Den hellige Eulogius av Córdoba (~800-859)

Skytshelgen for tømmermenn og kobbersmeder

Den hellige Eulogius (sp: Eulogio) ble født rundt år 800 (andre sier «før 819») i Córdoba (Cordova) i kalifatet Córdoba (dagens Spania). Han kom fra en stor og velstående familie som hadde eid land i nærheten siden den romerske tiden. Hans familie av «senatorrang», noe som kan antyde romersk opprinnelse, men som også kan bety at medlemmer av familien hadde vært i byens tjeneste som senatorer. Siden 771 hadde Córdoba vært okkupert av maurerne, som var afrikanske muslimer, og det gjorde at statusen til Eulogius’ familie var betydelig redusert, men de holdt fast ved kristendommen. Kristne betalte ekstra skatt for å få tillatelse til sin gudsdyrkelse, men å omvende muslimer til kristendommen ble straffet med døden.

Det meste av Eulogius’ liv ble tilbrakt i denne velstående og folkerike mauriske hovedstaden. Han var bestemt for prestestanden av sin mor Isabel, og i likhet med sine fem brødre fikk han en utmerket utdannelse i samsvar med sin høye byrd. Som syvåring ble han innskrevet ved skolen som var tilknyttet basilikaen San Zoilo (Zoilus). Der fikk han sin utdannelse av prestene som en forberedelse til en geistlig karriere. Han var intelligent og flittig og ble snart kalt «lærernes overmann». Han lette da andre steder i Córdoba etter lærere som kunne bringe hans studier videre, og det var slik han møtte abbed Esperaindeo (Sperandeo), som var en halvveis eremitt.

Esperaindeo var lærd i patristikk (kirkefedrenes lære), elsket troen og priste det latinske språk og den iberiske kultur. Han var alt for mild til å hate, men han klarte ikke å føle annet enn avsky mot de arabiske erobrerne og alt de hadde brakt til Spania. Han skrev en biografi, som nå er gått tapt, om de første martyrene som ble drept under maurerne på 800-tallet, de hellige brødrene Adolf og Johannes i 822, som ble drept under emir Abderrahman (Abd al-Rahman) II (822-52). Esperaindeos innflytelse på Eulogius må ha vært betydelig. Verket Memorialis Sanctorum, «De helliges minne», som Eulogius begynte på i 851 og som dekker tidsrommet 851-59, kan godt ha vært ment som fortsettelsen av det arbeidet som ble påbegynt av Esperaindeo. Dette verket ble publisert først i 1574.

I kretsen rundt abbed Esperaindeo møtte Eulogius en ung mann på omtrent samme alder, Pablo Alvaro (Alvarus, Alvarez), som han straks følte sympati for, og som fra første øyeblikk ble hans venn og fortrolige. Han delte vennens tilbøyeligheter og forhåpninger, spesielt hans kjærlighet til teologisk debatt. Eulogius gikk videre og ble ordinert, mens Alvaro giftet seg og ble forfatter. Han skrev en kort biografi om Eulogius, som han beskriver som from, belest, skriftlærd, behersket, åpen og vennlig.

I mellomtiden var Eulogius’ yngste bror Josef blitt en viktig tjenestemann ved den lokale islamske domstolen. To andre brødre, Alvarus og Isidor, var kjøpmenn og drev handel i stor stil så langt borte som i Sentral-Europa. Av hans søstre fortsatte Niola å bo sammen med moren, mens Anulona ble utdannet fra barndommen i et kloster, hvor hun senere ble nonne.

Eulogius var også en mann av bønn og bot, og Alvaro forteller at han tilbrakte hele netter i bønn. Han var en hyppig gjest i flere klostre i utkanten av Córdoba, hvor han fant likesinnede ånder, og de nørte hverandres glød. Et av disse klostrene ba Eulogius om å skrive en monastisk regel for dem, delvis basert på dem i Navarra og Pamplona. Hans vennskap med kommunitetene var av enorm betydning i historien om Córdobas martyrer, siden mange av dem kom fra slike monastiske grupper. Alvaro skriver at Eulogius skulle komme til å bli incitator martyrum et laudator, «martyrenes inspirator og lovpriser».

Eulogius reiste til Catalonia, Navarra, Zaragoza, Bílbilis, Arcóbriga, Sigüenza og Compludo (Alcalá), og han stanset i Toledo og besøkte erkebiskop Wistremiro. Denne reisen var svært viktig for ham, for han samlet erfaring, ble kjent med mentaliteten til de kristne som hadde fridd seg fra muslimenes åk og kunne berike skolene i Córdoba med latinske bøker som ikke fantes i kalifatet.

Biskopen av Córdoba utnevnte Eulogius til leder for skolen som var tilknyttet San Zoilo. Der ble unge kristne oppflammet av hans lidenskapelige lojalitet til troen og til den kulturen den hadde fostret gjennom århundrene. Han overtok helt naturlig ledelsen for de radikale kristne, ga dem råd, beskyttet dem og fulgte dem til deres henrettelse. Senere skrev han deres acta, støpt i den heroiske formen til de romerske martyrene. Eulogius var samtidig hagiograf, apologet og propagandist for martyriets ideal. Muslimene ble forbløffet over kristne som søkte døden og lo overfor torturen.

Det radikale kristne partiet regnet erkebiskop Reccafred av Sevilla som et redskap for maurerne, selv om det i dag er umulig å bedømme hvor langt eller om han i det hele tatt var kompromittert. Men på et tidspunkt sluttet Eulogius å feire messe ved basilikaen San Zoilo for å unngå det inntrykk at han var i kommunion med Reccafred. Til dem som gjorde et poeng ut av å understreke maurernes toleranse, sa han:

«Kan det virkelig sies at vi lever i fredelig sameksistens når de ødelegger våre basilikaer, fornærmer prester og tvinger oss til å betale en utålelig skatt hver måned? Ingen av oss kan gå trygt blant dem eller leve sammen med dem i fred. Ingen av oss kan krysse festningsvollene uten å bli overøst av fornærmelser. Når vi er nødt til å forlate vårt lille hjørne i et eller annet huslig ærend til markedet eller torget og de ser at vi er klerikere, slynger de skamløse skjellsord mot oss som om de var gått fra forstanden, for ikke å snakke om barna som forfølger oss gjennom gatene mens de bombarderer oss med stein».

Muslimene var ikke alltid voldsomme forfølgere av kristne, og noen ganger krevde de ikke annet enn at de kristne ikke vitnet om sin tro og til tider betalte høye skatter. Om dette forårsaket en uavhengig ånd hos de kristne, kunne de mest sensitive ikke tolerere en slags religiøs dvalemodus. Dette førte til sporadiske reaksjoner av forfølgelse. I 850 begynte maurerne i Córdoba å forfølge kristne. Det skyldtes trolig at det hadde vært en god del anti-muslimsk agitasjon og åpne angrep på Muhammed, og muligens var det gjort forsøk på konverteringer (proselyttisme). Muslimene søkte ikke bare hjelp fra biskop Reccafred, men krevde også sammenkalling av et konsil av biskoper for å stoppe bevegelsen. Eulogius fant seg i sentrum for kontroversen, ettersom han ble betraktet som den som var ansvarlig for bevegelsen. Biskopene formulerte en uttalelse for å tilfredsstille myndighetene, samtidig som den ikke eksplisitt fordømte bevegelsen. Men konsilet i Córdoba måtte advare kristne mot overlagt provoserende oppførsel. Men noen av martyrene lovte at når de sto for Gud, ville de fornekte dem som hadde nektet å vitne for Kristus blant menneskene, og Eulogius var rask til å påpeke at det også i tidligere tider hadde vært dem som aktivt søkte martyriet i sin iver etter å vitne for Kristus.

Eulogius selv ble arrestert i oktober eller november 851 sammen med biskop Saul av Córdoba og flere abbeder og prester. Fra fengslet skrev Eulogius et langt brev, som er kjent som Documentum Martyrii, til de to kvinnene Flora og María som også satt i fengsel, hvor han oppmuntret dem til å stå fast. Det er et edelt verk, både lidenskapelig og tilbakeholdent, hvor Eulogius fremhever evangelietekstene og Paulus-tekstene som taler om lojalitet til Kristus. Brevet kan sammenlignes med den hellige Kyprians Exhortatio ad martyres.

Dommeren truet med å selge Flora og María til et bordell dersom de ikke oppga den kristne tro. Det var fare for at de to kvinnene kunne bli voldtatt, og Eulogius gjentok for dem den hellige Augustins erklæring om at jomfruelighet er en sjelelig kvalitet som aldri kan ødelegges hvis det ikke er noe indre samtykke til dens krenkelse: «De truer med å selge dere som slaver og vanære dere, men jeg forsikrer dere at de ikke kan skade deres sjelers renhet, uansett hvilke krenkelser deres legemer blir utsatt for. Feige kristne vil i håp om å rokke deres fasthet si til dere at kirkene er tause, forlatte og offerløse på grunn av deres stivsinn. Men vær sikre på at for dere er det offeret som gleder Gud mest, hjertets anger og at dere ikke lenger kan trekke tilbake eller fornekte den sannhet dere har bekjent». Brevet gir oss innsikt i den lidenskapelige iver til denne martyriets apostel, dempet av den ømme beundring han føler for Flora.

Etter at Flora og Maria var henrettet med sverd i november 851, ble Eulogius og de andre fangene sluppet fri den 29. november. Men i 852 og senere ble andre martyrdrept til tross for bispekonsilets dekret som forbød provokasjoner. I de neste syv årene førte Eulogius en protokoll over dem som led martyrdøden og beskrev deres lidelse og død i forfølgelsene. Dette var verket Memoriale Sanctorum, «De helliges minne». De siste martyraktene Eulogius selv skrev, var om den hellige Roderik, som ble henrettet sammen med den hellige Salomon den 13. mars 857.

Deres acta ble innarbeidet i Eulogius’ siste apologetiske arbeid, Liber apologeticus martyrum, som var et forsvarsskrift, hvor han forsvarte maurernes ofre i Córdoba som sanne martyrer. Alvaro avsluttet historien om martyrene i Córdoba i denne perioden (822-59) med beretningene om martyriene til Eulogius’ selv og den hellige Leocritia (Lucretia).

I september eller oktober 852 døde emir Abderrahman II (Abd al-Rahman) (822-52) og ble erstattet av den langt strengere Muhammad I (852-86). Han avsatte øyeblikkelig alle kristne som hadde administrative stillinger ved hoffet og innførte en rekke lover som var ment å ta fra dem motet. Kirker som var bygd eller reparert de siste 300 år, skulle ødelegges – dette på en tid da moskeen i Córdoba ble betydelig utvidet. Skattene på den kristne befolkningen skulle økes, og militære pensjoner skulle stanses. Selv om emir Muhammad nå var beleiret på mange sider av trusler mot sitt imperium, slappet han aldri av i sin kamp mot de kristne. I 858 var alt imidlertid rolig. Både Eulogius og Alvaro hadde akseptert at frivillig martyrium ikke skulle oppmuntres.

Da erkebiskopen av Toledo døde, ble Eulogius i 858 utnevnt til hans etterfølger, men emiren godkjente ikke valget og Eulogius rakk aldri å bli bispeviet. For i 859 ble han arrestert igjen fordi han hadde holdt Leocritia skjult i sitt eget hus. Hun var født i en fornem og rik muslimsk familie. Hun hadde en kristen slektning, en nonne som hadde gitt henne opplæring i troen og som fikk henne døpt. Hennes familie forsøkte enhver tenkelig list for å bringe henne tilbake til sine islamske røtter. Hun klarte ikke å rømme fra det omhyggelig voktede huset, så hun sendte et budskap til Eulogius og beskrev sin sørgelige tilstand.

Han rådet henne til å prøve å finne en anledning til å rømme, og den ga seg da en slektning skulle gifte seg. Hun forslo å gå i bryllupet, noe hun fikk tillatelse til. Men da hun ikke kom tilbake, ble det satt i gang en leteaksjon. Eulogius fikk henne flyttet ofte og om natten fra et trygt hus til et annet. En natt kom hun til hans hus og ønsket å snakke med hans søster Anulona, som han bodde sammen med. De tilbrakte natten i bønn og ventet på personen som skulle bringe henne tilbake ved daggry. Men hennes eskorte kom først etter at solen var stått opp, og det var for sent til at de kunne ta sjansen på å bevege seg i byen. Derfor ble det bestemt at hun skulle ligge i dekning der den dagen. Men kort etter ble huset omringet av politi, og Eulogius og Leocritia ble tatt.

Kadien forlangte at Eulogius skulle oppgi sine grunner for å huse den unge kvinnen. Han svarte at det var en av hans embetsplikter å hjelpe alle som ba om opplæring i troen, og at han til og med var villig til å undervise kadien selv om han ønsket det. Han ble da beordret pisket, men han ville ikke akseptere den vanærende straffen. «Tror du at du kan ødelegge mitt legeme med en pisk? Hvis du ønsker å sende min sjel tilbake til Gud, er det best du kvesser ditt sverd. Jeg er en kristen, som jeg alltid har vært. Jeg bekjenner at Kristus, sønn av Maria, er den sanne Guds Sønn».

Eulogius ble da sendt til palasset, hvor et tribunal av tjenestemenn ved hoffet i all hast ble satt sammen. En av disse, ulykkelig over å se en slik god og fremragende mann i fare for å bli henrettet, prøvde å overtale ham til å gi etter, og lovte at han ville sørge for hans sikkerhet. Eulogius takket ham, men sa: «Om du bare visste hva som venter oss!» Han avla enda en trosbekjennelse for forsamlingen og ble dømt til døden. Da han ble ført ut, slo en av evnukkene ham på kinnet. Han vendte da det andre kinnet til, men ble puffet ut av rommet av soldatene.

Da han kom til henrettelsesstedet, knelte han ned, strakte ut armene, gjort et stort korstegn, ba stille og strakte frem nakken for sverdet. Det var om ettermiddagen lørdag den 11. mars 859. Fire dager senere ble Leocritia, som han hadde villet redde, halshogd. De kristne gravla Eulogius i basilikaen San Zoilo og Leocritia i basilikaen San Genesio ved Córdoba. I desember 883 ga emir Muhammad I relikviene av de to til Alfons III den store. Den ansvarlige for anmodningen og overføringen var presten Dulcidio fra Toledo. Relikviene ble i januar 884 plassert i kapellet Santa Leocadia i katedralen i Oviedo, og de ble i 1303 overført til Camera Santa i katedralen i Oviedo, hvor de fortsatt hviler sammen.

Eulogius’ minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 11. mars, mens Leocritia minnes den 15. mars. For bakgrunn samt oversikt over alle martyrene mellom 822 og 859, se Martyrene av Córdoba. Eulogius var en av de viktigste av disse sammen med Roderik og Salomo. I kunsten fremstilles Eulogius som prest med palme, bok, sverd i brystet, en krumsabel i hodet, en maurer ved føttene og et misjonærkors. Noen ganger avbildes han sammen med Leocritia. Han er skytshelgen for tømmermenn og kobbersmeder. Arabernes kultur i Cordoba nådde sitt høydepunkt på 900-tallet. Byen ble gjenerobret i 1236 av den hellige kong Ferdinand III av Castilla.