Den salige Ignatius de Azevedo og hans 39 ledsagere (d. 1570)

Den salige Ignatius de Azevedo (pt: Inácio) ble født i 1527 (eller 1526 eller 1528) i Oporto i Portugal. Han kom fra en velstående familie sluttet seg til jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i Coimbra i Portugal den 28. desember 1548, rundt 21 år gammel. Som novise var hans selvpålagte fysiske botsøvelser så strenge at hans overordnede måtte gripe inn og lempe på dem. Han ble presteviet i 1553 og sendt til Lisboa for å etablere kollegiet St. Antonius der. Bare 25 år gammel ble han utnevnt til rektor for kollegiet, og denne posten skulle han inneha i ti år med et kort avbrekk da han i 1558 var viseprovinsial for Portugal.

I 1560 ble han sendt til Braga for å grunnlegge kollegiet St. Paulus der, og han ble rektor for dette kollegiet. Mens han arbeidet i Portugal, arbeidet han også som uoffisiell kapellan for to hospitaler og flere fengsler, og han fant at arbeidet med å tjenestegjøre for de ulykkelige var mer etter hans smak enn hans plikter som rektor. Han hadde i flere år ønsket å tjenestegjøre som misjonær, og det synes som om han var inspirert av en japansk student som studerte i Lisboa etter å ha blitt omvendt av den hellige Frans Xavier. Han reiste til Roma i 1565 som prokurator for India og Brasil, og der ble han utnevnt til visitor for Brasil av ordensgeneralen, den hellige Frans Borgia. Der skulle han evaluere misjonærenes arbeid og finne ut hvordan de best kunne støttes.

Saint Joseph's University (stained glass window)

Han ankom til Bahia den 24. august 1566 og tilbrakte de neste to årene med å reise på kryss og tvers i landet og besøkte jesuittenes hus, skoler og misjonsstasjoner. Han vendte så tilbake til Europa og avla rapport for Frans Borgia i 1569. Han var glad for å kunne fortelle at misjonærene hadde hatt stor suksess i antallet døpte og antallet katekumener som var under opplæring. Han beskrev arbeidet de var involvert i, skolene de hadde åpnet og antallet studenter som gikk på dem. Det var bare en vanskelighet – mangel på menn. Ignatius anbefalte at flere misjonærer ble sendt for å hjelpe til med evangeliseringen og med å beskytte de innfødte mot nybyggernes grusomheter. Frans Borgia ga p. Azevedo i oppdrag å besøke de spanske og portugisiske provinsene i ordenen og rekruttere frivillige til den brasilianske misjonen. Samtidig ble p. Azevedo utnevnt til gruppens superior. Responsen på hans besøk på den iberiske halvøya var enorm. Han samlet 68 jesuittiske frivillige; av dem var det få prester – flest skolastikere og legbrødre. Av disse var mange noviser som fortsatt var i sine første opplæringsår.

Medlemmene i Jesu Selskap er delt i fire klasser: noviser, skolastikere, koadjutorer og professi. Etter to års novisiat avlegges de såkalte enkle løfter, som det siden kan gis dispensasjoner fra, om nødvendig. Med dette er de blitt skolastikere og studerer først filosofi og andre humanistiske vitenskaper, virker så som lærere i 3-5 år, og studerer til slutt teologi i fire år ved et av ordenens kollegier. Ved slutten av studiet blir de koadjutorer og avlegger på nytt de tre løftene om fattigdom, kyskhet og lydighet, denne gangen ugjenkallelig. Som oftest blir de også presteviet (Coadjutores spirituales), men noen forblir legbrødre (Coadjutores temporales). Deretter tar de opp det arbeidet de blir henvist til. Bare forholdsvis få, de som har utmerket seg ved fromhet eller lærdom, blir professi. De avlegger løfte om ubetinget å adlyde paven hvor som helst han vil bruke dem.

Fordi gruppen var så sammensatt, samlet p. Azevedo dem i Val de Rosal ved Lisboa, og i fem måneder forberedte han dem for livet i misjonen. Syv skip og en karavell forlot Lisboa den 5. juni 1570 og dro mot Madeira utenfor kysten av Afrika. Misjonærene var delt i tre grupper, og p. Azevedo var om bord på skipet Santiago sammen med 43 jesuitter. De andre var fordelt på to andre skip, tyve om bord på gallionen som fraktet Brasils nye guvernør, Dom Luis de Vasconcelos. Meningen var å bruke reisen til å instruere de foreldreløse som var med på skipene for å sikre unge nybyggere i koloniene. For misjonærene om bord på Santiago var det fastsatte tider for messe, bønn, lesing, studier osv. Sjømennene deltok også på p. Azevedos instruksjoner av jesuittene og deltok i messene når de ble feiret på dekk. Takket være gunstig vær ankom flåten til Madeira den 12. juni. Skipene ble i havn til slutten av måneden. Den militære eskorten fulgte dem ikke lenger enn til Madeira.

Neste stopp på reisen skulle være Kanariøyene, men siden det gikk rykter om at farvannet var hjemsøkt av franske pirater, mente Dom Luis de Vasconcelos at det var best å ikke seile. Santiagos kaptein bestemte seg imidlertid for å ta sjansen, fordi han fraktet en tung last til øya La Palma. Da p. Azevedo ble informert om kapteinens beslutning, informerte han sin gruppe om farene som var forbundet med reisen. De kunne narre sjørøverne, men de kunne også bli tatt til fange og til og med bli drept. De fleste av jesuittene på Santiago gikk med på å fortsette reisen, bortsett fra fire som ble overført til andre skip. Den 29. juni samlet misjonærene seg på stranden for å synge en høymesse og motta kommunionen. Da p. Azevedo tok farvel med sin venn p. Peter Dias, som var ansvarlig for jesuittene om bord på guvernørens gallion, brast p. Dias i tårer fordi han ikke visste om de kom til å se hverandre mer. «Santiago» forlot havnen den 30. juni.

Det var perfekt vær med rolig sjø i syv dager, men da skipet nærmet seg La Palma, fikk de vinden imot og kapteinen bestemte seg for å seile inn i bukta ved Tazacorte. Der traff p. Azevedo en gammel venn, en nederlender som han hadde gått på skole sammen med i Oporto. Etter noen dager i Tazacorte var misjonærene ivrig etter å dra til Santa Cruz de la Palma på øyas østkyst for å fortsette reisen til Brasil. Nederlenderen tilbød å ta dem med over land siden det ville være raskere enn sjøveien, særlig med den ugunstige vinden. P. Azevedo tok først imot dette tilbudet, men neste dag, etter å ha feiret messen, endret han planer og bestemte seg for å ta sjøveien. Til sine medbrødre sa han: «Jeg hadde bestemt å reise over land på grunn av faren fra franskmennene, men jeg har nå avgjort at vi drar til sjøs, og jeg føler i Herren at det er det vi bør gjøre. Hvis franskmennene skulle ta oss, hvilken skade kan de gjøre? Det meste de kan gjøre er å sende oss raskt til himmelen».

Dermed satte p. Azevedo og hans 39 ledsagere seil. To dager senere, da de nærmet seg Santa Cruz de la Palma, ropte utkikken at han så seil i horisonten. Mannskapet trodde først at det kunne være skipene de hadde forlatt på Madeira, men da de kom nærmere, så de hvem de var: fem franske skip fra Rochelle under kommando av Jacques Sourie, en hugenottisk pirat. Souries skip var raske, og de tok lett igjen Santiago før den hadde noen sjanse til å nå havn. Et skip kom opp langs siden på dem og tre pirater hoppet om bord, men før de andre kunne følge etter, gled skipene fra hverandre. De tre piratene ble raskt slått i hjel. P. Azevedo tok maleriet av Jomfru Maria, som han hadde mottatt av den hellige pave Pius V da han var i Roma i 1569, og satte det ved siden av stormasten, og der begynte han og hans ledsagere å be. Bildet var en sjelden kopi av det bildet som angivelig skulle vært malt av evangelisten Lukas.

Siden noen av sjømennene hadde forlatt sine vanlige arbeidsoppgaver for å slåss mot piratene, overtok noen av misjonærene for dem mens resten ble sendt under dekk. De andre piratene lyktes å borde skipet og de var snart langt flere enn sjømennene på Santiago. Da hugenottene så p. Azevedo som holdt maleriet av Jomfru Maria, gjorde deres hat mot den katolske tro at de styrtet rett bort til ham. Da de kom frem, sa han: «Dere er mine vitner på at jeg dør for den katolske tro og Den hellige romerske Kirke». I samme øyeblikk slo en av sjørøverne ham i hodet med sverdet sitt, og to andre gjennomboret ham. Piratene tok opp liket, som fortsatt hadde bildet i hendene, og kastet det over bord.

Deretter tok de opp jakten på alle i svart prestekjole. Noen ble først såret og deretter drept, andre ble kledd naken, fikk kuttet av armene og kastet i sjøen for å drukne. Innen kort tid hadde hugenottene full kontroll over skipet. Da noen gikk under dekk for å se hva de kunne plyndre, fant de resten av jesuittene i bønn. Piratene drepte noen, og de andre tok de med opp på dekk. Nå da skipet var helt under deres kontroll, spurte piratene Sourie hva han ville de skulle gjøre med resten av misjonærene. Han svarte: «Patrene var på vei for å spre den falske lære i Brasil, kast dem i sjøen». Piratene valgte først ut de eldste, siden de trodde de var prester, såret dem og kastet dem over bord, mens de unge kastet de ganske enkelt i sjøen, den ene etter den andre.

En av dem som ble kastet i sjøen, er bare identifisert som Johannes; han var nevøen til Santiagos kaptein. Tidligere under reisen hadde han uttrykt ønske om å bli jesuitt, og under forvirringen om bord tok han på seg en prestekjole som hadde blitt revet av en av de andre martyrene og blandet seg med de andre jesuittene. Dermed ble han også kastet over bord. Alle disse martyrene døde den 15. juli 1570. Det var imidlertid en, Simon da Costa, som møtte døden først dagen etter. Han hadde ingen prestekjole, for han hadde vært jesuitt bare noen uker, og derfor trodde piratene han var en av mannskapet. Men da sjøfolkene ble forhørt den 16. juli, avslørte han selv at også han var misjonær. Dermed ga Sourie ordre til at han skulle halshogges, og hans lik ble kastet i sjøen.

Av jesuittene om bord på Santiago ble bare en spart, Johannes Sánchez. Han ble nektet martyriet fordi piratene trengte en kokk og de presset ham til å ta den jobben. Sánchez ble om bord på Santiago til den kom i havn i La Rochelle i Frankrike, piratenes hjemhavn og et hugenottisk støttepunkt. Der slapp han unna og kom seg til Portugal, hvor han fortalte sine medbrødre blant jesuittene om de triste hendelsene som hadde funnet sted den 15. og 16. juli 1570. Det fantes en rekke samtidige beretninger om massakren, en av dem ble sendt til Ignatius Azevedos bror og en annen til den hellige Teresa av Ávila, som var i slekt med martyren Frans Godoy.

Ignatius de Azevedo og hans 39 ledsagere kalles også «Førti martyrer av Brasil», og i 1574 ble de proklamert som «Brasils beskyttere». De ble saligkåret den 11. mai 1854 ved at deres kult ble stadfestet av den salige pave Pius IX (1846-78) – det var egentlig en «gjenopprettelse», redintegratio, av kulten (Decr. redintegrationis cultus ab immemorabili praestiti). Martyrenes minnedag er dødsdagen 15. juli, men deres medbrødre i jesuittordenen feirer deres minne den 19. januar. Deres kult var spesielt sterk i Brasil.

Den salige Ignatius de Azevedos 39 ledsagere (30 portugisere og 9 spanjoler):

1. Den salige Diego de Andrade (pt: Diogo; lat: Didacus), prest SJ, født rundt 1531 i Pedrógão Grande i bispedømmet Coimbra i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 7. juni 1558. Han ble såret og kastet levende over bord.

2. Den salige Antonius Soares (pt: Antônio), skolastiker SJ, født i Vila de Trancoso i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 5. juni 1565. Han ble alvorlig såret og deretter kastet i sjøen.

3. Den salige Benedikt de Castro (pt: Bento), skolastiker SJ, født rundt 1543 i Vila de Chacim (Trás-os-Montes) i bispedømmet Miranda i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 20. august 1561. Han var den første som ble skadet og kastet levende i sjøen.

4. Den salige Johannes Fernandes (1) av Braga (pt: João), skolastiker SJ, født rundt 1547 i Braga i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 5. juni 1569. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

5. Den salige Manuel Álvares, legbror SJ, født rundt 1536 i Estremoz i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 12. februar 1559. Han ble grusomt mishandlet og kastet levende i sjøen.

6. Den salige Frans Álvares (pt: Francisco), legbror SJ, født rundt 1539 i Covilhã i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 21. desember 1564. Han ble kastet levende i sjøen.

7. Den salige Johannes de Mayorga [Maiorga] (sp: Juan; pt: João), skolastiker SJ, født rundt 1533 i Saint Jean Pied de Port i Gascogne, som da var en del av Gamle Navarra, Spania. Han sluttet seg til jesuittordenen i 1568. Han ble kastet levende i sjøen.

8. Den salige Stefan Zuraire [de Zudaire] (sp/pt: Esteban), legbror SJ, født i Zudaire i Spania. Han ble kastet levende i sjøen.

9. Den salige Alfons de Baena [Vaena] (sp/pt: Alonso), legbror SJ, født rundt 1539 i Villatobas i Toledo i Spania. Han sluttet seg til jesuittordenen i 1568. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

10. Den salige Dominikus Fernandes (pt: Domingos), legbror SJ, født rundt 1551 i Villa de Borba i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 25. september 1569. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

11. Den salige Gundisalvus Henriques (pt: Gonçalo), diakon og skolastiker SJ, født i Oporto i Portugal. Han ble kastet levende i sjøen.

12. Den salige Johannes Fernandes (2) av Lisboa (pt: João), skolastiker SJ, født rundt 1551 i Lisboa i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 5. april 1568. Han ble kastet levende i sjøen.

13. Den salige Alexius Delgado (pt: Aleixo), novise SJ, født i 1556 i Elvas i Portugal. Han var bare 14 år da han ble såret og kastet levende i sjøen.

14. Den salige Ludvig Correia (pt: Luís), skolastiker (prest) SJ, født i Évora i Portugal. Han ble kastet levende i sjøen.

15. Den salige Manuel Rodrigues, skolastiker SJ, født i Alcochete i Portugal. Han ble kastet levende i sjøen.

16. Den salige Simon Lopes (pt: Simão), skolastiker SJ, født i Ourèm i Portugal. Han ble kastet levende i sjøen.

17. Den salige Manuel Fernandes, skolastiker SJ, født i Celorico da Beira i bispedømmet Cuarda i Portugal. Han ble kastet levende i sjøen.

18. Den salige Alvarus Borralho [Mendes] (pt: Álvaro), skolastiker SJ, født i Elvas i Portugal. Han ble kastet levende i sjøen.

19. Den salige Peter Nunes (pt: Pero), skolastiker SJ, født i Vila da Fronteira (Alentejo) i Portugal. Han ble kastet levende i sjøen.

20. Den salige Ludvig Rodrigues (pt: Luís), novise SJ, født rundt 1554 i Évora i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 15. januar 1570. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

21. Den salige Frans de Magalhães (pt: Francisco), novise SJ, født rundt 1549 i Vila de Alcácer do Sal i Portugal. Han ble jesuitt den 27. desember 1568. Han ble kastet levende i sjøen.

22. Den salige Nikolas Diniz (pt: Nicolau), novise SJ, født rundt 1553 i Bragança i Portugal. Han ble jesuitt i 1570. Han ble kastet levende i sjøen.

23. Den salige Kasper Álvares (pt: Gaspar), legbror SJ, født i Oporto i Portugal. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

24. Den salige Blasius Ribeiro (pt: Brás), novise SJ, født rundt 1546 i Braga i Portugal. Han gikk inn i jesuittordenen i desember 1569. Han ble halshogd og deretter kastet i sjøen.

25. Den salige Antonius Fernandes (pt: Antônio), novise SJ, født rundt 1552 i Montemór-o-Novo i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen i januar 1570. Etter å ha blitt stukket med kniv flere ganger, ble han kastet levende i sjøen.

26. Den salige Manuel Pacheco, skolastiker SJ, portugiser født i Ceuta i Nord-Afrika, som fortsatt tilhører Spania. Han ble kastet levende i sjøen.

27. Den salige Peter Fontoura (pt: Pedro), skolastiker SJ, født i Braga i Portugal. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

28. Den salige Simon da Costa [Acosta] (pt: Simão), novise SJ, født i Oporto i Portugal. Han ble halshogd den 16. juli 1570 og kastet i sjøen.

29. Den salige Andreas Gonçalves (pt: André), skolastiker SJ, født i Viana de Alvito (Alentejo) i Portugal. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

30. Den salige Maurus Vaz (pt: Amaro), novise SJ, født rundt 1554 i Bemfazer ved Oporto i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 1. november 1569. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

31. Den salige Diego Pires [Mimoso] (pt: Diogo; lat: Didacus), skolastiker SJ, født i Nisa ved Portalegre i Portugal. Han ble drept med lanse og deretter kastet i sjøen.

32. Den salige Markus Caldeira (pt: Marcos), novise SJ, født rundt 1547 i Vila da Feira i bispedømmet Oporto i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 2. oktober 1569. Han ble kastet levende i sjøen.

33. Den salige Antonius Correia (pt: Antônio), novise SJ, født rundt 1553 i Oporto i Portugal. Han sluttet seg til jesuittordenen den 1. juni 1569. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

34. Den salige Ferdinand Sánchez (sp: Fernando; pt: Fernán), skolastiker SJ, født i Gamle Castilla i Spania. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

35. Den salige Gregor Escribano [Escrivano] (pt: Gregório), legbror SJ, født i Gamle Logroño i Castilla i Spania. Han ble kastet levende i sjøen.

36. Den salige Frans Pérez Godoy [Godói] (sp: Francisco), novise SJ, født rundt 1540 i Torrijos i erkebispedømmet Toledo i Spania. Han var en slektning til den hellige Teresa av Ávila. Han sluttet seg til jesuittordenen den 15. april 1569. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

37. Den salige Johannes de Zafra (sp: Juan), novise SJ, født i Jerez de Badajoz i Toledo i Spania. Han sluttet seg til jesuittordenen den 8. februar 1570. Han ble kastet levende i sjøen.

38. Den salige Johannes de San Martín (sp: Juan), novise SJ, født rundt 1550 i Yuncos i Toledo i Spania. Han sluttet seg til jesuittordenen den 8. februar 1570. Han ble såret og kastet levende i sjøen.

39. Den salige Johannes Adauto (pt: João), kandidat SJ, født i Entre Douro e Minho i Portugal. Han var nevø av skipets kaptein og ble kastet levende i sjøen. Vi kjenner ikke hans etternavn, og han kalles derfor Adauto (lat: Adauctus, «han som kom til», jf «addere»).