Den hellige Cajetan av Thiene (1480-1547)

Den hellige Cajetan (it: Gaetano; lat: Caietanus) ble født i oktober 1480 i Thiene ved Vicenza i regionen Veneto i Nord-Italia. Han kom fra en venetiansk greveslekt som stammet fra den berømte italienske familien Gaëtani; navnet Cajetan (Gaëtano) betyr også «fra Gaëto». Faren Kasper (Gasparo) var greve av Thiene, mens moren Maria di Porto tilhørte adelen i Vicenza. Begge var kjent for sin fromhet, og moren var en ivrig dominikanertertiar (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD). Ved Cajetans fødsel viet hun ham til Jomfru Maria. I 1482 ble faren drept da han kjempet for venetianerne mot kong Ferdinand av Napoli, og Cajetan ble oppdratt av sin mor.

Allerede som barn ble Cajetan kalt «den lille hellige» og utmerket seg ved stor mildhet, ydmykhet og renhet. Han studerte fire år ved universitetet i Padova og utmerket seg i teologi. Han ble i 1505 doctor utriusque iuris, doktor i både sivil- og kirkerett. Han ble senator i Vicenza og mottok tonsuren som tegn på at han ønsket å bli prest. Han bygde et sognekapell for egen bekostning i Rampazzo, hvor de som bodde langt unna sognekirken, kunne ha gudstjenester og katekese.

I 1506 flyktet han til Roma, hvor han hadde håpet å leve skjult i mengden, men han fikk et kirkelig embete da pave Julius II (1503-13) utnevnte ham til apostolisk protonotar og pavelig sekretær. Han bidro vesentlig til å forsone republikken Venezia med paven. Da Julius II døde i 1513, avslo Cajetan anmodningen fra etterfølgeren Leo X (1513-21) om å fortsette i embetet. Han ga opp den verdslige karrieren som hans noble avstamming og hans rike evner kunne ha gitt ham. I stedet ville han vie seg mer helhjertet til omsorgen for de trengende og for en reformasjon av et demoralisert presteskap. Han ble presteviet i 1516, da han var fylt 36 år. I 1518 dro han tilbake til Vicenza for å pleie sin døende mor, og han ble rektor for Mariakirken der.

Mens Cajetan var i Roma hadde han gjenopplivet et brorskap som ble kalt «Brorskapet av den guddommelige kjærlighet», som var en uoffisiell forening for nidkjære og fromme prester som viet seg til å arbeide med all kraft for å fremme Guds ære og sjelenes frelse. I Vicenza trådte han inn i det fromme Brorskapet av St. Hieronymus, som var grunnlagt på samme bakgrunn som brorskapet i Roma, men hvor medlemmene var menn lavest på rangstigen, som viet seg til pleie av fattige og syke. Hans venner ble opprørt over at han sluttet seg sammen med disse mennene og mente det ødela familiens ære. Cajetan fortsatte imidlertid, og han oppsøkte de syke og fattige i hele byen og tok seg av dem.

Han pleide også dem som led av de mest frastøtende sykdommer på hospitalet for de uhelbredelige, og bidro med store summer til institusjonen. Han sa at i hans oratorium prøvde de å tjene Gud ved tilbedelse, men «i vårt hospital kan vi si at vi faktisk finner ham». Han grunnla et lignende oratorium i Verona. I 1520 dro han til Venezia, hvor han slo seg ned på det nye sykehuset for uhelbredelige syke i byen og fortsatte sitt levesett der. Han ble i Venezia i tre år. Der innførte han tilbedelsen av Det allerhelligste sakrament i byen, samtidig som han fortsatte å insistere på hyppig kommunion.

I 1523 dro Cajetan tilbake til Roma, og han ble svært bevisst den utbredte uorden innenfor Kirken. Presteskapets tilstand hadde under renessansen sunket til et beklagelig nivå. Uvitenhet, pengebegjær og verdslig levesett lammet deres apostoliske arbeid. Sammen med biskop Giampietro Caraffa av Theate (nå Chieti) i Abruzzi, senere pave Paul IV (1555-59), og de to andre prestene Paulus Consiglieri fra Ghislieri-familien og Bonifatius da Colle fra Milano grunnla Cajetan i 1524 den første kongregasjon av regelbundne prester. Den ble kalt Theatinerne etter Caraffas bispesete (episcopus Theatinus), (Ordo Clericorum Regularium vulgo Theatinorum – OTheat).

Kongregasjonens formål var å skaffe bedre prester, som ble særlig utdannet med blant annet spesiell vekt på bibelstudier. Andre oppgaver var å restaurere verdigheten og spiritualiteten i gudstjenestene, omsorg for fattige og syke, preken og pastoral omsorg. Kongregasjonen var basert på apostlenes liv og den hellige Augustins regel. Ordenen skulle ikke ha faste inntekter og ingen bygninger eller land. Den skulle ikke leve av tigging, men var preget av absolutt tillit til Guds forsyn. Kongregasjonen kalles også cajetanere, og deres ordensdrakt er blå.

Få uker senere, den 24. juni 1524, ble deres regel godkjent av pave Klemens VII (1523-34), og biskop Caraffa ble valgt til ordenens første superior. Den 14. september 1524 avla de fire grunnleggerne sine løfter i Peterskirken i nærvær av en pavelig delegat. Deres idé med sognegeistlighet som var bundet av løfter og levde i kommuniteter, ble en sterk kraft i motreformasjonen, særlig bemerkelsesverdig gjennom jesuittene, som ved sin organisasjon og effektivitet snart stilte theatinerne i skyggen.

Da Roma ble plyndret av de keiserlige leiesoldatene i 1527 («Sacco di Roma»), ble theatinernes hus ødelagt og brødrene mishandlet, og de ble nødt til å flykte til Venezia, inkludert den sårede Cajetan. Det er nesten et mirakel at kongregasjonen overlevde, for den besto fortsatt ikke av mer enn tolv medlemmer. I Venezia fikk de klosteret St. Nikolas av Tolentino, og de utmerket de seg blant de modigste hjelperne da byen ble rammet av en pest med etterfølgende hungersnød i 1528. I Venezia møtte de den hellige Hieronymus Emiliani, som de hjalp med etableringen av dennes orden for regelbundne prester, somaskerne (Ordo Clericorum Regularium a Somascha – CRS).

Da Caraffa ble utnevnt til kardinal i kurien, måtte han fratre som leder av ordenen, og Cajetan ble i 1530 valgt til hans etterfølger, et embete han innehadde i tre år. Deretter ble Caraffa gjenvalgt, og Cajetan ble sendt til Verona, hvor både presteskap og legfolk motsatte seg den oppstrammingen av disiplinen som biskopen der prøvde å innføre. I 1536 sendte Caraffa Cajetan til Napoli for å etablere kongregasjonen der, og der tilbrakte han det meste av resten av sitt liv.

Det var harde år, for Theatinerkongregasjonen fikk bare langsomt medgang, og upopulariteten til den fanatiske og kompromissløse medgrunnleggeren Caraffa, som ble pave Paul IV (1555-59), gjorde det ikke lettere. Dessuten befant Napoli seg i en rystende tilstand. Greven av Oppido ga Cajetan et stort hus og tilbød ham et gods på landet, noe han avslo. En av de måter Cajetan hjalp befolkningen på, var ved sammen med den salige Johannes Marinoni å etablere pantelånerbutikker, kalt Montes pietatis eller Monts de Piété – ikke med henblikk på fortjeneste, men for å hjelpe dem som var i midlertidige vanskeligheter. Slike institusjoner var godkjent av Det femte Laterankonsil noen år før. Cajetan var en fremtredende skikkelse blant reformkatolikkene før Tridentinerkonsilet. Fra 1542 var han abbed for theatinernes hus i Napoli.

Cajetan slet seg ut på å prøve å dempe de sivile stridighetene i Napoli og han var svært skuffet over suspenderingen av konsilet i Trient, som han satt så store forhåpninger til for Kirkens beste. Sommeren 1547 ble han sengeliggende, men han avslo en madrass og foretrakk å sove på harde bord i etterligning av Kristi kors. Han døde søndag den 7. august 1547 i Napoli og ble gravlagt i kirken San Paolo Maggiore ved Piazza Gaëtano, en av de vakreste tidlige barokkirkene i Napoli.

Etter hans død bredte ordenen seg raskt over hele Italia og andre land. På slutten av 1600-tallet var det etablert hus i Praha, Salzburg, München og andre steder. I dag virker den i Italia, Spania, Nord- og Sør-Amerika og i Afrika og har 33 hus. I 1633 ble noen kvinnelige ordensfellesskap som var oppstått på 1500- og 1600-tallet i Italia, innlemmet i Theatinerordenen. Det lille fellesskapet av Theatinerinner har hus i Italia, Spania og USA.

Mange mirakler som skjedde på Cajetans forbønn, ble godkjent av Roma etter en omhyggelig granskning. Han ble saligkåret den 8. oktober 1629 av pave Urban VII (1623-44) og helligkåret den 12. april 1671 av pave Klemens X (1670-76), men helligkåringsbullen kom ikke før 15. juli 1691. Hans navn ble skrevet inn i Martyrologium Romanum i 1673. I 1672 ble Cajetan skytshelgen for kurfyrstedømmet Bayern, og i sentrum av München står theatinerkirken Sankt Kajetan. Hans minnedag er dødsdagen 7. august.

Cajetan må ikke forveksles med den samtidige kardinal Cajetan (Thomas de Vio), en annen fremtredende reformkatolikk, men som ikke er helligkåret. Thomas Goldwell, biskop av Saint Asaph fra 1555 til 1559 under dronning Maria den Katolske (Mary Tudor, «Bloody Mary») og den siste overlevende av det gamle katolske hierarkiet i England og Wales, var theatiner – han trådte inn i deres hus i Napoli samme år som Cajetan døde.

Cajetan fremstilles i kunsten som theatiner i svart soutane og hvite strømper. Hans attributter er kors, bevinget hjerte, lilje, rosenkrans, hodeskalle, fugler, regelbok, aks og overflødighetshorn. På senere avbildninger har han ofte Jesusbarnet på armen. Den første biografien om ham ble skrevet 60 år etter hans død.