Den hellige Fridolin Vandreren (av Säckingen) (d. 538?)

Den hellige Fridolin (Fridold; lat: Fridolinus) ble født en gang på 400-tallet, sannsynligvis i Irland (Scottia inferior), muligens i en adelig familie. Han arbeidet først som misjonær i sitt eget land, men mot slutten av århundret kom han til kontinentet som en av de første irske vandremisjonærene. Han fikk tilnavnet «Vandreren» på grunn av sine endeløse reiser til fots gjennom Gallia, Tyskland og Sveits. Legenden forteller at han ble munk i klosteret Luxeuil og fikk sin utdannelse som misjonær der. Men klosteret ble grunnlagt først i 593 av hans hellige landsmann Kolumban (ca 542-615), så da må han ha levd hundre år senere. Han skal også ha opplevd frankerkongen Klodvig Is (481-511) dåp juledag 496 etter slaget ved Zülpich, noe som gjorde ham sikker på at kristendommen ville seire blant de germanske folkene.

Han dro til Poitiers (Pictavium) i Frankrike for å besøke graven til den hellige biskop Hilarius (ca 315-67), som han æret høyt. Etter Hilarius' begravelse var det blitt bygd et mausoleum eller monument for å markere hans grav, og dette mausoleet ble gjort om til en kirke rundt 430. Men Poitiers ble hardt rammet i folkevandringenes urolige tider, da vandaler og gotere herjet byen, spesielt i år 409. Resultatet var at Hilarius' relikvier lå begravd under ruiner.

Da Fridolin fant at Hilarius-kirken var lagt i grus, lette han etter den helliges relikvier i ruinene. Den hellige selv skal ha vist seg for Fridolin, oppmuntret ham i dette forehavendet og gitt ham instrukser om hvor han skulle lete etter relikviene. Han fant dem og fikk laget en ny grav, og sammen med andre troende bygde han en ny Hilarius-kirke. Han fikk all tenkelig støtte ved hoffet til kong Klodvig, som tilskrev sin seier i 507 over visigoternes konge Alarik II (484-507) en visjon av Hilarius, og han ga Fridolin midler til å bygge den nye kirken. Til denne kirken ble Hilarius' legeme overført rundt 512. Den sittende biskopen av Poitiers viet deretter Fridolin til abbed for det klosteret som hørte til kirken. Hans to nevøer fra Northumbria i Nord-England sluttet seg til ham i Frankrike.

Men da kirken var bygd og relikviene overført, fikk Fridolin en dag en ny visjon, hvor han i drømme hørte Hilarius' stemme som oppfordret ham til å overlate ledelsen av klosteret i Poitiers til sine nevøer, mens han selv skulle dra som misjonær til en øy i Rhinen, og der bygge en kirke til ære for Hilarius.

I lydighet til denne ordren dro han ifølge legenden til «keiser» Klodvig, som ga ham eiendomsretten til den fortsatt ukjente øya. Deretter dro han østover til alemannenes land, som frankerne hadde underlagt seg i 486, og han hadde med seg en del av Hilarius' relikvier. Han dro via «Helion» (et uidentifisert sted, muligens det samme som Helera), Strasbourg, Konstanz og Chur/Coire i den nåværende sveitsiske kantonen Graubünden mens han forkynte utrettelig, og i hvert distrikt bygde han kirker viet til Hilarius. Den første grunnleggelsen var trolig i Eller ved Mosel; det gamle navnet Helera er utledet av «Hilarius». På denne måten kom Hilarius' kult til Tyskland. Gjennom Fridolin oppsto det kirker og klostre som stilte seg under Hilarius' beskyttelse ved elva Mosel, i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges), i Strasbourg, i Chur i Sveits og flere andre steder i området rundt Säckingen i Baden.

Da han etter lang tids søken til slutt kom til øya Säckingen i Rhinen øst for Basel, kjente han endelig igjen «drømmeøya». Da han ville bygge et kloster og en kirke der, forteller legenden at rasende bønder fordrev han, fordi de brukte øya som beitemarker for sine dyr og tok han for å være en simpel kvegtyv. Først da Fridolin kom tilbake med et gavebrev undertegnet av kong Klodvig, ga bøndene seg og Fridolin kunne begynne på sitt arbeid. Snart ble øya i Rhinen til bønnens og fredens øy, og klosteret i Säckingen er det eldste i Sør-Tyskland. Befolkningen elsket Fridolin for hans godhet og hjelpsomhet, og mange foreldre overlot ham sine barn for kristen oppdragelse. Han startet en skole for unge gutter på øya og oppmuntret dem gladelig til å drive med mange forskjellige idretter, og han deltok også selv i dem. Han bygde også et nonnekloster ikke langt unna.

Deretter gjenopptok han sitt misjonsarbeid. Han skal også ha grunnlagt et kloster i Konstanz. Dette er etter Säckingen det første såkalte Schottenkloster. Irland hette på latin Scotia Major, og derfor ble de irske munkene også kalt «skotter» (ty: Schotten) eller «iro-skotter» (Iroschotten). Han utvidet også sin misjon til Augsburg i Bayern. Misjonsarbeidet i øvre Rhindalen fikk under Fridolin et stort oppsving, derfor blir han ofte kalt «Øvre Rhinens apostel». Han etablerte også et irsk-influert kloster i Chur i Sveits, hvor steiner hogd ut på irsk maner fortsatt kan ses.

Ifølge Fridolins legendariske biografi tilbrakte han betydelig tid i det territoriet som i dag er Sveits, hvor han omvendte landeieren Urso. Ved sin død etterlot Urso sine enorme landområder, nå kantonen Glarus, til Fridolin, som der grunnla mange kirker viet til Hilarius. Senere kalte hele området seg «Hilarius», som ble til Glarus på tysk (fransk: Glaris), som fortsatt er navnet på denne kantonen. Men Ursos bror Landolf nektet å akseptere legitimiteten til denne gaven og brakte Fridolin for en domstol i Rankweil for å bevise sitt krav på området.

I kirken i Rankweil i Vorarlberg helt vest i Østerrike finnes fortsatt «Fridolin-steinen», hvor han skal ha bedt om hjelp ved denne anledningen. Steinen skal ha blitt så myk at Fridolins armer og knær sank inn i den, og så hørte han en stemme som sa at han skulle gå til Ursos grav og hente ham til retten i Rankweil så han kunne bekrefte gaven. Der vekket han Urso fra de døde, slik at han personlig kunne fortelle sin bror Landolf hvordan det hele hang sammen. Da Landolf fikk se sin bror, som allerede var begynt å råtne og gå i oppløsning, opptre for retten, ble han så skremt at han ga også sin del av landområdene til Fridolin.

Fridolin døde en 6. mars rundt 538 (bollandistene sier 540) i Säckingen i den nåværende delstaten Baden-Württemberg og ble gravlagt der. En del kilder opererer med 650 som dødsår, og dette er vel mer trolig. Det er vel også mer sannsynlig at han stammet fra området rundt Poitiers heller enn fra Irland. Gjennom hans forbønn bevirket Gud mange mirakler, både mens han levde og etter hans død, og derfor ble hans navn berømt i Tyskland, Frankrike og Sveits, i Nederland, England, Skottland og Irland.

Ingenting er kjent om hans første gravsted, men på 900-tallet skal han ha vært gravlagt under en steinplate i koret i domkirken i Säckingen. I århundrenes løp ble graven stadig åpnet for å ta ut relikvier som ble sendt til andre steder hvor Fridolin ble æret, som St. Gallen, Einsiedeln, Glarus og Wien. Relikvier av Fridolin finnes fortsatt i Stephansdom i Wien. Graven ble siste gang åpnet i 1637, og da fant man hans relikvier innhyllet i kostbart stoff. Rundt 1750 fikk nonneklosterets abbedisse laget det nåværende store sølvskrinet i rokokkostil som i dag oppbevares i nonnenes tidligere klosterkirke St. Fridolin. Skrinet kostet den gangen den enorme sum av 8000 Gulden.

Det var en betydelig kult for Fridolin i Østerrike, Sør-Tyskland og Sveits, og pilegrimer kom også fra De britiske øyer. Hans minnedag er 6. mars, mens han feires 7. mars i bispedømmet Strasbourg. I Sveits feires en fest for overføringen av hans relikvier (translasjon) den 25. juni. Andre kilder angir 3. oktober som minnedag.

Hans verk lever videre og hans virke blir ikke glemt, noe som årlig bevises av den store menneskemengden som deltar i hans årlige minneprosesjon i byen ved Rhinen. Første gang denne prosesjonen nevnes skriftlig, er i 1347, og den finner sted på første søndag etter 6. mars. Den dagen er det en stor folkefest og husene i Säckingen dekoreres med tyske, sveitsiske og irske flagg.

Kantonen Glarus' våpen, som viser Fridolin som pilegrim

Fridolin går inn i historien mindre for sine medrivende misjonæregenskaper enn for sin godhet og sin hjertedannelse. I kunsten fremstilles han enten som abbed, ofte med sitt gavebrev, eller som vandrermunk med pilegrimsstav og veske. Han blir også fremstilt sammen med Urso, som oftest ses i en grav eller som et skjelett. Mange avbildninger viser ham i benediktinerdrakt med abbedstav, selv om han ikke var munk. Bildet av hans abbedstav var en del av Säckingens byvåpen. Han avbildes i kantonen Glarus' våpen som pilegrim.

Fridolins biografi, Vita Fridolini,1 ble skrevet på begynnelsen av 1000-tallet av Balther (auctore Balthero monacho), en munk fra Säckingen som dedikerte den til sin lærer Notker av St. Gallen. Balther hevder at han bygde på en eldre biografi som han skal ha oppdaget i klosteret i Helera ved Mosel, som også var grunnlagt av Fridolin, og siden han ikke hadde med seg pergament og blekk, lærte han seg biografien utenat. Dette utsagnet lyder svært mistenkelig, og man må konkludere med at Balther var nødt til å stole på muntlig tradisjon da han skrev sin biografi. Ikke en eneste tidligere forfatter nevner Fridolin, verken den hellige Gregor av Tours (539-594) eller de salige Rabanus Maurus (ca 784-856) eller Notker Balbulus (ca 840-912) i sine martyrologier. Biografien har heller ingen skikkelig historisk kronologi og forekomsten av så mange mirakler og visjoner vekker mistro. Derfor anser moderne historikere biografien som uautentisk uten historisk grunnlag, mens eldre historikere mente at den inneholdt en kjerne av sannhet.

Tidlig i middelalderen var det riktignok noe kontakt mellom Säckingen og Poitiers, som det tyske klosteret fikk sine relikvier fra, og dette faktum kan ha fått forfatteren til å knytte Fridolin til kulten for Hilarius og de kirkene som var bygd til hans ære. Det eneste i biografien som kan betraktes som historisk, er at Fridolin var en irsk misjonær som forkynte kristendommen i Gallia og grunnla et kloster på øya Säckingen i Rhinen. Når det gjelder tidspunktet, har vi ingen eksakt informasjon. Klosteret var imidlertid av stor betydning på 800-tallet, siden det eldste bevarte dokumentet som angår det, erklærer at den 10. februar 878 ga Karl den Tykke (839-88; keiser 881-87; tysk konge 886-87; fransk konge 884-87; hersker over hele Karl den Stores rike 885-87) til sin hustru Richardis klostrene Säckingen samt St. Felix og Regula i Zurich. Forskere mener at Balther kan være identisk med biskop Balderich av Speyer, som døde i 986.

Fridolin er skytshelgen for Säckingen, Alsace, Strasbourg og kantonen Glarus i Sveits, for snekkere, for kveget; for godt vær og et fruktbart klima, ved fare for brann og flom, mot kvegsykdommer, barnesykdommer, bein- og armlidelser. Steinen i det lille Fridolinskapelle under sakristiet i kirken i Rankweil oppsøkes ved knelidelser. Mens katolikker husker ham som en helgen, husker tyskere Fridolin som den lille gule Volkswagen som postmannen kjørte.