Den hellige Caedwalla av Wessex (~658-89)

Den hellige Caedwalla (Cadwalla, Cadwallader, Cadwallador; lat: Cedualla) ble født rundt 658 i Wessex i Sør-England. Han var sønn av Coenberht og en etterkommer av kong Ceawlin av Wessex (560-591). Caedwalla var vestsakser, men navnet, som er en anglifisert form av det britiske navnet Cadwallon, indikerer at han også hadde noen britiske blodsforbindelser.

En viktig kilde for vestsaksiske begivenheter er den hellige Beda den ærverdiges (ca 673-735) hovedverk, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, «Den Engelske Kirke og det Engelske Folks Historie» i fem bind (fullført i 731). Beda fikk en god del informasjon om Caedwalla fra biskop Daniel av Winchester. Bedas interesse lå primært i kristningen av vestsakserne, men ved å gjengi Kirkens historie, kaster han mye lys på vestsakserne og på Caedwalla. Det samtidige Vita Sancti Wilfrithi av Stefan av Ripon nevner også Caedwalla. En annen nyttig kilde er The Anglo-Saxon Chronicle, et sett av annaler samlet i Wessex sent på 800-tallet, trolig under ledelse av den hellige kong Alfred den store. Tilknyttet krøniken er en liste over konger og deres regjeringstider, kjent som The West Saxon Genealogical Regnal List. Det er også bevart seks chartre, selv om noen av dem er av tvilsom ekthet.

Sent på 600-tallet okkuperte vestsakserne et område vest i Sør-England, selv om de eksakte grensene er vanskelig å definere. I vest lå det innfødte britiske kongeriket Dumnonia, i det som nå er Devon og Cornwall. I nord lå Mercia, hvis konge Wulfhere hadde dominert Sør-England i sin regjeringstid. I 674 ble han etterfulgt av sin bror Ethelred, som var mindre militært aktiv enn Wulfhere hadde vært langs grensen til Wessex, selv om vestsakserne ikke vant tilbake de territoriale tapene Wulfhere hadde påført dem. I sørøst var sørsaksernes kongerike i det som nå er Sussex, og i øst var østsakserne, som kontrollerte London.

Caedwalla var ennå ikke døpt og viste seg ikke mindre grusom og listig enn andre krigerfyrster på den tiden. Han ble utvist fra Wessex i sin ungdom, men likevel klarte han å samle en stor nok hær til å angripe sørsakserne og drepe deres konge Ethelwalh (ca 660-85) i det som nå er Sussex. Han «la provinsen øde med nedslakting og plyndring», som Beda skriver. Men Caedwalla var ikke i stand til å holde på territoriet og ble drevet ut av Ethelwalhs ealdormen Berthun og Andhun, som deretter administrerte landet, muligens som konger.

I enten 685 eller 686 ble Caedwalla konge av Wessex etter å ha erobret kongemakten i Wessex med makt fra kong Centwine (676-85), far til den hellige Edburga av Thanet, som trakk seg tilbake til et kloster. Under Caedwalla ble Wessex et mektig kongerike, og han var en suksessfull hersker. Etter sin tronbestigelse vendte han tilbake til Sussex og vant territoriet igjen. Han fikk også kontroll over Surrey og gjorde det og Kent til lydriker. I 686 innsatte han sin bror Mul som konge av Kent. Mul ble brent i et opprør i Kent året etter, og Caedwalla vendte tilbake, og muligens styrte han Kent direkte i en periode.

Han erobret også Isle of Wight, hvor han ifølge Beda utslettet den hedenske danske (jyske) befolkningen og erstattet dem med saksiske nybyggere fra sin egen provins. Beda forteller oss om to unge prinser, sønner av den hedenske danske fyrsten Arwald på Isle of Wight. Deres egentlige navn har gått tapt, derfor har de fått farens navn og kalles de hellige Arwald og Arwald. Selv om Caedwalla ennå var hedning, hadde han stor respekt for den kristne tro, så de to fyrstesønnene fikk etter anmodning fra presten Cynebert instruksjon i troen og ble døpt før de dagen etter dåpen ble drept av kongens soldater Det skjedde i 686.

Caedwallas notoriske villskap ble til en viss grad temmet av den hellige Wilfrid av York (634-709), som han ga 300 hides (100-150.000 mål) av den erobrede Isle of Wight, det vil si rundt en fjerdedel av hele øya, i overensstemmelse med et løfte han ga hvis erobringen skulle lykkes. Dette var begynnelsen på kristningen av øya, den siste delen av England som mottok den kristne tro. Det er uklart hvorfor Caedwalla avla et slikt løfte, for han var ennå ikke selv kristen. Men selv om han ofte beskrives som en hedning, er ikke det nødvendigvis den mest presise beskrivelsen. Det kan godt være at han allerede delte den kristne tro, men utsatte sin dåp til et tidspunkt han ville velge selv. Muligens var han begynt å tenke på en konversjon eller til og med hadde tatt de første skrittene.

Han hadde opplagt respekt for Kirken, noe som fremgår av bevarte chartre. Da han først angrep sørsakserne, var Wilfrid ved hoffet til kong Ethelwalh, og etter kongens død knyttet Wilfrid seg til Caedwalla. Wilfrids biografi forteller at Caedwalla brukte Wilfrid som en åndelig far. Det finnes også bevis for at Caedwalla arbeidet sammen med Wilfrid og den hellige Erkenwald, en biskop for østsakserne, for å etablere en kirkelig infrastruktur for Sussex. Det finnes imidlertid ingen bevis for at Wilfrid utøvde noen innflytelse over Caedwallas verdslige aktiviteter eller hans hærtog.

Caedwalla ble såret under erobringen av Isle of Wight, og kanskje det var av den grunn han abdiserte. For etter å ha styrt Wessex med suksess i tre år, ga han i 688 avkall på tronen for å dra til Roma for å bli døpt. Han overlot tronen til den hellige Ine av Wessex (688-726), som skulle bli en av de dyktigste av de angelsaksiske kongene. I 37 år hersket Ine over et turbulent og krigersk folk, og han hadde like stor suksess både som kriger og lovgiver. Det er kjent at Caedwalla stanset i Samer nær Calais, hvor han ga penger til grunnleggelsen av en kirke, og han besøkte også hoffet til langobardenes konge Kunipert i det som nå er Nord-Italia.

Caedwalla nådde frem til Roma i april 689 og ble døpt på påskeaften den 10. april 689 av den hellige pave Sergius I (687-701), som hadde en spesiell interesse for den engelske Kirken, og han fikk dåpsnavnet Peter. Han hadde bedt om at han måtte få dø i Roma, og snart etter ble han syk og døde ti dager etter sin dåp, den 20. april 689, mens han fortsatt bar sine hvite dåpsklær som neofytt (nydøpt). Han var rundt tretti år gammel. Pave Sergius sørget for at han ble gravlagt i mausoleet til venstre for inngangen til Peterskirken, og hans metriske epitaf (gravskrift), skrevet av erkebiskop Crispus av Milano, siteres av Beda og kan fortsatt ses på hans grav i Peterskirken. Der kan vi lese candidus inter oves Christi, det vil si at han var kledd i hvitt og gikk til nåden blant Kristi får. Gravskriften kaller ham «saksernes konge».

Det finnes ingen klare bevis på en gammel liturgisk kult. Hans ry for hellighet baseres delvis på Bedas fortelling om ham og delvis på den tro at dåpen fjerner all synd og gjør mottakeren, hvis han ikke begår noen ny synd, verdig til øyeblikkelig himmelsk belønning. Caedwalla var den første av fire angelsaksiske konger som endte sine dager i Roma – en annen var hans etterfølger Ine. De andre var den hellige kong Offa av Essex (707-09) og kong Offa av Mercia (757-96). Caedwallas minnedag er dødsdagen 20. april, men 12. november nevnes også, da trolig på grunn av en sammenblanding med den hellige kong Cadwaladr av Gwynedd (d. 664). Hans navn står ikke i det nye Martyrologium Romanum (2001).