Den hellige Flavian II av Antiokia (458-512)

Den hellige Flavian ble født i 458 i Syria. Han ble munk i klosteret i Tilmognon i Coelesyria,1 og tjente ved det keiserlige hoffet i Konstantinopel som apocrisiarius eller nuntius (utsending) fra patriarken av Antiokia.2

Etter at patriark Palladius av Antiokia (488-98), døde i 498, utnevnte keiser Anastasios I (491-518) Flavian til ny patriark av Antiokia, høyst sannsynligvis senere i 498. Antiokia ved Orontes (gr: Antiokheia, Aντιόχεια; lat: Antiochia ad Orontem) kalles også Store Antiokia eller Syriske Antiokia for å skjelne byen fra andre ved samme navn, spesielt Antiokia i Pisidia (Antiochia Caesaria) på grensen mellom Pisidia og Frygia. Byen lå på østsiden av byen Orontes og er i dag den moderne byen Antakya i Sørøst-Tyrkia. Antiokia ved Orontes var et av de originale patriarkatene i den tidlige Kirken, og patriarken der presiderte over biskopene i Syria, Palestina, Armenia og Mesopotamia.

Kirken var på denne tiden splittet på grunn av striden etter dekretene fra det økumeniske konsilet i Kalkedon i 451, som sa at Kristus har to naturer, en fullstendig menneskelig og en fullstendig guddommelig. Motstanderne av denne læren mente at Kristi to naturer ved inkarnasjonen ble smeltet sammen til én, guddommelig natur. Det er læren om Kristi ene sanne natur, av deres motstandere kalt monofysittismen (av monos = ene og fysis = natur). Monofysittene på sin side kalte kalkedonerne for dyofysitter (gr: dyo (δυο) = to).

Før sin utnevnelse til patriark ble Flavian regnet som en motstander av dekretene fra Kalkedon, og ved sin tiltredelse sendte han et brev som bekreftet dette faktum til den monofysittiske patriark Johannes II (I) av Alexandria (496-505) sammen med en formell opprettelse av kommunion og en anmodning om det samme i retur.3 Det varte imidlertid ikke lenge før han trakk seg fra samkvemmet med patriarkene av Alexandria og sluttet seg til det motsatte partiet sammen med den hellige Elias av Jerusalem (494-516) og Makedonius II av Konstantinopel (496-511).4

Keiser Anastasios var en fredens mann og frarådet i begynnelsen enhver kontrovers om doktrinen fra Kalkedon. Men han skulle likevel komme til å bruke størstedelen av sin regjeringstid på et forgjeves forsøk på å tvinge monofysittismen på sine undersåtter. I motsetning til sine forgjengere, som støttet monofysittismen utelukkende som et politisk middel til å formilde Egypt og det store antallet monofysitter i Syria, synes det som om Anastasios handlet ut fra religiøs overbevisning. Hans hovedrådgiver Marinus var syrer og en overbevist monofysitt.

Men først prøvde keiseren å få i stand et kompromiss. Befolkningen i Konstantinopel og nesten alle de europeiske provinsene var alt for kalkedonske til at et åpent angrep på konsilet var trygt. Anastasios forgjenger, keiser Zeno (474-75; 76-91), hadde sammen med patriark Akakios av Konstantinopel (472-89) ønsket å føre en forsoningspolitikk. Dette fant uttrykk i Henotikon (482), en overfladisk og ufarlig uttalelse som ga konsesjoner til monofysittismen. Dette ediktet fra keiseren skulle få konflikten ut av verden (fra bysantinsk synspunkt), men forordningen som gjaldt for hele riket, kunne ikke aksepteres av de ortodokse, fordi det på vesentlige punkter avvek fra trosbekjennelsen fra Kalkedon. Monofysittene avviste det også, fordi det ikke gikk langt nok for dem.

Patriark Makedonius II underkastet seg keiserens vilje så langt som til å signere Henotikon, men han nektet å fordømme konsilet. Selv om Flavian nå hadde erklært seg som kalkedonianer, aksepterte han i likhet med forgjengeren Palladius kompromissdokumentet Henotikon i et forsøk på å bilegge striden. Selv om det var blitt avvist i Roma, var det mange i øst som så på det som en fredelig løsning av en farlig og ødeleggende strid. Men spenningen økte mellom de to partiene, og Henotikon ble i stadig større grad avvist av både tilhengere og motstandere av Kalkedon, mens Flavian av all kraft forsøkte å stake ut en mellomkurs mellom fløyene. Flavian fant snart en bitter fiende i den turbulente monofysitten, biskop Xenaias eller Filoxenus av Hierapolis i Syria (Mabog, Maboug, Mabbogh, Mabug, Manbidj) (485-518), og hans suffraganer. De dannet en monofysittisk fraksjon som var fanatiske i sin avvisning av læren fra konsilet i Kalkedon (451).

I hele Anastasios' regjeringstid fortsatte den første store splittelsen mellom Roma og Østkirken, det såkalte «akakianske skisma», som varte i 35 år (484-519). Alle forsøk fra øst på gjenforening strandet på Romas klare avvisning av det monofysittiske kjetteri, men også på unødvendig stivsinn. Både keiser Anastasios og patriark Makedonius gjorde fremstøt overfor Roma, men de var uten resultater siden paven alltid insisterte på at navnene på tidligere skismatikere skulle fjernes fra de bysantinske diptykene, det vil si listen over navnene på de levende og døde som det offentlig ble bedt for i messen.

Ettersom Flavian hadde erklært seg som kalkedonianer, fordømte Xenaias sin patriark som en forkledd nestorianer. Nestorius var en prest fra Antiokia som ble patriark av Konstantinopel (428-31), og han ble beskyldt for å benekte Kristi guddom. Flavian hadde ingen vanskeligheter med å fordømme Nestorius og hans doktrine, men Xenaias krevde at han også skulle fordømme flere forlengst avdøde ledere for den antiokiske skolen, som Diodoros av Tarsus (d. ca 390), Theodoros av Mopsuestia (d. 428), Theodoret av Kyrros (d. ca 458) og andre tilhengere av «to-natur»-kristologien for å bevise fullstendig at han ikke var nestorianer. Da Flavian nektet, hisset Xenaias opp partiet til Dioscorus i Egypt mot ham, og han klaget Flavian inn for keiser Anastasios for å være nestorianer.5

Gradvis gikk Anastasios fullstendig over på monofysittenes side. Severus av Sozomen, Xenaias av Hierapolis og en stor mengde syriske og egyptiske monofysittiske munker neddynget ham med oppfordringer om å ha sine meningers mot og bryte åpent med dyofysittene. I keiserens kapell ble Trishagion sunget med den berømte monofysittiske tilføyelsen staurothenta te hyper hemon («som ble korsfestet for oss»). Trishagion («tre ganger hellig») regnes som en av de eldste bønnene i kristenheten: Hagios ho Theos, hagios iskhyros, hagios athanatos, eleison himas. («Hellige Gud, hellige [og] mektige, hellige [og] udødelige, miskunn deg over oss»).

Keiseren la press på Flavian, som delvis ga etter og håpet han kunne tilfredsstille sine fiender ved å gi dem noen konsesjoner. Han innkalte en synode i Antiokia for prelater i sitt patriarkat, og den satte opp et brev til keiser Anastasios som stadfestet de tre første konsilene, Nikea (325), Konstantinopel (380) og Efesos (431), mens de forbigikk det fjerde, Kalkedon (451), i stillhet. Brevet fordømte også Diodorus, Theodoros og de andre.

Men Xenaias var ute etter å få avsatt Flavian, så han krevde av ham en ytterligere fordømmelse av konsilet i Kalkedon og av alle som innrømmet Kristus to naturer. Da Flavian nektet, anmeldte Xenaias ham igjen til keiseren. Flavian erklærte at han aksepterte dekretene fra Kalkedon som fordømte Nestorius og Eutykios, men ikke som en trosregel. Xenaias hadde samlet biskopene i Isauria og andre og overtalte dem til å vedta en uttalelse som fordømte Kalkedon og de to naturene. Da patriarkene Flavian og Makedonius nektet å undertegne denne erklæringen, ble de erklært ekskommunisert i 509.6

Neste år mottok den vankelmodige Flavian brev fra Severus, den kompromissløse motstanderen av Makedonius, om fordømmelsen av Kalkedon og gjenforeningen av de såkalte akefali (gr: «hodeløse»), en strengt monofysittisk sekt som på slutten av 400-tallet hadde brutt med styret til patriark Peter Mongos av Alexandria (477-90) og forble «uten konge og biskop» inntil de ble forsonet med patriark Markus II (799-819).7 Dette irriterte Makedonius så kraftig at han fordømte sin tidligere venn Flavian og trakk indignert tilbake sine apocrisiarii fra Antiokia.8

I 511 ble patriark Makedonius II av Konstantinopel avsatt og erstattet av en åpen monofysitt Timotheos I (511-18), som begynte en voldsom forfølgelse av katolikker. Flavian adlød keiserens ordre om å anerkjenne Makedonius etterfølger Timotheos, etter å ha blitt overbevist om hans ortodoksi, men uten å skjule sin misnøye over den voldelige og ukanoniske måten Makedonius var blitt avsatt på. Dette hisset opp keiser Anastasios, som nå villig gikk med på anmodningen fra Xenaias og Soterikos om at det skulle innkalles et konsil, tilsynelatende for en mer presis trosbekjennelse når det gjeldt de spørsmålene som var omdiskutert, men i virkeligheten for å avsette Flavian av Antiokia og Elias av Jerusalem. Men konsilet måtte bryte opp på keiserens ordre og til grenseløs ergrelse for Xenaias og Soterikos, uten at det hadde felt noen dom.9

Flavians rådløshet ble enda større av et plyndringstokt fra en opprørsk gjeng med munker fra Syria Prima, som ropte på fordømmelse av Nestorius og alle antatte tilhengere av hans lære. Innbyggerne i Antiokia reiste seg mot dem, slaktet ned mange og kastet likene i elven Orontes. Da strømmet en rivaliserende gjeng med munker ned fra fjellene i Coelesyria, hvor Flavian hadde startet som munk, ivrige etter å utkjempe slag i forsvar av sin metropolitt og tidligere medbror. Men disse opptøyene brøt Flavian helt ned, så han ga etter for det sterkeste partiet og uttalte en offentlig fordømmelse i sin katedral av dekretene fra Kalkedon og de fire såkalte heretiske lærere, selv om han nektet å fordømme selve konsilet. Hans fiender var nå fast bestemt på å erstatte ham i patriarkstolen med en av sine egne, så de anklaget ham overfor keiseren for å fordømme med sine lepper det han fortsatt mente i sitt hjerte. Den nylige uroen i Antiokia ble tilskrevet ham, og den ga de sivile myndighetene en unnskyldning for å ønske ham bort fra Antiokia for en tid.

En av Flavians sterkeste støttespillere i de omtalte kontroversene hadde vært patriark Elias av Jerusalem. Elias aksepterte så mange av de anti-kalkedonske synodene og dekretene han kunne. Flavian forlot Antiokia, men dette gjorde at han fullstendig mistet keiserens gunst. Anastasios, som nå var fullstendig på monofysittenes side, tok dette som en innrømmelse av skyld, så han erklærte patriarksetet i Antiokia for vakant. Han innkalte en synode i Sidon (Saida) mellom Tyros og Beirut i dagens Libanon i 512 for å fordømme Kalkedon og avsette Flavian og Elias av Jerusalem. Men de to klarte å overtale konsilfedrene til ikke å gjøre noen av delene.10 Monofysittene fortsatte å anklage de to for nestorianisme, så keiser Anastasios avsatte dem, til tross for protester fra Elias' legat Sabas.

Flavian ble avsatt først, og keiseren forviste ham til Petra i Arabia (nå i Jordan). Anastasios sendte monofysitten Severus for å overta som patriark av Antiokia (512-18) – han skulle senere bli avsatt av keiser Justinos I (518-27). Elias og hans munker i Palestina kunne ikke ha kommunion med Severus. Men i 515 ble det holdt et konsil i Tyros, presidert over av Flavians etterfølger i Antiokia, Severus. Dette konsilet fordømte Kalkedon og den hellige pave Leo I den Stores (440-61) Tomé rett ut. Da dro grev Olympus, guvernøren av Palestina, til Jerusalem og ga Elias valget mellom å undertegne en monofysittisk erklæring eller å bli avsatt. Elias nektet å undertegne og ble i 516 forvist til Aila (Eilat) ved Rødehavet. Patriark Elias' arbeid med munkene i Palestina viste seg imidlertid å ha vært effektivt, og de var blant lederne av den anti-monofysittiske reaksjonen som fulgte.

Flavian døde senere i 512 i sitt eksil i Petra, men den nøyaktige datoen er ikke kjent.11 Elias døde i 518 i sitt eksil i Eilat ved Rødehavet. Som det ble sagt på den tiden, for tilhengerne av Kalkedon «hadde vinteren senket seg over imperiet». Det er klart at begge ble forfulgt for sin ortodokse tro, men begge hadde tidligere støttet Henotikon og hadde kanskje gått lenger i å tilpasse seg monofysittene enn de burde ha gjort. Spørsmålet var imidlertid komplekst, og deres motivasjon synes å ha vært å unngå et skisma og den volden som ofte fulgte med.

Flavian ble etter sin død regnet blant de hellige i den østlige ortodokse kirke. Det ser ikke ut til å ha vært noen tidligere kult før deres navn ble satt inn sammen i Martyrologium Romanum da det ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker. Han satte dem inn under 4. juli,12 men deres minnedag er nå Elias dødsdag 20. juli. Den syriske unerte kirken feirer de to den 18. februar.13

Det monofysittiske skismaet førte til den endelige utskillelsen av kirkene i Armenia, Syria og Egypt (kopterne).