Den hellige kong Edwin av Northumbria (~586-633)

Den hellige Edwin (Eadwine; lat: Edwinus, Eduinus, Æduinus) ble født rundt 586 i Northumbria i Nord-England. Han var prins av dynastiet som hersket i Deira, den sørlige delen av Northumbria, med territorium som strakte seg fra Humber til Tees, som grovt regnet tilsvarer dagens Yorkshire. Hans far var kong Aella (Aelle, Ælle, Ælla) av Deira (559-89). Edwin synes å ha hatt minst to søsken, søsteren Acha, som var gift med kong Ethelfrid av Bernicia (593-616), den nordlige delen av Northumbria, stort sett dagens Northumberland, og en ellers ukjent bror som ble far til Hereric, som igjen ble far til den hellige abbedisse Hilda av Whitby og Hereswith, hustru til Ethelrik, bror til kong Anna av East Anglia.

Edwin var bare rundt fem år da faren Aella døde, og en viss Ethelrik (Æthelric) overtok tronen (589-604). Kildene er delt når det gjelder kong Aellas død, noen sier rundt 597, andre sier 588. Edwin ble da trolig betraktet som for ung til å overta styret. Den eksakte identiteten til denne Ethelrik er usikker, men sannsynligvis var han Aellas bror og dermed Edwins onkel. Det er også foreslått at han kunne være en eldre bror av Edwin, en ellers ukjent adelsmann fra Deira eller far til kong Ethelfrid.

Ethelfrid erobret i 604 naboriket Deira og ble konge over hele Northumbria, og han sementerte sin erobring ved å gifte seg med Edwins søster Acha. Som en åpenbar fremtidig pretendent til tronen i Deira var Edwins liv ikke trygt i Northumbria, så han ble tvunget til å tilbringe mange år i eksil i East Anglia (de nåværende grevskapene Norfolk og Suffolk) og i Wales. Han vokste opp ved hoffet til den kloke og berømte Cadvan (Cadfan) i Gwynedd i Wales som en fosterbror av den kristne kong Cadwallon ap Cadvan (625-34). Senere fant han tilflukt hos kong Cearl av Mercia, og han giftet seg tidlig med Cearls datter Cwenburg (Coenburh), og de fikk to sønner, Osfrid (Osfrith) og Edfrid (Eadfrith). Osfrid må ha giftet seg tidlig og fikk sønnen Yffi.

Men da kong Ethelfrid av Northumbria utvidet sine erobringer lenger sør og vest, søkte Edwin en sterkere beskytter som bodde lenger unna, nemlig kong Redwald (Raedwald, Rædwald) av East Anglia, en hersker som var like mektig i sitt område som Ethelfrid var i sitt. Det var kanskje på grunn av den videre kampen mellom disse to for overherredømme, heller enn en verts lojalitet mot en gjest, at Redwald nektet å la seg skremme av Ethelfrids gjentatte trusler i et forsøk på å sikre Edwins død.

Men østanglernes konge var i hemmelighet blitt vunnet over til kong Ethelfrids side. En venn fortalte Edwin om dette, og han bekymret seg for sin skjebne. Da så han en natt ved porten til kongepalasset en ukjent mann som kom bort til ham og fortalte at han ville vinne tilbake sin fars rike og bli den mektigste kongen i England, dersom han ville anvende de midlene han anga. Da Edwin lovte ham dette, la den fremmede hånden på Edwins hode og ba ham om å huske dette tegnet. I mellomtiden endret kong Redwald mening og tenkte ikke lenger på å utlevere Edwin til kong Ethelfrid.

I 616 beseiret Ethelfrid hæren til kongen av Powys i Chester, og han var dermed klar til å fylle det tomrommet som var skapt av kong Ethelbert av Kents nylige død. Ethelbert var den tredje av de angelsaksiske bretwaldas eller overkonger, men kongen av East Anglia kom ham i forkjøpet. Redwald samlet raskt en hær mot den uforberedte Ethelfrid og bekjempet og drepte ham i slaget ved elven Idle i 616 med hjelp fra Edwin. Edwin ble dermed konge av hele Northumbria (616-33) med Redwalds hjelp, og østanglerne sikret seg dermed en takknemlig alliert på sin nordlige flanke. Dette spesielle forholdet mellom Northumbria og East Anglia varte inn i neste generasjon, selv etter Redwalds død og Edwins stigende makt. Han var en dyktig hersker og ble snart bretwalda, det vil si overkonge over de andre angelsaksiske kongerikene. Edwin var den femte av de syv overkongene (bretwaldas) som nevnes av Beda (Aelle av sørsakserne, Ceawlin av vestsakserne, Ethelbert av Kent, Raedwald av østanglerne samt Edwin, Osvald og Oswiu av Northumbria).

Etter at kong Edwins hustru Cwenburg døde ung, ville han gifte seg med den kristne prinsessen Ethelburga av Kent (d.647), datter av den hellige kong Ethelbert av Kent (ca 560-616) og hans hellige hustru Bertha (ca 565-612) og søster av kong Edbald av Kent (Eadbald) (616-40). Hans anmodning ble først avslått fordi han var hedning, men han fikk senere samtykke under forutsetning av at hans hustru fritt fikk utøve sin religion, og at kongen selv ville vurdere å bli kristen. Den hellige Paulinus ble viet til biskop av York og ble rundt 625 sendt nordover sammen med dronningen som hennes kapellan, med håp om å omvende konge og folk.

Edwins første maktbase var hans dynastiske provins Deira, men egentlig hersket han over det samme territoriet som hans forgjenger fra Bernicia, og han beseiret det britiske vest mer effektivt ved å erobre det uavhengige kongeriket Elmet og okkuperte øyene Man og Anglesey. For første gang strakte den angelsaksiske myndigheten i Northumbria seg fra sjø til sjø. Han utvidet sitt herredømme og skatteinnkreving direkte over folket i Lindsey, og kanskje mindre effektivt over alle de sørlige kongerikene unntatt Kent. Den uviljen som de sørlige herskerne følte mot Edwins voksende makt, illustreres godt av den legendariske historien om hvordan Cwichelm, arving til den vestsaksisk tronen, sendte en agent «for å frata kong Edwin hans kongerike og hans liv» (Beda, Historia Ecclesiastica, 2.9).

På påskedag året etter Edwins bryllup med Ethelburga, kom denne drapsmannen inn i kongens hall under påskudd av å skulle levere en beskjed. Mens han snakket, trakk han frem en forgiftet dolk fra under sin kappe og gjorde et utfall mot kongen. Beda forteller:

«Lilla, en svært trofast tjener, så dette, men da han ikke hadde noe skjold i hånden for å beskytte kongen fra døden, kastet han seg mellom kongen og morderen for å ta imot støtet med sin egen kropp. Hans fiende støtte våpenet med en slik kraft at han drepte tjeneren og såret kongen gjennom den døde kroppen».

Lilla døde altså i sin herres sted. Ethelburga var gravid, og sjokket ser ut til å ha satt i gang fødselen samme kveld. Dronningen overlevde fødselen og fikk datteren Enfleda, og kongen takket sine guder. Biskop Paulinus takket Kristus og sa at det var gjennom hans inngripen at dronningens liv var blitt spart. Edwin svarte da at hvis den kristne Gud ville gjøre at han vant over Cwichelm og overlevde sine sår, ville han omvende seg. Som et bevis på sin oppriktighet og til Ethelburgas store glede ga han den nyfødte datteren til Paulinus så han kunne døpe henne på pinsesøndag 626, «den første av den northumbriske rase til å bli døpt, sammen med elleve medlemmer av hans hushold» (Beda, 2.9). Ethelburga skulle få flere barn med Edwin i tillegg til Enfleda, nemlig Etheltun, Wuscfrea (Uscfrea) og Edwen.

Da Edwin hadde blitt frisk av sine sår, tok han sin hevn i en straffekampanje mot dem som hadde organisert drapsforsøket, og slik belønnet han på den hevdvunne måten i det hedenske germanske samfunnet, den udiskutable lojaliteten til sin tjener ved å ta opp en blodfeide. Det var hardt å bytte ut den voldsomme tilfredsstillende hevnen og blodfeiden med den mildere tilgivelsen av sine fiender som kristendommen krevde. Kongen dro sørover med en hær mot Cwichelm og vant slaget.

Til tross for det løftet om å vurdere å konvertere til Kristendommen som Edwin hadde måttet avlegge for å få gifte seg med Ethelburga, samt det presset som Ethelburgas kapellan, biskop Paulinus, la på ham, var det ikke med lett hjerte Edwin ble den første herskeren utenfor Kent til å gå over til den nye troen. Riktignok praktiserte han ikke sin religion etter straffeekspedisjonen mot vestsakserne, men kong Edwin var en tankefull og melankolsk mann og ikke innstilt på forhastede beslutninger. Ethelburga og Paulinus ga ham mye undervisning, og han konsulterte også de klokeste mennene i sitt kongerike. Til og med pave Bonifatius V (619-25) fattet spesiell interesse for kongens konversjon. Rundt denne tiden kom han Paulinus til hjelp ved å skrive to brev til kongefamilien, et til kongen og et til dronningen, med det mål å sikre kongen og hans undersåtters konversjon. Han sendte også gaver – en brodert tunika og kappe til kong Edwin og et sølvspeil og en innlagt elfenbenskam til dronning Ethelburga, sammen med St Peters velsignelse.

Til slutt kalte kongen sammen sitt råd (witanen) i det kongelige palasset i Londesborough i East Riding i Yorkshire for å diskutere religionsspørsmålet. Paulinus forklarte for stormennene fordelene med den kristne religion, og han illustrerte sine argumenter med et vakkert bilde:

Hvis den nye religionen hjalp dem til å forstå disse tingene bedre, burde de akseptere den. Etter å ha blitt gitt et håp om et liv etter døden, ble stormennene vunnet over. Selv kongens hedenske yppersteprest Coifi, som trolig var motivert av håpet om egen overlevelse, red ut til det store hedenske tempelet i Goodmanham like ved Londesborough, kastet et spyd inn i det og begynte rivingen. Den nåværende sognekirken der ligger muligens på samme sted.

Nå gikk kongen og hans hoffmenn med på å gå over til kristendommen. Tre hendelser hadde vært avgjørende for Edwin: det mislykkede mordforsøket, det at den hedenske ypperstepresten Coifi besluttet å avsverge sin gamle tro og en påminner fra Paulinus, som i en åpenbaring hadde fått vite om den mystiske hendelsen Edwin hadde gått gjennom da han var i eksil i East Anglia noen år tidligere, og som nå la hånden på Edwins hode og ba ham om å huske dette tegnet.

Påskedag den 12. april 627 ble kong Edwin døpt sammen med sin nyfødte sønn Etheltun i en ny trekirke i York som var bygd i all hast og viet til St Peter. Etheltun døde ennå mens han bar sine hvite dåpsklær og ble gravlagt i York Minster. Rundt dåpskapellet fikk kongen bygd en liten steinkirke, noe som ikke fantes i riket fra før, men han rakk aldri å se den ferdig. Den sto i nærheten av den nåværende domkirken, og kirkegården under den er gravd ut.

Flere av kongens slektninger mottok dåpen, og snart ble eksemplet fulgt av tusener i alle aldre og sosiale lag i Yorkshire og Lincolnshire. Biskop Paulinus døpte dem i elvene Swale ved Catterick og Glen ved Yeavering samt andre steder i Yorkshire og Lincolnshire, og sammen med den hellige diakonen Jakob døpte han mange i elven Trent ved Littleborough. Den hellige Beda den ærverdige skildrer hendelsene i detalj. En mye mindre foretrukket kilde, den walisiske Nennius, tilskriver dåpen en walisisk prest, en viss Rum map Urgen, men både Beda og den hellige pave Gregor I den stores (590-604) første biograf, som støtter ham, er mye eldre og mer uavhengige og troverdige kilder. Slik begynte kristendommen i Northumbria. Avgudene og gudebildene var da allerede blitt ødelagt av den tidligere ypperstepresten Coifi selv. Deretter gjennomførte Edwin med stor kraft kristningen av landet.

Men kongen hadde også større politiske ambisjoner. Han fortsatte sin forgjengers ekspansive politikk og utvidet sitt område, mot nord på bekostning av de skotske pikterne, i vest gikk det ut over Cumberland og Wales. Uten å bry seg om den vennlighet som Cadwallons foreldre hadde vist ham, angrep han Wales og bekjempet sin tidligere fosterbror Cadwallon, som var kristen og High king. Triadene forteller at elven Severn var farget av alt blodet som fløt i dette slaget. Cadwallon og hans familie flyktet til Irland, og der ble de i syv år. Edwin tok Anglesey og Man fra waliserne. Han innlemmet også den britiske enklaven Elmet ved Leeds i sitt kongerike, og han ble den mektigste kongen i England.

Edwins andre ekteskap hadde gitt ham økt status og kontakter, og hans barn var i slekt med den frankiske kongen. Pave Bonifatius skrev til ham og hans hustru og sendte høystatus diplomatiske gaver. Hans dåp i den romerske byen York understreket en forbindelse til den romerske fortiden, og det samme gjorde hans høytidelige reiser med flagg og faner mellom hovedsentrene i hans kongeriker. Utgravningene av hans «palass»-kompleks i Yeavering i Northumberland har avslørt ikke bare en festning og en imponerende serie av tømmerhaller, men også en bemerkelsesverdig triangulær struktur bygd langs linjene til et romersk amfiteater, åpenbart for offentlige forsamlinger.

Det er mulig at Edwin hadde plukket opp sine ideer om hvordan en hersker skulle oppføre seg fra sine kontakter i Kent og East Anglia, men det er også mulig at han ønsket å alliere seg med de elementene i Northumbria som fortsatt lengtet etter en romersk fortid og trolig fortsatt hevdet «romersk» avstamming. Faktisk kan mange av dem som kom i flokker for å bli døpt av Paulinus, ha stammet fra kristne romerske briter. Medlemmene av kongefamilien i Bernicia, som flyktet i eksil under Edwins regjeringstid, dro for beskyttelse til de irske i Dalriada, og det kan tenkes at Edwin med overlegg dyrket det romerske for å skille seg fra den mer «keltiske» hoffstilen i Bernicia.

Edwins sytten år ved makten ble husket som en sikker og fredelig periode i Northumbria, og i de siste årene av hans regjeringstid var det slik ro og orden i hans riker at et munnhell sa at «en kvinne kunne bære sitt nyfødte barn tvers over øya fra hav til hav uten å lide noen overlast» (Beda, 2.16). Han sørget også for offentlige bekvemmeligheter, som selv om de var et produkt av sin tid, kunne ha minnet om de sivile fordelene ved romersk styre.

Men de positive resultatene av Edwins regime, som var blitt sementert av sterke allianser med de to mest kosmopolitiske angelsaksiske kongerikene Kent og East Anglia og grunnfestet i troen og tradisjonene fra det senromerske Britannia, var ikke motstandsdyktig mot den ustabile politikken på 600-tallet. Kong Eorpwald av East Anglia ble drept av en hedning snart etter sin konversjon, kanskje rundt 630, og denne fjerningen av en alliert må ha utgjort en trussel Edwins makt i The Midlands. Der hadde de små stammene begynt å vokse sammen til et mektig nytt kongerike Mercia under ledelse av en fra deres kongefamilie, Penda, og uten tvil så de britiske kongene i Wales etter alle tegn på svakhet hos den herskeren de en gang hadde gitt ly, men som senere herjet dypt inn på deres territorium og dannet andre allianser.

Freden tok slutt i 632 da Cadwallon ap Cadfan, konge av Gwynedd, vendte tilbake til Wales, og han inngikk en allianse med den beryktede hedenske kong Penda av Mercia (626-54) i det vestlige England. Sammen invaderte de Northumbria, og den 12. oktober 633 ble det utkjempet et voldsomt slag på grensen mellom Mercia og Northumbria på den sletten som ble kalt Hæthfelth, nå Hatfield Chase i Yorkshire. Der ble kong Edwin drept og hele hans hær enten drept eller spredt. Av hans to voksne sønner med Cwenburg av Mercia døde den eldste, Osfrid, sammen med sin far, mens Edfrid deserterte til kong Penda, som senere drepte ham.

Edwins kongerike ble splittet i de to separate kongerikene Bernicia og Deira igjen, og Edwin ble etterfulgt i Deira av kong Osric (633-34), sønn av Edwins onkel på farssiden, Aelfric, og i Bernicia ble han etterfulgt av Eanfrid, sønn av Ethelfrid og Edwins søster Acha. Begge vendte tilbake til hedendommen, Selv om Edwins fetter Osric en kort tid fortsatte kampen mot Cadwallon, overrasket Cadwallon sommeren etter Osrics tropper og drepte ham. Også kong Eanfrid ble drept av Cadwallon og hans hedenske allierte i et av den rekke av slag i området i året som fulgte, med resulterende massakre og uro.

Edwins fall betydde ikke bare politisk katastrofe, men også en religiøs, for nå ble hans kristningsverk revet ned. I et forsøk på å redde noe av den kongelige etterfølgelsen i Deira i denne tiden med forvirring og katastrofe, dro en av Edwins menn ved navn Bass sjøveien til Kent med en gruppe bestående av dronning Ethelburga, biskop Paulinus, Edwins datter Enfleda og sønnen Uscfrea og Osfrids sønn Yffi. Senere sendte dronning Ethelburga de to småguttene Uscfrea og Yffi til hoffet hos sin slektning, frankerkongen Dagobert I, men de døde snart etter, og dermed var kongehuset i Deira utslettet. Enfleda giftet seg med sin fetter, kong Oswiu, sønn av Acha og Ethelfrid.

Dersom Edwin hadde hatt lengre tid til å konsolidere sin støtte til kristendommen, da kunne York ha fått den status av et metropolittsete som pave Gregor den store hadde til hensikt, et århundre tidligere enn det skjedde. Men Paulinus’ misjonsreiser ble foretatt som en del av de kongelige reisene gjennom kongerikene, og det fantes ikke tilstrekkelig mannskap til å følge opp hans forkynnelse og massedåp ved å etablere permanente misjonsstasjoner, slik det ble gjort av munker fra Iona i neste generasjon.

I det kristne Northumbrias historie fremstilles Cadwallon som en tyrann som allierte seg med den hedenske Penda og ødela Edwins kristningsverk i Northumbria, men de walisiske skaldene er svært veltalende i utlegningene om hans tapperhet. Poeten Llywarch Hen nevner i sitt verk om Cadwallon fjorten slag som han gikk seirende ut av.

Kong Ethelfrids familie vendte tilbake til Northumbria i likhet med andre kongelige i eksil, og blant dem var Ethelfrids hellige sønn Osvald. Han samlet en hær, og selv om den var mye mindre enn Cadwallons, beseiret han ham i 634 og drepte ham i slaget ved Rowley Burn (senere Hevenfelt eller Heavenfield) nær Denisburn og den romerske muren i Northumberland, fem kilometer sør for Hexham, og han lyktes dermed i å erobre tilbake landet og forene de to delene av Northumbria igjen. Deretter var makten i Northumbria i hendene på etterkommerne av Ida av Bernicia til midten av 700-tallet, med unntak for Oswin, sønn av Osric.

På grunn av Edwins voldelige død ble han æret av noen troende som helgen, men hans kult ble snart overskygget av kulten for kong Osvald, som ble drept i 642. De møtte begge døden i slag mot lignende fiender, det hedenske Mercia og britene, noe som gjorde at begge ble ansett som martyrer. Imidlertid demonstrerer Bedas behandling av Osvald klart at han betraktet ham som en entydig hellig skikkelse, en status han ikke ga Edwin.

Edwins berømmelse kommer for det meste fra Bedas ganske omfattende behandling av ham. Beda skrev fra et kompromissløst engelsk og kristent perspektiv og hviler på hans sene konversjon til kristendommen. Hans forente kongerike i nord overlevde ham ikke, og hans konversjon til kristendommen ble fornektet av hans etterfølgere. Når hans kongedømme sammenlignes med hans hedenske svoger Ethelfrid, eller med Ethelfrids sønner Oswald og Oswiu, eller med den bestemt hedenske Penda av Mercia, synes Edwin å være noe mindre enn en nøkkelskikkelse i Britannia i første halvdel av 600-tallet. Kanskje lå den mest betydningsfulle arven fra Edwins regjeringstid i hans fiaskoer: fremgangen til Penda og Mercia, og Ethelfrids sønners retur fra deres irske eksil, som knyttet kongeriket Northumbria til den irske sjøverdenen i generasjoner.

Edwins hode, som soldater fra Mercia hogg av under slaget, ble oppbevart i den steinkirken han hadde startet byggingen av i York, og den ble senteret for hans kult. Resten av hans legeme lå i et skrin i det kongelige klosteret Whitby, som blir kalt Deiras kongefamilies «Saint-Denis». Hans legeme skulle ha blitt oppdaget etter et syn og brakt dit fra Hatfield Chase. Klosteret i Whitby, som først ble ledet av Edwins hellige datter Enfleda og deretter av hans hellige datterdatter Elfleda, ble begravelsesplass for det kongelige hus av Deira og hjemmet til forfatteren av den første biografien om pave Gregor den store. Dessverre er klosterets liturgiske bøker gått tapt. Det samme er bøkene fra de andre sentrene i Northumbria, så det finnes ingen tidlige kalenderbevis på Edwins fest. Men en skrinleggelse var ensbetydende med en helligkåring i de dager. Edwin betraktes som stammehelt, mønster på en kristen konge og martyr. Hans livshistorie, slik den er gjengitt i levende og detaljerte anekdoter av både Beda og forfatteren av biografien om pave Gregor fra Whitby, har mange av kjennetegnene til en heltelegende.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio Streneshaul, Hilda abbatissa, S. Ælfleda, et pater eius rex Oswius, et mater eius Eanflede, et pater matris eius Edwinus, et Trumwinus episcopus, cum multis aliis («I klosteret i Whitby, Hilda, abbedisse, St. Elfleda, og hennes far kong Oswiu, og hennes mor Enfleda, og hennes mors far Edwin, og Trumwin, biskop, med mange andre») (Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 386). De fem første av disse seks helgenene (Oswiu regnes ikke som helgen) er en familiegruppe. Hilda opptrer også i Hugo Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet, som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan.

Århundrer senere ble Edwins kult implisitt godkjent av pave Gregor XIII (1572-85), ved at han ble inkludert blant de engelske martyrene i de berømte veggmaleriene i Det engelske Kollegiet i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 12. oktober. I kunsten avbildes han vanligvis som ridder med de kongelige insignier, ofte holder han også en lanse. En eller to gamle kirker ble viet til ham, en i London og en i Breve i Somerset.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (X), Benedictines, Delaney, Bunson, Grant, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, ODNB, celt-saints, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. juni 1998