Den hellige Johannes av Korset (1542-1591)

Han var den yngste av de tre sønnene til Gonzalo de Yepes og Catalina Álvarez. Hans far var utstøtt fra sin adelige silkehandlerfamilie i Toledo på grunn av sitt ekteskap med den borgerlige veverdatteren Catalina (Katarina), og han måtte tjene til livets opphold som silkevever. Det er mulig at han var av jødisk opphav.

KARMELITT: Johannes av Korset
var en spansk karmelittmunk.

Da faren døde av en langvarig sykdom før Johannes var ett år gammel, sto moren alene med tre barn. De gjennomgikk en periode med harde prøvelser hvor de led under kulde og sult, og en av brødrene, Luis, døde. Familien flyttet til Medina del Campo for at moren skulle finne arbeid. Der ble Johannes sendt på en katekismeskole for fattige, og der fikk han mat og klær og lærte å skrive og lese.

Det var meningen at Johannes skulle bli håndverker som faren. Som 14-åring ble han etter tur lærling hos en tømmermann, treskulptør og trykker, men han viste små evner i håndverksfag. Som 15-åring ble han heller pleieassistent på et sykehus utenfor i Medina del Campo. Det var populært kjent som Hospital de las Bubas. Bubo eller buba på spansk betyr sår eller svulst, og det var et sykehus for mennesker med kjønnsykdommer. Der viste han iver, flid og nestekjærlighet, og han utviklet en kjærlighet til de syke og en evne til å påta seg de simpleste og mest ubehagelige oppgaver. Han vasket og renset og bandasjerte pasienter under de mest frastøtende forhold. Han sang populære sanger for dem og fikk dem til å le. Hans direkte og ærlige holdninger til mennesker, religiøse og verdslige, rike og fattige, menn og kvinner, understrekes gjentatte ganger i hans biografier.

Administratoren på sykehuset var imponert over hans flid og hans intellektuelle kapasitet, så da Johannes var 17 år, sendte han ham til stedets jesuittseminar og tilbød ham å bli kapellan på sykehuset hvis han ble prest. Han studerte filosofi, latin og gresk mellom 1559 og 1563. Allerede i denne unge alder behandlet han sitt legeme med ytterste strenghet, og to ganger ble han reddet fra den sikre død ved inngripen av den hellige Jomfru Maria. Han var nysgjerrig på sitt fremtidige liv, og da ble han i bønn fortalt at han skulle tjene Gud i en orden, som han skulle føre tilbake til sin gamle perfeksjon.

Om kvelden den 24. februar 1563 banket 21-årige Johannes på porten til karmelittklosteret Santa Ana i Medina og ba om å få tre inn i karmelittordenen (Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCarm). Han ble akseptert, og året etter avla han løftene og tok navnet Johannes av St. Mattias (Juan de Santo Matía). Etter novisiatet ble han sendt til teologi- og filosofistudier i Salamanca, som da var det mest fremtredende senteret for teologi i Spania, og der studerte han fra 1564 til 1567. En av hans lærere var bibelforskeren og poeten Fray Luis de León.

Johannes arbeidet hardt, lærte alt han kunne og levde et nøysomt og asketisk liv. Han søkte om og fikk tillatelse til å følge den opprinnelige karmelittregelen, uten de lettelsene som var godkjent av ulike paver og antatt i alle klostre. Han var ikke populær blant sine medstudenter, som klagde over at han alltid hang over bøkene og at han irettesatte dem for upassende samtaler eller oppførsel. Han ønsket å bli legbror, men det ble avslått, og i 1567 ble han presteviet. Han leste sin første messe i hjembyen Medina del Campo i nærvær av sin mor, slik som skikken var.

På denne tiden var Spania velstående og hadde et stort imperium, og de monastiske reglene i mange klostre var blitt svært avslappede. Johannes overveide å forlate karmelittordenen og gå over til de strengere karteuserne, da han så med mistro på utviklingen og utglidningen i sin egen orden. Da han var hjemme i Medina for å feire sin første messe, sørget prioren for karmelittklosteret, Antonio de Heredia, for at han ble kjent med den hellige mystikeren og karmelitten Teresa av Ávila. Hun hadde flere år tidligere reagert på samme måte, og i 1562 hadde hun begynt sitt reformarbeid i karmelittordenen. Hun arbeidet med støtte fra kong Filip II (1556-98) for at ordenen skulle vende tilbake til askesen i den opprinnelige karmelittregelen fra 1200-tallet.

Hennes reformerte («barføtte») søstre i Ávila, som levde i streng fattigdom og disiplin, var blitt godkjent av karmelittenes ordensgeneral i 1567. Hun hadde fått tillatelse til å opprette flere reformerte klostre for søstre og to hus for brødre, og nå var hun på jakt etter mannlige medhjelpere. Prior Antonio de Heredia, som var rundt 60 år gammel, oppga med glede verdigheten av sitt embete for reformens skyld, og Johannes gikk med på å bli i ordenen og slutte seg til ham. Dermed oppsto de reformerte (barfot-) karmelittene (Ordo Fratrum Discalceatorum Beatae Virginis de Monte Carmelo – OCD). Teresa sa at hun hadde «halvannen ordensbror», muligens en referanse til Johannes' unge alder sammenlignet med Antonio, eller kanskje heller hans lille skikkelse – han var mellom 1,51 og 1,56 m høy.

Etter enda et år med teologistudier i Salamanca grunnla Johannes den 28. november 1568 sammen med fire andre, blant dem Antonio, det første av den mannlige ordensgrenens reformerte hus i Duruelo, rundt 8 km fra Ávila. Han tok navnet Johannes av Korset (Juan de la Cruz) og arbeidet iherdig for å utbre reformen. Hans mor og hans bror Francisco, som kan ha vært mentalt handikappet, kom for å stelle huset for brødrene. De levde i ytterste fattigdom, og det første klosteret besto ikke av stort annet enn ett rom. Teresa grunnla snart et nytt munkekloster i Pastrana og et tredje i Mancera, hvor hun overflyttet kommuniteten fra Duruelo, og i 1570 et fjerde i Alcalá. I 1571 ble Johannes rektor på skolen i Alcalá som var knyttet til universitetet.

Etter å ha smakt de første gledene ved kontemplasjon, fant Johannes at han nå var fratatt all merkbar hengivenhet. Denne åndelige tørken ble fulgt av indre sjelekvaler, skrupler og en avsmak for åndelige øvelser, og mens djevelen angrep ham med voldsomme fristelser, syntes han at Gud hadde forlatt ham. Men i roen som fulgte ble han rikt lønnet for sin utholdenhet, med guddommelig kjærlighet og nytt lys. Han brukte sine erfaringer i stort monn i sitt pastorale arbeid, i sin undervisning og i sine bøker.

I 1571 ble Teresa tvunget til å bli priorinne for det ureformerte Inkarnasjonsklosteret i Ávila, og hun sendte bud på Johannes for å være søstrenes åndelige veileder og skriftefar. Dette embetet hadde han mellom 1572 og 1577. Han ble også mye oppsøkt av legfolk. Forholdet mellom Teresa og Johannes var svært nært, og det blir sagt at hun sydde hans første drakt med sine egne hender. Men forholdet var ikke ømt, for den energiske, praktiske Teresa ønsket å få ting gjort, mens Johannes var rent kontemplativ og vag når det gjaldt detaljer. Men som hennes skriftefar, til tross for sin unge alder og sin lille skikkelse, nølte han ikke med å utøve sin prestelige myndighet over henne. Hun fant ham ofte gjenstridig og trangsynt, men hun satte pris på hans spiritualitet og kvaliteten av hans veiledning. Hun kalte ham en hellig prest, og sukket: «Med pater Johannes kan man ikke tale om Gud. Han faller da straks i henrykkelse og smitter alle nærværende til ekstase».

Men Johannes møtte sterk motstand fra de ureformerte karmelittene, som så på reformen som et opprør mot ordenen til tross for at Teresa hadde fått tillatelse fra ordensledelsen. De kalte ham en «ulydig og oppsetsig munk» og Teresa en «hardnakket, urolig kvinne». På den andre siden var noen av barfot-karmelittene temmelig taktløse og gikk ut over sine fullmakter. Mens Teresa var under kong Filip IIs beskyttelse, var ikke Johannes det. De ureformerte appellerte til karmelittenes ordensgeneral, som sendte Fray Jerónimo Tostado til Spania med full autoritet til å ta seg av reformbevegelsen. Johannes ble tatt og fengslet av ordenen i Medina i 1575-76, og han ble satt fri først etter instruksjon fra den pavelige nuntius. Men han døde, og hans etterfølger støttet Tostado.

Etter et generalkapittel for karmelittordenen i Piacenza, som avviste reformen og nektet å gi de reformerte husene uavhengighet, ga provinsialen i Castilla i 1577 Johannes ordre om å vende tilbake til sitt opprinnelige kloster i Medina. Han nektet på grunn av at han innehadde sitt embete fra den pavelige nuntius og ikke fra ordenen. Da ble det sendt bevæpnede menn som den 3. desember 1577 brøt opp døren hans og fraktet ham bort. De visste hvor høyt folket i Ávila satte ham, så etter ordre fra karmelittenes ordensgeneral tok de ham med til det ureformerte karmelittklosteret i Toledo, hvor han ble fengslet i enecelle ettersom han nektet å oppgi reformen.

I fengselet ble Johannes satt i en celle på 2x3 m nesten uten lys, og han fikk en brutal og nedverdigende behandling. Dette er godt dokumentert, for etter hans død kom det flere vitnemål fra brødre og søstre som kjente ham godt, om behandlingen han fikk i fengselet. Disse avviker i detaljene, som øyenvitneskildringer har en tendens til, men de generelle omstendighetene er klare nok. Han tilbrakte det meste av tiden i mørke, og han kunne lese tidebønnene bare i den korte tiden en strime med dagslys kom inn gjennom den 2-3 tommer brede gluggen høyt oppe på veggen, og selv da måtte han stå på en stein eller en benk for å få lys nok. Han fikk ikke lese eller skrive og ble forbudt å lese messe eller å kommunisere. Cellen var iskald om vinteren og kokende varm om sommeren, og han ble der i 8 ½ måned.

I det meste av tiden snakket han ikke med noen bortsett fra sin fangevokter og medbror, som behandlet ham med hat og bakvaskelser. Han var utsultet og befengt av utøy og ble utsatt for harde forhør. Han ble også brutalt pisket offentlig i kapitlet tre ganger i uken, etter ordre fra Jerónimo Tostado, generalvikar for karmelittene i Spania og rådgiver for inkvisisjonen, for å få ham til å skifte mening og forlate de reformerte karmelittene. Han bar merkene resten av livet, og med sin sarte helse var han døden nær. Han ble fortalt løgner om at Teresa også var i fengsel og at han ville dø i sin celle, og han var redd for å bli forgiftet. Først i de siste ukene hans i fengsel fikk han penn og papir og et vokslys av en vennligere fangevokter. Det verste av alt var hans frykt for at det når alt kom til alt var feil å ikke lystre sine overordnede i ordenen og at han sto i fare for å tape sin udødelige sjel.

Men det var under disse forholdene av press og forsakelse at Johannes utviklet dyp åndelig innsikt, og det var i sitt fengsel han skrev sine første dikt, etter at han hadde fått penn og papir. I august 1578, en gang i oktaven for Marias opptakelse (15. august), bestemte han seg for å prøve å flykte, og han unnslapp på en nesten mirakuløs måte. Han hadde klart å løsne låsen på døren og rev to matter i strimler og lagde et tau. Om natten skrudde han av låsen på døren og krøp ut forbi vakten. Han tok bare med seg de mystiske diktene han hadde skrevet, og klatret ut av et vindu ved hjelp av et tau. Han havnet imidlertid inne i klausuren til noen fransiskanersøstre, men da han forvirret påkalte Jomfru Maria om hjelp, fant han en vei ut eller over muren. Han hadde ingen anelse om hvor han var, men han fulgte etter en hund til bymuren og elva Tagus nedenfor, nær ved Alcántara-broen. Da han sjanglet gjennom de trange gatene, barføtt og utslitt, trodde folk han var full og ropte etter ham, men han fant veien til klosteret for barfotkarmelittsøstrene, som akkurat var kommet ut av kapellet.

Ved gitteret ba han om å få treffe priorinnen. Nonnen som åpnet da han banket på, Isabel de San Jerónimo, sa i sin forklaring senere at han syntes å være på dødens rand. Da priorinnen kom, skjønte hun at han var nær et sammenbrudd og i stor fare, så hun tilkalte to nonner til og ba dem åpne de tre låsene som stengte døren. Selv om dette under normale omstendigheter var et grovt brudd på regelen, hadde hun den unnskyldningen at en syk nonne trengte å skrifte. Nonnene pleide ham, forbandt hans sår og ga ham stuede pærer med kanel, som var alt han kunne spise.

Da de ureformerte karmelittbrødrene og politiet kom og lette etter Johannes, nektet priorinnen å la dem komme inn. De ransaket kirken og den ytre delen av huset, med de turde ikke å krenke klausuren. Etter at de hadde gått, gikk Johannes inn i kirken og begynte å diktere sine dikt. Noen hadde han i en liten notatbok han hadde med fra fengselet, mens andre bare var i hans hode. Moder Magdalena av Den Hellige Ånd fra klosteret i Beas, hvor Johannes var skriftefar i nåen år etter sin flukt, skrev en beretning om hans liv hvor hun sier at hun så notatboken. Johannes etterlot den hos henne for å få laget en kopi, men noen tok den fra hennes celle. Hun husket at den inneholdt den første delen av hans «Romanse» basert på prologen til Johannesevangeliet, noen skisser til et annet dikt med omkvedet Aunque es de noche («Selv om det er natt») og deler av «Den åndelige høysang», som er løst basert på Salomos høysang. Andre sa at den inneholdt hans parafrase over Salme 137, «Ved Babylons floder». Johannes kunne mye av Bibelen utenat, og det synes sannsynlig at det han klarte å fullføre i fengselet, i hovedsak var basert på bibelske kilder.

Om morgenen tok Don Pedro González de Mendoza, en kannik i katedralen og medlem av en berømt familie som var vennligsinnet overfor reformkarmelittene, Johannes under sin beskyttelse. Da han var trygt borte fra Toledo og hadde kommet seg, ble han senere i 1578 sendt til det reformerte klosteret i Beas de Segura og deretter til det avsidesliggende klosteret Monte Calvario i nærheten som skriftefar for de reformerte karmelittsøstrene. Der fortsatte han å skrive poesi en tid. Da han ble spurt hvordan han begynte å skrive dikt, svarte han enkelt: «Noen ganger ga Gud meg ordene, og noen ganger lette jeg etter dem».

Men splittelsen mellom de reformerte og ureformerte karmelitter ble endelig bilagt, og paven godkjente at de reformerte karmelittene opprettet en egen provins i 1580, selv om de ikke fikk full uavhengighet som en egen orden før i 1593. Nå kunne Johannes vende tilbake, og i de følgende årene hadde han flere høye embeter i den reformerte grenen av ordenen. Han skydde administrativt ansvar, men aksepterte det som sin plikt. I 1579 ble han rektor for kollegiet i Baëza i Sør-Spania og hadde embetet i tre år. I 1581 ble han prior for prior i Los Mártires nær Granada og assisterende generalvikar for barfot-karmelittene. Samtidig ble han kjent som sjelesørger og åndelig veileder. Han levde svært enkelt og tok på seg de simpleste oppgavene som et eksempel for andre, men han bar pliktenes tunge byrde. Det meste av tiden brukte han på å etablere nye klostre, på å undervise og på pastoral omsorg for sine brødre og søstre.

Johannes nølte aldri hvis en av hans munker trengte noe. En gang led en munk av forferdelige kvalmeanfall. Johannes spurte legen om det fantes noe som kunne helbrede ham, men legen hadde bare en kostbar medisin som bare kunne lindre, men ikke helbrede. Johannes kjøpte straks medisinen og ga den selv til den syke mannen. Helt i begynnelsen da Johannes var prior i Baëza, ble kommuniteten angrepet av en ondartet influensaepidemi. Johannes første handling dom prior var å kjøpe inn kjøtt. Han serverte det selv til de syke, og han beroliget alle hvis samvittighet var opprørt ved tanken på å spise kjøtt. Han forlenget deres rekreasjonsstunder og underholdt dem med både muntre historier og åndelige refleksjoner, men han unnskyldte sin lettsindighet med at han ønsket å lindre deres lidelser.

Johannes av Korsets hovedverk er tre dikt med tilhørende kommentarer: Noche obscura del Alma («Sjelens mørke natt»), «Den åndelige høysang» og «Kjærlighetens levende flamme» med enda en kommentar til det første av dem: «Bestigningen av Karmelberget» (Subida al Monte Carmelo). Dette er ypperlige mesterverk i spansk litteratur samtidig som de inneholder en grundig fremstilling av katolsk mystisisme. Alle hans skrifter er oversatt til flere språk. I sine verk beskriver han den åndelige prosess frem til den fullkomne, kjærlighetsfylte mystiske tilstand av forening med Gud. De ulike stadiene på denne veien blir fremstilt omhyggelig og med intens innlevelse. Når det gjelder mystikkens teologi, er Johannes av Korset blitt stående som en av de aller mest innflytelsesrike i den vestlige kristne tradisjon.

Johannes var ikke nøye med dokumentasjon, og mye av det han sa, ble ivrig skrevet ned av hans brødre og søstre og sirkulerte i håndskrevne kopier, med uunngåelige feil og endringer. De nærmeste vi kommer en endelig tekst, er samlingen foretatt av Sanlúcar de Barrameda i 1586 eller 1587. Den ble gjennomlest av Johannes, som skrev notater med bitte små gnidrete bokstaver.

I 1582 døde Teresa av Ávila, og Johannes måtte fortsette arbeidet alene. I samme år ble han prior i Los Mártires ved Granada. Der valgte han selv det verste rommet i den eldste delen av klosteret. Foruten plankene han sov på, inneholdt cellen bare et trekors, et bilde av Kristus, en bibel og et breviar. Men cellen hadde også et lite vindu ut mot hagen, og foran det sto han ofte i bønn. Pater Louis de Sainte-Ange fant ham ofte der mens han beundret blomstene i hagen om natten og stjernene på himmelen om natten.

Johannes elsket naturens skjønnhet og tok ofte brødrene sine med ut på landet, enten for å be blant klippene og i skogene eller for en avveksling å arbeide på markene, eller ganske enkelt for å gå en tur. Til en munk som spurte hvorfor han sendte dem ut så ofte, svarte han: «Jeg er redd for at dere kommer til å ønske å rømme hvis jeg holder dere innestengt i klosteret for lenge».

Johannes tok seg av sin fromme mor ved å overlate henne i karmelittnonnenes varetekt. Katarina Álvarez døde og ble gravlagt i karmelklosteret i Medina del Campo. Sammen med sin sønn Francisco hadde hun helt fra begynnelsen hjulpet Johannes i hans reform av karmelittklosteret i Duruelo og hjulpet ham til å restaurere ruinene av de reformerte karmelittenes første kloster.

Men det oppsto også uenighet i den reformerte ordensgrenen, og Johannes støttet den moderate fløyen til provinsialprioren Hieronymus Gracián mot ekstremistenes Nikolas Doria, som ville bryte fullstendig med de ureformerte karmelittene. Da de ytterliggående vant makten og Doria ble provinsialprior, ble Johannes fratatt jobben som prior, og fra 1585 var han provinsial i Andalucía. Der forsøkte han å utrydde visse misforhold, spesielt de som kom fra nødvendigheten av at munkene dro ut fra sine klostre for å preke. Johannes mente at deres kall og liv primært var kontemplativt, og det ble opposisjon mot ham. Han grunnla flere klostre, og da embetstiden som provinsial gikk ut, dro han tilbake og fra 1588 var han prior i hovedklosteret i Segovia.

Nikolas Dorias politikk viste seg så vellykket at et kapittel holdt i Madrid i 1588 fikk et brev fra Den hellige Stol som autoriserte en videre splittelse mellom de reformerte og ureformerte karmelittene. Til tross for protester ble den ærverdige Hieronymus Gracián fratatt all autoritet, Nikolas Doria ble gjort til generalvikar og den ene provinsen ble delt i seks, med en konsultor eller provinsialvikar for hver (Johannes var en av dem) for å hjelpe ham i styringen av den nye kongregasjonen. Denne nyskapningen forårsaket alvorlig misnøye, særlig blant nonnene, og den ærverdige Anna av Jesus, som da var priorinne i Madrid, klarte å oppnå et brev fra Den hellige Stol som bekreftet deres konstitusjon, uten noen referanse til generalvikaren.

Det uunngåelige bråket ble til slutt bilagt, men på et kapitel i pinsen 1591 forsvarte Johannes både Hieronymus Gracián og nonnene. Doria hadde hele tiden mistenkt ham for å stå i ledtog med dem, og han benyttet nå anledningen til å frata ham alle embeter og gjøre ham til en alminnelig munk. Den store mystikeren ble sendt til den fjerne kommuniteten La Peñuela i Andalucía, hvor han tilbrakte noen måneder blant fjellene i meditasjon og bønn.

Men Johannes fikk ikke fred. Da han hadde besøkt Sevilla som provinsialvikar, hadde han benyttet anledningen til å begrense prekenaktiviteten til to brødre og bedt dem om å vende tilbake til observansen av sin regel. De underkastet seg den gangen, men irettesettelsen hadde etterlatt nag. Nå dro en av dem, pater Diégo, som hadde blitt konsultor i kongregasjonen, omkring i hele provinsen og gjorde undersøkelser om Johannes' liv og oppførsel. Han diktet opp anklager og skrøt av at han hadde nok bevis til å få Johannes utvist av ordenen. Det ble til og med lagt planer for å sende ham som misjonær til Mexico.

I mellomtiden ble Johannes svært syk, og provinsialen beordret ham til å forlate La Peñuela. Han fikk valget mellom å dra til Baëza eller klosteret i den andalusiske byen Ubeda. Baëza var et bekvemt kloster hvor en venn av ham var prior, mens prioren i Ubeda var pater Frans, den andre munken han hadde refset sammen med pater Diégo. Johannes valgte klosteret Carmelitas Descalzos i Ubeda. Reisen gjorde sykdommen verre og han fikk en betennelse i det ene benet. Han fikk store byller på kroppen og led mye under datidens primitive kirurgiske inngrep. I tillegg behandlet den uverdige prioren ham umenneskelig, forbød noen å se ham, byttet ut sykepleieren fordi han behandlet den syke med kjærlighet og nektet Johannes vanlig mat. Provinsialen gjorde hva han kunne for Johannes og ga pater Frans en voldsom reprimande.

Etter å ha fått fred for prioren, led Johannes under sykdommen i tre måneder. Antonio de Heredia, som nå var en svært gammel mann, foretok reisen midt på vinteren for å treffe ham, og han ble sjokkert over hans forsømte tilstand. Men Johannes var nesten hinsides jordisk kontakt, og det var en anstrengelse for ham å snakke. Han døde grytidlig om morgenen den 14. desember 1591, 49 år gammel, da koret begynte å synge matutin. Straks bredte det seg en duft av roser i cellen, og til og med prior Frans skjønte at Johannes hadde vært en hellig mann, og han ble brakt til anger og bot for sin misgjerning. Johannes' begravelse ble en anledning for et stort utbrudd av entusiasme, og mennesker strømmet til for å berøre hans legeme med religiøse gjenstander.

Han ble gravlagt i et hvelv under kirkegulvet hvor munkene må mandagen etter begravelsen så et stort lys som brant i flere minutter. Da graven ble åpnet ni måneder etter begravelsen, ble Johannes' legeme funnet intakt. Doña Ana de Penasola, som ønsket Johannes' legeme flyttet til det huset hun hadde etablert for ham i Segovia, fikk en rettslig kjennelse for at hun kunne flytte relikviene atten måneder etter hans død. En av kongens tjenestemenn, Frans de Medina Zavallos, ble sendt til Ubeda for å forhandle om translasjonen. Prioren lystret den rettslige kjennelsen og ga Zavallos adgang til kirken om natten, og da de åpnet graven, kjente de en søt lukt, og legemet ble funnet helt intakt. Prioren nektet å la relikviene bli fjernet, for den offisielle ordren snakket om å flytte «beina». En av fingrene ble skåret av slik at Doña Ana kunne se hvor godt legemet var bevart, og blod strømmet da ut som fra en levende person.

Etter ni måneder ble Zavallos igjen sendt til Ubeda. Graven ble igjen åpnet og legemet ble funnet perfekt bevart under et lag med kalk som tidligere var lagt over det. Zavallos la da Johannes' legeme i en veske og tok det med seg, men parfymen som strømmet ut fra det påkalte nysgjerrigheten til folk langs veien, og han ble spurt om hva vesken inneholdt. I Madrid plasserte karmelittene legemet i en kiste slik at det kunne flyttes til Segovia på en mer passende måte. Da det kom frem, ble det mottatt all ærbødighet og respekt og ble utstilt i åtte dager i kapellet, hvor det ble besøkt av store menneskemengder. Bare en liten del av hans relikvier ble igjen i Ubeda, og det kom til en viss strid om eiendomsretten til dem.

Graven i klosteret Carmelitas Descalzos ble åpnet og legemet grundig undersøkt i 1859 og igjen i 1909. I 1926 ble et imponerende monument bygd av marmor og bronse etter en nasjonal innsamling og utført av de beste spanske kunstnerne. Da Johannes' legeme ble flyttet til dette monumentet ble det igjen fremvist til de troende. Den siste åpningen av graven skjedde i 1955 i anledning et besøk fra ordenens provinsialgeneral. Legemet ble da funnet å være lett misfarget, men perfekt mykt og bøyelig.

Først etter sin død ble Johannes av Korset behørig anerkjent som medstifter av de reformerte (barfot-) karmelittene. Johannes var en liten mann, men som dikter og mystiker er han en kjempe. Han er en av de kristne mystikere som fortsatt øver sterkest tiltrekningskraft. Over rommet hvor han døde reiser Oratoria de San Juan de la Cruz seg som et minnesmerke.

Johannes av Korset ble saligkåret den 21. april 1675 (dokumentet (Breve) var datert den 25. januar) av pave Klemens X (1670-76), og hans levninger ble skrinlagt den 21. mai samme år. Han ble helligkåret den 27. desember 1726 av pave Benedikt XIII (1724-30), og i 1738 ble han opptatt i den romerske kalender og hans fest lagt til 24. november. Først fra 1969 har hans minnedag vært dødsdagen 14. desember. Johannes av Korset ble utnevnt til kirkelærer den 24. august 1926 av pave Pius XI (1922-39). Han har tittelen Doctor mysticus eller Doctor extático. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Johannes av Korset avbildes ofte som karmelitt i brun drakt, med skapular, hette og hvit kappe. Han ses ofte med skrivefjær og bok foran et krusifiks, ofte i et himmelsk lys, noen ganger med en ørn som holder en penn i nebbet. I flere spanske byer, som Granada, Segovia og Valladolid, eksisterer fortsatt autentiske portretter av Johannes av Korset, alle malt mens han levde. Salvador Dalis berømte bilde av den korsfestede Kristus ble avledet fra en tegning av Johannes.

Et av de mest dyrebare relikvier etter Johannes er en liten tegning laget med penn og blekk som var inspirert av en visjon. Han ga den til en nonne ved Inkarnasjonsklosteret, som heldigvis voktet den omhyggelig. Tegningen oppbevares i dag i et relikvar i det samme klosteret.

Se en side med 7 bilder av Johannes.