Den hellige Forannan av Waulsort (~910-982)

Den hellige Forannan (Farannan; irsk: Forannán, Farannán; lat: Forannanus) ble født rundt 910 i Irland. Han kom fra en gammel adelig familie og fikk en fortreffelig oppdragelse og utdannelse. Han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Hans klan bodde på sletten Magh Feimhin nær Clonmel (irsk: Cluain Meala) i grevskapet Tipperary i den sørlige provinsen Munster. Forannan ble valgt til biskop av folket, og han ble i henhold til sin biografi konsekrert i byen Domhnach-Mor (Donaghmore) i South Tipperary. Bispedømmet Donaghmore er nå nedlagt.

Forannan forlot rundt 962 (?) sitt hjemland i lydighet til en visjon han hadde i en drøm om å dra til elven Meuse/Maas. Umiddelbart valgte han seg tolv ledsagere og dro til kysten av Øst-Skottland. Som det er vanlig for irske helgener, ser de ut til å ha blitt brakt over havet på mirakuløst vis. For på den tiden var det ikke en eneste båt som seilte til kontinentet. Det eneste som lå der på stranden, var to store vedkubber. Forannan tok dem og plasserte dem i form av et kors på vannet. Selv stilte han seg i skjæringspunktet mellom de to bjelkene, og han fordelte sine ledsagere i grupper på tre mann som sto på de fire endene av korset. Deretter seilte de til den andre siden og kom trygt i land på den franske kysten.

Det er mulig at Forannan forlot Irland som en peregrinus (en person som avla et asketisk løfte om å leve i eksil), og han hadde muligens hørt om de irske forbindelsene til klosteret Waulsort i Lorraine/Lothringen, og han bestemte seg for å slå seg ned der. Klosteret Waulsort (Wassor, Wasor, Vasour, Vaulsoir, Walcourt, Valencourt, Baussoire, Walciodorus, Valciodorum) lå ved elven Meuse/Maas i bispedømmet Liège i Belgia, nå i kommunen Hastière i provinsen Namur i den sørlige franskspråklige belgiske regionen Vallonia.

På 900-tallet var flere klostre i dette området sentrum for en bevegelse som søkte å stimulere og gjenopplive både det åndelige og det intellektuelle livet. Dette initiativet begynte i Gorze, et kloster reformert av abbeden, Johannes fra Vandières (ca 900-74) eller den hellige Johannes av Gorze (959-74) etter anmodning av biskop Adalbero I av Metz (929-62). Reformen spredte seg snart til provinsene Trier og Köln. Selv om denne reformen utviklet seg takket være støtte fra fyrster og biskoper, var det irske bidraget betydelig.

I første halvdel av 900-tallet var det mange irer som fulgte en bevegelse som startet på 600-tallet og reiste til det europeiske kontinentet som misjonærer. Blant dem var den salige Maccalan (Maccallin) (d. 978) og den hellige Cathróe av Waulsort (Catroe, Cadroe, Cadroë) (ca 900-71). De tilhørte en gruppe på rundt et dusin som ble kalt «skotske munker», for Scotia var opprinnelig det latinske navnet på Irland.

Rundt 945 hadde adelsmannen Eilbert av Florennes og hans hustru Hersent (Heresinde, Heresindis) grunnlagt to klostre som soning for en ukjent ugjerning, først klosteret Saint-Michel-en-Thiérache, og deretter rundt 946 Waulsort. Det tok tre år å fullføre byggingen av klosteret. I et charter datert i 946 ratifiserte kong Otto I den store av Tyskland (936-73; keiser fra 962) denne grunnleggelsen under navnet Walciodorus. Kong Otto bekreftet klosterets hensikt, nemlig å fungere som et ly for de fattige og for skotske og irske pilegrimer. Derfor bestemte kongen i charteret at Waulsort skulle styres av en irsk abbed så lenge det var en ire tilgjengelig i kommuniteten. Flere fortolkninger av navnet Walciodorus har blitt foreslått. Noen mener at det kommer fra vallis decora («den vakre dalen»), andre at det kommer fra waltz-dor («fossen i skogen»).

Maccalan, som hadde fått sin klerikale utdannelse i Gorze under abbed Einold (933-59) og var abbed for klosteret Saint-Michel-en-Thiérache, ble i 944 utnevnt til den første abbed av Waulsort, med Cathróe som prior. Men det varte ikke lenge før Maccalan fant ut at det å styre begge klostrene som abbed, var for mye for ham, så han overtalte Cathróe til å overta som abbed av Waulsort. Hans utnevnelse ble stadfestet av kong Otto I den store, men vi vet ikke nøyaktig når abbedskiftet skjedde. Cathróe var en av de mest berømte irene og hadde fått sin skolering Fleury-sur-Loire under abbed Archambald (943-50).

På en av sine hyppige reiser fikk Cathróe anledning til å møte hertug Fredrik av Øvre Lorraine og biskop Adalbero I av Metz, som ble hans nære venn. Rundt 953 utnevnte denne biskopen Cathróe til abbed for Saint-Félix i Metz (omdøpt til Saint-Clément på 1000-tallet). Cathróe tok med seg noen av sine munker fra Waulsort til Metz. De gjenværende munkene i Waulsort valgte en i kommuniteten til hans etterfølger, Godfred (fr: Godefroi; ty: Gottfried; lat: Godefridus), en munk fra Saint-Rémi i Reims, og Cathróe installerte ham som abbed i Waulsort. Men han ble stående i skyggen av sine to forgjengere, og det fortelles at Godfred senere falt bort fra «rettskaffenhetens vei», og disiplinen i klosteret falt betenkelig.

Kanskje begynte grev Eilbert på det tidspunktet å se etter en mer verdig abbed. Da forteller legenden et en engel kom på besøk til Forannan i Irland. I mellomtiden nevner de eldste kildene en abbed Immo (?-967). Da Forannan kom til Waulsort, trådte han inn i som alminnelig munk. Men der var mangelen på disiplin under abbed Godfred så stor at grev Eilbert rundt 969 måtte utnevne en ny leder for klosteret, og han valgte Forannan, som dermed ble klosterets fjerde abbed.

En annen legende forteller at grev Eilbert på slutten av byggearbeidene på klosteret, hadde snudd seg for å låse porten og deretter kastet nøkkelen inn over muren med ordene: «Herren selv skal åpne porten på det tidspunktet når munkene Han har valgt, står i døren». Forannan kom på den andre siden av elven på høyre bredd. Han la sin stav på vannet og krysset elven på den, så banket han på porten og den åpnet av seg selv.

For å formalisere valget på en forskriftsmessig måte, reiste Forannan til Roma i følge med klostergrunnleggeren, grev Eilbert, og der stadfestet pave Johannes XIII (965-72) hans valg til abbed og samtidig hans avgang fra bispesetet i Irland. En annen kilde sier at paven var Benedikt VII (974-83). Paven ba Forannan om først å dra til Gorze ved Metz for å gjenopprette den monastiske disiplinen der. Da grev Eilbert så hvilke gode resultater hans kandidat oppnådde i Gorze, tok han ham med til sitt klosteret i Waulsort. Av biskopen i Laon fikk han relikvier av helgenen Eloquius, som fikk en hedersplass i klosterkirken.

En annen versjon sier at paven anmodet Forannan om å innføre en bedre klostertukt i Waulsort, og derfor bega han seg først til Gorze ved Metz for å studere den monastiske observans som var etablert der av abbed Johannes, med den hensikt å innføre den i Waulsort. I Gorze levde Forannan beskjedent som den minste novise og underkastet seg alle ordenslivets øvelser med den største glede. Deretter vendte han med den fromme abbedens velsignelse tilbake til sine egne munker i Waulsort. Ved Guds nåde foregikk snart en fullstendig forvandling i klosteret, og den hellige Benedikts ånd ble igjen levende der.

Under Forannans ledelse blomstret klosteret igjen. Tilstrømningen av nye munker var så stor at han forsøkte å annektere det nærliggende klosteret Hastière. Han fikk fra dronningen fritak for beskatning og retten til å tilby beskyttelse i kirken til hver bona fide reisende («i god tro») som ba om det. I tolv år arbeidet han med ufortrøden oppofrelse, helbredet en mann som var bitt av en hund med rabies og ga gjennom bønn og velsignelse mange syke helsen tilbake.

Forannan døde i Waulsort den 30. april 982 og ble gravlagt i kirken. Det var da Eilbert skjenket klosteret til Theodoric, biskop av Metz (964-84), som forente det med naboklosteret Hasteria (nå Hastière). Ettersom det stadig skjedde mirakler ved Forannans grav, begynte munkene, på anmodning av abbed Wibold av Stablo og med tillatelse fra biskopene av Liège og Metz, å feire hans minne høytidelig. Hans festdag holdt seg til 1526, da Bursfeld-kongregasjonen foretok en såkalt forbedring av breviaret og fjernet hans navn, ettersom Forannan ikke var tatt opp blant de hellige av pavene og hans navn ikke sto i det daværende Martyrologium Romanum.

Til tross for dette fortsatte munkene i Waulsort å feire Forannans minne og gjeninnførte kulten i klosteret ved å henvise til benediktinernes martyrologium og martyrologiene i Nederland og Frankrike. De bevarte med alle æresbevisninger hans relikvier i et blyskrin under et gravmæle av marmor i sin kirke, mens et armben befant seg i skattkammeret i sakristiet. De tre abbedene Maccalan, Cathróe og Forannan regnes som helgener. Klosteret Waulsort ble oppløst under Den franske revolusjon i 1793, da det ble plyndret. Ruinen ble senere bygd om til et bolighus.

De få fakta som er kjent om Forannan, kommer hovedsakelig fra en krønike i klosteret skrevet midt på 1100-tallet, biografien om Cathróe (Vita Kaddroae), skrevet av en munk fra Saint-Clément i 982 eller 983 og Forannans biografi (Vita Forannani), som ble sagt å være basert på utelukkende muntlige tradisjoner og skrevet mellom ca 1130 og 1135 av munken Robert i Waulsort. Noen chartre eksisterer også. Motsigelser mellom disse kildene og problemer med chartrenes autentisitet har skapt mange vanskeligheter, særlig om abbedenes kronologi. Forannans minnedag er dødsdagen 30. april. Andre datoer som nevnes, er 6. mars, 26. mars og 5. april. Hans relikvier hviler i Waulsort og Stavelot.

Perioden mellom 1080 og 1130 var katastrofal for Waulsort, noe som gjorde det nødvendig for klosteret å tiltrekke seg pilegrimer, og av den grunn måtte Forannans kult utvikles videre. Hans biografi ble skrevet og han ble presentert som den første abbeden. På omtrent samme tid skrev en annen munk i Waulsort om den hellige Eloquius’ Translatio, en helgen som ble sagt å ha kommet fra Irland sammen med de hellige Fursey av Lagny (d. ca 648) og Foillan av Fosses (ca 600-55) og som døde rundt 651. Selv om Eloquius’ relikvier ble overført til Waulsort i 946, tilskriver forfatteren denne translasjonen til Forannan. Fra 1100-tallet ble et stykke lin som ble sagt å ha vært Forannans stola, æret i kirken for å kurere rabies, et forsøk fra den daværende abbeden av Waulsort, Godescalc (d. ca 1100), på å konkurrere med berømmelsen til sin viden kjente nabo, den hellige Hubert av Liège (656-727), en stor helbreder av rabies. Forannan er skytshelgen mot rabies og tannverk samt for skipbrudne.