Den hellige Johannes av Capestrano (1386-1456)

Den hellige Johannes (it: Giovanni) ble født den 24. juni 1386 i Capestrano i bispedømmet Sulmona, en liten by ved øst for L'Aquila i Abruzzi, som da tilhørte kongeriket Napoli. Han fikk navn etter Døperen Johannes, som hadde festdag den dagen. Han var sønn av en innvandret baron fra nord (fra Tyskland?), som giftet seg med en kvinne fra den lokale familien D'Amico, men foreldrene døde mens han var liten.

I en slektsfeide ble fire av hans brødre og tolv andre slektninger myrdet og barndomshjemmet brent ned. Den 19-årige Johannes kom seg unna til Perugia i Kirkestaten, hvor han studerte sivil- og kirkerett og tok doktorgraden. I 1412 ble han guvernør i Perugia. Da han i tillegg ble rikt gift med datteren til en av de fremste menn i byen, lå mulighetene for en strålende karriere åpen for en så begavet mann. Kong Ladislas av Napoli utnevnte ham til rådgiver ved retten i Napoli.

Under striden mellom Perugia og Malatesta i Rimini i 1413 ble han sendt ditt som ambassadør, men han tatt til fange av sine fiender, kastet i fengsel i borgen Brufa og truet med dødsstraff. Et dristig fluktforsøk mislyktes og han ble utlevert til sine motstanderes grusomhet. Han ble satt i en liten celle, lenket til veggen med en kjetting og med føttene i vann. Etter tre dager i fengselet fikk han en visjon av Frans av Assisi, og bestemte seg for å gå inn i hans orden hvis han slapp fri. Han ble da også løslatt mot store løsepenger.

Det er ikke helt klart hvordan han ble løst fra sine ekteskapsløfter, men det var sannsynligvis snakk om en gjensidig avtale, selv om noen kilder sier at han ble enkemann. Det er sagt at han red baklengs på et esel gjennom Perugia med en stor papirhatt på hodet der alle hans største synder var skrevet i klartekst, og han ble bombardert av barna og dekket med søppel. I 1416 søkte han om opptak som novise i fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) i klosteret Monteripido nær Perugia. Han var da tretti år gammel. Han avla sine løfter i 1418.

I Fiesole ble den hellige Bernardin av Siena hans åndelige veileder og lærer. Johannes fulgte sin seks år eldre venn på hans misjonsreiser, og han gikk barføtt, uten sandaler. Han sov bare tre til fire timer og bar hele tiden hårskjorte. Han kombinerte et uhyre strengt levesett med uopphørlige teologistudier under Bernardin. Hans begavelse som predikant viste seg snart, og etter sin prestevielse i 1420 reiste han selv i tretti år med stort hell som misjonspredikant gjennom hele Italia. Ved siden av Bernardin var han sitt århundres største vandrepredikant, og han prekte hver dag. Etter en av hans prekener gikk over hundre unge universitetsstudenter inn i fransiskanerordenen. Han vant også mange konvertitter blant jødene i Øst-Europa. Han tilbrakte lang tid i skriftestolen.

Johannes spilte en stor rolle i anstrengelsene for å lege splittelsene i fransiskanerordenen, og arbeidet for en strengere observans av ordensregelen. Pave Martin V (1417-31) ga ham i 1426 i oppdrag å løse konflikten mellom fransiskanerne og «i fraticelli». Han laget den planen som ble vedtatt av fransiskanernes generalkapittel i Assisi i 1430 som førte til en kortvarig gjenforening av de ulike gruppene i ordenen. Men han klarte ikke å unngå at fransiskanerordenen ble splittet i Observanter og Konventualer. Han støttet også klarissenonnene som var inspirert av den hellige Colette, og han var også opptatt av fransiskanernes tredjeorden. En tid vakte hans og observantenes ekstreme fattigdom mistenksomhet, og i 1429 ble han og de anklaget for kjetteri, men frikjent.

Johannes brukte i 1426 også sine juridiske kunnskaper til å forsvare medbroren Bernardin når han ble kritisert for å preke hengivenhet for Jesu navn. Bernardin var fra 1438 til 1442 de såkalte observantenes generalvikar, og sammen med den hellige Jakob av Marche (Ancona) og Johannes utbredte han dem i hele Italia. Etter Bernardins død var det Johannes som innledet prosessen for hans helligkåring, som fant sted i 1450. Han arbeidet for å bygge en kirke til Bernardins ære. I L'Aquila startet han byggingen av et hospital, og i Capestrano begynte han byggingen av et kloster i 1447.

Johannes ble sendt til østen som visitator for fransiskanerne, og han lyktes i å bringe armenerne til konsilet i Firenze. Etter konsilet ble han utnevnt til apostolisk nuntius i Sicilia og deretter pavelig legat til Frankrike. Hans reiser førte ham til Tyskland, Nederland og Polen, og overalt grunnla han observantklostre og sykehus. Paven utnevnte ham flere ganger til pavelig legat, blant annet til Palestina, Milano, Østerrike, Bayern, Polen, Bøhmen og Schlesien. I Jerusalem reformerte han sin orden.

Keiser Fredrik III ba paven om hjelp mot de kjetterske sektene som fantes i hans riker. I 1451 utnevnte pave Nikolas V (1447-55) Johannes til generalinkvisitor i Wien, hvor han spesielt skulle ta seg av husittene i Bøhmen og Morava. Han dro til Wien med tolv fransiskanerbrødre som medhjelpere. Men hans fremgangsmåte mot de som var gjenstridige blant husittene og andre bøhmiske sekter, vakte senere tiders kritikk. Men han var mild mot botferdige, og var forut for sin tid i holdningen til hekseri og bruk av tortur. Samtidige hevdet at han stadig bevirket mirakler, og de beskriver ham som en liten mann, vissen og mager, lystig, streng og energisk.

Pave Pius II (1458-64) kalte Johannes til å preke korstog mot tyrkerne, som i 1453 hadde inntatt Konstantinopel og nå truet Europa. Johannes var dypt bekymret over muligheten til at tyrkerne kunne komme til å nedkjempe den vestlige kristenheten på samme måte som de hadde erobret østen. Han fikk liten støtte fra Bayern og Østerrike, mens ungarerne, som følte trusselen fra tyrkerne mot sine egne grenser, sluttet opp om korstoget.

I 1456 truet tyrkerne Beograd. Johannes ledsaget den ungarske general Janos (Johan) Hunyadi i felten, og hans nærvær ga troppene mot i den store seieren ved Beograd den 22. juli 1456. Johannes holdt fanen med Jesu monogram, som var tegnet av Bernardin, og manet de 4.000 korsfarerne til å påkalle Jesu navn. Han hadde på forhånd sett seieren i et syn. Vesten var reddet, og festen Herrens forklarelse ble innført for å minnes begivenheten. Men tusenvis av lik lå rundt byen uten å bli gravlagt, og det oppsto snart en pest. I løpet av få måneder døde både Johannes av Capestrano og Hunyadi av pesten. Johannes kunne gi sin venn de hellige sakramentene før han døde.

Selv brukte Johannes sine siste krefter og kom seg til Ilok i Ungarn (nå i Kroatia), hvor han døde fredfullt den 23. oktober 1456. Før han døde ba han om at hans bøker og personlige eiendeler skulle bringes tilbake til Capestrano, hvor de fortsatt oppbevares i et museum som grevinne Cabella da Celano bygde spesielt for ham. Johannes' legeme og hans grav er forsvunnet. Senere protestanter var så rasende over Johannes' voldsomhet mot husittene at kalvinistene i 1526 kastet hans relikvier i en brønn. I Kroatia kalles han Ivan Kapistan.

Johannes ble saligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 19. desember 1650 av pave Innocent X (1644-55) og helligkåret den 16. oktober 1690 av pave Alexander VIII (1689-91), men helligkåringsbullen var ikke datert før den 4. juni 1724. Cosimo III, storhertug av Toscana og fyrste av Capestrano, donerte en sølvbyste av helgenen til byen, og den oppbevares nå i klosteret. Hans navn står i Martyrologium Romanum, og hans fest ble satt inn i den romerske kalenderen i 1890. Hans minnedag var tidligere 28. mars, men han feires nå på dødsdagen 23. oktober. I 1984 ble han utnevnt til skytshelgen for militærprester over hele verden.

Johannes fremstilles som fransiskaner med korsfane og bok i hånden eller med rødt kors på brystet, med en sekstakket stjerne over hodet og en tyrker under føttene, eller med en monstrans med Kristus-monogrammet IHS. Seieren som den polske kong Johan Sobieski vant ved Wien i 1683, ble fremfor alt tilskrevet hans forbønn. Johannes etterlot seg 19 bind av sine skrifter og mer enn 700 brev.