Den hellige Johannes Almissegiveren (~560-619)

Den hellige Johannes ble født rundt 560 (i 556?) i Amathus på Kypros. Denne byen skulle komme til å bli ødelagt i 1191 av den engelske kongen Rikard Løvehjerte og innbyggerne flyttet til den nærliggende byen Limassol (gr: Lemesos; tyr: Limasol, Leymosun) mellom de gamle byene Amathus og Curium (Kourion). Johannes kom fra en adelig familie og var sønn av Epifanios (Epiphanius), øyas guvernør, og han var svært rik. Han giftet seg som ganske ung. Etter å ha blitt enkemann og gravlagt begge sine to sønner, brukte han sine inntekter til å hjelpe fattige, og han vant alles respekt for sin personlige hellighet.

Etter at den ortodokse patriark Theodoros I av Alexandria (607-09) døde i 609, gjorde Johannes' ry at de troende i Alexandria ba keiser Fokas (602-10) om å utnevne ham til ny patriark. Han ble i slutten av 610 valgt av sin adoptivbror Niketas, som hadde hjulpet keiser Heraklios I (610-41) med å komme til makten, og som nå var guvernør (patrikios, patricius) i Alexandria. Johannes nærmet seg på det tidspunktet femti år og var fortsatt legmann. Han overtok erkebispestolen i Alexandria som patriark Johannes V (610-19).

Kirken i Alexandria var svært redusert på grunn av det monofysittiske kjetteri, og Kirken i Alexandria besto av rundt 200.000 keisertro ortodokse, mest funksjonærer, soldater, kjøpmenn eller fremmede, mens 5-6 millioner tilhørte den koptiske kirken som var gått i skisma etter konsilet i Kalkedon i 451. Johannes bestemte seg for å tjene ortodoksien ved et eksempel på et liv full av dyder og svært sjenerøs almissegiving. Da han kom til Alexandria, ba han om at det skulle settes opp en nøyaktig liste over hans «herrer». Da han fikk spørsmål om hvem det var, forklarte han at han mente de fattige, for de hadde så mye makt i himmelens forgårder at de kunne hjelpe dem som hadde vært gode mot dem på jorden.

Den listen som Johannes fikk samlet, kom opp i 7.500 navn, og alle disse tok han under sin spesielle beskyttelse og ga dem mat hver dag. Han publiserte strenge forordninger, men i de mest ydmyke ordelag, hvor han ga alle ordre om å bruke korrekte vekter og mål for å beskytte de fattige fra en svært grusom form for undertrykkelse. Han skattla sitt presteskap for å hjelpe de fattige. Han forbød sine embetsmenn og tjenere på det strengeste å motta gaver, for han så at slike ikke var bedre enn bestikkelser som gjør selv den mest upartiske til partisk. Hver onsdag og fredag satt han hele dagen på en benk foran kirken, slik at alle kunne ha fri tilgang til å legge sine sorger frem for ham og gjøre ham kjent med deres behov. Han søkte straks å bote på den uretten de hadde erfart. Ingenting og ingen var for uviktige for hans oppmerksomhet.

Titian (ca 1485-1576): Den hellige Johannes Almissegiveren, fra kirken San Giovanni Elemosinario i Venezia

En av hans første biskoppelige handlinger i Alexandria var å dele ut de 80.000 gullstykkene han fant i kirkens skattkammer, til hospitaler og klostre. Da noen protesterte mot dette, svarte han ved å fortelle om en visjon han hadde hatt da han var ung. En vakker kvinne viste seg for ham, mer strålende enn solen og med en olivenkrans på hodet; hun presenterte seg som Kjærlighet (Caritas) og sa til ham: «Jeg er kongens eldste datter. Hvis du vil være min venn, skal jeg føre deg til ham». Johannes fulgte sin nestekjærlige politikk systematisk helt frem til sin død. Det sies at hans egen gavmildhet ansporet andre til å handle som ham.

Hans bispesete var den gang det fremste i hele Østen både i rikdom og verdighet. Dets store inntekter viet han til de fattiges tjeneste. I tillegg kom det inn en kontinuerlig strøm av bidrag som representerte almissene til dem som ble inspirert av hans eksempel. Både bispesetet Alexandrias rikdom og Johannes' sjenerøsitet virker imidlertid nesten utrolig. Hans almisser var både individuelle og kollektive, noen var rettet mot spesifikt kristne formål, mens andre gjaldt enhver uansett religion eller rase. Han var inspirert av tanken på at ved å hjelpe de fattige takket han Jesus, som ofret så mye for vår frelse. Da noen prøvde å takke ham privat, avfeide den hellige vedkommende og sa: «Min bror, jeg har ennå ikke gitt mitt blod for deg, som Jesus Kristus, min herre og Gud, har gitt meg ordre om å gjøre».

Da perserne under kong Khusrou II Parvez («den seierrike») (591-628) (gr: Khosroës; lat: Chosroës; Chosrau) i 614 plyndret Syria og herjet Jerusalem, tok Johannes seg av de skrekkslagne menneskene som flyktet til Egypt. Til de fattige i Jerusalem sendte han ved siden av en stor sum penger også korn, belgplanter, jern, fisk, vin, olje, klær, lastedyr for å transportere varene til der hvor de trengtes mest og egyptiske håndverkere for å hjelpe til med å bygge opp igjen kirkene. I sitt brev til Jerusalems biskop Modestus skriver han at han skulle ønske at det sto i hans makt å komme personlig og bidra med sine henders arbeidskraft i dette arbeidet. Han brukte også enorme summer for å kjøpe fri fanger, spesielt nonner.

Patriarken levde selv i den største askese og fattigdom. Da en fremstående og rik beundrer fikk vite at han hadde bare ett teppe på sengen, og at det i tillegg var et usselt et, sendte han patriarken et verdfullt teppe og ba om at han måtte bruke det for giverens skyld. Johannes aksepterte det og la det på sengen, men det ble bare for en natt. Denne natten tilbrakte han i stor uro, med selvbebreidelser for å velte seg i luksus mens så mange av hans «herrer» bodde så dårlig. Neste morgen solgte han teppet og ga pengene til de fattige. Da beundreren fikk høre hva som hadde skjedd, kjøpte han teppet tilbake og sendte det til patriarken en andre og tredje gang, men med samme resultat. Patriarken sa til sin venn med et smil: «Vi får se hvem som går lei først!» Det ble ikke Johannes.

Den hellige Johannes Almissegiveren, russisk ikon

Blant de enkeltpersonene Johannes hjalp, var en handelsmann som tre ganger var ruinert av skipsforlis. De to første gangene ser ikke hjelpen ut til å ha gjort ham mye godt, men den tredje gangen ga patriarken ham et skip fullt av korn, som ble solgt med stor fortjeneste under en hungersnød på De britiske øyer og byttet med tinn fra gruvene der. Legenden forteller at tinnet forvandlet seg til det fineste sølv på tilbakereisen.

Johannes' åpne hånd var aldri lukket. Noen ganger ble han lurt av bedragere som kom tilbake i forkledning for å be om flere almisser når han allerede hadde hjulpet dem sjenerøst, men selv når han visste at han ble lurt, fortsatte han stadig å gi igjen og igjen. En mann som egentlig ikke var spesielt nødlidende, kom og ba om almisser og ble oppdaget av tjenestemennene ved palasset, men Johannes sa bare: «Bare gi til ham – han kan være Vår Herre i forkledning».

Selv om Johannes ikke selv var munk, fikk han stor respekt for dem, og han grunnla to nye klostre i byen. En gang tigget en ung munk om almisser i mange dager i følge med en tiltrekkende ung kvinne. Som et følge av den resulterende skandalen fikk Johannes kvinnen slått og skilt fra munken, som ble pisket og satt i enecelle. Den natten kom munken til Johannes i en drøm og sa til ham at for en gangs skyld hadde han gjort en feil. Da patriarken våknet, tilkalte han munken, som var så oppflenget og skadet at han knapt kunne gå. Han fortalte Johannes at han var evnukk og at den unge kvinnen var en jødinne som ønsket å bli kristen. Johannes ba om unnskyldning for sin feil og tilbød munken 100 numismata i kompensasjon, noe han avslo. Deretter ga patriarken ham en formaning og sa at det ikke var riktig for en som er kledd i munkedrakt, å vandre omkring ubevoktet i byen, og fremfor alt ikke sammen med unge kvinner til tilskuernes forargelse.

Etter denne episoden viste Johannes stor ære og gjestfrihet overfor munker og bygde et hospits utelukkende for deres bruk, kalt «munkeherberget». Han grunnla også nye hospitaler, hjem for gamle og syke og fattighus og hospitser for fremmede, samt syv fødselssykehus med førti senger hver. Han besøkte sykehusene tre ganger hver uke, og han kjøpte også fri mange slaver. Han bygde også kirker, og det sies at han økte antallet kirker i Alexandria fra syv til sytti.

En gang guvernør Niketas planla en ny skatt som ville gå hardt ut over de fattige, talte patriarken ydmykt til deres forsvar, men guvernøren ble rasende og forlot ham brått. Mot kvelden sendte Johannes ham en beskjed om at solen snart gikk ned og minnet ham på apostelens råd om ikke å la solen gå ned over sin vrede. Denne påminnelsen hadde den tilsiktede effekt. Guvernøren kom straks til patriarken, ba om unnskyldning og som bot lovte han å aldri mer lytte til angivere og ryktesmeder. Johannes sa seg enig i den beslutningen og la til at han aldri trodde på noen mann uansett hva han hadde mot en annen før han selv hadde snakket med den anklagede, og at han gjorde det til en regel å straffe alle bakvaskere med en slik strenghet at det ville tjene som en advarsel for andre.

Johannes var kjent for sin ydmykhet, og han betraktet urettferdig behandling som sin største vinning og lykke. Han avvæpnet alltid sine fienders motvilje ved mildhet, og ofte falt han ned for føttene på dem som fornærmet ham for å be om tilgivelse. Men han talte aldri et unødvendig ord, for pliktene forbundet med hans embete, bønn og åndelig lesning tok all hans tid. Han sendte ut alle han så snakket i kirken, og han forbød alle baktalere å komme inn i sitt hus. Han fikk også gjort klar sin egen grav, men bare halvferdig, og han ga en mann i oppdrag ved alle pompøse anledninger å gi ham følgende påminnelse: «Min herre, din grav er uferdig, vær så snill å gi ordre om å fullføre den, for du kjenner ikke timen når døden vil gripe deg».

Johannes var ikke bare opptatt av å gi almisser, men var også omhyggelig med liturgien. Da han la merke til at noen i forsamlingen hadde utviklet en vane med å forlate kirken etter evangeliet for å prate sammen i stedet for å be, forlot han selv kirken flere ganger, sluttet seg til dem og sa: «Mine barn, der hvor fårene er, der må også hyrden være. Kom inn, så skal jeg også komme inn. Bli her, så blir også jeg her». Dette skapte først stor forvirring, men det førte til at dette ikke skjedde igjen. Han forbød også møter i kirken og sa: «Hvis dere kommer hit for å be, så la sinn og hjerte være opptatt av det, men hvis dere kommer hit bare for å treffe noen, så husk at det står skrevet at Guds hus skal kalles et bønnens hus, gjør det ikke om til en røverhule».

I hele sin tid som patriark arbeidet Johannes for å få slutt på monofysittismen og gjenskape ortodoksien med fredelige midler, blant annet ved å bedre den religiøse utdannelsen. Han insisterte på at de troende ikke under noen omstendigheter skulle motta Den hellige kommunion sammen med heretikere. Han sa: «Kommunion kalles nettopp det fordi den som har kommunion, har ting til felles og er enig med dem han har kommunion med. Derfor bønnfaller jeg dere om aldri å gå nær kjetternes kirker for å kommunisere der».

Johannes' yndlingslektyre var helgenbiografier, og han var også selv hagiograf (forfatter av helgenbiografier). Det er bevart bruddstykker av en biografi om den hellige Tychon, skytshelgen for vinbønder på Kypros og ifølge legenden biskop av hans hjemby Amathus på Kypros.

I 619 rykket perserne frem og truet Egypt, og guvernør Niketas overtalte patriarken til å følge ham til Konstantinopel for å treffe keiser Heraklios i den anledning – det var vel snakk om en flukt. Men da de var kommet til Rhodos, fikk Johannes en visjon med beskjed fra himmelen om at hans død nærmet seg. Han sa da til Niketas: «Du inviterer meg til jordens keiser, men nå kaller himlenes konge meg til seg». Derfor seilte han tilbake til sitt hjemlige Kypros, og snart etter døde han lykkelig i hjembyen Amathus. Det skjedde en 11. november mellom 616 og 619 (eller 620) – etter tradisjonen den 11. november 619.

I sitt testamente skrev patriark Johannes at han hadde funnet kirkens skattkammer fullt og etterlatt det tomt, «jeg har gjort mitt beste for å gi Gud det som Guds er». Hans legeme ble ført til Konstantinopel, hvor det ble værende i mange hundre år. Deretter er det omstridt hvor relikviene havnet. En versjon sier at de i 1249 kom til Venezia. En annen versjon sier at den tyrkiske sultanen Bayezid II (1447-1512), som var sultan i det osmanske imperiet fra 1481 til 1512, i 1489 ga dem til kong Matthias Corvinus av Ungarn (1458-90). Han brakte dem til Ofen, det tidligere navnet på Buda, nå en del av Budapest, og plasserte dem i det kongelige kapell i slottet der, som ble vigslet til ham. I 1530 ble relikviene overført til Toll nær Bratislava i Ungarn (i dagens Slovakia), og i 1632 kom de til katedralen St. Martin (Dóm sv. Martina) i Bratislava, som fortsatt hevder å ha dem i et kapell som er viet til Johannes.

Hans minnedag er i vest 23. januar, som er en translasjonsfest (til minne om skrinleggelsen av hans relikvier), og hans navn står i Martyrologium Romanum. Tidligere var hans festdag den 11. april. I den ortodokse kirke feires han på sin dies natalis (dødsdagen) 11. november – grekerne feirer ham den 12. november. I hele Østkirken blir han høyt æret. Lenge hersket den oppfatningen at kopterne æret sin motstander Johannes som helgen på grunn av hans store livsverk, men dette baserer seg på en feiltakelse fra Michel Le Quien (1661-1733) og medfører ikke riktighet.

Det finnes en nær samtidig biografi om Johannes Almissegiveren, skrevet i fellesskap av hans to nære medarbeidere og en slags generalvikarer, den syriske munken Johannes Moschos (ca 550-634) og Sofronios (Sophronius) Sofisten (560-638), senere patriark av Jerusalem (634-38), og den synes å gi troverdighet til historien om ham. Et fragment av denne biografien er bevart i første kapittel av Vita Sancti Ioanni Eleemosynarii, skrevet rundt 641/42 av biskop Leontius av Neapolis på Kypros (= Nemosia) (ca 590-ca 650) og oversatt til latin av Anastasius bibliotekaren (Anastasius Bibliothecarius) (ca 800-ca 878), og den ble referert til på det syvende økumeniske konsil (Nikea II; 787). Anastasius var motpave Anastasius (III) en kort periode i august/september 855, men ble avsatt etter kort tid. Men fra 863 hadde han stadig større innflytelse som rådgiver for de neste tre pavene, og i 867 ble han utnevnt til bibliotekar for den romerske kirken og arkivar ved det pavelige biblioteket, derav hans tilnavn Bibliothecarius. Den biografien som tilskrives den hellige Simeon Metafrastes fra andre halvdelen av 900-tallet,1 er i det vesentligste Leontius'. Bare de seks første delene er basert på en annen og verdifull kilde.

Johannes hadde raskt fått tilnavnet Eleemosynarius, «almissegiveren» – almisse kommer av det greske ordet eleemosyne, som er et bibelsk begrep som betyr barmhjertighet. På latin kalles han også Ioannes Misericors, på andre språk John the Almsgiver, Jean l'Aumonier, Johannes der Almosengeber, Giovanni l'Elemosiniere, Juan el Limosnero, Jan Jałmużnik, Johannes Allmosegivaren. Johannes var den opprinnelige skytshelgenen for den fortsatt eksisterende Ordenen av St. Johannes av Jerusalem (Malteserridderne), etterfulgt av Johannes Døperen.

I Italia er Johannes' kult konsentrert til to områder: Casarano og Morciano di Leuca i provinsen Lecce på Salento-halvøya, den ytterste delen av Italias «hæl» i regionen Puglia, og i Venezia. I de to første byene feires han som skytshelgen, mens det finnes en kirke viet til ham i Venezia, Chiesa di San Giovanni Elemosinario. Hans angivelige relikvier finnes imidlertid i et eget kapell i kirken San Giovanni in Bragora i Venezia.

Hans kult i Casarano utviklet seg rundt år 1000 takket være østlige basilianermunker som var kommet som flyktninger til Salento for å slippe unna de ikonoklastiske forfølgelsene. Blant de mange miraklene som tilskrives ham der, er «tåremiraklet» (lakrimasjon) i 1715, den mirakuløse slokkingen av en katastrofal brann og forsvinningen av en virvelvind – de to siste skjedde mellom 1730 og 1750, og det mest berømte miraklet skjedde den 31. mai 1842, da byen ble reddet fra et enormt regnvær. I byens hovedkirke, l'Annunciazione di Maria, finnes avbildninger av ham samt noen små relikvier. I Casarano feires San Giovanni Elemosiniere tre ganger hvert år: hovedfesten er 23. januar, i den tredje uken av mai feires en sivil og religiøs fest, og den 31. mai feires miraklet i 1842. I 1974 hadde Casarano æren av å huse helgenens legeme midlertidig mellom 19. januar og 2. juni, takket være velvilje fra patriarken av Venezia, kardinal Albino Luciani, senere pave Johannes Paul I (aug-sep 1978).

Johannes Almissegiveren står på en liste over helgener2 som har det til felles at det ble sagt at det fra deres graver eller relikvier strømmet ut olje til visse tider.3 Disse helgenene ble gjerne kalt på gresk Myroblýtes («myrrautgytere»). Han fremstilles som biskop eller gammel mann med langt skjegg som deler ut almisser. Ofte har han også et kostbart teppe eller en pengepung, et brød eller en rosenkrans i hånden.