Den hellige pave Celestin I ( - 432)

Den hellige Celestin I (eller Coelestin) var i følge LP fra Campania og sønn av Priscus. Han er sagt å ha bodd en stund hos St. Ambrosius i Milano, men helt sikkert er det at han var diakon under Innocent I og en ivrig tilhenger av den afrikanske kirkefaderen Augustin, som han brevvekslet med i 418. Han var erkediakon da han ble valgt til pave.

Etter Bonifatius Is død den 4. september 422 ble Celestin den 10. september valgt til ny pave. I motsetning til det stormfulle valget av Bonifatius var valget av Celestin rolig og harmonisk og uten opposisjon.

Han viste seg å være en energisk biskop i selve Roma, knuste den store novatianske minoriteten og konfiskerte deres kirker så de måtte ha sine gudstjenester i privathus.

Celestins overbevisning om at Roma kunne behandle appeller fra hvilken som helst kirkeprovins, brakte ham på kollisjonskurs med den selvbevisste nordafrikanske kirken. Han ga etter for Augustins appell om ikke å kreve gjeninnsettelse av Antonius av Fussala, en avsatt biskop som hadde appellert til Bonifatius I. Men han ga ordre om rehabiliteringen av Apiarius, en vanæret prest som hadde blitt gjeninnsatt etter ønske fra pave Zosimus, men igjen hadde kommet på avveier og blitt ekskommunisert. Paven sendte ham tilbake til Afrika sammen med en legat, Faustinus, som var beryktet for sin arroganse. Denne gangen var reaksjonen fra de afrikanske biskopene uvanlig sterk. Et plenumskonsil ble holdt i Kartago i 426, hvor Apiarius brøt sammen og innrømmet sin skyld. De afrikanske biskopene benyttet anledningen til å minne paven om deres tradisjonelle autonomi, og de fraba seg videre innblanding fra Roma i indre anliggender. De forbød enhver appell til Roma, alle appeller skulle avgjøres av overhodet for den afrikanske kirken, metropolitten av Kartago. De presset også paven til ikke å ta opp kirkefellesskap med personer de hadde ekskommunisert.

Celestin hadde mer suksess i å hevde, som St. Peters etterfølger, sitt generelle tilsyn over Øst-Illyria, og beordret i 423/24 biskopene der til å betrakte biskop Rufus av Thessaloniki som sin vikar.

I juli 428 minnet han biskopene i det sørlige Gallia om at de var underlagt hans oppsyn og fordømte skarpt misbruk som han hadde hørt om, inkludert nyskapningen å bære en egen bispedrakt.

Paven lyktes i å få lederne for pelagianismen utvist fra vesten, og påvirket av sin diakon Palladius sendte han i 429 en delegasjon ledet av St. Germanus av Auxerre (ca 378-448) og St. Lupus av Troyes (død 478) til Britannia for å utrydde kjetteriet der i grunnleggerens hjemland.

I 431 konsekrerte han Palladius og sendte ham til Irland som landets første biskop. Det er også mulig, men ikke sikkert, at Celestin kort før sin død personlig ga St. Patrick i oppdrag å preke evangeliet for britene. Uansett var det på denne tiden Patrick begynte sitt arbeid.

En mildere form for Pelagius' kjetteri dukket opp i Gallia. Det er kjent som semi-pelagianismen, og hevdet at mennesket med sin frie vilje selv kan ta det første initiativet til å motta (den for øvrig nødvendige) nåde. I 431 skrev Celestin til biskopene i Sør-Gallia for å bekjempe denne læren. Som en stor venn av St. Augustin skrev paven også til biskopene i Gallia i anledning den store kirkefaderens død den 28. august 430 og oppfordret dem til, i generelle vendinger, å forbli lojale mot den høyt aktede Augustin og forbød alle angrep på hans minne. De såkalte Celestinske kapitler, som sammenfattet avgjørelser fra Den hellige Stol om nåde og var vedlagt dette brevet, skal sannsynligvis tillegges Prosper av Aquitania (ca 390-ca 463).

Sent i sitt pontifikat ble Celestin trukket inn i den kristologiske debatten mellom Nestorius av Konstantinopel og Kyrillos av Alexandria. Nestorius var en prest fra Antiokia som representerte den antiokiske skolen med sin tendens til å holde fra hverandre Kristi guddommelige og menneskelige naturer, mens Kyrillos representerte den alexandrinske skolen som hevdet deres dynamiske enhet. Keiser Theodosius hadde i 428 plassert Nestorius på patriarksetet i Konstantinopel.

Patriarken vakte nå oppstandelse ved å angripe den populære beskrivelsen av Jomfru Maria som Guds Mor. Konsekvensen av hans syn var nemlig at Maria bare var mor til Kristi menneskelige natur, ikke hans guddommelige, og dermed kunne hun ikke kalles Guds Mor. Dette skapte forferdelse selv i Konstantinopel, og patriark Kyrillos av Alexandria angrep den nye doktrinen på det sterkeste. Begge la sitt syn frem for paven, og Celestin behandlet det som en appell fra øst til Roma. Paven ble orientert av Kyrillos, som hevdet at Nestorius' syn var en benektelse av Jesu guddom, og fikk munken Johannes Kassian (ca 360-435) til å lage en kritikk av Nestorius' lære. Den 10. august 430 innkalte Celestin en synode i Roma, hvor det nestorianske synet ble fordømt. Nestorius fikk valget mellom å trekke sine uttalelser tilbake innen ti dager eller bli ekskommunisert, og Celestin ba Kyrillos iverksette dommen «i vårt sted».

Kyrillos gikk et skritt videre. Da han fremla ultimatumet for Nestorius, krevde han også at han skulle skrive under 12 fordømmelser som ekskluderte den antiokiske «to-natur»-kristologien.

I mellomtiden innkalte østkeiser Theodosius II (408-50) et allment konsil (det tredje) til å møtes i Efesos i juni 431 for å avgjøre saken. Selv om han var invitert, kom ikke Celestin, men han sendte tre delegater. De hadde instruksjoner om at de i tillegg til å fremholde Den hellige Stols avgjørelser, skulle samarbeide med Kyrillos og stole på hans bedømmelser. Paven skrev også til Kyrillos og oppfordret ham til å være generøs hvis Nestorius skulle vise en holdningsendring.

Det var Kyrillos som nå hadde initiativet. Han nådde Efesos først, hvor han åpnet konsilet den 22. juni uten å vente på de pavelige legater eller de antiokiske biskopene. Konsilet samlet ca 150-200 biskoper til fem sesjoner mellom 22. juni og 17. juli. Her ble både pelagianerne og tilhengerne av Nestorius («den nye Judas») fordømt. Nestorius ble avsatt og ekskommunisert og mistet også støtten fra hoffet. Som en konsekvens av konsilets fordømmelse av den nestorianske lære, erklærte det Maria som Theotókos, Guds Mor (egentlig «Gud-føderske»), ikke bare Khristotókos, Kristi mor, som Nestorius foreslo.

Da pavens legater ankom den 10. juli, ga de sin tilslutning til vedtakene som allerede var gjort. Dokumentene fra konsilet ble ikke lagt frem for Celestin, men i brev datert den 15. mars 432 uttrykker han sin tilfredshet med konsilets avgjørelser. Han beklaget bare det faktum at Nestorius hadde blitt tillatt å trekke seg tilbake til Antiokia, hvor han kunne gjøre mer ugagn, og tok avstand fra ekskommunikasjonen konsilet hadde avsagt over Johannes av Antiokia (død 441), leder av den moderate antiokiske fløy, og lot døren stå åpen for ham å returnere til kirkefellesskapet dersom han anerkjente konsilet og fornektet Nestorius.

Nestorius selv trakk seg tilbake til sitt kloster uten å lage vanskeligheter, og døde ca 450 i eksil i Egypt.

I sin korrespondanse og gjennom sine legater på konsilet hevdet Celestin gjentatte ganger med en hittil ukjent iherdighet pavens krav som St. Peters etterfølger og levende representant, om faderlig overhøyhet over hele Kirken, både i øst og vest.

Celestin restaurerte Den julianske Basilika (Sta Maria in Trastevere), som var ødelagt i plyndringen av Roma i 410. Den nye basilikaen Sta Sabina ble bygd i hans pontifikat, og han fikk også malt noen interessante helgenbilder i kirken S. Silvestro.

Celestin sies å ha innført Introitus i messen.

Celestin I døde den 27. juli 432 og ble gravlagt i Priscilla-katakomben, nær den lille basilikaen S. Silvestro. Hans mausoleum ble dekorert med malerier som åpenbart gjengir konsilet i Efesos. Hans minnedag er 6. april (eller 27. juli). Grekerne ærer også Celestin som hellig på grunn av hans medvirkning i å slå ned det nestorianske kjetteri.