De uskyldige barn i Betlehem (d. 5/6 f.Kr.)

Festen for De uskyldige barn i Betlehem er til minne om da alle guttebarn i Betlehem ble drept av kong Herodes den Store for å eliminere jødenes konge (Matt 2,16-18). Herodes var ikke jøde av Davids eller Aarons hus, men en idumeer, altså fra et folk som ble tvangs-judaisert. Han var sønn av den Antipatros som ble utnevnt til stattholder over Judea og Galilea av Julius Cæsar i år 47 f.Kr. Antipatros gjorde sønnen Fasael til stattholder i Judea, mens Herodes ble stattholder i Galilea. Ganske snart ble han konge i Palestina under keiser Augustus. Han regjerte fra til år 37 til 4 f.Kr. Han var altså konge da Jesus ble født, noe forskere mener sannsynligvis skjedde i år 6 eller 7 «f.Kr».

Illuminert manuskript fra 900-tallet

Herodes hadde et godt forhold til de romerske makthaverne, men møtte motstand fra jødene. På tross av hans forsøk på å få deres støtte, betraktet de ham som en fiende og romernes hatede forbundsfelle. Han var fanatisk oppsatt på å utrydde alle messianske trusler mot sin trone.

Da han hørte av de Tre vise Menn, som var kommet for å tilbe den nyfødte Jesus, at «fra Betlehem skal det utgå en høvding, en hyrde for Israel», bestemte han seg for å drepe barnet, for han ville ikke ha rivaler. Vismennene ble i en drøm advart mot å fortelle Herodes hvor han kunne finne Jesus, så de valgte en annen vei hjemover. Den rasende Herodes bestemte seg for å drepe alle guttebarn i Betlehem («fra 2 år og under»). Den hellige Josef ble advart i en drøm, så han tok med seg Maria og barnet og flyktet til Egypt.

Dette er en av Marias syv smerter: å skjønne det hatet som andre hadde til hennes Sønn og Herre; å forstå at å redde hennes eget barn ville føre til døden for andre. De drepte guttebarna ble av Prudentius kalt «Martyrenes blomster» (Flores martyrum). De har blitt æret som martyrer fra tidlige tider, fordi de ikke bare døde for Kristus, men i stedet for Kristus. Men den hellige Stefan regnes likevel som «den første martyr».

De uskyldige barnas antall er som regel sterkt overdrevet både i legender og avbildninger. Det er beregnet at Betlehem hadde rundt tusen innbyggere den gangen, og forskere mener at antallet myrdede barn sannsynligvis var mellom 6 og 25. Den greske liturgien hevder at Herodes drepte 14.000 guttebarn (ton hagion id chiliadon Nepion), syrerne snakker om 64.000, mens mange middelalderske forfattere skriver 144.000. Herodes' grusomme dåd nevnes ikke av den jødiske historikeren Flavius Josephus, selv om han tar med temmelig mange av de ugjerningene kongen gjorde i sine siste år. Sannsynligvis var antallet drepte barn så lite at denne forbrytelsen virket uvesentlig i sammenligning med Herodes' andre misgjerninger.

Peter Paul Rubens (1577-1640): «De uskyldige barn», The Art Gallery of Ontario i Toronto

Likevel har Herodes' grusomhet blitt en vedtatt historisk sannhet. Han ble stadig mer mistenksom mot sine familiemedlemmer, og dette førte til at han fikk henrettet sin hustru Mariamne og to sønner han hadde med henne. Senere drepte han enda en sønn. Da keiser Augustus i følge Macrobius fikk høre at blant de myrdede barna var Herodes' egen sønn, skal han angivelig ha sagt: «Det er bedre å være Herodes' svin [ous] enn Herodes' sønn [houios]» (jødene spiste ikke svin, dermed drepte de dem heller ikke). Men «barnet» som Macrobius nevnte, er Antipatros, Herodes, voksne sønn, som etter ordre fra sin døende far ble halshogd for å ha konspirert mot sin fars liv.

Det hevdes også at Herodes' vrede også rammet den hellige Simeon, som mottok Jesusbarnet i tempelet og erklærte for alle tilstedeværende at Messias var blitt født. Da den hellige oldingen døde, ville ikke Herodes gi tillatelse til at han skulle få en normal begravelse. På Herodes' ordre ble også presten Zakarias også drept i Jerusalem, mellom tempelet og alteret (Matt 23,35) fordi han ikke ville fortelle hvor hans sønn Johannes, den fremtidige døperen, holdt til. Guds vrede falt snart på Herodes selv. Han ble rammet av en grusom tilstand som slo ham ned og han døde av, oppspist av mark mens han ennå levde.

Poeter som Prudentius, predikanter som den hellige Augustin og kunstnere som Masaccio utviklet både de teologiske og menneskelige elementene ved kulten. Den hellige Beda den Ærverdige skrev også en hymne til deres ære, Hymnum canentes martyrum. Ved å ære de Uskyldige barn ærer Kirken alle dem som dør i en tilstand av uskyld, og trøster foreldre til døde barn med overbevisningen om at disse også vil dele herligheten med de nyfødte ledsagerne til den nyfødte Jesus.

Det første vitnesbyrdet om denne festen har vi fra den hellige Peter Krysologos på 400-tallet. Festen ble også feiret i vest fra 400-tallet. Festen finnes for første gang sammen med festene for Stefan og den hellige apostelen Johannes i Sacramentarium Leonianum, Det leoninske sakramentariet, en veronesisk konseptsamling fra 485. I kalenderen i Den liberianske katalog, som også kalles Den Filokalske kalender og Kronografen av 354 og som må være satt opp i 336, er den ukjent. I den hellige Hieronymus' martyrologium kalles de «de hellige spedbarn og pattebarn», mens kalenderen i Kartago fra 505 ganske enkelt skriver «barna».

Deres minnedag er 28. desember. I den bysantinske kirken feires de uskyldige barn den 29. desember, mens syrerne og kaldeerne feirer dem den 27. desember. Armenerne feirer De uskyldige barn på mandag etter andre søndag etter pinse, fordi de mener at de ble drept femten uker etter Kristi fødsel.

Bare Kirken i Roma brukte ordet Innocentes (uskyldige) om disse barna; i andre latinske land kalles de ganske enkelt Infantes (barn). På engelsk heter de imidlertid de The Holy Innocents. Fra 1568 ble dagen feiret som høytid (solemnitas), mens den nå feires som Fest (festum). I Spania og i øst kommer dagen først den 8. januar i tilknytning til Herrens Åpenbaring den 6. januar. I Roma er stasjonskirken for 28. desember basilikaen San Paolo fuori le Mura, fordi kirken angivelig skal ha relikviene til flere av De uskyldige barn. En del av disse relikviene ble overført til Santa Maria Maggiore av pave Sixtus V. Kirken St. Justina i Padova, katedralene i Lisboa og Milano og andre kirker har også skjeletter de hevder er fra noen av De uskyldige barn. Relikvier av dem ble også påstått å være i flere engelske og franske kirker. Nær Fødselshulen i Betlehem er det en hule hvor den romersk-katolske kirke bygde et alter for de hellige barnemartyrene, og hvor deres hellige levninger oppbevares bak et jerngitter.

Giotto di Bondone: «De uskyldige barn»

Da middelalderen også så på festdagen for De uskyldige barn som en sørgedag for flukten til Egypt, ble fiolett foreskrevet som liturgisk farge. Men dette fant aldri full forståelse midt i julefeiringen, så i liturgireformen etter Andre Vatikankonsil ble martyrfargen rødt foreskrevet for Ss Innocentium martyrum, den var tidligere bare vanlig når dagen falt på en søndag. Dagen ble også kalt Barnedagen eller Barnemessa (engelsk: Childermas), og var avmerket på den norske primstaven.

Det er tradisjon for kristne barn i Betlehem å samles i Fødselskirken hver ettermiddag og synge hymner til minne om «martyriets blomster»: disse «Unge krigere», som engelskmannen Aelfric skrev på 900-tallet, som vitnet om Frelseren skjønt de ennå ikke kjente Ham. På denne dagen utviklet det seg flere tradisjoner. I klostre og menigheter spilte man gjerne et rollebyttespill, hvor de yngste denne dagen hadde makten i huset, og de voksne måtte utføre underordnede oppgaver og ellers spille barnas rolle. Mange steder finnes flere slike skikker ennå, men de fleste steder gikk de over til guttebiskop-tradisjonen som ble knyttet til den hellige Nikolas' dag den 6. desember.

I kunsten vises De uskyldige Barn som et stort antall små gutter som blir drept av soldater på ulike måter mens deres hjelpeløse mødre bivåner tragedien.