De hellige Ine og Ethelburga av Wessex ( -~727)

Den hellige Ine (Ina, Ini) var sønn av Kenred (Coenred), en delkonge i Wessex i England som var tremenning til den hellige kong Caedwalla av Wessex (685-88). Hans bror var Ingild, tippoldefar til kong Egbert, den første kongen av England (802-39), og direkte forfader til den hellige kong Alfred den Store av Wessex og England (871-99). Hans søstre var de hellige Quenburga og Cuthburga, Edburga og Tata.

Caedwalla ble kristen i 688 og dro til Roma for å bli døpt, og han overlot tronen til Ine, som ble konge av Wessex (688-726). Caedwalla døde året etter. I 37 år hersket Ine over et turbulent og krigersk folk, og han hadde like stor suksess både som kriger og lovgiver. Han var en av de dyktigste av de angelsaksiske kongene.

Hans første innsats ble rettet mot å etablere indre fred, og i det femte året av sitt styre trakk han opp et sett lover som regulerte rettsvesenet og fastsatte straffer for ulike lovbrudd. Med unntak av lovene fra Kent er dette den eldste bevarte angelsaksiske lovgivningen. Denne lovboken for vestsakserne ble bevart som en appendiks i den berømte lovboken til kong Alfred den Store.

Etter å ha rettet opp forholdene i sitt eget rike, vendte Ine sin oppmerksomhet mot kong Withred av Kent (690-725). I spissen for en formidabel hær krevde han weregild (blodpenger) for drapet på Mul (Mollo), kong Caedwallas bror. Withred betalte full kompensasjon, 30.000 pund sølv, og aksepterte vestsaksernes overherredømme over alt det landet engelskmennene holdt sør for Themsen. Dette var begynnelsen til det overtak Wessex senere fikk over de andre angelsaksiske kongerikene. Ved flere erobringer la Ine til flere distrikter til de vestlige provinsene i sitt rike, og etter en bitter krig beseiret han kong Geraint av Cornwall og bygde en festning ved elva Tone, der hvor Taunton nå ligger. I 722 tok den fiendtlige prinsen Albert av Wessex denne vestligste festningen i Inas rike. Kongen var opptatt med å bekjempe en annen fiende, så Ethelburga samlet så mange menn hun klarte og gikk til angrep på festningen, rev den ned og tvang Albert til å flykte.

Ine hadde opprinnelig ry som en bråkmaker, men hans hustru Ethelburga lærte ham å bruke sin makt og sin rikdom riktig. Gjennom hele sin lange regjeringstid var han spesielt opptatt av forholdene for religionen og religiøse institusjoner. Han grunnla bispesetet Sherborne, fremmet den kristne tro, grunnla mange klostre og utstyrte dem som allerede fantes. Han huskes kanskje best som den som restaurerte Glastonbury. Det var trolig en keltisk grunnleggelse fra 600-tallet som ble et saksisk kloster under Ine rundt 708, men det ble ødelagt av vikinger på 800-tallet. Man mener at pengene til kong Ines restaurering av Glastonbury kom fra blodpengene han fikk fra Withred. Han restaurerte også det store klosteret i Abingdon på 680-tallet. Andre monastiske institusjoner som nøt godt av hans gavmildhet var de i Malmesbury, Nursling, Tisbury, Waltham og Sherborne. Sammen med sine søstre Cuthburga og Quenburga etablerte han klosteret i Wimborne i Dorset (ved Bournemouth), nær sin egen residens. Dronning Ethelburga samarbeidet med mannen i alt dette fromme arbeidet.

Gjennom mange år i velstand og prakt hadde Ine og Ethelburga vært venner med Kirken og de fattige. De hadde ofte snakket om å trekke seg fra det kongelige pomp og prakt og ansvar og tilbringe sine gjenværende år i religiøs tilbaketrukkethet. Imidlertid utsatte Ine stadig det avgjørende skrittet. Ethelburga fant ut at hennes argumenter og taler ikke hadde noen virkning, så hun bestemte seg for å handle.

De holdt en fest i et av de kongelige palassene, med all luksus og prakt som tiden og nasjonen kunne by på. Etter å ha tilbrakt en eller flere kvelder med festing og rangel, dro kongen og dronningen i retning en av sine andre residenser. Men da de hadde ridd i noen timer, tryglet Ethelburga mannen om at de dro tilbake til det palasset hvor de hadde vært så lykkelige. Han gikk med på det, og de vendte tilbake. Men etter kongens ordre hadde timene de hadde vært borte blitt brukt til å ødelegge og skamfere palasset, og skitt og elendighet tok rikdommen og praktens plass. Alt ble gjort så frastøtende som mulig, og det lå griser i den samme sengen hvor kongeparet hadde sovet.

Ine forsto den leksen dronningen ville lære ham, og han ble enig med henne om å gi avkall på gledene i denne verden og vie seg til forberedelsene på den neste og å slutte fred med Gud. Han sammenkalte sitt råd, Witan, og annonserte formelt sin abdikasjon rundt år 726. En abdikasjon var vanlig praksis i det området, og han utpekte sin svoger Æthelheard (hustruen Ethelburgas bror) til ny konge (726-40).

Sammen med sin hustru Ethelburga reiste Ine til Roma for å våke og be ved apostlenes graver, forkledd som en fattig og from pilegrim. Mens han var der, skal han ha grunnlagt et hospits eller hjem for engelske pilegrimer, i distriktet som var kjent som Burges Saxonum, det moderne Borgo. Noen historikere fører grunnleggelsen av det engelske kollegiet i Roma tilbake til dette hospitset. Minnet om det lever videre i kirken Santo Spirito in Sassia, tidligere Santa Maria in Sassia. Man mener at kong Ine og dronning Ethelburga ligger gravlagt i denne kirken eller i atriet i Peterskirken.

Kong Ine levde resten av sine dager i bønn og bot som munk i Roma. Han døde allerede rundt 727 mens han priste Gud for å ha fått lov til å legge sitt støv i Romas viede jord. Ethelburga, den første engelske dronningen som besøkte Roma, vendte tilbake til England og ble nonne i Barking. Der døde hun rundt år 740. Deres felles minnedag er 8. september, men 6. februar nevnes også.