Den hellige Cathróe av Waulsort (~900-971)

Den hellige Cathróe (Cadroe, Cadroë, Catroe, Cadroes, Cadroel, Codroel, Kaddroë) ble født rundt år 900 i Skottland. Hans foreldre var Fochereach og Bania, som begge kom fra adelige familier. Hans navn synes å være brytonisk eller muligens piktisk. I hans biografi er navnet vanligvis stavet Cathroe, men andre former angis, som Cadroe og Kaddroe, som kommer nærmere de formene som senere ble brukt i Metz (Cadroe, Kadroe). Hans biografi forklarer at det betyr «en soldat i Herrens leir» (bellator in castris Dominis). Andre påpeker at navnet Cathróe finnes i gammel- og mellomirsk og kan forklares som «slagfelt» (cat + róe).

Cathróes foreldre hadde en spesiell andakt til en helligdom for den hellige Kolumba av Iona (ca 521-97), trolig i Dunkeld. Cathróe var også i slekt med «Dovenaldus, konge av Cumbria», trolig Donald sønn av Owen (Dyfnwal map Ywain), konge av Strathclyde og Cumbria (ca 940-73), med den hellige Bean (Beanus) som assosieres med Glenalmond (det var flere gæliske helgener av samme navn) og med hustruen til en av de skandinaviske kongene av York på 940-tallet, kanskje Erik Blodøks eller Olaf Guthfrithson.

Etter at hans bror Mattadán ble født, ble Cathróe oppfostret av sin onkel på morssiden, Bean, etter at han i en periode hadde vært hos en leg adelsfamilie. Hans foreldre hadde opprinnelig planlagt en verdslig karriere for sønnen, men onkelen sendte ham for å få en utdannelse i Armagh i baroniet og grevskapet av samme navn i den delen av den nordlige provinsen Ulster i Irland som i dag er en del av Storbritannia. Etter å ha studert der en tid og åpenbart lært både latin og gresk, vendte Cathróe tilbake til Skottland og underviste ved Beans klosterskole, muligens i Dunkeld, hvor han viet seg til opplæring og utdannelse av unge menn for prestestanden.

Men da Cathróe var rundt sitt førtiende år, fikk han visjoner som overtalte ham til å forlate Skottland som pilegrim. Hagiografen forteller oss at den hellige kong Konstantin II av Skottland (900-43; d. 952) skyndte seg for å holde ham tilbake. Cathróe søkte tilflukt i klosteret St. Brigida i Abernethy. En viss abbed ved navn Maelodair (Máel Odran) (trolig av Abernethy) overtalte kong Konstantin til å la Cathróe dra og å hjelpe ham på reisen.

Kongen fulgte ham til Cumbria, hvor kong Donald var en slektning av ham. Kongen eskorterte Cathróe til Loidam Civitatem (Leeds eller Carlisle), som lå på grensen mellom Cumbria og nordmennene. I York hevder forfatteren at Cathróe ble ønsket velkommen av kong Erik Blodøks, som Cathróe var i slekt med hustruen til. Men dette er problematisk, ettersom man mener at Erik Blodøks ikke hersket i York på den tiden, og Eriks hustru Gunnhild var dessuten norsk. Kongen kan ha vært Olaf Guthfrithson.

Cathróe fortsatte til London, hvor han skal ha berget deler av byen fra å bli ødelagt av brann, angivelig ved hjelp av sine bønner. Dette fikk kong Edmund I av Wessex og England (939-46) i Winchester til å legge merke til ham, og han fikk ham fulgt til kanalen av den hellige erkebiskop Odo den gode av Canterbury (941-58). Cathróe kom til en havn ved kanalen og seilte derfra sammen med andre pilegrimer til Boulogne. De fortsatte derfra til den hellige Fursey av Lagnys (d. ca 648) grav i Péronne i Picardie.

Aristokratiet i Lorraine i Øst-Frankrike var på denne tiden under innflytelse av den bevegelsen for monastisk reform som var forbundet med klosteret Gorze nær Metz i det nåværende departementet Moselle i regionen Lorraine. En adelskvinne i området ved navn Hersent (Heresinde), hustruen til en adelsmann ved navn Eilbert av Florennes, ble imponert over pilegrimenes hellighet, og ettersom hun var barnløs, foreslo hun å skjenke sine eiendommer til dem. En gruppe på tretten pilegrimer ble i 945 etablert på et sted viet til erkeengelen Mikael i skogen i Thierache (Saint-Michel-in-Thiérarche), hvor de utvidet kirken og bygde bolighus. Cathróe ble først valgt til superior, men han avslo, og valget falt på hans ledsager, den salige Maccalan av Waulsort (d. 978). Selv om pilegrimene levde i en religiøs kommunitet, hadde de ennå ikke avlagt noen løfter som munker. Derfor sendte Hersent Maccalan til Gorze og Cathróe til Fleury for å avlegge sine monastiske løfter til abbedene i disse husene. Dermed ble de benediktinermunker (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Cathróe skal ha blitt beveget til dette av den hellige Fursey selv, som viste seg for ham i en visjon under bønn.

Cathróe ønsket å bli værende i Fleury som en enkel munk, men hans åpenbare hellighet gjorde at han ikke fikk være i fred. Etter en tid kalte Hersent Maccalan tilbake til St. Mikael i Thierache, og da Cathróe returnerte fra Fleury, brakte Hersent ham til et sted ved elven Meuse/Maas hvor hun og mannen rundt 946 grunnla klosteret Waulsort (Wassor, Wasor, Vasour, Vaulsoir, Walcourt, Valencourt, Baussoire, Walciodorus, Valciodorum) i bispedømmet Liège i Belgia, nå i kommunen Hastière i provinsen Namur i den sørlige franskspråklige belgiske regionen Vallonia. I et charter datert i 946 ratifiserte kong Otto I den store (936-73; keiser fra 962) denne grunnleggelsen under navnet Walciodorus, og i charteret bestemte han at Waulsort skulle styres av en irsk abbed så lenge en var tilgjengelig innen kommuniteten. Flere fortolkninger av navnet Walciodorus har blitt foreslått. Noen mener at det kommer fra vallis decora («den vakre dalen»), andre at det kommer fra waltz-dor («fossen i skogen»).

Grunnleggerne utnevnte Cathróe til prior i det nye klosteret, under Maccalan som ble abbed samtidig som han fortsatte som abbed for Saint-Michel. Men snart etter avgjorde Maccalan at å styre begge husene som abbed var for mye for ham, så han overtalte Cathróe til å akseptere tittelen abbed av Waulsort. Hans utnevnelse ble stadfestet av kong Otto I den store.

Det monastiske livet vokste og utviklet seg i Waulsort, og mange nye munker ble mottatt der. Cathróes berømmelse spredte seg, spesielt da det ble fortalt at han hadde helbredet en munk ved navn Girerus, som var såret i hånden. I mellomtiden ble hans velgjørerske Hersent beveget til å grunnlegge et nonnekloster i Bucilly, og under et besøk der drev Cathróe ut en ond ånd fra en av nonnene. Dette fikk reformbiskopen Adalbero I av Metz (929-54; d. 962) til å legge merke til ham, og etter råd fra abbedene Agenold av Gorze og Ansteus (fr: Anstée) av Saint-Arnould i Metz, kalte han Cathróe til katedralbyen. Biskopen ga Cathróe ansvaret for gjenopplivingen av det tidligere berømte, men nå forfalne klosteret Saint-Félix i Metz (omdøpt til Saint-Clément på 1000-tallet).

Cathróe tok med seg noen av sine munker fra Waulsort til Metz. De gjenværende valgte en i kommuniteten til hans etterfølger, Godefroid, en munk fra Saint-Rémi i Reims, og Cathroe installerte ham som abbed der. Men det fortelles at Godefroid senere falt bort fra «rettskaffenhetens vei», og disiplinen i klosteret falt betenkelig. Til slutt var mangelen på disiplin under abbed Godefroid så stor at grev Eilbert rundt 969 måtte utnevne en ny leder for klosteret, og han valgte den hellige Forannan av Waulsort (ca 910-82), som dermed ble klosterets fjerde abbed.

Mens Cathróe var abbed i Metz, reiste han vidt omkring og utførte en rekke mirakler, han fikk en vannkilde til å bryte frem i Waulsort, fikk sin abbedstav til å gløde som solens stråler og helbredet de skadde øynene til en ung ledsager. Han helbredet abbed Johannes av Gorze da han var syk og drev ut en demon fra en av nonnene i St. Peter i Metz.

Etter at biskop Adalbero døde i 962, overførte hans etterfølger, den salige Theoderik I (Thierry) (965-84), et medlem av den keiserlige familie, Cathróe til klosteret St. Felix i Metz. Cathróes berømmelse nådde ørene til keiserinne Adelheid (931-999), mor til den fremtidige keiser Otto II (973-83), og han ble tilkalt for å møte henne ved Rhinen. Før sin avreise forutsa han at han ville dø før han kunne vende tilbake, og han trøstet alle sine venner i Metz. Ved keiserinnens hoff utførte han sitt siste mirakel mens han levde, da han helbredet en mann som hadde falt ned fra en høyde og brukket mange ben. Hans eget legeme var nå svekket av alderdom, og han tryglet keiserinnen om å la ham vende tilbake til sitt kloster og dø der. Motvillig lot hun ham gå, men han døde i 971 på hjemreisen mellom Rhinen og Metz, rundt sytti år gammel. Hans levninger ble båret tilbake og gravlagt i hans kirke St. Felix i Metz. En kilde opererer med dødsåret 937. men det er trolig en skrivefeil for 973.

Cathróes hagiografiske biografi, De Sancte Cadroe abbate, ble skrevet snart etter hans død av en Reimann (eller Ousmann eller Erimann), en munk i klosteret Saint-Félix i Metz, hvor Cathróe var abbed. Biografien ble skrevet etter anmodning fra Immo, abbed av Gorze fra rundt 984. Reimann hevder å ha vært en disippel av Cathróe. I tillegg til den informasjonen den inneholder om hendelser i Lorraine og Tyskland samt tidens holdninger, er Cathróes biografi av spesiell interesse for historikere på grunn av det lys den kaster over det sørlige Skottland på 900-tallet. Cathróe ble betraktet som helgen etter sin død, og hans minnedag er 6. mars. De tre abbedene Maccalan, Cathróe og Forannan av Waulsort regnes som helgener. Klosteret Waulsort ble oppløst under Den franske revolusjon i 1793, da det ble plyndret. Ruinen ble senere bygd om til et bolighus.