Den hellige Frambald av Lassay (~500-570)

Skytshelgen mot hodepine, nervesmerter og andre smerter

Den hellige Frambald (fr: Fraimbault, Fraimbaud, Fraimbourg, Frambaud, Frambard, Frambourg, Frambour, Frambourd, Fraimbour; lat: Frambaldus) ble født rundt år 500 i regionen Auvergne i Gallia, nå i Frankrike. Hans navn indikerer en frankisk opprinnelse. Han ble født inn i en rik og adelig senatorfamilie, og hans far utøvde juridisk, skattemessig og militær makt i den frankiske kongen Klodvig Is (481-511) navn. Han ble tidlig anbefalt av sin far til kong Kildebert I av Paris (511-58), Klodvigs eldste sønn, og da Frambald var femten år gammel, sendte hans far ham til hoffet.

Der fikk lovende unge menn leksjoner av helgener og lærde personligheter. Frambald hadde stor nytte av denne utdannelsen så kristen og så strålende. Ingen av disse unge herrene hadde mer håp enn ham om den lyse fremtiden som ventet ham ved hoffet. Men uansett sitt vakre utseende var han ikke i stand til å blende. Han var alltid mer overbevist om sannheten i disse ordene av St. Augustin: «Alt som ved hoffet ser ut til å være svært fast og trygt, er ekstremt skjørt; man klatrer til de fremste postene i stor fare, og disse stedene er fulle av problemer, farer og uunngåelige onder».

Der grublet han ofte over i sitt sinn, det som apostelen Jakob sier: «Vennskap med verden er fiendskap mot Gud, og den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!» (Jak 4,4). Han ga etter for disse hensynene og for Guds stemme som kalte ham, så han forlot hoffet rundt 517 og trakk seg tilbake for å leve som eneboer i nærheten av Paris, i en hule i ødemarken i Ivriac ved bredden av Seinen. Der hadde naturen forberedt for ham en sisterne med godt vann med et hule-lignende rom ved siden av. Det var der han la det første grunnlaget for det botslivet og kontemplative livet som han alltid praktiserte siden. Rent vann var alt han drakk. Urter og røtter, som jorden produserer av seg selv, utgjorde all hans mat, og med unntak av noen få timer som han var nødt til å få litt søvn, brukte han resten av tiden til resitasjon av salmer og meditasjon over de evige sannheter. Dette stedet er nå landsbyen Ivry.

Men Gud ønsket i stedet at han skulle tiltrekke seg mange sjeler. Frambald sendte dem ut i verden etter at de hadde mottatt tonsuren. I Ivry-sur-Seine fant det sted et lysende mirakel. Da Frambald ble angrepet av røvere og etterlatt for å dø, brakte Gud frem en kilde på det stedet hvor hans hode hvilte, slik at han var i stand til å gjenvinne sin styrke og vaske sine sår. Ved denne kilden, som nå er forsvunnet, skjedde mange mirakler. Pasienter kom dit for å vaske seg, og umiddelbart gjenvant de sin helse.

Frambalds far ønsket å få ham bort fra det livet han hadde valgt, så han bega seg til Ivry, men ifølge tradisjonen fikk han da et tegn ved at vannet begynte å stige helt til området rundt hulen var forvandlet til en veritabel innsjø, men uten at Frambald ble skadet på noe vis. Nærheten til Paris og alle fristelsene der gjorde at Frambald i 518 trådte inn i klosteret i Micy (Miciacum) i utkanten av Orléans, som var grunnlagt i 508 av den hellige Euspicius (fr: Euspice) og hans hellige nevø Maximin (fr: Mesmin) på land de hadde fått av kong Klodvig. Da Frambald trådte inn, var Maximin abbed (510-20), og klosteret fikk senere hans navn, Saint-Mesmin. I mange år ble Frambald formet for å drive evangelisering, og han ble presteviet. I klosteret møtte han den hellige Konstantian av Javron (fr: Constantien) (d. 570), som også var fra Auvergne, og de ble nære venner.

Deres søken etter større fullkommenhet fikk senere begge til å fatte den beslutning å reise fra klosteret for å finne en eller annen ødemark, hvor de kunne leve ukjent for verden. De fulgte den romerske landeveien og foretok en første stopp i Saint-Georges-de-la-Couée i departementet Sarthe i regionen Pays de la Loire, hvor de bygde enkle celler som ble grunnlaget for et kloster for fremtidige disipler, i henhold til den regelen som var utarbeidet av Frambald. Men deres opphold i Haut-Maine ble kortvarig, for på invitasjon fra den nye hellige biskopen Innocent av Le Mans (532-43) flyttet Konstantian og Frambald i 532 til Maine. Biskopen forlangte at de dro til Passais i departementet Orne i regionen Basse-Normandie.

Der skilte de to vennene lag. Konstantian slo seg ned i Javron i departementet Mayenne i regionen Pays de la Loire, hvor han grunnla et kloster som han ledet helt til sin død i 570. Frambald valgte å trekke seg tilbake til en hule på venstre bredd av elven Mayenne, i nærheten av den nåværende landsbyen Saint-Fraimbault-de-Prières i skogen i Nuz. Mange troende ble tiltrukket av hans dyder og kom i hopetall, og hans biskop ba ham om å evangelisere hele området. Han grunnla et nytt kloster på platået ved Lassay. Hans utrettelige nidkjærhet gjorde at han regnes som apostel for hele området. Ifølge hans hagiografi lærte han folk å rydde land for å drive landbruk.

Frambald tilbrakte resten av sitt liv med å besøke sine gamle klostre og sine venner fra Micy, de hellige Konstantian, Bohamad, Alneus og Siviard. Han fortsatte sine evangeliske reiser fra sitt kloster, og det var under en av dem han døde den 15. august 570 i en landsby som nå heter Saint-Fraimbault-sur-Pisse (nå et sogn i bispedømmet Séez) i departementet Orne i regionen Basse-Normandie (fra 2016: regionen Normandie) (Butler sier at han døde rundt 542). Dette var mens Innocents etterfølger Scienfrède (Scenfroy) var biskop av Le Mans (543-60). Han ble gravlagt i klosteret Lassay i departementet Manche i regionen Normandie. Mange mirakler skjedde ved hans grav, og pilegrimer strømmet til helt til slutten av 500-tallet. Selv om han mest levde som eneboer, hadde han likevel disipler rundt seg, og derfor kalles han oftest for abbed.

Den overnaturlige bistand som Frambald ga til dem som tryglet ham om hjelp, ble det bygd flere kirker til hans ære, som Saint-Fraimbaud-de-Lasey, Saint-Fraimbaud-de-Prières, hvor hans grav befant seg. Nesten fem hundre år etter hans død fikk dronning Adelaide, hustruen til kong Hugo Capet, ekshumert Frambalds levninger og la dem i et praktfullt skrin, som hun fikk brakt til Senlis, i en kollegiatskirke som hun raskt fikk bygd til hans ære. Denne kirken ble utrustet for en dekan, en skattmester, en kantor, elleve kanniker og andre med beneficier som sang lovsanger natt og dag til Gud og til deres salige skytshelgen. Hun ga dem også en gave av en alba, messehagel og andre kirkelige ornamenter til dem som tjente de hellige ved alteret, og sammen med dem feiret biskopen av Senlis hvert år den høytidelige liturgi på denne dagen viet til Frambald .

I år 1177 sørget medlemmer av kollegiatet for nødvendige reparasjoner av kirken. De åpnet også sine relikvieskrin i nærvær av biskopene, og de fant levningene av Frambald, abbed og bekjenner, sammen med levningene av den hellige biskop Gerbold, den hellige abbed Beaumire, den hellige dronning Lodovène av Frankrike, den hellige Bertha (fr: Berthe) og armen av den hellige Evulfe. Alle ble båret i prosesjon i nærvær av kong Ludvig VII og av kardinal St. Chrysogonus, legat fra Den hellige stol, som holdt prekenen ved denne høytidelighet. Dette kan ses i et gammel charter som p. Labbe har gitt til publisering som den andre boken fra sitt bibliotek.

Folket i Ivry nær Paris har også signalisert sin hengivenhet til denne hellige abbeden, for i tillegg til at de har valgt ham til en av skytshelgenene for deres sogn, hadde de over hans hule bygd et kapell der han ble æret av en stor gruppe pilegrimer, og hvor de hadde bevart de steinene som han hvilte på. Vann fra den nærliggende sisternen, som mirakuløst steg for å skjule ham fra sin fars øyne, har siden blitt et sunt vann for å helbrede de syke. Dette kapellet ble ombygd på 1600-tallet med mange ornamenter, og i 1670 opprettet biskopen av Paris et brorskap av Saint-Fraimbaud. Hans medbrødre fikk fem år senere av biskopen i Senlis og kapittelet av Saint-Fraimbaud, en betydelig del av Frambalds relikvier, som blir hedret hvert år, først og fremst på 1. mai, som ble den årlige feiringen av translasjonen. Det meste av Frambalds relikvier ble oppbevart i Ivry, men revolusjonen ødela alt.

Kapellet ble ikke mer respektert enn relikviene. Dette kapellet, bygd på tuftene av Frambalds eneboercelle, overlevde helt frem til revolusjonen, og det er nå lenge siden man så noen spor. Hans kilder er i dag fylt igjen. Minnet om Frambald er derfor nesten ødelagt, men hans fest blir alltid feiret på første søndag i mai. Brorskapet for Frambald eksisterer ikke lenger. Det gjenstår i Senlis en ødelagt kirke under hans beskyttelse, og en ubetydelig relikvie. Kirken Saint-Frambald-de-Lassay har i dag et forsølvet bronserelikvar med syv biter av helgenen hodeskalle. Disse relikviene ble på nytt anerkjent som autentiske den 17. juli 1840 av biskop Jean-Baptiste Bouvier av Le Mans (1833-54).

Hans relikvier ble senere brakt sammen med dem av Bohamad til Senlis (Augustomagus Silvanectum), en by i dagens departement Oise i regionen Picardie i Nord-Frankrike, hvor de ble oppbevart i klosterkirken som bar hans navn. I 1177 skjedde en translasjon av relikviene, som ble bivånet av kong Ludvig VII (1137-80) sammen med legaten fra Den hellige stol. En del av relikviene kom i 1675 til Ivry-sur-Seine i departementet Val-de-Marne i det sørøstre forstadsområdet til Paris, hvor de ble oppbevart i et kapell som bar den helliges navn. Minnet om denne translasjonen (overføringen) ble feiret der den 1. mai, og i sognet der ble det opprettet et brorskap under Frambalds beskyttelse.

Hagiografer som fra 1500-tallet skrev populære og oppbyggelige biografier om Frambald, hadde neglisjert dokumenter knyttet til ham som ikke passet inn i deres type arbeid, og dette ville den franske historikeren abbé Alphonse-Victor Angot (1844-1917) rette på med sin artikkel «Notes sur saint Fraimbault» i Le Bulletin de la Commission historique et archéologique de la Mayenne (1892).

Historikeren Léopold Victor Delisle (1826-1910), generaladministrator av Bibliothèque nationale (1874-1905), skrev en bok om de såkalte Døderullene eller begravelsesrullene (lat: Rotulae mortuorum; fr: Rouleaux des morts, Rouleaux mortuaires, Rouleaux funéraires), pergamenter som i middelalderen ble sendt fra kloster til kloster i anledning dødsfallet til en kleriker i avsenderkommuniteten. I hvert kloster hvor rullen var innom, ble det lagt noen linjer som hyllest til den avdøde geistlige nedover pergamentet, eller et nytt pergament hvis det ikke var mer plass. Noen ganger oppsto flere meter lange ruller med tekster fra dusinvis av kirker. Denne skikken besto til sent i middelalderen og sementerte båndene mellom ulike kirkelige kommuniteter.

Frambalds navn finnes to ganger i disse dokumentene, første gang i dødsrullen til den hellige Vitalis av Mortain (av Savigny) (ca 1063-1122), som døde i 1122, og andre gang i dødsrullen til Guillaume des Barres, som ble presentert i 1223 for kollegiatskirken Saint-Fraimbault i Senlis. Munkene i Savigny bar rundt rullen for Vitalis, deres grunnlegger, til et kloster som skrev følgende notis:

Titulus sancti Frambaldi abbatis. Anima piissimi Vitalis et animae omnium fidelium defunctorum requiescant in pace. Amen. Septem ei plena officia faciemus. Orate pro nobis.

Titre de Saint Fraimbault abbé. Que l'âme du très pieux Vital et que les âmes de tous les fidèles défunts reposent en paix. Amen. Nous lui ferons sept offices pleins. Priez pour nous.

Påskrift for den hellige abbed Frambaud. Må sjelen til den svært fromme Vitalis og sjelene til alle avdøde troende hvile i fred. Amen. Vi vil be syv fulle officier for ham. Be for oss.

Léopold Delisle trodde at de to samfunnene som sto under Frambalds beskyttelse, var de i Savigny en i Senlis. Men Delisle mente at for dem (ham inkludert) som studerer historien fra en begrenset og lokalt synspunkt, er det åpenbart at påskriften for abbed Frambald ble skrevet i Saint-Fraimbault i Maine, som nå heter Saint-Fraimbault-de-Lassay. For å bli overbevist er det nok å lese navnene på de klostrene som dødsrullen besøkte før og etter denne påskriften. Vi ser at utsendingene kom fra Bourgueil, Fontevrault, Angers da de kom til Saint-Fraimbault, og når de forlot klosteret, dro de til Le Mans og Séez. Vi er langt fra Senlis.

Den upubliserte legenden om Frambald, som er hentet fra et legendarium fra 1300-tallet i klosteret Saint-Victor i nærheten av Paris. I tillegg til denne teksten har vi en fra bollandistene som er lånt fra et gammelt breviar fra Senlis. Ved å sammenligne disse to tekstene kan man i det minste vurdere forskjellene mellom dem og under hvilke påvirkninger de ble skrevet. Hvis den ene er et redigert utdrag fra den andre, vil det si at manuskriptet fra Saint-Victor er originalen, og teksten fra Senlis en kopi, fordi det utelater tre av de miraklene som er registrert av den første skriveren. Men Delisle trodde snarere at de to tekstene var hentet fra den samme kilden, nemlig en eldre legende, hvor hver kopist tok med det som passet ham.

Biografien besto stort sett av en rekke av de miraklene som Frambald skal ha utført. En kvinne som lenge hadde vært ufruktbar, kom til Frambald og ba ham om å be Herren om å gi henne en arving. Dette tryglet han Herren om, og hun fikk et barn som hun plasserte i klosteret Saint-Fraimbault. Et annet barn ble så hardt rammet av høy feber at alle fryktet for hans liv. Men etter at helgenen hadde rettet en bønn til Herren og salvet barnet med hellig olje, fikk det helsen tilbake. En kvinne som hadde forkrøplede hender, henvendte seg til Guds tjener, og da han gjorde korsets tegn, ble hun plutselig helbredet.

En gammel mann som hadde vært syk i mange år og helt hadde mistet bruken av den ene hånden, ba den hellige velsigne ham. Frambald ba til Herren for ham, og han ble helbredet på stedet. Mens han bygde sitt kloster i Javron, skjedde det at en av brødrene hadde et så alvorlig fall at hans hodeskalle revnet. Han ble allerede regnet som død da Frambald begynte å be for ham, og han ble umiddelbart helbredet. En dag etter at han hadde preket og feiret en høytidelig messe, kom en blind mann til ham og ropte: «Hjelp meg, Herre, far og hellige prest, så jeg kan se». Helgenen svarte: «Gå i kirken, bli der og be hele natten». Den blinde mannen gjorde som helgenen hadde sagt og tilbrakte hele natten i bønn. Om morgen, etter eksempel av vår Herre, blandet den hellige spytt med støv og gnidde det inn i øynene til den blinde mannen, som straks gjenvant sitt syn.

I martyrologiet fra Évreux ble Frambald minnet den 15. august, som ble regnet som hans dødsdag, men bollandistene nevner ham den 16. august. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 16. august:

In pago Gálliæ Cenomanénsi, sancti Frambáldi, mónachi, qui vitam duxit tum solitáriam tum cœnobíticam.

I territoriet til Le Mans i Gallia, den hellige Frambald, munk, som vekslet mellom livet som eneboer og livet som munk.

Frambald feires lokalt på mandag etter pinse. Hans relikvier bæres da i prosesjon fra kirken Saint-Fraimbault til kirken i Lassay, hvor det synges en høymesse. Han er beskytter for markens grøde. Det som tilskrives hans gravstein er integrert i et hjørne av den nordlige fasaden av kirken Saint-Fraimbault-de-Lassay, trolig ved en renovering på 1400-tallet.

I 990 viet kong Hugo Capets (987-96) dronning Adelaide av Aquitania en kirke (den kongelige kollegiatskirken Saint-Fraimbourg i Senlis) til denne helgenen for hans bidrag til kongefamiliens velstand og til fred i riket. Helgenens legeme ble plassert i et sølvskrin, bortsett fra hodet, som forble i Lassay. Senere viet kong Ludvig VII (1137-80) en svært vakker bygning til ham i takknemlighet.

Skikkelsen Frambald er av noen moderne forfattere forbundet med karakteren Lancelot du Lac, en av de mest kjente ridderne av det runde bord i legendene om kong Arthur.

Kilder: MR2004, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, zeno.org, laval53000.fr, orthodoxievco.net, prier.retz.fr, lamayenne.fr (Abbé Angot (1844-1917) «Notes sur saint Fraimbault») - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. januar 2016