Den hellige Fursey av Lagny (~597-~649)

Den hellige Fursey (Fursa, Fursae, Fursu, Furza, Fulsey; fr: Fursy; lat: Furseus, Fursaeus) ble født rundt 597 i Irland (rundt 584 nevnes også). Det er ingen grunn til å betvile tradisjonen om at han var av irsk avstamning. I hans eldste biografi (Vita Fursei) sies det at han kom fra en adelig familie, men dette er den konvensjonelle bakgrunnen for en helgen fra denne perioden. Det blir sagt at han trolig ble født ved innsjøen Lough Corrib i grevskapet Galway i provinsen Connacht på vestkysten av Irland, muligens på den lille øya Oirbsen i Lough Corrib, nå kalt Inisquin (Inchiquin). Sognet Headfort i grevskapet Galway og erkebispedømmet Tuam har en seksjon som kalles Killursa (Cill Fhursa = Furseys celle eller kirke).

1100-tallsversjonen av Furseys biografi, Beatha Fursa, sier at han ble født rundt 584 i Rathmat på øya Inchiquin i Lough Corrib. Han sies å ha vært sønn av Fintan, konge av Munster. Has mor Geligies var kristen og datter av kong Aed-Fin av Cannacht. Tradisjonen sier at han ble døpt av den hellige Brendan, som var Fintans onkel, men det er en viss tvil om denne versjonen av hans biografi. En annen versjon, skrevet kort etter hans død, sier at Fursey kom fra Ulster og også kaster tvil om hans avstamming. Det sies at Fursey allerede som barn bestemte seg for å tilbringe livet som en pilegrim for kjærlighet til Vår Herre. Han ble senere sendt for å studere under abbed Meldan.

Fursey er historisk veldokumentert, og nesten all informasjon om ham kommer fra den tidlige biografien som ble skrevet på latin en gang rundt 656/57. Den hellige Beda den ærverdige (ca 673–735) bygger på denne biografien i sin Kirkehistorie, Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, som ble skrevet mindre enn hundre år etter Furseys død og siterer «øyenvitner», enten i den formen som er bevart eller en tekst nær opp til den versjonen. Beda vier ham stor plass i sitt verk og legger naturlig nok stor vekt på hans aktiviteter i England. Han forteller at Fursey var «navngjeten for sine ord og sitt arbeid, fremragende i godhet».

I tillegg til denne biografien finnes det en beretning om Furseys mirakler, Virtutes Fursei, som synes å legge til ytterligere detaljer om hans karriere i Neustria i dagens Frankrike og om hendelser etter hans død der. Dette verket er imidlertid fra 800-tallet, og selv om det inneholder en god del av interesse i sin beskrivelse av hvordan disputter om Furseys begravelse ble løst, avslører disse detaljene mer om 800-tallets fantasi om eksotiske løsninger på disputter enn om selve hendelsene på 600-tallet.

I biografien kalles to av Furseys forbundsfeller for Beanus og Meldanus, og med dette sørget forfatteren av biografien for en ledetråd til Furseys irske bakgrunn, ettersom disse, under navnene Beoán og Meallán er knyttet til en kirke ved navn Meenan (Tamhlachta Meanainn) i sognet Aghaderg i grevskapet Down i den delen av den nordlige provinsen Ulster som i dag er en del av Storbritannia. Dette er nær Donaghmore, hvor skytshelgenen er Mac Earca, som er plassert sammen med Fursey blant barna til Brónach, skytshelgen for kirken i Kilbroney (Ceall Bhrónaighe) i det samme området, nær Rostrevor. Noen få kilometer unna, i den nordlige delen av det nåværende grevskapet Louth i den østlige provinsen Leinster, lå Haggardstown hvor skytshelgenen var Fursey, lokalt kalt Purce.

Brónach var datter av småkongen Míleac (Míliuc) av Dál nAraidi (nAraidhe) / Dál mBúain, som blir sagt å ha holdt den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (ca 389–461) i slaveri. Blant hennes barn (med ulike menn) nevnes i tillegg til Fursey også de hellige Colman av Conry, Colman Muillin av Derrykeighan og Mochai av Nendrum (Mochóe, Caolán) (d. ca 496), samt Mac Erca (Earca), som Patrick skal ha vigslet til biskop av Ard Sratha, og deres søster var den hellige Damnat av Tedavnet (500-t)

Brónach tilhørte grovt sett same generasjon som Patrick, det vil si på 400/500-tallet, derfor er det umulig at hun var mor til Fursey, som levde på 500/600-tallet. Datoene for hennes andre «sønner» er ikke fullstendig klare, men trolig er de eldre enn Furseys og antakelig tilhørte de ikke én generasjon. Tradisjonen oppgir ulike navn for fedrene til Furseys «søsken». Colman Muillin skal ha vært sønn av Conall, Mac Erca sønn av Fróechán, Damnat datter av Rónán og Fursey sønn av Fintan, mens ingenting er kjent om fedrene til Mochai og Colman av Conry. Dette ville bety at Brónachs hellige barn hadde minst fire ulike fedre, og deres fødselsdager dekker en periode på mer enn en generasjon. Dette er neppe sannsynlig. Hvis vi leter etter noe som var felles for alle disse helgenene, finner vi at alle, selv Brónach, synes å ha en forbindelse til Patricks aktiviteter. Vi kan anta at rollen som en «mor» ble tilskrevet Brónach for å plassere Fursey og hans «søsken» i en spesiell kirkelig kontekst.

Furseys tidlige tradisjon fokuserte altså på det østre Ulster og var preget av sterke forbindelser til Patrick, og disse ble kopiert i Péronne i Neustria. Men denne tradisjonen er helt fraværende i den senere versjonen av hans legende i den biografien som ble skrevet rundt år 1100 i Lagny og kalles Alia Vita («Andre biografi»). Denne teksten inneholder en omfattende dekning av Furseys fødsel, ungdom og tidlige manndom, fylt av onomastiske og genealogiske detaljer, og i den er fokuset hovedsakelig på det vestre Connacht.

Alle kildene er enige om at hans fars navn var Fintan (Fintain, Fiontan, Fyltan), sønn av Finloga (Findloga), som i biografien kalles en fyrste av det sørlige Munster. Men det finnes to alternative genealogier. Det første alternativet sier at Fursey hadde sine røtter i Ulster og kunne føre sin stamtavle tilbake til Rudhraighe (Ruadhraighe), den legendariske stamfaren til alle helter fra Ulster. Genealogien angis som Fursu mac Fintain mac Findloga mac Degrota mac Luachain mac Laga Lethanglais mac Conaill Anglonnaig mac Feic mac Rosa mac Factna mac Senchada mac Ailella mac Cestaig mac Rudraige. Det andre alternativet, som ikke finnes i martyrologiene, sier at Fursey stammer fra Munster som ætling av Lugaid Lága, sønn av den legendariske stamfaren til slekten Eóganacht (Eoghanachta), Mug Nuadat. Denne genealogien angis som Fursu mac Fintain mac Findloga mac Conaill mac Luachain mac Lugdach Laga mac Eogain Moir qui et Mog Nuadat. Lugaid Lága var bror av Ailill Ólom, som de ulike linjene av dynastiet Eóganacht nedstammet fra.

Denne versjonen av biografien forteller at Fintan ble forelsket i Gelges (Gelgéis, Geilghéis; lat: Gelgesia), datter av Aedhfinn (Áed Find, Aodh Fionn), som beskrives som konge av Connacht eller som fyrste av Hy-Briuin i Connacht. Men i Alia Vita presenteres hun som en niese av Brendan (Bréanainn), konge av Magh Mhuirtheimhne, sletten i Louth, kanskje som en anerkjennelse av tradisjonen fra det sørøstre Ulster. Paret giftet seg uten tillatelse, og derfor ble de sendt i eksil av Gelges’ rasende far, som angivelig først prøvde å brenne dem på bålet. Fintan tok deretter Gelges med til sin «onkel» (patruus), den hellige Brendan Sjøfareren (Bréanainn av Clonfert) (ca 486–577), som blant andre kirker også var beskytter av Annaghdown nær Lough Corrib. Etter ni måneder ble sønnen Fursey født, og han ble døpt av Brendan. Deretter fulgte den unge helgenens første mirakel, som involverte gjenoppvekkingen av tvillingsønnene til hans grandonkel på morssiden, kong Brendan. Fintan ble senere forsonet med sin svigerfar Aedhfinn, som gjorde bot. Fursey skal ha fått sin utdannelse av Brendans munker, og senere ble han munk i det samme klosteret under den hellige abbed Meldan, hans «sjelefrende» (anam-chura).

Ved å sørge for at Furseys biografi ble oppdatert, skapte abbed Arnulf av Lagny (d. 1106), utvilsomt utilsiktet, en «kontinental utgave» som ble omfattende utbredt og som innebar en fullstendig parodi på helgenens tidligere irske historie. Ikke bare ble Furseys opprinnelse i det sørøstre Ulster nesten fullstendig fordunklet, men hans genealogi ble også grovt manipulert for å skape et dyktig stykke propaganda på vegne av den prominente kirkelige familien Uí Dhubhthaig (O’Duffys) fra Connacht. Denne familien sporet sin avstamming fra en sønnesønn av helgenens grandonkel på morssiden, kong Brendan.

I tillegg til å forfalske en genealogisk forbindelse mellom Fursey og Uí Dhubhthaig, etablerte teksten også en nær forbindelse mellom Fursey og Brendan, skytshelgen for Annaghdown, med lite hensyn til motstridende bevis andre steder. På denne måten skaffet biografien en genealogisk basis for Uí Dhubhthaigs eierskap til kirker i Connacht viet til enten Brendan eller Fursey, og spesielt til det senere bispedømmesenteret Annaghdown og nabokirken i Killursa. De nøyaktige omstendighetene som omgir overføringen av Furseys barndom fra sin opprinnelige kontekst i Connacht til skriptoriet (skrivestuen) i klosteret i Lagny i Frankrike, kan bare være gjenstand for spekulasjon. Tekstens overlevelse viser imidlertid at det må ha vært en hyppig kulturell utveksling mellom det vestlige Irland og kontinentet rundt begynnelsen av 1100-tallet.

Fursey skal først ha reist fra Irland i jakten på kunnskap, men han reiste tilbake til hjemlandet for å bli munk i et kloster han etablerte i «Rathmat» ved bredden av Lough Corrib, et navn som åpenbart ble funnet opp i senere legender. Den irske hagiografen og historikeren John Colgan (d. 1657) identifiserer det som Killursa (Ceall Fhursa) i prostiet Annaghdown i baroniet Clare i grevskapet Galway. Klosteret ble snart populært, og det strømmet til aspiranter fra alle deler av Irland. Men Fursey ville også sikre seg noen slektninger til det nye klosteret, og derfor satte han av sted sammen med noen munker til Munster. Men da han nærmet seg farens hus, ble han slått av en tilsynelatende dødelig sykdom. Han falt i transe fra den niende time til hanegal, og da fikk han de første av sine ekstatiske visjoner. Den tredje natten som fulgte, fikk han sin andre visjon.

Mye av Furseys berømmelse skyldes disse visjonene, som han begynte å oppleve allerede i Irland og senere også på kontinentet. Visjonene skaffet ham en fremtredende plass i middelalderens litteratur. Det er Beda den ærverdige som forteller om visjonene og vier stor plass til dem i sin Kirkehistorie. Det er spesielt den andre visjonen som opptar en stor del av biografien. I denne visjonen ble Fursey tatt ut av sin egen kropp og ført av engler til rommet over jorden, hvor han kunne se sjeler i kvaler. Fra stor høyde så han ned til jorden og så fire branner brenne i en lysende dal. Da han spurte sine verneengler hva disse flammene betydde, ble han fortalt at de med tiden ville fortære hele verden. De kalte brannene ‘Falskhet’, ‘Begjær’, ‘Splid’ og ‘Grusomhet’.

Fra tid til annen falt Fursey i en transelignende tilstand av betydelig varighet, og da fikk han visjoner av den usynlige verden av ånder, både gode og onde, og menneskehetens dom, himmel og helvete, engler og djevler. Da så han slike ting som flammene av løgner, begjær, strid og urettferdighet som lå og ventet for å fortære verden, og han så også detaljerte straffer for synder. Dette er de tidligste i en serie av tidlige middelalderske visjoner som bidra til hvordan folk forestilte seg Skjærsilden, og det faktum at Beda valgte å skildre den i en viss detalj, sikret at den ville få en innflytelse på utviklingen av visjonstekster. Sammen med den engelske Drithelms visjoner, som Beda også forteller om, har Furseys visjoner hatt betydelig innflytelse på den religiøse fantasien i Vest-Europa i den senere middelalderen. Mange mener at de har inspirert Dantes «Den guddommelige komedie».

Furseys brødre, de hellige Foillan (Faolán) og Ultán, sluttet seg til kommuniteten i Rathmat, men det virker som om Fursey selv trakk seg tilbake fra administrasjonen av klosteret og viet seg til å dra rundt i landet og forkynne, og ofte drev han ut onde ånder. Nøyaktig tolv måneder etter de første visjonene fikk han en tredje. En engel var hos ham en hel dag og instruerte ham i hans forkynnelse, og han foreskrev ham tolv år med apostolisk arbeid. Disse fullførte han trofast i Irland, og deretter ga han bort alt jordisk gods og trakk seg en tid tilbake til en liten øy i havet.

Ulster-annalene sier at Furseys første visjon fant sted i år 627, og hans biografi forteller at han forlot sitt kloster ti år senere (altså rundt 637). Dette gjorde han ikke bare fordi han trengte å slippe unna den mengden av mennesker som strømmet til stedet, men også fordi han forsto at visse mennesker var mot ham, «hisset opp av misunnelse [invidia]». I hagiografien fra denne perioden betegner ordet invidia vanligvis en slags rivalisering innenfor institusjoner. Senere tradisjon vil ha det til at Fursey ble tvunget ut av klosteret for å rydde vei for abbed Ultán. Dette kan ikke underbygges, selv om det finnes indikasjoner på at Furseys klostre i både Irland og Péronne i Neustria var underlagt klosteret Slane på en eller annen måte.

Deretter ble Fursey «pilegrim for Kristus» (peregrinus pro Christo) og reiste fra Irland sammen med Foillan og Ultán og minst to andre munker. De hadde med seg relikviene av de to helgenene Meldan og Bean – andre sier at disse to var blant hans ledsagere. De dro først til «Britannia», som trolig betyr Wales. Derfra dro de til East Anglia i det østlige England, hvor de ble godt mottatt av den hellige kong Sigebert (631–34), som på den tiden oppmuntret arbeidet til den hellige Felix av Dunwich (d. 647). Kongen ga dem den gamle romerske festningen Gariannonum, som da ble kalt Cnobheresburg (Burghcastle), ved Yarmouth i dagens grevskap Suffolk og landet rundt til kloster. Fursey og Felix hjalp Sigebert med omvendelsen av hans undersåtter.

Beda den ærverdige, munk og historiker for den tidlige engelske kirken, forteller dette om Fursey:

Mens Sigeberht fremdeles regjerte, kom det fra Irland en hellig mann ved navn Fursa, som var viden kjent for sine ord og gjerninger og for sitt fromme liv. Hvor Herren enn måtte kalle ham, ville han leve som pilegrim for Hans sak. Da han kom til østanglerne, ble han ærefullt mottatt av kongen og forkynte som vanlig evangeliet i hans rike. Ved sin veltalenhet og sitt fromme eksempel omvendte han de vantro til Kristus og styrket de troende i deres kjærlighet og tillit til Ham.

Engang han var syk, ble han kjent verdig til å oppleve et syn av engler som formante ham til å fortsette å forkynne Ordet med kraft og mot. Han skulle våke og be utrettelig, for døden var viss, men ingen kjente dens time. Så sier Herren: «Våk derfor, for dere kjenner ikke hverken dagen eller timen». Styrket av dette syn gikk han straks i gang med å bygge et kloster på et område kong Sigeberht hadde skjenket ham, og innføre klosterreglene der. Klosteret lå vakkert til i skogen nær havet i en tidligere romersk leir, som på angelsk kalles Cnobheresburg, det vil si Cnobhere by [Burgh Castle]. Anna og hans adelsmenn skjenket senere dette kloster store gaver og fornemme bygninger.

Fursa var av høyadelig scotisk ætt, men han eide en åndens adel som var langt mer verdt. Fra guttedagene hadde han brukt all sin kraft til å studere Skrifter og følge klosterreglene, og som det sømmer seg en hellig mann, strebet alltid etter å leve som han lærte. Senere i livet bygget han et kloster for seg selv, hvor han fritt kunne ofre seg for studiet av de himmelske ting

Beda, «Anglernes kirkes historie», bok III, kap XIX, norsk utgave fra 1979 på Aschehoug forlag i serien Thorleif Dahls kulturbibliotek, oversatt av Else Schjøth.

I Burghcastle arbeidet Fursey i noen år med å omvende pikterne og sakserne. Han mottok muligens også kong Sigebert som munk da kongen i 634 abdiserte og gikk i kloster. Det fortelles om tre mirakler fra Furseys tid i klosteret, og han mottok gaver fra Sigeberts etterfølger Anna (635–ca 653). Han trakk seg tilbake i ett år for å leve sammen med Ultán som eremitt og overlot ledelsen av klosteret til Foillan. Etter at kong Sigebert ble drept i slag mot den hedenske kong Penda av Mercia i 635 (642?), dro Fursey mellom 640 og 644 til frankernes rike sammen med seks ledsagere, blant dem hans hellige disippel Goban av Picardie fra Saint-Gobain (d. ca 670), og Foillan etterfulgte sin bror som abbed i Cnobheresburg.

To andre disipler av Fursey ble sagt å ha fulgt ham til England, de hellige Deicola (Dicul, Dicuil, Dicuill) og Maildulf (Mailduib, Maedulph, Maeldubh, Meldun) (d. ca 675). Deicola fortsatte for å evangelisere sørsakserne, og han grunnla et kloster i Bosham nær Chichester med fem eller seks munker. Den hellige Wilfrid av Ripon (av York) (634–709) oppdaget senere under sine reiser denne lille gruppen av keltiske munker som fortsatt holdt seg til sine gamle skikker i det som da var et grundig romanisert territorium. Maildulf dro til Wessex, og han grunnla et kloster i Malmesbury, hvor den hellige Aldhelm av Sherborne (639–709) sies å ha studert en periode.

Nest etter den hellige Kolumban av Bobbio (ca 542–615) er Fursey kanskje den best kjente av de irske monastiske misjonærene utenlands i tidlig middelalder. Det hevdes at vi kjenner flere fakta om hans liv enn om de fleste tidlige irske helgener. Men opplysningene om ham er motstridende, og i det minste for hans tidlige liv ser de ut til å følge det vanlige «pilegrimsmønsteret»: Han forlot en adelig eller velstående familie for å grunnlegge en større åndelig familie, og så videre. Ifølge en middelaldersk biografi var han «ikke bare flittig i å lære av hellige bøker, men han praktiserte også det han leste».

Fursey kom først til Normandie. Mens han dro gjennom Ponthieu, forteller legenden at han i en landsby i nærheten av Mézerolles i regionen Somme fant sorg og jammer overalt. For den eneste sønnen til hertug Hayson, som hersket i det området, var død. Men på Furseys forbønn ble gutten på mirakuløs måte vekket opp fra de døde. På reisen videre til Neustria kurerte han mange skavanker på veien, og ved et mirakel omvendte han en røver og hans familie, som angrep munkene i skogen nær Corbie, og også den ugjestmilde og verdslige Ermelinda, som hadde nektet å gi husly til de slitne reisende.

Furseys ry løp foran ham, og i Péronne i det nåværende departementet Somme i regionen Picardie i Nord-Frankrike ble han mottatt med respekt av kong Klodvig II av Neustria (639–57) (fr: Clovis), som omtrent tilsvarer det moderne Normandie, og hans «hushovmester» Erkinoald (fr: Erchenout). Det var til Erkinoalds husholdning den hellige Bathild nylig hadde blitt solgt. Gjennom sine bønner oppnådde Fursey benådning av seks dødsdømte kriminelle. Kongen (egentlig Erkinoald) tilbød ham land til et kloster hvor som helst i kongeriket, og han valgte Lagny sur Marne (Latiniacum), like ved Chelles og en mil øst for Paris. Her grunnla han rundt 644 et kloster for herreløse munker og bygde tre kapeller – et viet til Frelseren, et til den hellige Peter og det tredje, en enkel bygning, ble senere viet til Fursey selv. Lagny ligger nær dagens Disneyland Paris (tidligere kjent som Eurodisney).

Mange av Furseys landsmenn ble trukket til Lagny, blant dem de hellige Emilian, Eloquius, Mummolus (Mombulus), Adalgis, Etto, Bertuin, Fredegand, Lactan og Malguil. Biskopen av Paris skal ha utnevnt Fursey til sin generalvikar, men det er omstridt om han ble bispeviet. Han kan ha vært chorepiscopus, det vil si korbiskop eller vandrebiskop, som uten bispedømmer dro fra sted til sted for å hjelpe misjonærene i deres arbeid. Kilden nominis.cef.fr skriver at han utvilsomt var korbiskop for den hellige Landericus av Paris (fr: Landry) (d. ca 661). Arkeologiske utgravninger i 1958, 1960 og 1961 avslørte fundamenter for en gruppe hytter innenfor murene, som kan ha vært stedet for Furseys kloster.

Fursey hadde visse forutanelser om sin død, og han dro avgårde i retning England for å besøke sine brødre Foillan og Ultán, som på denne tiden samlet de spredte munkene i Cnobheresburg og reetablerte dette klosteret. Men da han kom til den samme landsbyen ved Mézerolles i regionen Somme og bispedømmet Amiens hvor han med sine bønner hadde vekket hertug Haymons sønn tilbake til livet, ble han rammet av en siste sykdom, og der døde han en 16. januar rundt 649 (648 eller 650). Vita et virtutes Fursei har datoen 16. januar 649 for hans død. Landsbyen fikk deretter navnet Forsheim, «Furseys hus» (Fursei-domus). I Lagny-sur-Marne ble han etterfulgt av sin hellige elev Emilian (d. ca 660).

Hertug Hayson ville gravlegge Fursey i Mézerolles, men i henhold til Furseys eget ønske fikk Erkinoald brakt hans legeme til Péronne i Picardie. Ved et mirakel ble Erkinoalds krav på Furseys legeme godtgjort, og det skjedde også mange undre på veien. Hans legeme ble lagt i forhallen til kirken St. Peter, hvor han selv hadde gravlagt relikviene av Meldan og Bean. Der ble det liggende i tretti dager i påvente av vigslingen av kirken. Pilegrimer fra alle kanter strømmet til den helliges legeme, som var like friskt og avga en søt lukt. Deretter ble det gravlagt ved alteret. Denne kirken ble gjort til en kongelig kollegiatskirke av kong Ludvig XI (1423–1483).

Fire år senere, den 9. april 654, ble Furseys legeme med stor høytid skrinlagt av to biskoper som var motstandere av Erkinoald, de hellige biskopene Eligius av Noyon (Eloi) (ca 588–660) og Autbert av Cambrai (ca 600–669). Da oppdaget man at legemet var fullstendig fritt for forråtnelse. Relikviene ble lagt i et skrin «som var formet som et lite hus», som angivelig skal være laget av Eligius selv, for han var en fremragende metallarbeider. Skrinet ble overført til et kapell som var bygd spesielt for formålet øst for alteret. En translasjon i forbindelse med en disputt om helgeners legemer betydde ofte også en overføring av kontrollen over kulten, og i dette tilfellet kan tapet av kontrollen over Furseys kult ha tilskyndet Erkinoald til å drive irene ut av Péronne, inkludert Foillan. Uansett var de tilbake innen en generasjon. Furseys grav ble et valfartsmål og klosteret der et irsk senter, senere kalt Peronna Scottorum («Irenes Péronne»; Irland ble på den tiden kalt Scotia). I «De fire mestrenes annaler» kalles Péronne for Cathair Fursa. Fursey ble valgt til skytshelgen for byen Péronne, og senere tilskrev de hans forbønner for at byen ble befridd etter at keiser Karl V i 1537 hadde beleiret byen.

I 880 ble Péronne ødelagt av nordmennene, og selv om stedet fortsatte å tiltrekke seg irske pilegrimer, gjenvant Lagny deretter sin stilling som hovedsenteret for Furseys kult. En ny translasjon fant sted i 1056. Den hellige kong Ludvig IX den hellige av Frankrike (1214–70) erklærte i 1256 sitt ønske om å være til stede når relikviene skulle overføres til en ny grav i Péronne. Da kongen kom tilbake etter et korstog, dro han rett til Péronne, hvor han plasserte sitt eget segl på graven. De fleste relikviene var bevart inntil den franske revolusjon, og et hoderelikvar overlevde til og med det prøyssiske bombardementet i den fransk-tyske krigen i 1870. Frem til Den franske revolusjon prydet Fursey byen Péronnes byvåpen.

Til tross for den sterke kulten for Fursey på kontinentet forble han populær i Irland, noe som blant annet vises av at hans tidlige biografi ble oversatt til irsk. Innfødte hagiografer fant også rom for ham i beretningene om flere andre helgener. Vi kan nevne fem av dem, først den hellige Finnbarr av Cork (Fionnbharr) (ca 560–ca 610), for ved hans grav i Cork skal Fursey ha sett en stige av gull som gikk opp til himmelen. Den hellige Cronan av Roscrea (Crónán) (d. ca 626) skal ha fått «biskop» Furseys godkjennelse til sin avgjørelse om å grunnlegge Roscrea. Den hellige Mochoemoc av Leigh (Mochaomhóg) (ca 554–ca 656) skal sammen med Fursey (igjen «biskop») ha sikret løslatelsen av en kongssønn ved navn Scannlán fra fangenskap. Den hellige Colman av Lynn (Colmán mac Luachán) (600-t) blir sagt å ha dannet et fraternitas med Fursey og gitt til ham en del av kirkegården i Lynn, og tre år etter sin egen død tillot han Fursey, som da var på en reise rundt i Irland «fra kirke til kirke», å skrinlegge hans levninger. Ved graven til den hellige Molaise eller Laserian av Leighlins (d. 639) alvorlig forurettede søster, som lå i uvigslet sumpete grunn utenfor Leighlin, skal Fursey ha bevitnet en gruppe engler stige opp til himmelen.

Et dikt som lovte elendighet for dem som krenket eiendomsgrensene for den hellige Senan av Scatterys (Seanán) (ca 488–ca 544) kirke på Scattery, påkalte Fursey og anerkjente at han måtte komme «fra det fjerne», og en profeti om mer generell elendighet ble ellers lagt i Furseys munn. Fursey tilskrives også å ha drevet en illsint drage ut i en innsjø i Galtee-fjellene, som ifølge profetien skulle stige opp igjen ved verdens ende og hjemsøke landet som en hevn for Johannes Døperen. Et dikt som tilskrives Cuimín av Connor, hevder at Fursey elsket ingenting bedre enn en kald kilde hvor han kunne resitere sine salmer. I et dikt på klassisk irsk blir Fursey sammen med den hellige Enda av Aran (Éanna) (ca 440–ca 530) og utallige andre helgener påkalt for å hjelpe til med å frigi Irlands sørlige halvdel (Leath Mogha) fra en trelldom pålagt dem av den nordlige halvdelen (Leath Chuinn), representert av den hellige Finnian av Clonard (ca 470–ca 549). I Killursa kom han til å bli betraktet som en bror av både Enda og den hellige Cuana av Lismore (d. ca 650), skytshelgener for nabosognene Killeany og Kilcoona. Fursey var også skytshelgen for sognet Clonmeen i grevskapet Cork, hvor hans kilde fortsatt besøkes. En kilde var også viet til ham i Killurly i sognet Killinane i grevskapet Kerry. En senere irsk legende om Fursey, som sier at det i hans hals levde et udyr som bare kunne holdes i sjakk dersom helgenen spiste tre stykker bacon hver morgen, tilhører det bisarre heller enn det eksotiske.

Vår kunnskap om Fursey bygger på en rekke ulike kilder, som biografier (Vita Fursei, Virtutes Fursei, Alia Vita), genealogier (Corpus Genealogiarum Sanctorum Hiberniae og Corpus Genealogiarum Hiberniae), martyrologier (Félire Óengusso og martyrologiene fra Donegal og Cashel) samt flere irske helgenbiografier. Hans biografi begeistret Beda den ærverdige, og den inspirerte også mer enn en side av Dantes Den guddommelige komedie. En irsk biografi fra 1200- eller 1300-tallet, som praktisk talt er en oversettelse av Bedas tekst, bidrar ikke med noe nytt. Furseys minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 16. januar:

Macerácii ad Althéiam flúvium in Gállia, sancti Fúrsei, abbátis primum in Hibérnia, exínde in Anglia, dein in Gállia, ubi monastérium Latiniacénse cóndidit.

I Mézières nær elven Authie i Gallia (nå Frankrike), den hellige Fursey, abbed først i Irland, deretter i England, deretter i Frankrike, hvor han grunnla klosteret Lagny.

Hans minnedag står i kalendere og martyrologier både i Irland og på kontinentet. Franske, irske og engelske kalendere vitner om hans kult, særlig Canterbury, som hevdet å ha hoderelikvier. Han feires over hele Irland. Et litani som tilskrives ham, er blant manuskriptene i Trinity College i Dublin. Han fremstilles som munk på en oksekjerre eller med to okser ved føttene. Dette minner om det miraklet som godtgjorde Erkinoalds krav på hans døde legeme. På andre bilder strømmer vann ut av grunnen i Lagny ved at han peker med staven sin, eller han vekker opp en ung gutt fra de døde. Han avbildes også idet han ser engler i en visjon, og hans visjoner fra skjærsilden og helvete er også populære motiver. Fursey er avbildet på byflagget til Péronne. James Joyce nevner Fursey i sin bok Ulysses, i en liste over hovedsakelig irske helter og heltinner.

I tillegg til Fursey av Lagny kalles han også Fursey av Péronne, Fursey av Killursa og Fursey av Haggardstown (i Louth). Hans navn gjengis noen ganger som Fursa Cráibhtheach («den fromme») og blir anglifisert til Fursy eller til og med Purce. Man mener at navnet er utledet enten fra det latinske virtus («mirakel») eller indoeuropeisk vort («snu på, vri»), men ut fra dets palataliserte form Fuirse kan det faktisk være en kjæleform av navnet Furodhrán.

Den ortodokse kirken i Stalham i grevskapet Norfolk er vigslet til Fursey.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (I), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Delaney, Delaney (1), Bunson, Gorys, Ó Riain, MR2004, ODNB, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, heiligen.net, zeno.org, celt-saints, lalley.com, irlandseye.com, catholicireland.net, The Page of Irish Saints, broadnorfolk.wordpress.com, saintfursey.uk – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. januar 2000 – Oppdatert: 6. august 2021