Lueca (deler av hodet), kirken Johannes den Eldre i Besançon (kjeven), kirken Joannes Lateranensis i Paris (deler av kjeven), Canflor (en øreflipp). I det saksiske klosteret St. Marienstern i Panschwitz-Kuckauern har man et relikvar med hodeskalleknokler av Johannes, fibre fra hans drakt og en blodsdråpe. Dette relikvaret er laget av en gullsmed fra Praha. I hodeskallen er de «ekte» knokkeldelene innarbeidet.

Andre relikvier som nevnes, er alteret som han ba ved i ørkenen (Laterankirken i Roma), en arm (Siena), aske fra brenningen av relikviene (Genova og Laterankirken i Roma), belte (Laterankirken i Roma), linklede som ble plassert under ham ved halshoggingen (Acqs i Frankrike), sko (karteuserklosteret i Paris), sverdet som han ble halshogd med (Avignon).

Den salige Jakob de Voragines (ca 1226-1298) Legenda Aurea nevner spesielt Johannes Døperens finger, som han pekte på Kristus med («Se Guds Lam»; Ecce Agnus Dei), og som ikke skal ha blitt brent. Jakob siterer Historia Scholastica, som sier at den hellige Tekla skal ha fått fingeren av noen munker. Hun brakte den over Alpene og plasserte den i den hellige Martins kirke. Master John Beleth siteres som vitne på at hun derfra brakte den til Normandie, hvor hun bygde en kirke til ære for Johannes Døperen, som ble vigslet en 29. august. Johannes Døperens pekefinger oppbevares i sognekirken i Saint-Jean-du-Doigt i Finistère, det vestligste departementet i regionen Bretagne i Nordvest-Frankrike. Det blir sagt at fingeren på mirakuløst vis ble overført dit fra Saint-Lô i Normandie under Hundreårskrigen (1337-1453).8 Men også kirken Johannes den Store i Besançon, Toulouse, Lyon, Bourges; Firenze og kirken i Fortuitus nær Maseon hevder å ha denne fingeren. I det hele tatt må autentisiteten til de fleste relikviene av Johannes Døperen trekkes i tvil.

Caravaggio (1571-1610): Halshoggingen av Johannes Døperen (1608), Saint John Museum, La Valletta

Festen for Johannes' martyrdød har vært feiret den 29. august siden 300-tallet. Påstanden om at dette var hans dødsdato, er usannsynlig, siden den ikke baserer seg på troverdige dokumenter. Som mange andre minnedager for helgener er dette opprinnelig datoen for en kirkevigsel, i dette tilfelle for Johannes' gravkirke i Samaria. Minnedagen het Decollatio Johannis Baptistae («Johannes Døperens halshogging») og var en større dobbel fest (festum duplex major), men etter kalenderrevisjonen i 1969 kalles den nå offisielt In Passione Sancti Ioannis Baptistae («Johannes Døperens Martyrdød») og er en obligatorisk minnedag. Dagen har vært feiret i øst siden 300-tallet, i Afrika, Gallia, Spania og Roma siden 400-tallet og allment fra 700-tallet. I Irland ble Johannes' dødsdag feiret som en langfredag.

Dagen er også avmerket på den norske primstaven («Johannes halshogg»), gjerne i form av et sverd. Dagen sto som minnedag i Missale Nidrosiense fra 1519, Decollatio Johannis baptistae. Johannes' henrettelse er et yndet tema for malere, spesielt Salome med hodet på et fat. Det finnes også bilder hvor han bærer sitt eget hode.

Den gylne Legende skriver at dagen feires av fire grunner: Johannes halshogging, bergingen av hans relikvier etter brannen, for gjenfinningen av hans hode og endelig for translasjonen av hans finger og innvielsen av kirken. Av den grunn kalles festen i tillegg til decollatio også collectio, inventio og dedicatio.