Den hellige Fergus av Strogeth (d. ~721)

Den hellige Fergus (Fergustus, Fergustian, Fergusianus, Ferguisius) er trolig et eksempel på historiene om to helgener som er smeltet sammen til én. Den opprinnelige Fergus levde helt på begynnelsen av 500-tallet i det nordøstlige Skottland. Han var en disippel av den hellige Drostan sammen med de hellige Colm og Medan. Han var aktiv både i området Buchan, nær Drostans grunnleggelse i Deir (Deer), og i provinsen til den piktiske stammen Ce – nå kjent som Caithness.

Fergus skal ha vært piktisk av fødsel og er noen ganger kjent som Fergus Pikteren (St Fergus the Pict). Hans grunnleggelser er ikke mange, men de er viktige, og deler av området ved kysten har fortsatt navn etter ham, inkludert St Fergus’ Moss og landsbyen St Fergus med sin lille kirke nær Kirkton Head, som ble grunnlagt av Fergus selv. I dag er St Fergus mest kjent for sin store gassterminal. Kirkene i Inverugy og Banff kan også være hans grunnleggelser. Hans kilde, Fergan Well i Kirkmichael i Banffshire, er berømt for sin mirakuløse effekt i å helbrede hudsykdommer.

Fergus var skytshelgen for Wick. Man mener at hans kirke der før reformasjonen sto nær østenden av byen, på et sted kalt Mount Halie. Et lokalt marked som ble holdt den 24. november, var fra gammelt av kjent som Fergusmas. Sognekirken i Dyce nær Aberdeen var viet til Fergus, som det ble sagt hadde grunnlagt den opprinnelige kirken der. Det virker ikke som Fergus hadde et eget alter i den gamle katedralen i Aberdeen. Hans bispestav, som lenge ble skattet i St. Fergus i Buchan, blir sagt å ha roet en storm ved den kysten. Det finnes ikke lenger noen spor av den.

Fergus skal ha dødd i Glamis, hvor en hule og en kilde bærer hans navn. Det finnes en alternativ historie i Jocelins biografi om den hellige Kentigern som sier at Fergus, som da var en svært gammel mann, døde i nærvær av Kentigern, som plasserte hans legeme i en kjerre og spente for to utemte okser. De brakte ham til en kirkegård som tidligere var konsekrert av den hellige Ninian. Man mener at denne kirkegården lå hvor den store middelalderkatedralen i Glasgow nå står.

Den andre versjonen sier at Fergus ble født på 600-tallet i Irland. Han var en irsk biskop, muligens av Downpatrick, og han hadde i irske martyrologier tilnavnet Fergus Cruithneach eller pikteren («the Pict»). Han dro til Skottland som misjonær, og han hadde da ifølge Aberdeen-breviaret i mange år vært biskop i Irland og ble apostel for store deler av Skottland. Dette stemmer bra med bevisene på dedikasjoner og stedsnavn.

Han forkynte i Strogeth [Strageath], hvor han grunnla tre kirker (Strogeth, Blackford og Dolpatrick), som alle ble viet til den hellige Patrick. Deretter fortsatte han til Caithness, som han re-evangeliserte og hvor han antakelig grunnla kirker i Wick og Halkirk, og deretter til Buchan i Aberdeenshire, hvor stedet som før het Lungley nå er en by ved navn Saint Fergus. Han forkynte også i Forfarshire, og han kan også muligens ha bygd kirker i Inverugy, Banff og Dyce.

Til slutt slo han seg ned i Strathearn i Strogeth i Perthshire, hvor han utøvde en mektig innflytelse i området mellom Aberdeen og Wick. Han døde rundt 721 og ble gravlagt i Glamis, et sted som spiller en viktig rolle i Shakespeares Macbeth, og hvor det er en hule og en brønn med hans navn. Rundt år 1500 brakte abbeden av Scone helgenens hode til sitt kloster, hvor kong Jakob (James) IV (1488-1513) sørget for et sølvrelikvar til relikvien. Abbeden bygde en storslagen marmorgrav for resten av relikviene i Glamis. En arm ble oppbevart i den gamle katedralen i Aberdeen, hvor en inventarliste fra 1464 nevner et relikvar i sølvplett i form av en arm, beskrevet som brachium argenteum sancti Fergusii cum ossibus eiusdem («Sølvarm av St Fergus med ben av samme»).

Det er mulig at denne Fergus er identisk med den hellige Fergustus, «skottenes biskop» (Fergustus episcopus Scotiæ Pictus), som undertegnet aktene fra synoden i Roma i 721, som var kalt sammen av den hellige pave Gregor II (715-31). Der ble forskjellige irregulære ekteskap fordømt, trolldomskunst ble forbudt og geistligheten fikk forbud mot å ha langt hår. I Aberdeen-breviaret kalles han Fergustian. Han ble høyt æret av de skotske kongene. I British Museum er det et relikvar som ifølge inskripsjonen inneholder noen av Fergus’ relikvier. En gammel statue av St. Fergus eksisterte i Wick til 1613, da den ble ødelagt av en protestantisk prest, som ble druknet av det opprørte folket for sin ugjerning.

Fergus ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. juli 1898 (gruppen «Adomnán av Iona og hans atten skotske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 27. november:

In Scótia, sancti Fergústi, epíscopi, qui apud Pictos munus exercuísse créditur.

I Skottland, den hellige Fergus, biskop, som antas å ha utøvd sin tjeneste blant pikterne.

Hans minnedag feires i bispedømmene Dunkeld og Aberdeen. I Tallaght-martyrologiet står han oppført under 8. september, men han ser ut til å ha vært feiret den 18. november i Skottland. Selv om reformatorene prøvde å stanse hans kult, skriver Montague at den fortsatt vokser, spesielt i området rundt Paisley i Renfrewshire. En ny kirke er viet til hans minne, og den nærliggende byen Ferguslie skal være oppkalt etter ham.

I noen kilder er det oppført to Fergus – en biskop av Downpatrick i Irland med minnedag 30. mars og denne biskopen i Skottland. Men det innrømmes at dette godt kan være en og samme person. Ti helgener ved navn Fergus nevnes i martyrologiet fra Donegal.

Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (XI), Benedictines, Delaney, Bunson, Index99, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, celt-saints, saintwiki.com, cushnieent.force9.co.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. mai 2000 – Oppdatert: 19. januar 2018