Herrens fremstilling i templet

Festen «Herrens fremstilling i templet» den 2. februar, førti dager etter juledag, er forbundet med evangelisten Lukas' beretning om Jesu fremstilling i templet i Jerusalem (Luk 2,22-39). I denne beretningen er det helt klart Jesus snarere enn hans mor Maria som er sentrum for oppmerksomheten.

I henhold til Det gamle testamentets lovregler for rituell renhet (3.Mos 12,1-8) ble en kvinne regnet som uren i førti dager etter å ha født en sønn og i åtti dager etter å ha født en datter. Etter denne perioden skulle hun bringe til presten et årsgammelt lam til brennoffer og en dueunge eller en turteldue til syndoffer, eller to turtelduer eller dueunger hvis hun var fattig. «Han skal ofre det for Herrens åsyn og gjøre soning for henne. Da blir hun ren etter blødningen» (v.7).

I tillegg ble en førstefødt sønn regnet som å tilhøre Gud: «Du skal hellige alle førstefødte til meg. Alt det som kommer først fra mors liv i Israel, enten det er folk eller fe, hører meg til.» (2.Mos 13,2). Derfor måtte han bringes frem for Gud: «Da skal du bære frem for ham alt det som kommer først fra mors liv. Alt det første som fødes i buskapen din, og som er av hankjønn, hører Herren til.» (2.Mos 13,12) og løskjøpes med et offer i form av en pengegave: «Alt som kommer først fra mors liv, alle levende skapninger som de bærer frem for Herren, både mennesker og dyr, skal tilhøre deg. Men du skal la dem løse ut de førstefødte av mennesker og likeså av urene dyr. Når de er en måned gamle eller mer, skal du som fastsatt løsesum ta fem sekel sølv etter helligdommens vekt, hvor en sekel er tyve gera.» (4.Mos 18,15-16).

Som gode jøder fulgte Maria og Josef forskriftene i Moseloven, og evangeliet forteller at de tok med Jesus til templet førti dager etter hans fødsel. Dit brakte Maria det foreskrevne offeret som «renset» henne og samtidig løskjøpte hennes førstefødte. I templet møtte de den rettskafne og gudfryktige mannen Simeon, som ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel. Han tok Jesus i sine armer og brøt ut i lovsang, og denne Simeons lovsang (Nunc dimittis) synges hver kveld i dagens siste tidebønn, kompletorium:

Herre, nå kan du la din tjener fare i fred, * etter ditt ord.

For mine øyne har sett din frelse * som du har beredt for alle folks åsyn,

et lys til åpenbaring for hedningene, * en herlighet for ditt folk, Israel. (Luk 2,29-32)

I templet møtte Den hellige Familie også profetinnen Anna, som aldri forlot templet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. Hun lovpriste også Gud og talte om barnet til alle som ventet på frelse for Jerusalem.

Så langt den bibelske beretningen. Når det gjelder opphavet til dagens fest, må vi skjelne mellom to faktorer, en østlig (Jerusalem) og en vestlig (Roma). Den kvinnelige galliske pilegrimen Egeria forteller at rundt år 400 ble det feiret en stor fest i Jerusalem på den førtiende dagen etter Epifani (6. januar), som på den tiden var den eneste fødselsfesten for Jesus, altså den 14. februar. Det var en stor og høytidelig prosesjon fra basilikaen over Jesu grav til Oppstandelsesbasilikaen, hvor prester og biskoper forklarte hendelsene i Lukasevangeliet (2,22-39) i sine prekener. Festen ble avsluttet med en messe. Egeria skriver at hun ikke kjente denne festen fra sitt hjemland.

Egeria oppgir ikke noe navn på denne festen, men den opptrer rundt midten av 400-tallet som «Festen for Møtet» (gr: Hypapantē; lat: Occursus), det vil si møtet i templet mellom Simeon og den nyfødte Kristus, som ved denne anledningen trådte inn i sin Fars tempel for første gang. Allerede da var det en lysprosesjon forbundet med festen. Det bibelske grunnlaget er Simeons beskrivelse av Kristus som «et lys til åpenbaring for hedningene».

Fra Jerusalem bredte festen seg ut over hele Østen, og i 542 bestemte keiser Justinian I (527-65) at den skulle feires i Konstantinopel. Festen kan ha vært kjent i Roma allerede på midten av 400-tallet. Men der ble feiringen innført noe nølende, og selv om den hellige pave Gelasius I (492-96) sannsynligvis engasjerte seg rundt 492 for å feire festen, var det først med den hellige pave Sergius I (687-701) at den slo igjennom på slutten av 600-tallet.

I Roma fortelles det at det ble arrangert en lysprosesjon som var forbundet med denne dagen førti dager etter jul. Den var ment å erstatte en gammel hedensk botsprosesjon som ble feiret hvert femte år i begynnelsen av februar i form av et opptog rundt byen, Amburbale (lat: amb = rundt; urbs = by). Det at den liturgiske fargen foreskrevet for denne festen (så sent som 1960) var fiolett, gjenspeiler det originale botspreget som denne festen hadde i Roma.

Den førkristne romerske «ulvefestivalen» Lupercalia ble feiret den 15. februar, enten for guden Faunus Lupercus eller fruktbarhetsgudinnen Februata Juno. Kirken var urolig over at aktivitetene og ritene som var forbundet med denne festen, fortsatte selv blant kristne. Disse skikkene var tøylesløse, støyende og ungdommelige, forbundet med fruktbarhet og nytt liv. Det var dagen hvor unge menn valgte sin utvalgte kvinne ved direkte å henvende seg til henne eller ved å gå gjennom et slags lotteri der jenta ikke visste hvilken gutt som skulle bli hennes før lotteriet var trukket.

Pave Gelasius I bestemte da at Hypapantē skulle feires enda mer høytidelig enn før den 14. februar, og gradvis ble den siste hedenske festivalen fortrengt. Da feiringen av Jesu Fødsel på 500-tallet ble flyttet fra 6. januar til 25. desember, ble Hypapantē flyttet etter fra 14. februar til sin nåværende dato 2. februar. Den 14. februar ble dermed «ledig» for den hellige martyren Valentin, og denne angivelige «apostelen for sann kjærlighet» overtok noen av trekkene fra Lupercalia.

Snart utviklet det seg en skikk med at man den 2. februar innviet og velsignet alle rituelle lys som skulle brukes i hele året. Lysvelsignelsen er kjent fra 900-tallet i Gallia og Tyskland, men først to hundre år senere nådde den Roma. Dermed fikk festen også navnet «Lysmesse», Missa Candelarum (lat: candela = vokslys). På norrønt ble det til kyndill, og derav det norske navnet Kyndelsmess (engelsk Candlemas). Fra den praktfulle greske feiringen stammer nok de hymnetekstene som ble foreskrevet for lysvelsignelsen i den latinske ritus, men dessverre er disse vakre tekstene ikke bevart i sin helhet.

Da festen ble utbredt i Roma på slutten av 600-tallet, var den fortsatt kjent som Hypapantē. Men på 900-tallet var man svært opptatt av å etterligne israelittisk kult, og i Frankrike begynte man å kalle festen for «Marias renselse», Festum puraficationis Beatae Virginis Mariae. Gradvis vant dette navnet frem også andre steder. Navnet ble også foreskrevet i den romerske messeboken Missale Romanum av 1570, og festen ble vanligvis sett på som en Mariafest.

Men ingen av navnene «Marias renselse» eller «Lysmesse» gir noen indikasjon på festens egentlige tema, og åpnet i stedet for misforståelser. Dette er ikke stedet for å drøfte verken jødiske renselsesritualer eller Jomfru Marias uplettede renhet, men bare slå fast at ved liturgireformen i 1969 etter Andre Vatikankonsil (1962-65) ble festens navn endret til «Herrens fremstilling i templet» – Præsentatio Domini. Dette ble gjort for å gjøre det klarere at festen er en Kristusfest, for øvrig i liket med festen for Herrens bebudelse, som tidligere ble kalt Marias bebudelse.

Den tyske pastoralteologen og liturgieksperten Adolf Adam (1912-2005) kaller festene Herrens fremstilling i templet og Herrens bebudelse for «Julefester utenfor Juletiden», ettersom deres innhold har en sammenheng med Inkarnasjonens mysterium og den høytidelige feiringen av dette. Før liturgireformen ble Juletiden avsluttet med Kyndelsmesse, mens den nå avsluttes med Epifani. Blant de ortodokse er festen fokusert på Hypapantē, eller Herrens møte med dem han har kommet for å frelse, representert av Simeon og Anna (Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments, Directory on Popular Piety and the Liturgy: Principles and Guidelines (Vatican City, December 2001), 120).

Kyndelsmesse tilhører de vakreste og mest elskede festene i kirkeåret. Man kan se den som en feiring av at Kristus tok tempelet i besittelse og som Jerusalems «forlovelse» med Messias kongen. Det daglige Nunc dimittis i tidebønnene (kompletorium) blir her til en årlig feiring av Simeons lovsang. Folkefromheten ser i renselsesritusen Jomfru Marias ydmykhet, og derfor har 2. februar lenge blitt betraktet som en fest for dem som utfører en ydmyk tjeneste (Directory on Popular Piety and the Liturgy). I noen lokalkirker gjør visse elementer fra Lukasevangeliets beretning om Herrens fremstilling i templet, slik som Josefs og Marias lydighet til Herrens lov, det hellige parets fattigdom og Marias jomfruelighet at 2. februar markeres som en spesiell fest for dem som tjener sine medmennesker i de ulike former for konsekrert liv (Directory on Popular Piety and the Liturgy, 122).

I 1997 utropte pave Johannes Paul II (1978-2005) denne festen den 2. februar til ordenslivets dag. Hensikten med markeringen er å gi alle ordensfolk mulighet til å i fellesskap fornye sine løfter, samt å gi alle troende en mulighet til å rette oppmerksomhet mot denne formen for kristenliv, som til alle tider har vært en viktig del av Kirkens liv. De siste årene har denne dagen også blitt markert i Norge.

Folkelig fromhet er følsom overfor de mirakuløse og mystiske sidene ved unnfangelse og fødsel av nytt liv. Kristne mødre kan med letthet identifisere seg med Jomfru Marias moderskap som den reneste mor til Det mystiske Legemes hode, til tross for de betydelige forskjellene fra Jomfruenes unike unnfangelse og fødsel. Disse er også mødre i Guds plan og er i ferd med å føde fremtidige medlemmer av Kirken. Fra denne intuisjonen samt en viss mimesis (gr: μίμησις = imitasjon) av Jomfru Marias renselse, ble riten med renselse etter en fødsel utviklet. Noen av dets elementer har et negativt syn på en fødsel (Directory on Popular Piety and the Liturgy, 121).

Det reviderte Rituale Romanum inneholder en velsignelse av kvinner både før (Rituale Romanum, De Benedictionibus, Ordo benedictionis mulieris ante partum, cit., 219-231) og etter fødselen (Ibid., Ordo benedictionis mulieris post partum, 236-253), sistnevnte bare i tilfeller hvor moren ikke kan delta ved dåpen av sitt barn. Det er høyst anbefalelsesverdig for mødre og ektepar å be om disse velsignelsene, som må gis i henhold til Kirkens bønn: i et fellesskap av tro og nestekjærlighet i bønn om at svangerskapet må avsluttes uten vanskeligheter (velsignelse før fødselen) og en takk til Gud for den gaven barnet er (velsignelse etter fødselen).

Festen Herrens fremstilling den 2. februar har fortsatt bevart en folkelig karakter. Men Kirken understreker at feiringen av den uansett må reflektere festens sanne kristne betydning. Det er ikke passende om folkefromheten i sin feiring av festen overser dens kristologiske betydning og konsentrerer seg utelukkende om dens marianske aspekter. Det faktum at denne festen må «betraktes [...] som en felles minnedag for Sønn og Mor» (Pave Paul VI (1963-78), Den apostoliske formaning [exhortasjon] Marialis cultus, 7) vil ikke underbygge en slik ombytting. Lysene som de troende bringer med seg til sine hjem må ses som et tegn på Kristus, «verdens lys» og som et uttrykk for tro (Directory on Popular Piety, 123).

Kyndelsmesse var også avmerket på den norske primstaven og ble en viktig merkedag, da skulle man spise skikkelig, gjerne julekost. Man tok også varsler av barns adferd. Dagen ble opphevet som helligdag i Norge fra og med 1771.

I liturgien for denne dagen foreskrives en velsignelse av vokslys før selve messen. Deretter går de troende i prosesjon til kirken. Det tematiske fokus i messens Ipropria er hendelsene som beskrives i Lukasevangeliet (2,22-39), som i dagens prefasjon: «I dag er din Sønn blitt fremstillet i templet, han som med deg er fra evighet. Av Ånden blir han utpekt som Israels herlighet og folkeslagenes lys. Derfor går også vi med glede din frelse imøte, og priser deg, sammen med englene og helgenene.» Liturgien ser Kristi inntog i templet som oppfyllelsen av den profetien som profeten Malaki kommer med i lesningen fra Det gamle testamentet (Mal 3,1-4): «Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel. Se, han kommer, paktens engel, som dere stunder etter» (v. 1). Herrens inntog i sin helligdom er derfor også temaet i responsoriesalmen (Sal 24,7-10):

«Porter, løft deres buer, spring opp, evige dører, * for herlighetens Konge kommer.»

«Hvem er den herlighetens Konge?» * «Herren, den veldige, sterk i strid.»

«Porter, løft deres buer, spring opp, evige dører, * for herlighetens Konge kommer.»

«Hvem er den herlighetens Konge?» * «Herren, den Høyeste, han er herlighetens Konge.»

Lesningen fra Det nye testamente (Heb 2-14-18) ser Jesu inkarnasjon som forutsetningen for hans frelsesgjerning: «Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. (…) Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest i tjenesten for Gud og sone folkets synder» (v 14 og 17). Slutningsbønnen ber om at vi må bli styrket i vårt håp og oppnå frelsens fylde: «Gjør at også vi går Herren i møte, og finner det evige liv i ham».

Det er klart at festens liturgi ikke nøyer seg med en from kontemplasjon av en idyllisk scene, men tar frelsens totale mysterium i betraktning og ser både til reisens begynnelse og til dens slutt.

Artikkelens hovedkilde: Adolf Adam, The Liturgical Year: Its History and Its Meaning after the Reform of the Liturgy (Collegeville, Minnesota: Pueblo/The Liturgical Press 1980/1990; original: Freiburg im Breisgau 1979)