De 29 martyrene fra det kinesiske bokseropprøret ( -1900)

Den hellige Gregor Grassi og hans 28 ledsagere

På midten og slutten av 1800-tallet skjedde det en stor utvidelse av den vestlige misjonsvirksomheten i Kina. Denne ble uunngåelig knyttet opp til de vestlige stormaktenes ekspansjon, da svake kinesiske administrasjoner ble tvunget med militærmakt til å gi handelsmessige og territorielle konsesjoner. Den første Opiumskrigen mellom Storbritannia og Kina (1839-42) tvang en rekke avtaler på den kinesiske regjeringen som åpnet fem havner for utenlandske innbyggere. Dette førte også til lettere tider for de europeiske misjonærene. Franskmennene brukte halshoggingen av den hellige Augustus Chapdelaine (1814-56) som en unnskyldning til å gå sammen med Storbritannia i den neste Opiumskrigen (1856-60).

De resulterende avtalene fra 1858 og 1860 ga misjonærene helt nye rettigheter. Nå fikk de ikke bare tillatelse til å forkynne og å praktisere sin religion over hele Kina, men også å kjøpe land hvor de kunne bygge kirker, og de fikk beskyttelse fra myndighetene. Lokale ledere motsatte seg ofte disse rettighetene, noe som førte til at noen misjonærer tilkalte militære styrker fra sitt eget land for å beskytte dem. Det uunngåelige resultatet var at misjonærene ble stemplet som agenter for imperialismen. Misjonærene kunne skille mellom sin egen rettferdige religiøse sak og den imperialistiske sak i sine egne sinn, men dette var en distinksjon som kineserne ikke var i stand til å foreta. Dette var ikke overraskende når man tenker på den situasjonen de var tvunget inn i.

Kinas avtale med Frankrike i 1858 gjorde at katolske misjonærer igjen kunne reise inn i landet, og en enorm tilstrømming fulgte. Et omfattende «hjelpeprogram» i form av sykehus, leprasykehus, barnehjem, medisinutlevering og skoler ble satt i gang. De europeiske misjonærene ble forferdet overfattigdommen de fant i Kina og arbeidet heroisk for å avhjelpe den, men noen var i det minste raske til å tilskrive den til «hedendommen» og var tilbøyelig til å ønske velkommen de som kom for materiell hjelp, som kandidater for religiøs opplæring. Det skjedde konversjoner i hundretusentall og det ble stadig bygd flere katolske kirker, men de nykonverterte viste seg å bli et splittende element i det kinesiske samfunnet. Misjonærer ble anklaget for å oppmuntre «ris-kristne», det vil si konvertitter på grunn av de materielle fordelene som ble gitt av misjonene.

Det er ikke noe tvil om at i det minste noen misjonærer, både katolske og protestantiske, og med franskmennene som de fremste, brukte sine nye privilegier til å blande seg inn i lokale politiske forhold og å sikre fordeler for sine konvertitter. I 1863 ble den nye franske ministeren med ubegrenset fullmakt, Jules Berthémy, tvunget til å gjøre gjentatte forsøk på å tøyle misjonærenes forstyrrelser av innenlandsk politikk. Men det må understrekes at individuelt kom misjonærene i en heroisk ånd av selvoppofrelse og lydighet til evangeliets bud om å «gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler».

Hele tiden etter undertegningen av avtalene i 1858 og 1860 var det noen som var fiendtlig innstilt til katolikkene. De kristne deltok ikke i de offentlige festivalene til ære for de kinesiske gudene, og noen anså dette som en utilgivelig forbrytelse. De argumenterte med at Den katolske kirke ved å fornekte den offisielle religionen konfutsianismen, viste at den var en fiende av landet. Sammen med disse anti-katolske fordommene var det også anti-utenlandske stemninger rettet mot misjonærene, som ofte ble anklaget for å forføre kinesere til å gå bort fra sine forfedres tro.

Ved slutten av 1800-tallet var 80% av Kinas utenlandshandel på britiske hender, og elementer i det kinesiske samfunnet begynte å se at landet gikk samme vei som India. Det var uunngåelig at en følelse av nasjonal ydmykelse ble utbredt, og Kinas knusende nederlag mot Japan i 1894-95 viste seg å bli det endelige slaget. Et nasjonalistisk kvasireligiøst hemmelig selskap, som opprinnelig var like fiendtlig overfor det regjerende mandsjuiske dynastiet Qing [Ch'ing] som overfor utlendingene, hadde eksistert det meste av 1800-tallet. Dette dukket i 1898 opp i en folkelig oppstand i provinsen Shangtu (Shantung). Selskapet ble kalt Yi Ho Chuan (Yihe tuan), som betyr «de rettferdige og harmoniske knyttnever». Engelskmennene ga dem navnet «bokserne» fordi medlemmene forherliget fysisk mot og drev med energiske gymnastiske øvelser.

Med statskuppet i 1898, da enkekeiserinnen Cixi (Tzu-hsi) arresterte sin nevø, den unge keiseren Guangxu, fant bokserne en anledning til å forfølge de kinesiske katolikkene, som de hatet spesielt, og de satte derfor i gang en kampanje for å utrydde dem. Noen høyere tjenestemenn bestemte seg for å benytte seg av oppstanden og samtidig kanalisere voldsomhetene bort fra regjeringen ved å oppmuntre til massakre på europeere og kinesiske konvertitter til kristendommen. Selv om enkekeiserinnen ikke offisielt støttet bokserne, var de på linje med hennes ønske om å rense nasjonen for uønskede utlendinger, og hun stilte seg skamløst bak dem mens det så ut som om de ville vinne, men hun distanserte seg raskt fra dem da de tapte.

Massakrene begynte vinteren 1899-1900. Det som er kjent som Bokseropprøret brøt ut i provinsen Shantung, og spredte seg raskt til Mandsjuria, Shanxi [Shansi], Zhili [i dag: Hebei], Mongolia og Hunan. Det ble utstedt et edikt mot misjonærene den 1. juni 1900. De ble massakrert av rent religiøse grunner, av samme grunn som også kinesiske kristne ble slaktet ned. Historiske kildeskrifter viser hinsides all tvil at det var et rent anti-kristent hat som drev «bokserne» til å slakte ned de kinesere som var blitt kristne. Det keiserlige edikt ble fulgt opp av en rekke dekreter som støttet opp om forfølgelsene, utstedt av visekongen Yu Xian [Jü-Sien; Yu Hsien].

En massakre av katolske og protestantiske misjonærer, biskoper og misjonærer fulgte, med ødeleggelse av alt det den katolske misjon langsomt hadde oppnådd de siste femti år. Til sammen ble rundt 100.000 mennesker drept for sin tros skyld. I Shantung ble over 200 misjonsstasjoner ødelagt og over 10.000 kristne fordrevet. 200 kristne led martyrdøden. I Shanxi og Hunan ble over 30.000 kristne drept for troens skyld.

Navnene på mange som kunne beskrives som martyrer, er naturlig nok ikke kjent, og det finnes mer detaljerte opplysninger om europeiske enn om kinesiske ofre, og mer om de klerikale enn legfolket blant europeerne. Av de katolske europeiske ofrene var fem biskoper, 29 prester og ni nonner. Det totale antallet misjonærer som ble drept, var rundt 250, så størstedelen av dem var derfor protestanter, inkludert kvinner og barn. Av kinesiske kristne ble anslagsvis 25.000 katolikker og 2.000 protestanter drept, siden de katolske samfunnene fortsatt var mye større enn de protestantiske. Flere tusen individuelle navn på katolikker er sendt til Vatikanet, og deres saker er til vurdering.

1.500 av de 2.850 martyrene fra fransiskanernes misjonsområder, kom fra Det apostoliske vikariat Nord-Shanxi. Det arbeides med deres saligkåringsprosess. For 29 av dem ble prosessen avsluttet i 1946, med saligkåring av 26 fra Taiyuan [T'ai-yüan], hovedstaden i provinsen Shanxi, og 3 fra provinsen Hunan. Av de 29 er åtte fransiskanere (tre biskoper, fire prester og en legbror; av dem en biskop og to prester i Hunan), syv ordenssøstre fra kongregasjonen «fransiskanske misjonssøstre av Maria» (FMM), fem seminarister (prestestudenter), alle fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus - TOF), ni legfolk som arbeidet som kateketer eller som betjening på presteseminaret i Taiyuan, seks av dem var fransiskanertertiarer. Av de 29 er 14 kinesiske, 9 italienske, 4 franske, 1 nederlandsk og 1 belgisk.

Den første katolske misjonæren som ble drept under bokseropprøret, var den italienske fransiskanerpresten Caesidius Giacomantonio. Han ble brent til døde den 4. juli 1900 i Hengyang [Hengchow; Heng-tciou-fu] i provinsen Hunan. Nyheten om hans død førte til at enda to italienske fransiskanere led martyrdøden i Hengyang [Hengchow; Heng-tciou-fu], biskop Antoninus Fantosati, apostolisk vikar av det sørlige Hunan, og hans ledsager, presten Josef Maria Gambaro.

I mai 1900 var den notorisk anti-kristne Yu Xian [Jü-Sien; Yu Hsien] blitt utnevnt til visekonge eller guvernør i Taiyuan i provinsen Shanxi, hvor vikariatets presteseminar lå. Den 27. juni angrep bokserne protestantenes misjon i byen, og den apostoliske vikaren, biskop Gregor Grassi, bestemte at seminaret skulle stenges. Han hadde avvist forslaget fra en vennlig mandarin, støttet av noen av fransiskanerne, om at de skulle ty til væpnet motstand mot bokserne. De fleste av studentene klarte å flykte til sine hjem, men fem av dem ble tatt og arrestert. De ble ført for subprefekten, som ba dem avsverge sin tro. De nektet og ble fengslet i en bygning som var kjent som «Herberget for himmelsk fred». De fikk fritt feire messe og be.

I byen var det også et barnehjem som ble drevet av kongregasjonen «fransiskanske misjonssøstre av Maria» (FMM), som var grunnlagt i 1877 av Moder Maria Helena de Chappotin de Neuville. De hadde kommet til Kina første gang i 1886. Biskop Grassi ba søstrene innstendig om å kle seg i kinesiske klær og komme seg unna, men de foretrakk å risikere livet sammen med sin biskop. De prøvde å få barna i trygghet, men de ble tvunget tilbake, og etter at de nesten var fanget i flammene fra brennende hus, ble de tatt med til Herberget. Til herberget brakte man også biskop Frans Fogolla, biskop Grassis koadjutor, fransiskanerprestene Elias Facchini og Theoderik Balat og den fransiskanske legbroren Andreas Bauer.

Den 9. juli brøt bokserne seg inn i en nærliggende protestantisk misjon, hvor alle 34 innbyggerne ble drept. Katolikkene ble tatt med ut fra «Herberget for himmelsk fred» og ført til bort på en rekke, først biskopene Grassi og Fogolla, deretter prestene, søstrene, seminaristene og seminarets betjening. Sammen med dem gikk en rekke soldater med fast grep om våpnene, som om de var redde for at fangene skulle forsøke å flykte. Biskop Grassi sa: «La oss gå i fred, vi gjør ikke motstand». De ble raskt ført fra fengselet til visekongens hoff, ledsaget av hånlige tilrop fra soldatene og skrik og forbannelser fra boksere langs veien. I hoffet satt Yu Xian til doms. Han beordret alle fangene til å knele på en lang rekke foran ham, og begynte forhøret med å spørre ut biskop Fogolla:

- Hvor lenge har du vært i Kina, og hvor mange mennesker har du skadet (ved å gjøre dem til kristne)?

- Vi har vært i Kina i mange år, og vi har aldri skadet noen. Tvert i mot har vi hjulpet mange.

- Og hvilken medisin er det dere gir til folk for å gjøre dem kristne, slik at til og med gutter blir så utholdende og sta at de ikke vil oppgi denne religionen? ... Vær snar og fortell meg hvilken motgift som kan oppheve virkningen av denne medisinen, slik at de kristne kan oppgi din religion og oppgi sin stahet.

- Vi gir ingen medisin som gjør folk kristne, og de er fullstendig fri. Men de vet selv at det er deres plikt å ikke fornekte sin tro, fordi de er overbevist at det ville være ondt, og at det er en synd ikke å tilbe himmelens Gud.

Yu Xian dirret av sinne og slo biskopen to ganger med knyttneven, og ropte: «Drep dem! Drep dem!». Soldatene stormet inn og trakk dem straks ut av hoffsalen. Biskop Grassi ga gruppen absolusjonen, før han og biskop Fogolla ble drept av Yu Xian selv med et sverd. Soldatene slaktet ned de andre med sine sverd, først misjonærene, så seminaristene og seminarstaben. Drapene ble utført med mer eller mindre grusomhet, alt etter soldatenes ferdighet med sverdet og sverdets skarphet eller sløvhet, og det hatet som drev dem.

Imens ventet søstrene på at det skulle bli deres tur. De tok av seg slørene og la dem over øynene, og slik blottet de sine nakker slik at soldatene skulle treffe dem med sverdene. Søster Maria della Pace istemte «Te Deum» og de andre falt inn og sang videre inntil sangen stilnet da den siste ble drept. Søstrene ble protomartyrer for sitt institutt. Til slutt vendte bokserne, som fryktet himlenes hevn, sine geværer mot himmelen og fyrte av for å jage bort åndene. Mens massakren fant sted, var det mange i byen Tsentinfu, som ligger 20 mil unna, som i retning Taiyuan så en blodrød kule og en rekke lysglimt som forandret seg til ildkuler.

Martyrenes levninger ble gjenstand for ytterligere hån fra soldater, boksere og mengden, og deretter ble de kastet i en grop ved bymuren nær østporten. Da graven senere ble åpnet, sies det at bakken akkurat der var dekket av ren, hvit snø. Det fikk visekongen til å utbryte: «Disse utlendingene var i sannhet gode mennesker, for himmelen har selv tatt del i deres begravelse». Regjeringen opprettet senere minnesmerker hvor de ble drept og hvor de ble gravlagt.

De katolske martyrene ble saligkåret først etter omhyggelige undersøkelser for å se om de var blitt drept av religiøse og ikke politiske grunner. Et nøkkeldokument var en proklamasjon fra guvernør Yu Xian: «Den europeiske religionen er ond og grusom; den forakter åndene og undertrykker folket. Alle [kinesiske] kristne som ikke oppriktig forkaster den, vil bli henrettet. (...) Kristne, hør og skjelv! Oppgi denne perverse religionen! La alle kristne høre og lystre: Bokserne vil ikke skade personer - det er denne religionen de hater».

Blodbadet i bokseropprøret fikk på ingen måte slutt på misjonsvirksomheten i Kina, faktisk tvert imot, men man hadde lært en lekse. Mens antallet europeiske og senere amerikanske misjonærer økte, vokste antallet kinesiske prester, nonner og leghjelpere enda raskere, slik at en kirkene i Kina virkelig ble innfødte lokalkirker i første halvdel av 1900-tallet. General Jiang Jieshi [Chiang Kai-Shek] ble metodist på 1920-tallet. Misjonærer av alle konfesjoner fortsatte sitt praktiske nestekjærlige arbeid i et stadig større omfang under den kaotiske situasjonen på 1920-tallet og de enda verre tidene under den japanske okkupasjonen. Da kommunistene seiret i 1948 var det rundt fem millioner kristne i Kina - fortsatt mindre enn 1% av befolkningen og med mistanke om at et stort antall av disse var «ris-kristne». Kommunistene overtok en gammel nasjonalistisk og anti-utenlandsk tradisjon og fengslet og deretter utviste alle utenlandske misjonærer. Førti år senere, da regimet foretok en ny åpning mot utenverdenen, hadde det offisielle anslaget over antall kristne steget til rundt 7 millioner, mens det uoffisielle antallet er langt høyere. Protestantene økte enda raskere mot slutte av det 20. århundre, og et overslag i 1997 ga 14 millioner protestanter mot 10 millioner katolikker («patriotiske» og Roma-tro). Det utenlandske misjonsnærværet mistet kanskje aldri anstrøket av kulturimperialisme, men misjonærene utviklet kirker med sine egne ledere, som nå kan se fremtiden i møte med betydelig håp.

De 29 ble saligkåret den 24. november 1946 av pave Pius XII (1939-58). Til stede ved seremonien i Peterskirken var to Maria-misjonærer som hadde vært vitne til noen av martyriene, og en kvinne som var barnebarn av en av martyrene. De ble helligkåret den 1. oktober 2000 på Petersplassen i Roma av pave Johannes Paul II blant de 120 martyrene fra Kina (den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere).

De 120 martyrene fra Kina har minnedag 28. september. Denne gruppens minnedag er ellers 9. juli.

I 1955 saligkåret pave Pius XII en annen gruppe martyrer fra bokseropprøret, som besto av fire franske jesuitter og 52 kinesiske legmenn, kvinner og barn, se De 56 martyrene fra det kinesiske bokseropprøret. Disse 56 ble helligkåret samtidig.

De 29 martyrene som ble saligkåret i 1946, er:

Den hellige Gregor Grassi, biskop OFM
Den hellige Frans Fogolla, biskop OFM
Den hellige Antoninus Fantosati, biskop OFM (drept i Hunan)
Den hellige Elias Facchini, prest OFM
Den hellige Theoderik Balat, prest OFM
Den hellige Josef Maria Gambaro, prest OFM Josef Maria (drept i Hunan)
Den hellige Caesidius Giacomantonio, prest OFM Caesidius (drept i Hunan)
Den hellige Andreas Bauer, legbror OFM
Den hellige Maria av St. Natalia, ordenssøster FMM (Johanna Maria Kerguin)
Den hellige Maria Hermina av Jesus, ordenssøster FMM (Irma Grivot)
Den hellige Maria della Pace, ordenssøster FMM (Maria Anna Giuliani)
Den hellige Maria Klara, ordenssøster FMM (Clelia Nanetti)
Den hellige Maria av St. Justus, ordenssøster FMM (Anna Fransiska Moreau)
Den hellige Maria Adolfina, ordenssøster FMM (Anna Katarina Dierkx)
Den hellige Maria Amandina, ordenssøster FMM (Paulina Jeuris)
Den hellige Johannes Zhang Jingguang [Chiang (I)], seminarist TOF
Den hellige Patrick Dong Bodi [Tung], seminarist TOF
Den hellige Filip Zhang Zhihe [Chiang], seminarist TOF
Den hellige Johannes Zhang Huan [Chiang (II)], seminarist TOF
Den hellige Johannes Wang Rui, seminarist TOF
Den hellige Thomas Shen Jihe [Sen], legmann TOF
Den hellige Simon Chen Ximan [Tseng], legmann TOF
Den hellige Peter Wu Anbang [Wu An-pan], legmann TOF
Den hellige Frans Zhang Rong [Chang Yüan], legmann TOF
Den hellige Mattias Feng De [Fun Te], legmann TOF
Den hellige Peter Zhang Banniu [Chang Pan-niu], legmann TOF
Den hellige Jakob Yan Guodong [Yen Ku-tung], legmann
Den hellige Peter Wang Erman [Wang Erh-man], legmann
Den hellige Jakob Zhao Quanxin [Chao Ch'üan-hsin] legmann