Den hellige Dionysius av Paris (d. ~258?)

Den hellige Dionysius (Dennis; fr: Denis, Denys) ble født tidlig på 200-tallet i Italia. Han skal ha blitt bispeviet av den hellige pave Fabian kort før dennes død i 250. Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) forteller alt det vi i virkeligheten vet om Dionysius i sin «Frankernes historie» (Historia Francorum, I, 30). Han forteller at da keiser Decius (249-51) og Gratus var konsuler i Roma (250), ble syv misjonærer sendt fra Roma for å evangelisere Gallia. To av dem led martyrdøden, nemlig Dionysius og den hellige Saturnin av Toulouse, mens de hellige Trofimus av Arles, Gatian av Tours, Austremonius av Clermont-Ferrand, Martial av Limoges og Paulus av Narbonne døde i fred etter liv av stor hellighet. Kirken i Gallia hadde lidd fryktelig i forfølgelsene under keiser Decius (249-51), og de nye budbringere for troen skulle prøve å føre Kirken tilbake til sin tidligere blomstrende tilstand.

Hver av disse syv helgenene misjonerte sitt eget distrikt, omvendte folket og var vitne til utbredelsen av troen. De etablerte et bispesete i hver region og til tross for mange farer bygde de kirker ved sine respektive seter. Dionysius ble den første biskop av Lutetia Parisiorum (Lutecia, Lucotecia, fr: Lutèce; nå Paris), hvor han forkynte med stor suksess og etablerte et kristent senter på en øy i Seinen. Han grunnla mange kirker, blant annet i Paris og Chartres.

På grunn av sin suksess ble Dionysius under en kristenforfølgelse i andre halvdel av 200-tallet arrestert av den romerske guvernøren Fescenninus Sissinnus og satt i fengsel. Der vansmektet han lenge før han ble halshogd på det stedet i Paris som senere ble kalt Mons martyrum, nå Montmartre, «Martyrhøyden». Dette skjedde en 9. oktober rundt 258 (rundt 285?). Hans lik ble kastet i Seinen, men det ble berget og gravlagt.

Navnet Dionysius opptrer første gang rundt 520 i biografien om den hellige Genovefa (fr: Geneviève) (ca 422-ca 500) som vitner om hennes andakt for den hellige martyrbiskopen, hennes far i troen. Hun fikk i år 475 presteskapet i Paris til å bygge en kirke over hans grav i Vicus Catulliacus, åtte kilometer nord for Seinen, den nåværende basilikaen Saint-Denis i Rue Catullienne. Hun gikk også ofte i en kirke i byen som var viet til ham.

Det tidligste dokumentet som forteller om Dionysius’ virke og martyrium (Passio Sancti Dionsyii, Rustici et Eleutherii), er feilaktig tilskrevet den hellige poeten Venantius Fortunatus (ca 530-ca 610) og er sammenvevd med mye legendarisk stoff. Det er omstridt om det først oppsto rundt 520 eller på 700-tallet. Historien forteller om Dionysius bispevigsel av den hellige pave Klemens I (88-97) og hans henrettelse utfor portene til byen Paris. Denne versjonen av legenden sa altså at Dionysius ble sendt til Gallia allerede på slutten av det første århundret. Muligens var denne sammenblandingen bevisst for å flytte kristningen av Paris til apostlenes tid. Franskmennene elsker jo å kalle sitt land for «Kirkens eldste datter» (la fille aînée de l’Église), og det oppsto tidlig behov for å pynte litt på historiene for å flytte kristningen av Frankrike til apostlenes tid. Mange av de tidligste franske helgenene ble utstyrt med biografier som flyttet dem flere århundrer frem i tid og identifiserte dem med skikkelser som var nevnt i Bibelen.

I den galliske utgaven av Martyrologium Hieronymianum rundt 600 nevnes også Dionysius’ to ledsagere, de hellige Rusticus og Eleuterius, henholdsvis prest og diakon. Martyrologiet legger gravleggingen av Dionysius og hans ledsagere til den 9. oktober.

Rundt 625 bygde og utstyrte kong Dagobert I (628-39) et kloster ved Saint-Denis og begynte en ombygging av kirken, som han selv ønsket å gravlegges i. Den er gravplassen til de franske konger, og her hviler Klodvig I (481-511), Dagobert I, Karl Martell (hushovmester 716-41), Pipin den Lille (741-68; konge fra 751), Ludvig XII (1498-1515), Frans I (1515-47), Henrik II (1547-59), Ludvig XIV (1643-1715) og Ludvig XVI (1774-93) med sine hustruer. Kirken er også flere ganger senere ombygd og restaurert. Abbed Fulrad av Saint-Denis bestemte seg for å bygge om kirken i 750, og 25 år senere var den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800) til stede under konsekrasjonen. Men en enda større klosterkirke skulle reise seg da den berømte Suger ble abbed i 1122. Hans strålende gudshus fra 1140-44, over hundre meter langt, er hovedsakelig bevart til i dag. Suger flyttet relikviene av Dionysius og dem som var forbundet med Rusticus og Eleuterius, fra krypten til under høyalteret i Saint-Denis.

Dionysius av Paris har siden 800-tallet blitt blandet sammen med den hellige Dionysius Areopagita, og dette har holdt seg helt til våre dager. Det var abbed Hilduin av Saint-Denis som blandet dem sammen og tilskrev dem i tillegg arbeidene til den kirkelige skribenten og nyplatonikeren Pseudo-Dionysios fra 400-tallet. Den hellige kong Ludvig IX den fromme (813-40) hadde nemlig i 827 fått av den bysantinske keiser Mikael et eksemplar av de areopagittiske skriftene og sendt dem til abbed Hilduin, en elev av den salige Alkuin av York (ca 735-804). Hilduin var trolig den første som oversatte dem til latin. I den forbindelse ble kongen ham om å samle alle tilgjengelige opplysninger om martyrbiskopen Dionysius av Paris.

I Hilduins Vita Dionysii ble tre ulike personer og tradisjoner dermed forent og spredt vidt avgårde med folkefromheten i middelalderen. I denne versjonen dukket første gang legenden om Dionysius’ hode opp. Det fortelles at Dionysius etter henrettelsen på Montmartre tok sitt avhogde hode i hånden og gikk et langt stykke til han kom til det stedet hvor han ville begraves. Han er dermed en Kefaloforos (cephalophore) (gr: «hode-bærer»), det vil si en som bærer sitt eget hode i hendene, en tradisjonell ikonografi av en helgen som led martyrdøden ved å bli halshogd. På det stedet hvor han gikk til, ble han gravlagt av den fromme kvinnen Catulla.

Senest på 800-tallet var Dionysius blitt den ubestridte nasjonalhelgenen i Frankerriket, og kulten var utbredt i Frankrike og Spania, senere også i Tyskland. I Regensburg ble det rundt 1050 til og med hevdet at de ekte levningene av Dionysius ikke lå i Saint-Denis i Paris, men i St. Emmeram. Hans kult spredte seg også til Roma da den franske pave Stefan II (III) (752-57) i 754 brakte den dit. Da det i 1124 var fare for et angrep fra den tyske keiseren Henrik V (1106-25; keiser fra 1111), lot kong Ludvig VI (1108-37) hente Dionysius’ fane fra Saint-Denis, noe som tilsynelatende fikk keiseren til å trekke seg tilbake. Siden fulgte denne fanen med på franske felttog, mens Dionysius ble symbol på den franske kongs- og statsideen og skytshelgen for de franske kongene.

På slutten av 800-tallet ble Dionysius’ fest feiret i Roma, men den ble ikke tatt inn i den romerske kalenderen før i 1568 av den hellige pave Pius V (1566-72). Hans minnedag er 9. oktober. Den er også avmerket på den norske primstaven. Noen steder feires hans translasjonsfest den 21. april til minne om translasjonen til klosteret Saint-Denis i 626. I Paris ble hans translasjonsfest feiret den 4. desember. Han var lenge av folket betraktet som Frankrikes viktigste skytshelgen, og er derfor gjerne kjent under navnets franske form Denys eller Denis. På 1300/1400-tallet ble han regnet blant De fjorten nødhjelperne, noe som spredte hans kult langt utenfor Frankrike. Fordi han ble halshogd, anropes han mot hodesmerter.

I kunsten avbildes Dionysius som en biskop som bærer sitt eget hode (gjerne med mitra), og med palme, sverd eller bok. Hans drakt kan være dekt av franske liljer. Fra 700-tallet ble han også avbildet sammen med Eleuterius og Rusticus. Behandlingen av glorien på bilder av Kefaloforos Dionysius, utgjør en unik utfordring for kunstneren. Noen setter glorien der hvor hodet pleide å være, mens andre lar glorien sveve over det avhogde hodet som bæres. Enda mer problematisk enn glorien var spørsmålet om hvor mye av hodet som Dionysius skulle bære. Gjennom mye av middelalderen hadde klosteret Saint-Denis og kannikene ved katedralen Notre-Dame en disputt om eierskapet til helgenens hode. Klosteret hevdet at de hadde hele kroppen, mens katedralen hevdet å besitte toppen av hans hode, som de hevdet hadde blitt hogd av med bøddelens første hogg. Så mens de fleste avbildningene av Dionysius viser ham med hele hodet i hendene, har kunstnerne i andre vist sin støtte til katedralens krav ved å avbilde ham bærende bare toppen av sin hodeskalle,