Den hellige Faustus av Alexandria og åtte ledsagere (d. 257)

De hellige Faustus, Caius (Gaius), Peter og Paulus levde på 200-tallet i Alexandria i Egypt og var ledsagere til byens hellige biskop Dionysios den store av Alexandria (ca 170-ca 265). Dionysios overtok som biskop i 248, selv om han da skal ha vært nesten åtti år gammel.

Tidlig i 250 utstedte keiser Decius (249-51) sitt beryktede edikt som satte i gang en stor forfølgelse av de kristne. Prefekten av Egypt, Sabinus, sendte ut væpnede soldater for å arrestere biskopen, men han slapp unna ved å ligge i skjul i fire dager i sitt hus. Da forlot han etter guddommelig veiledning huset med den hensikt å finne et trygt skjulested, men sammen med flere personer som fulgte ham, falt han i forfølgernes hender. Etter prefektens ordre ble de fulgt til en liten by ved navn Taposiris (nå Abusir) i provinsen Mareotis, rundt tre mil fra Alexandria. Men der grep en betydelig gruppe bønder til våpen til forsvar for biskopen, så vaktene fant det tryggest å flykte og etterlate sine fanger.

Dionysios, ble satt på et esel, og fulgt av Faustus, Caius, Peter og Paulus ble han sendt til et trygt sted i den libyske ørkenen i provinsen Marmarica. Der lå han i skjul sammen med de to prestene Peter og Caius til forfølgelsene tok slutt i midten av 251. Men det hindret ham ikke i å lede sin kirke, og i denne perioden sendte han ofte prester og diakoner med instruksjoner og brev for å trøste sin flokk, spesielt dem som led for troens skyld. Våren 251 fikk Decius hendene fulle med å ta seg av opprørere, og forfølgelsene avtok. I juni 251 ble keiseren beseiret og drept av goterne i slaget ved Abrittus i Moesia Inferior (i dag Razgrad i Bulgaria). Dermed opphørte forfølgelsene, og straks vendte Dionysios igjen tilbake til Alexandria sammen med sine ledsagere.

I 257 ble Dionysios arrestert på nytt i begynnelsen av forfølgelsene under keiser Valerian (253-60), sammen med presten Maximus og diakonene Faustus, Eusebius og Chaeremon (Queremon) samt en Marcellus, som var romer. Prefekt Emilian av Egypt prøvde å få dem til å ofre til imperiets «beskyttende» guder. Da dette ikke lyktes, ble de utvist fra Alexandria til Kefro i ørkenen i Libya.

Biskop Dionysios døde sent i 265, ikke langt fra hundre år gammel. Hans minnedag som bekjenner var 17. november i det førkonsiliære Martyrologium Romanum, men han hadde også en feilaktig oppføring den 3. oktober sammen med sine ledsagere i flukten under keiser Decius’ forfølgelser i 250: «De hellige Dionysius, Faustus, Caius, Peter og Paulus, martyrer» (!). Denne feilen ble gjentatt i de greske menologiene. Den 4. oktober nevnte det førkonsiliære Martyrologium Romanum «De hellige Eusebius, Caius, Faustus, Chaeremon og Lucius, martyrer i Alexandria». Faustus og Caius gjentas altså i begge gruppene. Det er mye forvirring rundt identiteten til hver av disse martyrene. Kirken i øst nevner spesielt blant Dionysius’ ledsagere hans hellige diakoner Faustus, Caius, Peter og Paulus.

I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) har Dionysios minnedag den 8. april, og oppføringen den 4. oktober er flyttet til den 3. oktober og slått sammen med de «martyrene» som ble nevnt der. Dionysius er fjernet, og hans ledsagere Faustus, Caius, Peter, Paulus, Eusebius, Chaeremon, Lucius og to andre kalles nå «bekjennere», bortsett fra Faustus, som kalles martyr under Diokletian, femti år senere. I Martyrologium Romanum lyder notisen nå:

Alexandríæ in Ægýpto, commemorátio sanctórum Fausti, Caii, Petri, Pauli, Eusébii, Chærémonis, Lúcii et aliórum duórum, qui primum sub Décio imperatóre, demum sub Valeriáno, iussu Æmiliáni prǽsidis cum sancto Dionýsio epíscopo multi passi sunt, confessóres fidei, inter quos vero Faustus sub império Diocletiáni étiam martýrii palmam méruit.

I Alexandria i Egypt, minnet om de hellige Faustus, Caius, Peter, Paulus, Eusebius, Chaeremon, Lucius og to andre, som led mye, først under keiser Decius og deretter under Valerian, etter ordre fra guvernøren Emilian, sammen med den hellige biskop Dionysios som bekjennere for troen, blant dem mottok Faustus, under keiser Diokletian, selv martyrpalmen.

Den 19. november nevnte det førkonsiliære Martyrologium Romanum også en diakon Faustus. Detaljer om hans liv er funnet i enkelte kapitler av den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) kirkehistorie (Historia ecclesiastica). Han var diakon i kirken i Alexandria på midten av 200-tallet frem til begynnelsen av 300-tallet. I forfølgelsene under keiser Valerian ble han dømt av prefekten Emiliano, sammen med biskop Dionysius og diakonene Eusebius og Chaeremon, og han ble forvist til regionen Kefro i Libya med sin egen biskop og med Caio, Peter og Paulus. Da biskop Dionysius deretter ble overført til andre steder, vendte Faustus tilbake til Egypt, hvor han ble tvunget til et omflakkende liv sammen med diakonene Eusebius og Chaeremon. Historikeren Eusebius skrev denne lovtalen om ham: «Han utmerket seg ved å bekjenne troen og ble deretter utsatt for forfølgelsen i vår tid (= Diokletian). Gammel og mett av dage led han martyriet i vår tid ved halshugging» (VII, 11, 26).

Bollandistene mente at det dreier seg om samme Faustus. Åpenbart har Roma kommet til samme konklusjon, for i martyrologiet nevnes ikke lenger noen Faustus den 19. november.