Den hellige Kolumba av Iona (~521-597)

En av Irlands skytshelgener (Hiberniae Patroni) sammen med de hellige Patrick og Brigida; skyts­helgen for bispe­dømmene Derry og Raphoe i Irland; for bispe­dømmene Dunkeld og Argyll and the Isles i Skottland; for Knights of Saint Columba; for irske diktere og for bok­bindere, mot ild og lyn, mot flom, mot muse- og rotteplage; en av «Tolv apostler av Irland»

Den hellige Kolumba (Columba, Colm, Colum, Columbus, Columcille, Columkill, Columbkill, Columbkille, Colmcille; korrumpert Combs) ble født rundt år 521, ifølge tradisjonen den 7. desember 521, i Gartan (Garton) i grevskapet Donegal (irsk: Dún na nGall) i den delen av den nordlige provinsen Ulster som nå er en del av Republikken Irland. Legenden forteller at han ble født på en torsdag, og det var sterke tradisjoner, spesielt i Skottland, som assosierte Kolumba med denne dagen.

Han var av kongelig herkomst på begge sider. Hans far Fedelmid (Fedhlimidh, Feidhlimidh) sønn av Fearghas eller Phelim McFergus tilhørte kongefamilien Conall Gulban mac Néill (Ceinéal Conaill) i Donegal og var oldebarn av Niall Noígíallach («Niall av De ni gisler»), irsk High King på 400-tallet. Hans nærmeste slektninger på farssiden var herskere i det nordvestre Irland (hans fetter Ainmhire), mens hans videre slekt, klanen Uí Néill eller O’Donnells («etterkommere av Niall») allerede på 500-tallet fremsto som Irlands dominerende kongelige dynasti og kunne utvide sin makt fra Connacht (eng: Connaught) til det nordlige og sentrale Irland.

Hans mor Ethne (Eithne, Ethnea) var datter av Mac Naue (Naoi) (lat: filius navis) og nedstammet fra en konge av Leinster. Andre hevder at hun tilhørte folket Corbraige fra halvøya Fanad, nord for Gartan. Hun ble også æret som helgen, og hennes angivelige grav pekes ut på øya Eileach an Naoimh i øygruppen Garvellachs i De indre Hebrider. Kolumba hadde en bror, Iogen (Eoghan), som vi ikke vet noe om, og tre søstre, Cuimne (Cuman), Sinech (Sineach) og Mincholeth (Mionchloth), som var mor til sønnene av Enan (Éanán), som Ceall Mac nÉnáin (nå Kilmacrenan i grevskapet Donegal) er oppkalt etter. Flere andre medlemmer av hans familie ble munker og prester, og noen ble også æret som mindre helgener.

Kolumba var altså født inn i de høyeste sirkler innen den irske adelen. Hans slekt hadde regjert som konger i seks århundrer, og han var selv arveberettiget til tronen. På 400-tallet var kristendommen etablert over hele Irland, og selv om det ikke er sikkert at prosessen var komplett før Kolumbas tid, finnes det ingen gode grunner til å tvile på at hans familie var kristne. Gartan i Donegal hevdes altså tradisjonelt å være hans fødested, men det finnes ingen dokumentariske kilder eldre enn 1100-tallet som kan bekrefte dette. Det kan imidlertid trygt antas at hans hjemland var i nordvest blant Cenél Conaill («slekten til Conall»), folket som bar navnet til Kolumbas oldefar.

Opplysningene om året for Kolumbas fødsel varierer fra 518 til 523, Colgan sier 519, O’Donnell 520 og Reeves 521, men det mest sannsynlige er rundt 521, som er basert på det kjente faktum at han døde i år 597 i en alder av rundt 76 år. Det finnes flere beretninger om Kolumbas liv som alle forteller om de mirakuløse tegnene som omga hans fødsel, men disse kildene er mye senere enn hans biografi. En engel skal ha forsikret hans mor om at hun ville føde en sønn av stor skjønnhet som ville bli husket blant Herrens profeter. Den hellige Buithe (Buite, Boethius), den døende abbeden av Monasterboice i grevskapet Louth, skal ha forutsagt fødselen til «et barn som ville bli berømt for Gud og mennesker». Buithe døde den 7. desember 521, ifølge tradisjonen samme dag som Kolumba ble født. Andre som skal ha forutsagt hans fremtidige storhet, var Patrick og Brigida samt de hellige Mochta av Louth (ca 445-535) og Eugenius av Ardstraw (Eoghan) (500-t).

Kolumba ble døpt i Tulach Dhúghlaise (Dubhglaise, Dugblaise), nå Templedouglas, av en prest ved navn Cruithnechan (Cruithnechán). Ved dåpen fikk han navnet Colm, Colum eller Columba (noen kilder sier Criomhthann), mens han senere i livet vanligvis ble kalt Columcille (Colum Cille). Den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735) kaller ham Columbkille og sier at navnet var satt sammen av «Columba» og «kill» (gæl: Cill = kirke), antakelig som en referanse til de mange religiøse grunnleggelser han etablerte. Legenden forteller at hans opprinnelige navn var Crimthann (Crimthan) («rev»), og at da han utdannet seg til prest, endret han det til Columb (lat: «due»), senere kjent for alle som Colum Cille («Kirkens due»).

Det var skikken at barna av herskerfamilier ble oppdratt av fosterforeldre, men det som var uvanlig med Kolumba, var at han ble gitt til en prest for oppfostring. Han ble overlatt til presten Cruithnechan i Templedouglas, og han var fra ung alder bestemt for prestestanden. Vita Columbae nevner kort presten Cruithnechán som hans fosterfar.

Men så snart Kolumba var gammel nok, ble han sendt for å studere på klosterskolen i Moville (Movilla), nå Newtownards nær nordenden av bukten Strangford Lough i grevskapet Down i den delen av den nordlige provinsen Ulster som nå er en del av Storbritannia. Hans lærer var den hellige Finnian av Moville (d. ca 579), som hadde studert i den hellige Ninians Magnum Monasterium i Whithorn (Candida Casa) på kysten i Galloway i det sørvestre Skottland. Selv om Finnian også er kjent for sin korrespondanse med den hellige Gildas den vise (ca 500-ca 570), som den hellige Kolumban av Bobbio (ca 542-615) siterte, hvilte hans berømmelse primært på hans rolle som Kolumbas lærer. Det var i Moville Kolumbas hellighet først skal ha manifestert seg i form av mirakler. Tradisjonen forteller at han ved sine bønner forvandlet vann til vin til bruk i det hellige messeofferet (Adomnán, Vita Columbae, II, i).

Da han hadde fullført opplæringen i Moville, var han rundt tyve år gammel og diakonviet. Da dro han sørover for å studere videre i Leinster under en gammel skald (bard) ved navn Mester Gemman (Gemmán). Skaldene skrev poesi, men også nedtegnelser av irsk litteratur og historie, og Kolumba selv ble en poet av en viss betydning. En gang Kolumba var sammen med Gemman, ble han vitne til mordet på en ung jente, og han uttalte da at mens jentas sjel gikk til himmelen, ville morderens sjel gå til helvete. Ettersom morderen umiddelbart døde, spredte Kolumbas ry seg raskt.

Etter oppholdet hos skalden fortsatte Kolumba studiene ved en annen monastisk skole. Hans biografi refererer til hans lærer der, en biskop som kalles vekselvis Findbarr, Finnio eller Uinniau. Man regner med at det er snakk om den hellige Finnian av Clonard (Vinniavus) (d. ca 549), og i hans klosterskole skal Kolumba ha blitt kjent med tradisjonene fra den walisiske Kirken, siden Finnian hadde sin opplæring fra den hellige David av Wales’ skoler. Kolumba er en av «De Tolv apostlene av Irland» (Erin), som er en liste over irske helgener som angivelig skal ha fått sin opplæring av Finnian av Clonard, «de irske helgenenes lærer». På et tidspunkt skal 3 000 studenter ha vært samlet på hans skole fra hele Irland, Skottland og Wales, og til og med fra Gallia og Tyskland. Men identifikasjonen av Kolumbas lærere er noe obskur. Hans biograf, den hellige Adomnán av Iona (ca 627-704), sier bare at han studerte de hellige skrifter under en biskop ved navn Finbarr, Finnio eller Uiniau. Kolumba skal ha vært en kjempe av en mann, med en stemme «så kraftig at den kunne høres en mile avgårde».

Kolumba ble diakonviet i Moville og trolig presteviet i Clonard. Det fortelles at han ble sendt fra Clonard for å bli presteviet av den hellige biskop Etchen av Clonfad (490-577). Historien forteller at Finnian ønsket at Kolumba skulle vies til biskop, men at han ved en misforståelse bare ble presteviet. Historien forteller at Etchen drev og pløyde da Kolumba ankom, og at han i sin hast med å utføre seremonien, bare viet til ham prest, men ikke biskop. Kompetente autoriteter betrakter imidlertid dette som en oppfinnelse fra en senere tid (William Reeves (ed.), The life of St. Columba, founder of Hy, written by Adamnan (1857), s 226). Han forble munk og prest og senere abbed, men hele livet avviste han av ydmykhet å akseptere noen slags opphøyelse til et bispesete.

Selv om Kolumba var født til politisk lederskap, valgte han Kirken fremfor det verdslige liv. Etter sin prestevielse frasa han seg alle sine prinserettigheter og dro til klosteret Glasnevin, hvor han en kort periode var munk under den hellige Mobi av Glasnevin (d. ca 544) (Mobhí), en annen av «De tolv apostlene» og den mest talentfulle av alle hans lærere. Klosteret lå ved elven Tolca på et sted kalt Dub Linn, hvor senere byen Dublin vokste frem. Det er også mulig at Kolumba ble presteviet først etter at han var kommet dit, sammen med sine hellige venner Comgall av Bangor (517-ca 602), Kieran av Clonmacnoise (ca 515-ca 549) og Canice av Aghaboe (ca 516-ca 600). En tradisjon forteller om Kolumba og hans ledsagere at de svømte over den flomstore elven Tolka for å komme seg til vesper i kirken på den andre siden. Ifølge en annen gammel legende ble studentenes celler, som var på sørsiden av elven, som svar på Kolumbas bønner på mirakuløst vis flyttet til nordsiden, hvor Mobis kirke sto. Da Mobis kloster ble rammet av pesten og han selv døde rundt 544, ble klosteret forlatt.

Noen kilder sier at Kolumba i likhet med de fleste av samtidens irske helgener også fikk deler av sin utdannelse under den hellige Enda av Killeany på Aran Islands (Oileáin Árann) i grevskapet Galway utenfor vestkysten av Irland – ikke å forveksle med Arranmore Island (Árainn Mhór) i grevskapet Donegal.

Selv om det finnes mange legender som hevder å fortelle om Kolumbas liv som ung kleriker, er det først etter at han over førti år gammel dro til Iona, at vi har noe pålitelig informasjon om ham. De første femten årene etter at Kolumba var ferdig med utdannelsen, ser det ut til at han tilbrakte med å forkynne og undervise i Irland. Han dro tilbake til sitt hjemlige Ulster og hans familie ga ham et fort i Daire Calgaich [Calgach, Calgac], som ble senteret for hans første kloster (546). Daire betyr «eikelund» og skrives på moderne irsk Doire, og dette stedet var kjent i nærmere tusen år som Daire Choluimcille eller Doire Cholm Chille. De engelske erobrerne kalte stedet Londonderry, men for irene er det fremdeles Doire eller Derry. Selv om de første skriftlige referansene til Doire Colmcille ikke dukker opp før på 1100-tallet, finnes det en rekke referanser i Adomnáns biografi om Kolumba som ble skrevet et århundre etter hans død, noe som forbinder Doire Calgach med Kolumbas munker. Til tross for denne mangelen på en direkte forbindelse sier den urgamle tradisjonen at Kolumba var grunnleggeren av Derry.

Mens Kolumba var i Derry, ble det sagt at han planla en pilegrimsreise til Roma og Jerusalem, men han reiste ikke lenger enn til Tours i Gallia. Derfra brakte han med seg en kopi av den evangelieboken som hadde ligget på den hellige Martins bryst i hundre år. Denne relikvien betrodde han til klosteret i Derry (William Forbes Skene (1809-92), Celtic Scotland: a History of Ancient Alban, fem bind (Edinburgh 1876-80), II, s 483). Da Kolumba var 25 år gammel, hadde han allerede grunnlagt hele 27 irske klostre og rundt førti kirker. På 1850-tallet listet William Reeves opp 37 kirker i Irland og 53 i Skottland som hadde dedikasjoner til Kolumba, men de fleste av disse hadde sin opprinnelse etter hans død.

Et annet kloster Kolumba skal ha grunnlagt rundt 560, var i den nåværende byen Swords (irsk: Sord Cholmcille) nord for Dublin, hvor restene av hans kloster fortsatt står. Han skal også ha grunnlagt et kloster i Glencolmcille eller Glencolumbkille (irsk: Gleann Cholm Cille), en kystby i grevskapet Donegal. Navnet betyr «St. Kolumbas dal». Et annet av hans klostre lå på Tory Island (irsk: Toraigh, også kjent som Oileán Thoraigh eller tidligere Oileán Thúr Rí), som ligger femten kilometer utenfor kysten av Donegal.

I henhold til datidens skikk kombinerte Kolumba studier og bønn med manuelt arbeid. På grunn av en blanding av hans naturlige gaver og høye byrd ble han snart kjent som en spesielt fremtredende munk. Han satte et eksempel av askese og strenghet for sine munker. Men klostrene var også sentre for kultur. Kolumba elsket lærdom og bøker og gjorde mange anstrengelser for å få tak i manuskripter, og han tilbrakte mye av sin fritid med å lage vakre håndskrevne kopier av viktige bøker.

Blant de mange dyrebare bøkene som Finnian av Moville hadde brakt med seg tilbake fra Roma, var den første kopien av den hellige Hieronymus’ psalter som nådde Irland. Kolumba lånte det og stengte seg inne i kirken en hel natt og laget en kopi for eget bruk. Han ble oppdaget av en annen munk som kikket gjennom nøkkelhullet og rapporterte det han så til Finnian. Superioren krevde da å få kopien, ettersom det fantes så få bøker på den tiden. Kolumba nektet å gi den fra seg, og saken ble forelagt kong Diarmaid, overherre over Irland. Han avgjorde til Finnians fordel med dommen: Le gach buin a laogh, «Til enhver ku hennes kalv», som betydde «til hver bok dens sønne-bok» [= kopi]. Kolumba måtte levere fra seg kopien.

Legenden forteller at denne krangelen førte til et blodig slag, men slaget skyldtes en annen episode. For Kolumba fikk snart en alvorligere grunn til å gå mot kong Diarmaid. Da en mann ved navn Curnan (Curnán), sønn av kong Áed mac Echach av Connacht (d. 575), såret en motstander dødelig i en hurling-kamp (et hockey-lignende spill), tok han tilflukt hos Kolumba. Diarmaids menn rev ham løs fra Kolumbas beskyttende armer og drepte ham, og med det krenket de retten til asyl på hellige steder. Kolumba søkte støtte hos sine slektninger blant Ceinéal Conaill og Ceinéal nEógain i klanen Uí Néill, og dermed brøt det ut krig mellom dem og kong Diarmaids tilhengere. I det blodige slaget ved Cooldrevne (Cooldrevny, Cúl Dreimne, Cúl Dreimhne, Cuil Dremne, Cuildremhne, Cuildreimhne) nær Ben Bulben i dagens grevskap Sligo i den vestlige provinsen Connacht i 560 eller 561, ble 3 000 drept, og slaget ble vunnet av Kolumbas klan.

På grunn av den feilaktige forbindelsen med den kopierte boken kalles slaget ofte «Bokslaget» (The Battle of the Books), og boken ble senere kjent som Cathach eller Battler, «Slagboken» (The Book of the Battles). Boken er en kopi av Salmenes bok (Psaltair) fra sent 500-tall som altså godt kan ha vært skrevet av Kolumba selv. Den er det eldste bevarte eksemplet på irsk majuskelskrift. Boken ble æret i kirker, men også brukt både under visitasjoner og båret i slag av Kolumbas slekt Ceinéal Conaill (klanen O’Donnells) som en påminner om Kolumbas makt. Boken ble senere innbundet i tre av Cathbar O’Donnell i 1084, og deretter fikk den på 1300-tallet en ytre innbinding i sølv og bronse, utstyrt med helgenfigurer. Cathach var så høyt æret at familien MacGroarty var arvelige voktere av boken, før den i 1802 gikk over til Sir Neal O’Donnell i grevskapet Mayo. Det som er igjen av Cathach, kan i dag ses i The Royal Irish Academy i Dublin sammen med innbindingen som omga den.

De fleste irske biografiene holder Kolumba ansvarlig for det fryktelige blodbadet i slaget ved Cooldrevne. En synode i Telltown (Tailtiu, Tailltiu, Taillten) mellom Kells og Navan i grevskapet Meath vedtok å refse ham for dette, og refsen ville ha blitt fulgt opp med en ekskommunikasjon hvis ikke den hellige Brendan Sjøfareren (av Clonfert) hadde grepet inn. Men Kolumbas egen samvittighet plaget ham, og han snakket med sin skriftefar, den hellige Molaise av Devenish (d. 563). Han ga Kolumba en streng bot for å sone for denne udåden, nemlig å dra i eksil fra sitt eget land og prøve å omvende like mange menn for Kristus som dem som ble drept i slaget ved Cuil Dremne, og aldri mer å se sitt fødeland. Etter å ha vandret rundt i Irland i to år, forlot Kolumba sitt fedreland i det andre året etter slaget, trolig i 563 (565?). Han elsket Irland av hele sitt hjerte og hatet å skulle forlate det, men gjennom sitt eksil la han grunnlaget for omvendelsen av Britannia.

Det er imidlertid ikke alle historikere som skriver under på denne forklaringen på at Kolumba forlot Irland. Noen mener at dette er legender som er diktet opp av skalder og forfattere av romantiske fortellinger i en senere tid, ettersom de eldste autoritetene ikke nevner dem i det hele tatt (John O’Hanlon (1821-1905), Lives of the Irish Saints, VI, 353). Beda den ærverdige sier ganske enkelt i Historia Ecclesiastica gentis Anglorum (III, iv): Venit de Hibernia (…) praedicaturus verbum Dei («Han dro fra Irland (…) for å forkynne Guds ord»). Adomnán sier i Vita Columbae at han ønsket å være «en pilegrim for Kristus» (pro Christo perigrinari volens enavigavit). Peregrinatio pro Christo var en form for askese som var spesielt utbredt i det irske munkevesenet. Kardinal Francis Patrick Moran (1830-1911) aksepterer ikke noe annet motiv enn det Adomnán tilskriver Kolumba, nemlig «en lengsel etter å bringe evangeliet til en hedensk nasjon og å vinne sjeler for Gud (kardinal Francis Patrick Moran, Lives of Irish Saints in Great Britain, 67). Historikeren og forfatteren John Healy (1841-1918), erkebiskop av Tuam (1903-18), mener at Kolumba virkelig ansporet til slaget, og han utbryter: «O felix culpa [Å, salige synd] (…) som førte til så mye godt både for Erin og Alba [Irland og Skottland]» (John Healy, Ireland's Ancient Schools and Scholars, 311). Andre igjen gjetter at Kolumba ville gjøre et forsøk på å hjelpe utenlandske landsmenn i deres kamp for å overleve, for de irske gælerne hadde kolonisert vestkysten av Skottland de siste par århundrene.

Det er altså godt mulig at henvisningen til slaget bare var en kronologisk referanse og at Kolumbas eventuelle innblanding i det er en senere utbrodering. Men uansett årsak, i 563 satte Kolumba i alle fall seil og dro fra Irland sammen med tolv menn, alle slektninger, i en coracle eller currach (en liten bred båt av vier trukket med skinn). Han var da rundt 42 år gammel. I Adomnáns biografi fra sent på 600-tallet er det tilføyd en liste over de tolv ledsagerne, trolig stammer listen fra tidlig 700-tall og kommer fra arkivene på Iona:

1. Den hellige Baithin av Iona (536-599) (Baithen, Baithene, Baithéne, Baíthéne, Conin, Comin, Cominus), Kolumbas fetter, sønn av Brenaron (Brenden) og bror av Cobthach. Han etterfulgte Kolumba som abbed av Iona (597-99).
2. Cobthach, bror av Baithin
3. Den hellige Ernan av Hinba (500-t) (Ernán, Ernaan), Kolumbas onkel (sancti avunculus Columbae), bror til Ethne (Eithne, Ethnea), Kolumbas mor, og sønn av Dima, sønn av Noe fra klanen Cathaeir Ivor.
4. Diarmait (Diormitius), Kolumbas tjener
5. Rus og
6. Fiachnae (Fichnae, Fechno), sønner av Ruadán (Eodain)
7. Scandal mac Bresail maic Énda maic Néill
8. Lugaid moccu Temnae (Luguid Mocnthemne)
9. Den hellige Eochod (d. 597) (Eochaid)
10. Tochannu moccu Fir Chete (Tochanna Mocufircetea)
11. Carnán mac Branduib maic Meilgi
12. Grillán (Grillaan)

Ifølge legenden gikk de først i land på den sørlige enden av halvøya Kintyre, nær Southend. Men derfra kunne de fortsatt se hjemlandet Irland (noe Kolumba hadde forbud mot), så de fortsatte lenger nord opp vestkysten av Skottland. På pinseaften den 12. mai 563 gikk de i land på øya Hy utenfor kysten av Isle of Mull i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Denne lille øya, bare fem kilometer lang og tre kilometer bred, skulle senere bli kjent som I-Colm-Kill («Kolumbas øy») eller Iona (columba = due på latin; hebraisk: iona). Den kalles også Holy Island. Øya fikk Kolumba ifølge irske annaler av sin slektning Conall mac Comgall [Comgaill], konge over skotsk Dalriada (Dál Riada [Riata]), som kan ha invitert ham til Skottland. Denne påstanden er ikke samtidig, men det synes som om den stadfestes av de tilgjengelige bevisene. Beda den ærverdige skriver derimot at han fikk øya av pikternes konge, Bruide mac Maelchon. (Joseph Thomas Fowler (1833-1924), Adamnani Vita S. Columbae (Oxford 1894), s 65). Denne divergensen kan kanskje forklares med at pikternes konge på slutten av 500-tallet utøvde et overherredømme over Dalriada. Øya hadde en praktisk beliggenhet, halvveis mellom Kolumbas landsmenn langs vestkysten og pikterne i Caledonia.

En som kan ha vært med i den opprinnelige gruppen på tolv, er den hellige Otteran av Iona (Odhran, Odrian, Odran, Oran; lat: Otteranus). Han døde rundt 563, ikke lenger etter ankomsten til Iona, og han var den første av munkene fra Irland som døde på øya. Kirkegården på Iona ble kalt Reilig Orain etter ham, noe som har fått andre historikere til å mene at han var på Iona før Kolumba kom.

På Iona begynte Kolumba og hans munker å bygge det klosteret som skulle bli Kolumbas hjem resten av livet. Klosteret besto av en kirke, refektorium (spisesal) og celler i form av hytter bygd av flettverk av kvister og grove planker og med tak av greiner som hvilte på trestolper. Øya er flat og lav, med dårlig jordsmonn og gressganger. Kolumba sies å ha husket betingelsene for sitt eksil, så han valgte for sin egen celle et sted hvor han ikke lenger kunne se kysten av Irland. I over tretti år sov han rett på bakken med en stein til hodepute. Klosteret var en grov og primitiv bosetning, men det utviklet seg til et betydelig sentrum for keltisk misjon og kultur og skulle bli berømt over hele kristenheten.

De første to årene forkynte og underviste Kolumba og hans munker fra Iona for folket i skotsk Dalriada (Argyll), som var av irsk avstamming og hadde en viss kunnskap om kristendommen. De resterende 32 årene av Kolumbas liv ble hovedsakelig tilbrakt med å forkynne den kristne tro for innbyggerne i the glens (trange daler) og de skogkledde straths (vide daler) i det nordlige Skottland.

Først gikk han løs på den vanskeligere oppgaven med å evangelisere blant de nordlige pikterne i det som i dag kalles Skottland. De hadde en slags druidereligion basert på naturverdenen. Fulgt av de hellige Comgall av Bangor (517-ca 602) og Canice av Aghaboe (ca 516-ca 600) dro Kolumba til Inverness og borgen til kong Brude mac Melcho (Bridei mac Maelchon, Bruide mac Maelchú, Bruidhe mac Maelchon) (ca 555-84). Kongen hadde gitt ordre om at munkene ikke skulle slippes inn, men da Kolumba hevet armen og gjorde korsets tegn, ble boltene trukket ut og portene åpnet, og de slapp uhindret inn i borgen. Kong Brude ble både redselsslagen og imponert over et slikt åpenbart mirakel, så han lyttet til dem og lot seg døpe, og han holdt alltid siden Kolumba høyt i akt. Han stadfestet hans eiendomsrett til Iona og ga ham tillatelse til å forkynne. Kolumba krediteres for kong Brudes omvendelse, og han skal ha grunnlagt to kirker i Inverness. Folket fulgte snart kongens eksempel, og dermed startet en bevegelse som spredte seg til hele Caledonia. Det manglet imidlertid ikke opposisjon, som hovedsakelig kom fra druidene, som offisielt representerte nasjonens hedendom. Både Vita Columbae og Beda den ærverdige forteller om Kolumbas besøk til Brude. Mens Adomnán bare forteller at Kolumba besøkte Brude, refererer Beda en senere tradisjon, kanskje piktisk, som sier at helgenen faktisk omvendte den piktiske kongen.

Kolumba var en dyktig seiler og dro langs kysten og misjonerte. Han foretok også omfattende reiser til fastlandet, og vi vet fra Adomnáns biografi at han to eller tre ganger krysset fjellene som skiller det østlige og vestlige Skottland og dro inn i Aberdeenshire, og at han dro på misjoner til Ardnamurchan, Skye, Kintyre, Loch Ness og Lochaber. En historie som godt kan være historisk, er at en av Kolumbas senere reiser (ca 584?) skal ha brakt ham helt til Glasgow, hvor han møtte Strathclydes apostel, den hellige Kentigern av Glasgow (ca 518-ca 603) (Mungo), og at de byttet bispestaver.

Kolumbas biografi er også kilden til den første kjente referansen til sjøuhyret i innsjøen Loch Ness. Ifølge Adomnáns biografi kom Kolumba over en gruppe piktere som gravla en «stakkars liten mann» som hadde blitt drept av sjøuhyret. Kolumba reddet en svømmer med korsets tegn og en forbannelse: «Du kommer ikke lenger!», noe som gjorde at udyret vettskremt flyktet bort, til stor forbauselse for de forsamlede pikterne, som lovpriste Kolumbas Gud. Om dette var den berømte Sjøormen i Loch Ness vet vi ikke, for Adomnáns tekst spesifiserer uttrykkelig at monsteret svømte i elven Ness, som renner ut fra innsjøen, snarere enn i selve Loch Ness.

Ifølge The Book of Deir, et manuskript fra 800-tallet som i dag er i universitetsbiblioteket i Cambridge, dro Kolumba sammen med sin hellige disippel Drostan (Drostán, Drustan, Dustan, Throstan; lat: Drostanus) til Aberdour i Buchan i Aberdeenshire i Skottland. Den piktiske herskeren av Buchan, high steward Beda, ga dem stedet Deir [Deer] ved Peterhead i Aberdeenshire, hvor de grunnla et kloster (The Book of Deir, s 91). Da Kolumba dro tilbake til Iona, etterlot han Drostan der som den første abbeden i klosteret. Dette ble et viktig senter for grunnleggelsen av kirker på begge sider av Moray Firth. Men siden klosteret lå langt av sted i det fiendtlige pikterlandet, er det høyst usannsynlig at det ble grunnlagt av Kolumba. Drostan regnes som en av Skottlands apostler. Mange mener imidlertid at han arbeidet blant pikterne i Buchan før Kolumba engang hadde begynt sitt arbeid i Irland, og lenge før han kom til Iona.

Kolumbas misjonsarbeid i Skottland har blitt svært overdrevet. Han blir ofte gitt æren for evangeliseringen av Aberdeenshire og hele Piktland, men da kongene av Dalriada ble konger av Skottland, kan de ha overdrevet hans resultater. Som de hellige Patrick av Irland (385-461) (Pádraig) og David av Wales ble Kolumba en gang trodd å ha evangelisert enorme områder med full suksess og personlig å ha grunnlagt mange kirker. Mange av disse tror man nå kan takkes hans senere etterfølgere eller nesten navnebrødre som den hellige Colm av Buchan. Hans grunnleggelser var i den irske delen av Skottland slik som de vestlige øyene, Hinba, Tiree og Diuni ved Loch Awe. Generelt virker det riktigere å betrakte ham som leder for de irske i Skottland enn som ganske enkelt Skottlands apostel. Selv Beda den ærverdige synes å ha overdrevet hans apostoliske innflytelse, men vitenskapsmennene strides om hvordan Bedas tekst skal tolkes.

Kolumba fikk mange disipler, og øya Iona ble snart for liten. Derfor foretok han tre eller fire klostergrunnleggelser for å huse de tilhengerne som sluttet seg til ham. En av disse var på den uidentifiserte øya Hinba. Denne øyas identitet er ikke etablert med sikkerhet. Det kan være Canna, rundt seks kilometer nordvest for Rum (William Reeves (ed.), The life of St. Columba, founder of Hy, written by Adamnan (1857), noter, s 264), men mer sannsynlig er den Eilean-na-Naoimh, en av The Gaveloch Isles, mellom Scarba og Mull (Joseph Thomas Fowler (1833-1924), Adamnani Vita S. Columbae (Oxford 1894), s 87). Kolumba utnevnte sin onkel Ernan til superior for kommuniteten som han etablerte på Hinba og som han ofte trakk seg tilbake til. Han gjorde sin fetter Baithin til superior for Mag-lunge (Mag Luinge, Campus Lunge) på Tiree.

Kolumba var på Hinba da han i 574 ble tilkalt for å gjennomføre vigslingen av Aidan av Dalriada (Áedán mac Gabrain), den nye irske kongen av Argyll etter Conall. Kolumba skal ha salvet kongen på den berømte Scone-steinen, som tradisjonelt betraktes som den steinen som patriarken Jakob brukte til pute. Ifølge en av flere legender var det den kroningssteinen som de tidlige Dalriada-gælerne brukte da de bodde i Irland og som de tok med seg da de koloniserte Caledonia. En annen legende hevder at steinen i virkeligheten var Kolumbas reisealter som han brukte på sine misjonsreiser i det nåværende Skottland.

Det som er sikkert, er at siden skottenes første konge Kenneth Mac Alpin (Cináed mac Ailpín) opprettet Skottland rundt 847, satt de skotske kongene på steinen under sin kroningsseremoni. På den tiden var steinen i Scone, noen kilometer nord for Perth. I 1296 ble steinen tatt som krigsbytte av kong Edvard I av England (1272-1307). Den ble brakt til Westminster Abbey i London, hvor den ble innebygd i en trestol som er kjent som St. Edward’s Chair, og på den er alle senere engelske monarker unntatt Mary II (1689-94) blitt kronet. Siden The Act of Union av 1707 har monarkene vært konger eller dronninger av Storbritannia. I 1996 bestemte den britiske regjeringen at steinen skulle oppbevares i Skottland mellom hver kroning, og siden den 15. november 1996 har den befunnet seg i Edinburgh Castle.

Bare et år før Kolumba dro til Iona, etablerte den hellige Moluag av Lismore (ca 530-592) sin misjon på Skottlands vestkyst. Det finnes i litteraturen hele tiden referanser til rivalisering mellom de to helgenene om innflytelsessfærer, men dette er trolig uten grunnlag. Kolumba var primært interessert i gælisk liv i Skottland, mens Moluag ble trukket mot omvendelsen av pikterne.

Det er ikke bevart mange detaljer fra Kolumbas 34 år som «øysoldat», som Adomnán kaller hans år i Skottland, men i denne tiden oppholdt han seg hovedsakelig på Iona. Men til tross for den boten som Molaise av Devenish angivelig ga ham som innebar at han aldri mer skulle se sitt fødeland, vendte han også tilbake til Irland for korte og tilfeldige, men viktige besøk.

Rundt 575 deltok Kolumba på et stort riksmøte (Convention) i Drumceatt (Drumceat, Druimm Cett [Cete], Druim-Cetta), nå Mullagh Hill like utenfor byen Limavady i grevskapet Londonderry i provinsen Ulster. En legende sier at siden han hadde sverget høytidelig aldri å se Irland igjen, ble problemet løst ved at han under hele besøket hadde bind for øynene. En annen variant sier at han hadde sverget aldri å sette sin fot i Irland igjen, og det ble løst ved at han ble båret opp til møtet sittende i en båt. I våpenet for Limavady ser vi Kolumba sittende i sin lille båt. En tredje variant sier at han løste problemet ved å bringe med seg to stykker torv fra Iona, og disse bandt han under føttene slik at han ikke skulle bryte sin høytidelige ed.

Møtet var innkalt av High King Áed mac Ainmuirech (d. 598) av nordre Uí Néill, sønn av kong Ainmuire mac Sétnai (d. 569), som tilhørte Cenél Conaill og var en fjern fetter av Kolumba, for å avgjøre en del viktige spørsmål. Det viktigste spørsmålet var anmodningen fra den skotske kolonien Dalriada eller Scotia minor (Irland var da kjent som Scotia major) om økonomisk uavhengighet. Kongen ønsket å kvitte seg med skaldene og om mulig beholde de årlige skattene fra Skottland.

Kolonien hadde så langt betalt skatt til moderlandet, men de begynte nå å føle seg i stand til å kreve uavhengighet. De hadde allerede valgt og innsatt en konge, som Kolumba hadde konsekrert, og de hadde sendt et krav til Irland om å bli fritatt for videre skatt. Den irske kongen motsatte seg kravet, men gikk med på å legge saken frem for et riksmøte hvor den skotske kolonien skulle få være representert. Kolumba ble overtalt til å lede den skotske delegasjonen og tale deres sak. Han kom til møtet (noen ganger kalt en synode) sammen med kong Aidan og en delegasjon fra de irske emigrantene i Dalriada. Kolumba hadde stor prestisje og gode overtalelsesevner. Det ble bestemt at irene i Skottland skulle få bruke sine skatteinntekter i hjemlandet, men de skulle utruste en flåte for den irske High King, men ikke en hær.

Den andre viktige saken som møtet behandlet, var skaldenes sosiale stilling. Skaldene var profesjonelle poeter og deres offisielle plikter var å kjenne og bevare sagn og genealogier og skrive dikt som gjenkalte den herskende klassens prakt i fortid og nåtid. De utgjorde en stor aristokratisk klasse som var kostbare å opprettholde, og de hadde misbrukt sine mange privilegier og var til stor irritasjon for kongen. Men Kolumba, som selv var en skald, klarte å få forsamlingen over på sin side. Han innrømmet all den uorden og de irregulariteter og misforhold som skaldene ble beskyldt for, men han argumenterte suksessfullt for reform i stedet for avskaffelse. Kolumba fikk møtet til å innse at hele fremtiden til den gæliske kulturen krevde at skaldenes lærdom ble bevart. Dermed reddet han deres stand fra utslettelse og sikret tilstedeværelsen av utdannede legfolk i det irske kristne samfunnet. Tiden har vist at Kolumba hadde rett. Den irske nasjonale musikken og poesien, som på denne måten ble renset og viet til tjeneste for religionen og landet, har alltid siden gjennom tider med forfølgelse vært tro mot den hellige oppgaven som den dagen ble betrodd dem av Kolumba.

En tredje beslutning som ble tatt på møtet, var å frita kvinner fra militærtjeneste, noe Kolumba argumenterte sterkt for. Kolumba var i Irland igjen ti år senere, rundt 585, noen kilder sier at det var for å grunnlegge klosteret i Durrow (Dair-magh) i grevskapet Offaly i provinsen Leinster, som ble berømt for det keltiske artisteriet i dets illuminerte manuskripter, mens andre kilder skriver at han hadde grunnlagt dette klosteret rundt 556, før han dro til Skottland. Han satte en av sine slektninger, den hellige Lasrén (Laisrén), en munk fra Iona, som leder for klosteret i Durrow (han skulle senere bli abbed på Iona). Det er altså mulig at kirker som Derry og Drumhome i Kolumbas hjemlige nordre Uí Néill-territorium allerede var grunnlagt før han dro til Iona, men det finnes ikke noe bevis på deres status i forhold til Iona. Det er grunnleggelsen av Durrow som definitivt knytter Irland og Skottland sammen innenfor Kolumbas monastiske familia. Derry og Durrow var alltid spesielt kjære for Kolumba.

Når Kolumba ikke var opptatt på sine misjonsreiser, bodde han alltid på Iona. Utallige fremmede oppsøkte ham der, og de fikk hjelp både for legeme og sjel. Det meste av hans tid gikk med til å bygge sitt kloster, utdanne sine munker, noen av dem var angelsaksere, gi åndelige råd og løse problemene til omliggende herskere. Iona ble sentrum for et klosterforbund av hus i det nordlige Irland, Caledonia (Skottland) og Hebridene (Familia Columbae). Kolumba beholdt en slags overhøyhet over disse klostrene, som betraktet ham som sin far og grunnlegger. Dette forklarer den unike stillingen til Kolumbas etterfølgere, som styrte hele den nord-piktiske provinsen selv om de ikke var mer enn presteviet. Det ble betraktet som upassende for enhver etterfølger i embetet som abbed av Iona å inneha en verdighet som var høyere enn grunnleggerens. Biskopene ble regnet å tilhøre en høyere grad, men de var uansett underlagt abbedens jurisdiksjon. På Lindisfarne, som senere ble grunnlagt fra Iona, vendte munkene imidlertid tilbake til ordinær lov og var underlagt en biskop (Bedas Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, xxvii).

Det ble sagt at Kolumba aldri tilbrakte en eneste time uten studier, bønn eller lignende beskjeftigelse. Når han var hjemme, var han ofte engasjert i avskrift av bøker. Det hevdes at han skrev over 300 bøker med sine egne hender, hvorav to er bevart, den berømte Cathach samt angivelig The Book of Durrow (Codex Usserianus I), som oppbevares i Trinity College Library i Dublin. Men man mener nå at denne boken ble påbegynt i 650. Kolumba var også illuminatør, angivelig i selve The Book of Kells, «the great gospel of Colum Cille». Men denne boken ser ut til å ha blitt påbegynt på 700-tallet på Iona, kanskje som en feiring av 200-årsjubileeet for Kolumbas død. Det ble brakt til Ionas datterkloster Kells på 800-tallet.

Kolumba var streng og lidenskapelig, dyktig, glødende og noen ganger grov, like streng mot andre som han var mot seg selv. Han hadde i sine yngre år et heftig temperament, ja kanskje til og med voldelig. Han var ekstremt streng mot sine munker, men han mildnet med årene. Adomnán beskriver ham på sine eldre dager som vennlig, fredfull og med kjærlighet til dyr og mennesker, spesielt barn. Han kombinerte evner som vitenskapsmann, poet og hersker med en fryktløs hengivelse til Guds sak. Adomnáns biografi er en tributt til en som i alt sitt arbeid var «kjærlig mot alle, med et engels ansikt, frydet seg i sitt innerste hjerte med Den Hellige Ånds glede».

I 593 begynte Kolumbas krefter å svikte. Han brukte deretter mye tid til å skrive av bøker og skape poesi. Den hagiografiske tradisjonen forteller om Kolumbas litterære virksomhet, som et eksegetisk verk om Salmene samt en rettstraktat, men ingenting er bevart av disse. Tre bevarte latinske dikt kan godt være hans, inkludert Altus Prosator, som ble publisert i Liber Hymnorum. Dets tema er det kristne syn på det fremtidige liv og behandler den treenige Gud, Satans fall, verdens skapelse, menneskets fall, helvetes pinsler og himmelens gleder, men dets vakreste passasjer beskriver dommedag. Andre dikt som tilskrives ham, er Deus Pater Credentium («O God, Thou Art the Father») og Christus Redemptor Omnium («Christ Is the World’s Redeemer»). En breviarhymne er også tilskrevet Kolumba, In Aonasán Dom Ins an Sliabh:

Alone with none but Thee, my God, / I journey on my way; / What need I fear when Thou art near, / Oh King of night and day? / More safe am I within Thy hand / Than if a host did round me stand.

Kolumbas død ble forutsett av hans kommunitet og skal vi tro Adomnán, ble den til og med følt av hans favoritthest. Den 8. juni 597 drev Kolumban og kopierte Salmenes bok. Da han kom til verset «De som søker Herren, mangler aldri noe godt» (Sal 34 [V33], 11b), tok han en pause og sa: «Her må jeg stanse; la Baithin gjøre resten». Baithin var hans fetter og utpekt til hans etterfølger. Den natten, da munkene kom til kirken for matutin i morgentimene, fant de sin abbed liggende foran alteret. Han gjorde et svakt forsøk på å velsigne dem, og så døde han i sin kirke kort før matutin den 9. juni 597. Han var 76 år gammel. Biografer opptatt av tallmystikk sier at han var 77 år gammel, etter 43 år i Irland og 34 år i Skottland (4+3 og 3+4 = 7), bygd omkring det hellige tallet 7.

Hans ønske hadde vært at hans begravelsesseremoni ikke skulle bli en anledning for en stor menneskemengde på Iona, og det ble etterkommet ved at en voldsom storm hindret alle båter i å komme over til øya i løpet av de tre rituelle begravelsesdagene. Munkene gravla ham innenfor klausuren på Iona, rett i jorden, i en enkel grav bare markert av den steinen han hadde brukt til pute i sin spartanske celle. Denne gravens beliggenhet kan ikke lenger identifiseres. Etter mer enn et århundre i Ionas jord ble Kolumbas jordiske rester gravd opp igjen og plassert i et passende skrin.

Fra begynnelsen av 800-tallet begynte angripende vikinger å dukke opp langs kystene av Britannia og Irland, og Iona var en av de kirkene som fire ganger ble utsatt for alvorlige angrep fra vikinger. Derfor ble Kolumbas relikvier til slutt i 849 brakt i trygghet. De ble delt mellom Irland og Alba (Skottland), og den skotske delen ble flyttet til Dunkeld i Tayside. Der ble de besøkt av pilegrimer, inkludert angelsaksere som ble ført dit av forfatteren av den kjente listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan. Andre kilder skriver at Kolumbas relikvier ble brakt til Irland og gravlagt i kirken i Downpatrick (Dún Pádraig) i grevskapet Down, angivelig (og uriktig) i samme grav som Irlands to andre skytshelgener, Patrick og Brigida, derav verset:

In Downpatrick three saints one grave do fill: / Patrick, Brighid and Colmcille.

Iona, Kildare og Armagh var de tre viktigste kirkelige steder i den keltiske verden. Siden 1100-tallet har historien vært taus om skjebnen til Kolumbas relikvier. Hans bøker og klær ble æret på Iona, hvor de ble utstilt og båret i prosesjoner og var medvirkende i å utføre mirakler (Vita Columbae, II, xlv).

De første ni abbedene på Iona var de følgende:

1. Den hellige Kolumba (547-97)
2. Den hellige Baithin (597-99), Kolumbas hengivne tjener, fetter og etterfølger. Mens Kolumba levde, hadde Baithéne hatt ansvaret for Mag-lunge (Mag Luinge, Campus Lunge) på Tiree.
3. Den hellige Lasrén Mac Feradaig (Laisrén) (599-605) var sønn av en fetter av Kolumba. I Kolumbas dager var Lasrén superior for datterkommuniteten i Durrow.
4. Den hellige Fergna (Virgno) (605-23), den første abbeden som ikke var en slektning av Kolumba. Det ble sagt at han hadde noe britisk blod.
5. Den hellige Ségéne (623-52). Han var nevø av abbed Lasrén mac Feradaig. Han døde den 12. august 652.
6. Den hellige Suibne I [Suibhne moccu Urthri] (652-57), som døde den 11. januar 657.
7. Den hellige Cummian «den hvite» (Cumméne) (657-69), en nevø av abbed Ségéne. Han besøkte Irland i 661 og døde den 24. februar 669.
8. Den hellige Failbe (669-79), en firmenning av abbed Cummian. Han var i Irland fra 673 til 676. Han døde den 22. mars 679.
9. Den hellige Adomnán (679-704), Kolumbas biograf. Han døde den 23. september 704.

Vår viktigste kilde til Kolumbas liv er den berømte biografien skrevet av Adomnán, Vita Columbae, en av de mest innflytelsesrike biografiene i tidlig middelalder. Adomnán kjente ikke Kolumba personlig, for han ble født rundt 627 og skrev sin biografi nesten et århundre etter Kolumbas død, rundt 688/91. Men han var hans slektning og med tiden hans etterfølger som den niende abbed av Iona (679-704), så han har sikkert møtt noen mennesker som må ha kjent Kolumba godt og mange som fulgte i hans tradisjon. Dersom man forventer et historisk dokument i moderne forstand, må biografien riktignok regnes som skuffende, men den er primært en fortelling om miraklene som ble utført gjennom Kolumba. Biografien er svært preget av forfatterens fantasi og bygger på upålitelige kilder, men den er et portrett av en karismatisk personlighet, med dyktig beskrevne mirakler, profetier og visjoner fra tradisjonen på Iona.

En annen tidlig kilde er det irske lovprisningsdiktet (elegi) Amra Choluim Cille [Choluimb], som tilskrives dikteren Dallán Forgaill. Det oppsto trolig innen tre eller fire år etter Kolumbas død, mest sannsynlig på oppdrag av Kolumbas slektning, kongen av klanen Uí Néill, og det inneholder i tillegg til mange vanskelig tydbare detaljer også pålitelig informasjon. Det er det eldste diktet på folkespråket i europeisk historie. Det består av 25 stanzas på fire linjer, hver på syv stavelser. Ved siden av Adomnáns biografi er de viktigste kildene Ionas syvende abbed Cummian (657-69) og Beda den ærverdige (673-735). Abbed Cummian skrev Ionas første hagiografiske verk, «Boken om den hellige Kolumbas dyder» (Liber de virtutibus sancti Columbae), innsamlet mens Ségéne var abbed (623-52). Av dette verket eksisterer bare ett avsnitt som et sitat i en versjon av Adomnáns biografi.

Sent på 1100-tallet ble en ny biografi om Kolumba skrevet på irsk, trolig i Derry. Den var formet som en preken på hans festdag. Teksten er hovedsakelig strukturert som en beretning om Kolumbas angivelige reise rundt i Irland, hvor han grunnla kirker og klostre. Den mest utbroderte biografien ble skrevet i 1532, litt mer enn tusen år etter hans fødsel. Den ble lagd for Maghnus Ua Domhnaill, som i 1537 ble høvding for Tír Conaill (det meste av grevskapet Donegal).

Hvis man sammenligner tekstene om Kolumba, spesielt Amra Choluim Chille fra rundt 597 og Adomnáns biografi fra rundt hundre år senere, er det to slående kontraster som må være viktige for historien til kommuniteten på Iona på 600-tallet. I Amra er den viktigste karakteristikken av Kolumba hans fremragende ry som ekseget. Adomnán benekter selvsagt ikke Kolumbas lærdom, men den er underordnet hans rolle som profet, undergjører og en som hadde selskap av engler. I denne vektleggelsen av skriftkunnskap støttes Amra av diktene fra midt på 600-tallet. For det andre presenterer Amra Kolumba som misjonær til pikterne – ikke så mye de nordre pikterne som dem rundt Tay. Enhver forestilling om at pikterne ikke var fullstendig konvertert av Kolumba og hans umiddelbare disipler, er uforenelig med Amra, og har ført til en usannsynlig sen datering av dette diktet.

Da Kolumba døde, hadde klosteret på Iona rundt 150 munker som arbeidet med «å kopiere manuskripter, tilby pastoral omsorg og åndelig lederskap, grunnlegge og drive monastiske kommuniteter og spille en høyt profilert rolle i de dynastiske stridighetene og politiske rivaliseringene blant irske og britiske konger og høvdinger» (Kenneth Hylson-Smith, Christianity in England from Roman Times to the Reformation (London: SCM Press, 1999), 1:167). Kolumbas dødsår var samme år som den hellige pave Gregor I den store (590-604) sendte den hellige Augustin av Canterbury (d. 604) for å omvende England. Kanskje fordi det romerske partiet fikk overtaket på synoden i Whitby i 664, har mye av æren som tilhører Kolumba og hans disipler for omvendelsen av Britannia, blitt tilskrevet Augustin. Men det må ikke glemmes at begge disse helgenene spilte viktige roller.

For Iona skulle komme til å spille en svært viktig rolle i det nordlige Englands kristne historie gjennom klosteret i Lindisfarne. For selv om Augustin av Canterburys misjon var enestående, var den fremste årsaken til den britiske kristenhetens vekst gjennom middelalderen likevel de gruppene av irske munker som spant sitt nettverk av konversjonsarbeid gjennom velutviklete opplæringssystemer, diplomatisk påvirkning av kongelige myndigheter og nidkjær tjeneste til de mest fjerntliggende strøk. Irsk klostervesen, som i seg selv var unikt, hadde sine røtter hos den hellige Patrick på 400-tallet. Denne asketiske tradisjonen som var grunnlagt av Patrick, var ekstrem: munker levde i ytterst fattige «bikuber» på Skellig-øyene utenfor kysten av Cork, noen pleide å resitere hele Salmenes bok mens de sto til halsen i iskaldt vann, mens andre igjen sto så lenge i bønn i korsform med armene utstrakt at fugler fikk tid til å bygge rede i deres hår. En lidenskap for misjon utviklet seg i disse asketene, typisk med en sterk glød for å omvende hedningene, noe som kulminerte med Kolumbas nye evangeliseringsorden av klostre.

Kolumba var i sannhet medvirkende til byggingen av Kirken i Skottland, men noen har spekulert i at hans forgrunnsstilling i kristen historie er en smule overdrevet. Uansett er det klart at det fra Kolumbas gruppe av misjonærer gikk ut en bevegelse som «brakte innflytelsen fra dette senteret ut over både skottene og pikterne» (Kenneth Scott Latourette, A History of the Expansion of Christianity i 7 bind, (New York: Harper & Row, 1970), 2:56). Etter Kolumbas død fikk arbeidet fra Iona sin største utstrekning i arbeidet til den hellige Aidan av Lindisfarne (d. 651), Northumbrias «apostel», og regjeringstiden til den hellige kong Osvald av Northumbria (634-42).

I 634 overtok Osvald som konge av Northumbria. Han hadde dratt i eksil til Skottland i 616 da hans far kong Ethelfrith av Northumbria ble beseiret i et slag og drept. Han søkte tilflukt i klosteret på Iona, hvor han ble omvendt til kristendommen og døpt. Den nye kongen av Northumbria, den hellige Edwin (616-33), var også kristen, men under innflytelse av den hellige biskop Paulinus av York, som representerte den romerske kristendommen. Men den 12. oktober 633 ble kong Edwin og hans eldste sønn Osfrid drept i slaget ved Hatfield Chase mot den hedenske kong Penda av Mercia og hans kristne walisiske allierte Cadwallon av Gwynedd (625-34). Ved Edwins død flyktet Paulinus sørover og ga opp sitt arbeid i Nord-England. Det satte da inn en hedensk reaksjon i Northumbria med påfølgende massakre og uro. Osvald og hans familie vendte tilbake til Northumbria som andre kongelige i eksil. Men Osvalds hedenske brødre og hans onkel, kong Osric av Deira (633-34), ble snart drept av kong Cadwallon, som styrte Northumbria som en tyrann i ett år.

Osvald samlet en hær, og natten før slaget hadde han en visjon av Kolumba av Iona, som strakte sin kappe over de sovende soldatene og lovte dem seier. Selv om Osvalds hær var mye mindre enn Cadwallons, beseiret han ham og drepte ham avgjørende den dagen i 633, og han lyktes dermed i å erobre tilbake landet. På grunn av den hedenske reaksjonen som var satt inn i Northumbria, sendte Osvald snart etter slaget bud etter en biskop fra Iona for å instruere folket der i kristendommens grunnsetninger. Etter at den første biskopen, Corman, hadde mislyktes som misjonær på grunn av sin strenghet og ukloke metoder, ble Aidan sendt i stedet.

Aidan dro da til kong Osvald, som var hans gamle venn fra tiden i eksil i Iona, og kongen gledet seg over dette valget. Osvald grunnla mange kirker og klostre, og han huskes spesielt for klosteret på Lindisfarne, som Aidan i 635 valgte som sitt bispesete med Osvalds samtykke. Lindisfarne (nå Holy Island) er en øy utenfor kysten av Northumbria mellom Berwick og den kongelige residensen i Bamburgh, nær dagens grense mellom England og Skottland. Øya er landfast ved lavvann, noe som gjorde den til et praktisk misjonssenter. Dit flyttet Aidan sammen med tolv andre munker fra Iona, og det skulle være hans hovedkvarter i sytten år.

På Lindisfarne etablerte Aidan et kloster av irsk type med bygninger av tre: en liten kirke, små runde bolighytter, kanskje en større bygning for felles formål og med tiden verksteder og andre hus som man trengte. Der levde munkene et liv i bønn, studier og askese – selv om Aidan ble sagt å være moderat – etter irsk standard. Klosteret ble satt under Kolumbas regel og har treffende blitt betegnet som Englands Iona, for fra dette klosteret ble Northumbria gradvis og langsomt befridd for hedendommen og dens barbariske skikker. Fra sitt hovedkvarter reiste Aidan til fots vidt omkring, besøkte sin flokk og etablerte sentre for misjon, og Lindisfarne ble snart sentrum for misjonsvirksomheten i England.

Aidan måtte sørge for at hans arbeid ikke døde ut med ham og hans munker fra Iona. Det som trengtes, var engelske ledere av den engelske Kirken. Han måtte lære opp den neste generasjonen av prester og han forsto betydningen av utdannelse, og straks han kom til England, opprettet han en skole i klosteret. Blant dem som ble utdannet av Aidan og hans hellige etterfølger Finan, var de hellige brødrene Chad og Cedd og deres brødre Cynebill og Caelin. Alle fire ble prester, og to ble biskoper. Blant studentene var også den hellige Eata, som ble abbed av Melrose og senere av Lindisfarne. Med tiden ble Eatas elev, den hellige Cuthbert (ca 634-87), også biskop av Lindisfarne. Misjonærene fra Lindisfarne ble like velkjente som sin mester.

Vennen og beskytteren kong Osvalds død den 5. august 642 i slaget ved Maserfield mot den militante og hedenske kong Penda av Mercia (632-54) var et hardt slag for Aidan. Osvald hadde vært konge av hele Northumbria (Bernicia og Deira), men nå ble den hellige Oswin konge av Deira (642-51), mens hans fetter Oswiu (Oswy) ble konge av Bernicia. Etter Oswins død ble Oswiu konge av hele Northumbria fra 655 til sin død i 670. Osvalds etterfølger Oswin var ikke mindre kjær for Aidan enn forgjengeren, og de var personlige venner. Men Oswin ble myrdet på sin fetter Oswius ordre i Gilling den 20. august 651 (han ble senere æret som martyr), og Aidan døde bare elleve dager senere, den 31. august, tilsynelatende av sorg. Det ble sagt at Cuthbert så Aidans sjel bli tatt opp i himmelen mens han passet sauer i Lammermuir-høydene. Aidans legeme ble brakt til Lindisfarne og gravlagt på kirkegården i klosteret der. Han ble etterfulgt som biskop av den hellige Finan.

Selv om Aidans død var en tragedie for munkene og kongefamilien i Northumbria, førte den ikke til at omvendelsene avtok. I stedet hadde hans etterfølgere kontinuerlig suksess ved å implementere Aidans misjonsmetoder og etterleve de samme dyder som Aidan var berømt for. Beda den Ærverdige skrev senere Aidans biografi. Han beskriver Aidan som «en mann av bemerkelsesverdig vennlighet, godhet og moderasjon, nidkjær for Gud; men ikke helt i samsvar med kunnskapen». Det siste er et uttrykk for at Beda gir ham det glatte lag for at han fulgte og lærte bort de liturgiske og disiplinære skikkene til de keltiske kristne, som på visse områder var forskjellige fra dem som ble brukt i den vestlige kirken, særlig den feil å feire påske på gal dato. Et helt kapittel i Bedas kirkehistorie er viet til denne feiltakelsen og diskuterer Aidans feil som rent «intellektuelle». Dette problemet var imidlertid felles over hele det enorme keltiske kristne området, og et konsil, den berømte synoden i Whitby, bestemte å følge den romerske (korrekte) beregningsmåten for påsken. Det meste av Aidans relikvier ble tatt med til Iona av den hellige biskop Colman av Lindisfarne da han vendte tilbake til keltisk område etter å ha tapt striden om beregningen av påsken på synoden i Whitby i 663/64.

Kolumbas minne levde videre i hans klostre og mer generelt i hele Irland, Skottland og Northumbria. Hans tradisjoner ble ført videre i omtrent et århundre av hans etterfølgere, som i begynnelsen alle kom fra familien Ceinéal Conaill. De monastiske tradisjonene fra Iona ble respektert i hele Europa, og Kolumbas regel ble i stort omfang fulgt inntil benediktinerordenen med sin mildere regel fikk nesten universell forrang. Keltisk praksis dominerte monastisk og kirkelig liv i Skottland, Irland og Northumbria inntil de romerske skikkene ble overtatt i Cuthberts tid og fremover. Selv om det romerske synet seiret i England på synoden i Whitby i 663/64, holdt de på Iona fast på den gamle beregningsmåten for feiringen av påsken. Først den 24. april 729 feiret munkene der for første gang påske på samme dag som resten av den vestlige Kirken.

Av polemiske grunner har noen hevdet at Kolumba ignorerte pavelig overhøyhet, ettersom han satte i gang sin misjon uten pavens autorisasjon. Adomnán er taus på dette området, men så er da heller ikke hans biografi spesielt inngående når det gjelder Kolumbans biografi, og han påstår heller ikke å ville utlegge sitt objekts implisitte eller eksplisitte meninger. På den tiden var heller ikke et mandat fra paven regnet som essensielt for det arbeidet som Kolumba utførte. Men Kolumba var en sønn av den irske Kirken, som lærte helt fra Patricks dager at de viktigste stridsspørsmålene skulle henvises til Den hellige Stol for avgjørelse. Den hellige Kolumban av Bobbio (ca 542-615), Kolumbas noe yngre landsmann og kollega, ba om en pavelig avgjørelse (iudicium) av påskespørsmålet, og det samme gjorde biskopene og abbedene i Irland. Det finnes ikke fnugg av bevis for at Kolumba på dette punktet skilte seg fra sine landsmenn. I tillegg inneholder Stowe-missalet, som i henhold til de fremste autoriteter representerer den keltiske Kirkens messe tidlig på 600-tallet, i sin kanon bønner for paven som er mer uttrykkelige enn selv dem i den romerske liturgien. Når det gjelder innvendingene mot det angivelige fravær av en kult for Vår Frue, må det påpekes at det samme Stowe-missalet før sin kanon inneholder invokasjonen Sancta Maria, ora pro nobis, som er et resymé av hele den katolske andakt for Jomfru Maria. Når det gjelder påskekontroversen, oppsummerer Beda den ærverdige grunnene for avviket: «(…) siden de var langt borte fra resten av verden, hadde ingen utstyrt dem med synodedekretene som omhandlet påskeobservansen» (Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, III, iv).

Da Iona stadig hyppigere ble utsatt for angrep fra vikinger på 800-tallet, ble klosteret Kells i den nåværende byen av samme navn (irsk: Ceanannas Mór) i grevskapet og provinsen Meath (nå en del av provinsen Leinster) grunnlagt i 804 som et tilfluktssted for munkene fra Iona og deres dyrebare relikvier. Den mest berømte gjenstanden fra Kells er The Book of Kells (irsk: Leabhar Cheanannais), som ble oppbevart i sognekirken i Kells til 1654, da den ble flyttet til Trinity College i Dublin. Boken, som noen ganger også er kjent som The Book of Columba, er et illuminert manuskript på latin av de fire evangeliene, transkribert av keltiske munker rundt år 800.

På 900-tallet hadde vikingangrepene forårsaket at Kolumbas irske og skotske kirker hadde begynt å gå hver sine veier. De irske kirkene fortsatte i en konføderasjon under ledelse av Kells, og senere av Derry, og de beholdt en ledende rolle i landet helt til midt på 1100-tallet. Mens de enkelte kirkene i Skottland beholdt sine dedikasjoner til Kolumba, ser det ikke ut til at den organisatoriske enheten overlevde. Men selv om Iona ikke lenger var senteret for Kolumbas vidt spredte familie, klarte øya å overleve som et monastisk senter, som et hellig pilegrimsmål og som et gravsted for konger, i sistnevnte kapasitet kanskje helt til slutten av 1000-tallet. Kolumbas prestisje etter sin død var så stor at rundt seksti skotske, irske og norske konger med tiden valgte å bli gravlagt nær hans grav. Shakespeare minner oss om at blant disse skotske kongene var kong Duncan I (1034-40) og kong Macbeth (1040-57):

«Carried to Colmkill / The sacred storehouse of [their] predecessors / And guardian of their bones».

Kolumbas kloster ble erstattet av et benediktinerkloster rundt 1203, mens grunnleggelsen av den økumeniske kommuniteten på Iona i 1938 har understreket øyas fortsatte betydning som et hellig sted.

Irland har mange helgener, men de tre store er Patrick, Brigida og Kolumba (Hiberniae Patroni). Kolumba overstråler de andre på grunn av sin rene irskhet. Han elsket Irland av all sin kraft og hatet å måtte forlate landet for å dra til Skottland. Men han dro, og med klosteret på Iona han la dermed grunnen for kristningen av pikterne, skottene og innbyggerne i Nord-England. Han ble dyrket i det meste av Europa, men særlig i Irland, Skottland, Northumbria, på Island og i Bjørgvin i Norge, men også i Gallia og Spania, og fra 700-tallet også i det østfrankiske riket. Hans krigerbakgrunn økte hans popularitet, og han ble ofte påkalt i slag.

Kolumbas minnedag er dødsdagen 9. juni, og den står i den hellige Willibrords kalender og andre gamle kilder. En translasjonsfest for hans relikvier ble feiret den 17. juni, og noen irske kalendere minnet hans fødsel den 7. desember. Hans navn står i Martyrologium Romanum og hans fest er også avmerket på den norske primstaven. Han kan lett forveksles med Kolumban av Bobbio, spesielt fordi Kolumba noen ganger også kalles Kolumban – gjerne da «den Eldre» for å skjelne ham fra den yngre Kolumban.

Kolumba er skytshelgen for bispedømmene Derry og Raphoe i Irland og for bispedømmene Dunkeld og Argyll and the Isles i Skottland. Han er skytshelgen for irske diktere og for bokbindere, og han ble påkalt mot ild og lyn, flom samt muse- og rotteplage. Han er også skytshelgen for The Knights of Saint Columba, som i USA er kjent som The Knights of Columbus. Flere øyer i Skottland er oppkalt etter Kolumba, inkludert Ì Chaluim Chille (en av de skotske gæliske navnene på Iona), Inchcolm, en øy i Firth of Forth som Kolumba angivelig besøkte i 567, og Eilean Chaluim Chille, en ubebodd øy i De ytre Hebridene. Inchcolm ble kalt «Iona i øst», og en 1200-tallsbønn i antifonariet fra Inchcolm begynner O Columba spes Scotorum, «Å, Kolumba, skottenes håp». I Skottland ble det holdt årlige markeder på Kolumbas festdag i Aberdour (Fife) og Dunkeld – hver av dem i åtte dager – Drymen (Stirlingshire), Largs (Argyllshire) og Fort-Augustus (Inverness-shire). I Skottland finnes hellige kilder velsignet av Kolumba i Birse (Aberdeenshire), Alvah og Portsoy (Banffshire), Invermoriston (Inverness-shire), Calaverock (Forfarshire), Cambusnethan (Lanarkshire), Alness (Ross-shire), Kirkholm (Wigtonshire) og på øyene Garvelloch, Eigg og Iona.

Ikke overraskende er Kolumbas kult spesielt sterk i Derry. Den 13. april 1829 undertegnet den britiske kong Georg IV (1820-30) The Catholic Relief Act i London. Samme dag ble en statue av en protestantisk leder fra beleiringen av Derry, som sto på bymuren i Derry, knust uten noen ytre årsak. Ødeleggelsen av dette symbolet på undertrykkelse ble tilskrevet Kolumbas forbønn.

Kolumba etterlot seg en rekke profetier om Irlands fremtid, angivelig i likhet med den hellige Malakias av Armagh (ca 1094-1148). De såkalte «St. Malakias’ profetier», som karakteriserer fremtidige paver, er universelt kjent. De ble funnet i Roma i 1595, men er i virkeligheten en fabrikasjon fra 1500-tallet. Disse profetiene ble utgitt i 1969 av Peter Blander under tittelen The Prophecies of Saint Malachy and Saint Columbkille.

Professor Pádraig Ó Riain har argumentert for at flere andre tidlige irske helgenskikkelser, slik som den hellige Cainnech av Achad Bó, i virkeligheten er aliaser for Kolumba. I England har Durham Cathedral som arving av noen av tradisjonene til 600-tallsklosteret Lindisfarne Island utenfor kysten av Northumberland, bevart aspekter av Kolumbas kult helt til senmiddelalderen, inkludert noen av de viktige tidlige tekstene om ham. Hans kult ble også brakt til det europeiske kontinentet på ulike måter.

Så vidt man har kunnet finne ut, eksisterer det ikke noen tilbørlig symbolsk fremstilling av Kolumba. De få forsøkene som har blitt gjort, er som regel blitt helt feil. En vanlig fremstilling av ham er i en kutte med hette som vanligvis bæres av benediktinermunker (eller basilianere), selv om han aldri tilhørte benediktinerordenen. Han fremstilles også med keltisk tonsur og abbedstav. Han kan også fremstilles med en kurv med brød og en jordklode i en lysstråle. Noen ganger avbildes han sammen med en gammel, hvit hest. Hans identitet kan lettest avsløres ved at han står på en skjellbestrødd strand med en coracle eller currach (en liten bred båt av vier trukket med skinn) ved siden av seg og med et keltisk kors og ruinene av Iona i bakgrunnen.

Det såkalte Monymusk-relikvaret er et skotsk relikvar fra 700-tallet laget av tre og metall, karakterisert av en såkalt Hiberno-saksisk stil, en blanding av gælisk og piktisk design og angelsaksisk metallarbeid, trolig laget av munker fra Iona. Man mener at dette relikvaret er «St. Kolumbas Brecbennoch», et hellig slagsymbol for den skotske hæren – det ble brukt av skottene for å sikre seg helgenens hjelp til seier i slaget ved Bannockburn i 1314, hvor den skotske hæren var håpløst underlegen. Relikvaret er også kjent på moderne gælisk som Breac Bannoch eller «relieff-utsmykket spiss ting». Svært få relikvarer i Hiberno-saksisk stil er bevart, selv om mange nevnes i samtidige opptegnelser. Utgravninger på Iona i 1958 og 1959 avdekket den cellen Kolumba bodde i samt omrisset av det originale klosteret.

De følgende legendene om Kolumba er de mildeste historiene som fortelles om den heroiske og voldsomme abbeden som grunnla Iona av hans biograf Adomnán. I den første historien ber Kolumba en av sine munker om å gå til en høyde langt unna tre dager senere og vente der, «for når den tredje timen før solnedgang er over, skal det komme flyvende fra de nordlige kystene av Irland en merkelig gjest, en trane som vinden har blåst langt ut av kurs høyt oppe i luften, utslitt vil hun falle ned på stranden ved dine føtter og ligge der, tømt for alle sine krefter. Løft henne forsiktig opp og bær henne til det skuret som står like ved, gjør det behagelig for henne der og plei henne omhyggelig i tre dager og tre netter. Når de tre dagene er over, uthvilt og ikke lenger ville til å holde ut med oss i vårt eksil, skal hun ta til vingene igjen og fly mot det gode, gamle landet Irland som hun kom fra, nok en gang med sin fulle styrke. Når jeg så innstendig overlater henne i din varetekt, er det fordi hun også kommer fra det stedet hvor du og jeg vokste opp». Munken adlød og alt skjedde som Kolumba hadde sagt (Vita Columbae, og Alice Curtayne, Twenty tales of Irish saints). En annen keltisk legende forteller at han straffet en dronning som satte seg mot ham, ved å forvandle henne til en trane.

En annen historie forteller hvordan Kolumbas hjerte alltid ble beveget når han så et trist barn. Fra tid til annen forlot han Iona for å forkynne for pikterne i Skottland. En gang besøkte han en piktisk hersker som også var druide, det vil si hedensk prest. Mens han var der, la han merke til en tynn liten jente med et ansikt som et spøkelse. Han spurte hvem hun var og fikk vite at hun bare var en slave fra Irland. Måten det ble sagt på, syntes å bety: «Hvorfor spør du et så tåpelig spørsmål? Hvem bryr seg om hvem hun er, så lenge hun feier og skrubber og gjør det hun blir bedt om?» Men Kolumba var uroet, for han kunne tydelig se at jenta ikke hadde det godt. Derfor ba han druiden om å sette henne fri, så skulle han få henne tilbake til Irland. Druiden nektet å gjøre dette, og Kolumba dro bort med et bilde av en ulykkelig liten jente i hodet.

Kort etter ble den betydningsfulle druiden syk. Det var ingen der som kunne fortelle ham hva han skulle gjøre for å bli frisk, så han sendte bud etter abbeden fra Iona, som hadde et stort ry for å kunne helbrede folk. Kolumba forlot ikke Iona, men sendte beskjed tilbake om han ville helbrede druiden dersom han satte fri den lille jenta. Men druiden ble sint og nektet igjen. «Hvorfor i all verden bryr han seg om dette barnet som ikke er god for noen ting?» brummet han mens han lå og kastet seg i sengen. Men knapt hadde budbringeren dratt tilbake til Iona før druiden ble enda verre. Han hadde store smerter og var sikker på at han ville dø. Derfor sendte han avgårde en ny beskjed til Kolumba: «Ja, du kan få slavejenta, bare kom og gjør noe for meg. Jeg er svært dårlig og kommer til å dø om du ikke kommer snart». Kolumba stolte imidlertid ikke på ham, så han sendte to av sine munker for å ta med seg jenta tilbake. Da hun var kommet i trygghet, dro Kolumba til druidens hus og helbredet ham for hans sykdom (Curtayne).

En annen historie hendte i mai da Kolumba la ut i en kjerre for å besøke sine brødre som var ute på arbeid. Han fant dem travelt opptatt på de vestre åkrene og sa: «Jeg fikk en stor lengsel over meg nå i måneden april som nettopp er over, midt under den store påskefesten, etter å dra til Herren Kristus, og det ble innvilget meg av ham dersom det var det jeg ønsket. Men jeg ville ikke at deres glede over festen skulle vendes til sorg, så jeg ville utsette min avreise fra verden litt lenger». Munkene ble triste over å høre dette, og Kolumba prøvde å muntre dem opp. Han velsignet øya og dens innbyggere og vendte tilbake til klosteret i sin kjerre.

Lørdagen etter dro den ærverdige gamle helgenen og hans trofaste disippel Diarmid for å velsigne en låve og to hauger korn som var lagret i den. Med en gest av takksigelse sa han: «Sannelig, jeg gir mine brødre hjemme den glede at dette året, hvis det er slik at jeg skulle dra fra dere til et annet sted, at disse forsyningene vil vare hele året for dere». Diarmid sørget over å høre dette igjen, og den hellige lovte å dele sin hemmelighet: «I Den hellige boken kalles denne dagen sabbaten, som tolkes til å bety hvile. Og denne dagen er sannelig min sabbat, for det er den siste dagen for meg i dette strevsomme livet, når jeg skal få hvile fra all tretthet, og ved midnatt i den Herrens dag som nærmer seg, skal jeg, som Skriften sier, gå mine fedres vei. For nå har min Herre Jesus Kristus verdiget seg til å invitere meg, og ved midnatt og etter hans eget ønske skal jeg gå til ham. Dette har blitt åpenbart for meg av Herren selv».

Da Diarmid fikk høre denne triste beskjeden, begynte han å gråte bittert, og den hellige prøvde å trøste ham så godt han kunne. Deretter forlot helgenen låven og tok veien tilbake til klosteret, og halvveis satte han seg ned for å hvile. Etterpå satte de opp et kors på dette stedet, plantet på en møllestein, og det kan fortsatt ses ved veikanten. Og mens den hellige satt der, en trett gammel mann som tok seg en hvil, kom hans hvite hest løpende, hans trofaste tjener som pleide å bære melkespannene, og da den kom bort til den hellige, lente den hodet mot brystet hans og begynte å sørge, for den viste at hans herre nå skulle forlate den og at han ikke ville se hans ansikt mer, for slik er dyrenes instinkt nedlagt i dem av Gud. Og hestens tårer rant som hos et menneske, ned i den helliges fang, og den frådet mens den gråt.

Da Diarmid så dette, ville han drive det sørgende dyret bort, men helgenen hindret ham og sa: «La det være, la dette dyret som elsker meg felle sine bitre tårer på mitt bryst. Se, du som er en mann og har en fornuftens sjel, du kunne på ingen måte ha visst om min avskjed dersom jeg ikke hadde fortalt deg om den, mens for dette stumme og irrasjonelle dyret har dets skaper avslørt slik det behager Ham at dets herre skal forlate ham». Etter å ha sagt dette, velsignet han den sørgende hesten som hadde tjent ham, og den snudde seg og gikk bort (Adomnán og Curtayne).

Les Adomnáns biografi om Kolumba (engelsk): Life of St. Columba