Den salige Andreas av Phú Yên (~1625-1644)

Den salige Andreas (Anrê) ble født i 1625 eller 1626 i Phú Yên i provinsen Ran Ran i dagens Vietnam. Phú Yên tilhører sognet Mang Lang i bispedømmet Quy Nhon. Andreas var yngste sønn av en enke ved navn Johanna – vi kjenner ikke deres etternavn. Faren døde mens Andreas var spedbarn, og han ble utdannet av moren, som var en ivrig kristen. Andreas hadde en temmelig svak helse, men han hadde en skarp hjerne, en sunn dømmekraft og en god sjel.

I Vietnam er kristendommen vidt utbredt, noe som i høy grad er fortjenesten til generasjoner av kateketer som fortsatte å tjene Kristus og evangeliet i århundrer, selv etter at utenlandske misjonærer hadde blitt utvist og de innfødte prestene hadde fått forbud mot å utøve sin prestetjeneste. Historien om 1600-tallets kristendom i Cochinkina i Vietnam, og om Andreas' plass i den, ble fortalt av jesuittpateren Alexander de Rhodes, en fransk misjonær som kalles pater Dac Lô på vietnamesisk. Han var for Vietnam det Matteo Ricci var for Kina – han samlet den første vietnamesiske ordlisten og utviklet det alfabetet som fortsatt er i bruk. Han var til stede da Andreas ble fengslet, dømt til døden og henrettet, og han skrev den første beretningen fem år senere.

På bønn av Andreas' mor aksepterte p. de Rhodes å oppta gutten som en av sine elever. Andreas var intelligent og gikk løs på studiet av kinesiske bokstaver med en slik iver at han snart lå langt foran sine medelever. Han ble døpt som 15-åring i 1641 sammen med sin mor og sine søsken. Året etter fikk han bli med i en gruppe som besto av p. de Rhodes' nærmeste samarbeidspartnere. Der fikk han lære mer om katekismen og kulturen, og deretter fikk han bli med i en kateketgruppe som ble kalt Maison Dieu, «Guds Hus». Han og de elleve andre medlemmene avla i 1643 løfter om trofast å hjelpe Kirken og prestene i misjonsarbeidet.

Sent i juli 1644 kom mandarinen Ong Nghè Bo tilbake til provinsen Quang Nam som han styrte, og han hadde med seg en ordre fra kongen av Annam om å stoppe utbredelsen av kristendommen i kongeriket. Innbyggerne fikk forbud mot å slutte seg til den nye religionen, og mandarinen bestemte seg for straks å slå hardt til mot de vietnamesiske kateketene. P. de Rhodes visste ikke om mandarinens intensjoner, så han avla ham et høflighetsbesøk. Men han fikk raskt beskjed om at kongen av Annam var rasende over det store antall innbyggere i Cochinkina som fulgte den kristne loven. P. de Rhodes måtte derfor forlate landet og dra tilbake til Macao og ikke lenger undervise i den kristne lære til cochinkineserne. Siden de var kongens undersåtter, ville de pådra seg de strengeste straffer.

P. de Rhodes forlot palasset og gikk direkte til fengselet, hvor en eldre kateket allerede var innesperret. I mellomtiden sendte mandarinen soldater til p. de Rhodes' hus med ordre om å arrestere en kateket ved navn Ignatius (Inhaxiô). Men han var ute på oppdrag, og da soldatene brøt seg inn i jesuittpaterens hus, fant de bare den unge Andreas. De ville ikke dra tilbake til Ong Nghè med tomme hender, så de slo Andreas, bandt ham og tok gutten med seg.

Om kvelden den 25. juli 1644 brakte soldatene Andreas til mandarinens palass. De forklarte at han var en kateket som Ignatius, siden «han alltid hadde snakket om Kristi lov til alle i landsbyen og formant dem til å motta den». Andreas ble arrestert, og mandarinen ga ham det råd «å oppgi sine idiotiske meninger» og å gi avkall på sin tro. Den fryktløse kateketen svarte at han var kristen og villig til å lide og dø for sin tro, og til tross for at han ble torturert, holdt han fast ved troen. Han satt i fangenskap sammen med en annen kristen som også het Andreas, men som var 63 år. Den eldre Andreas ble satt fri på grunn av sin alder.

Men neste dag, den 26. juli 1644, ble den yngre Andreas brakt til guvernørens offentlige audiens, og der ble han dømt til døden. P. de Rhodes og noen portugisiske kjøpmenn kom til huset hvor Andreas ble holdt fanget og fant ham rolig og lykkelig over å kunne lide for Kristus. Med tårer i øynene tilbød de ham sine bønner, og Andreas ba dem om å be for seg selv også.

Om ettermiddagen ved 17-tiden den 27. juli 1644 kom en kaptein med 30 soldater og ga Andreas ordre om å følge med til stedet der de skulle drepe ham. Andreas takket Gud for hans offertime var kommet, og tok farvel med dem som var med ham i fengselet. Han ble tatt med gjennom byen Ke Cham til henrettelsesstedet, en åker utenfor byen. P. de Rhodes, mange portugisiske og vietnamesiske kristne, og til og med hedninger fulgte prosesjonen og var vitne til henrettelsen.

I henhold til landets skikker ba p. de Rhodes om å få legge en matte under Andreas' legeme for å samle opp blodet hans, noe han fikk tillatelse til. Men Andreas ville ikke akseptere det. Han foretrakk at blodet hans falt på bakken, som Kristi dyrebare blod hadde gjort. P. de Rhodes respekterte denne avgjørelsen og knelte ved siden av ham.

Andreas fortsatte å oppmuntre de kristne som var til stede om å være sterke i troen og ikke bli nedtrykte over nyheten om hans død, og han ba dem om å hjelpe ham med sine bønner slik at han kunne bli trofast helt til slutten. Soldatene støtte spyd gjentatte ganger gjennom venstre side av kroppen hans, og da en soldat svingte en krumsabel for å hogge hodet av ham, ropte han med høy røst: «Jesus!» og bar dermed frem vitnesbyrd om sin kristne tro og kjærlighet.

Kildene oppgir ulik dødsdato for Andreas. Noen, inkludert Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, sier at han døde den 26. juli, men de fleste andre sier at han ble dømt til døden den 26. og henrettet den 27. juli. Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum skriver at han døde i Quang Nan.

P. de Rhodes tok hånd om liket, balsamerte det og fikk det brakt til Macao. Det fortelles at skipet som fraktet Andreas' lik dit, ble angrepet av sjørøvere. Det traff en klippe, og det oppsto et stort hull i siden på skipet. Men det nådde Macao i god behold, for en stor stein blokkerte hullet og holdt sjøvannet ute. Andreas' legeme ble gravlagt i Macao, mens hodet ble brakt til Roma.

Andreas ble bare 19 eller 20 år gammel og hans virke som kateket varte bare noen få år, men hans vitnesbyrd om troen var sterkt nok til å bli husket av millioner av vietnamesere i mer enn 350 år. De betrakter ham som landets protomartyr og en mektig forbeder for deres egen trofasthet mot troen. Pham Dinh Khiem ga i Saigon i 1959 ut boken «Det første vitnet» om Andreas.

Andreas' saligkåringssak startet bare fem måneder etter hans død. Fra desember 1644 til januar 1645 ble det foretatt en undersøkelse av Andreas' martyrium, men av historiske og politiske grunner ble saken lagt bort. Det var ikke før under Andre Vatikankonsil at de vietnamesiske biskopene ba pave Paul VI (1963-78) om å gjenåpne saken. I 1963 ble saken overlatt til Det historiske hagiografiske kontoret.

Den 27. januar 2000 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Andreas av Phú Yên ble saligkåret den 5. mars 2000 av pave Johannes Paul II sammen med 43 andre martyrer fra tre kontinenter – de første saligkåringene i det hellige år 2000. Blant de 16.000 menneskene på Petersplassen var rundt 2.000 vietnamesiske pilegrimer. Til høytidligheten kom også erkebiskopen av Hanoi, kardinal Paul Josef Pham Dinh Tung sammen med fire andre vietnamesiske biskoper. Andreas' minnedag er 26. juli.