Den hellige John Fisher (1469-1535)

Feires sammen med den hellige Thomas More

Den hellige John Fisher ble født i 1469 i Beverley i Humberside i England som sønn av en manufakturhandler. Han fikk først sin utdannelse på byens katedralskole, fra han var 14 år gikk han på Michaelhouse (nåværende Trinity College) i Cambridge, og i 1491 ble han ordinert til prest. Han ble bestyrer på kollegiet i 1496 og i 1501 prorektor for universitetet. Han hadde nær kontakt med kongens mor, Lady Margaret Beaufort, og hennes velgjerninger for Cambridge, og han gikk av fra sin stilling for å bli hennes kapellan i 1502, og samme år ble han den første Lady Margaret professor i teologi. Selv stiftet han legater, gjeninnførte gresk og hebraisk på studieplanen og ansatte Erasmus som professor i teologi og gresk. Sammen med Lady Margaret arbeidet han for å reformere og utstyre universitetet, grunnla St. John's og Christ College.

I 1504 ble han rektor i Cambridge og biskop av Rochester, og fikk snart et stort navn som predikant og sjelesørger. Hans mangel på personlige ambisjoner fikk ham til å avslå rikere bispeseter, for pliktene i Englands minste bispedømme, selv om han gjennomførte dem samvittighetsfullt, ga ham tid til sine akademiske sysler. Han bygde også opp et av de beste biblioteker i Europa. Han erkjente fullt ut det brennende behov for stadige reformer innenfor Kirken, noe som gjaldt alle, helt fra paver og biskoper til menighetene og den enkelte katolikk. Men han var motstander av de lutherske reformidéer og skrev imot dem og forsvarte de tradisjonelle doktrinene om realpresensen og det eukaristiske offer. Han skrev fire bind mot Luther, alt mens han foretrakk bønn og eksemplets makt fremfor diskusjon. Da kong Henrik VII døde i 1509, var det Fisher som prekte i begravelsen. Den nye kongen, Henrik VIII, erklærte at ingen fyrste eller kongedømme hadde en så fremragende prelat, og han var det selvfølgelige valg som skriftefar for dronning Katarina av Aragón i 1527.

Kongen fikk flere barn med Katarina, men bare datteren Maria vokste opp. Henrik begynte å gruble over grunnen til at han ikke fikk noen sønn, og leste i 3. Mos 20,21: «Når en mann gifter seg med sin brors kone, er det en skammelig gjerning. Han vanærer sin bror; de skal ikke få barn.» Katarina hadde først vært gift med Henriks bror Arthur, som døde rett etter bryllupet. Var det grunnen til at han ikke fikk sønner? Han tenkte på å skille seg, og spurte våren 1527 sin lordkansler, kardinal Wolsey, om råd. Han støttet kongen, mens biskop Fisher, som allerede hadde erklært ekteskapet med brorens enke for gyldig, fastholdt energisk gyldigheten av ekteskapet med Katarina.

Men i 1531 gjorde Henrik VIII seg til den engelske kirkens overhode og rev den løs fra Roma, og geistligheten måtte anerkjenne det og hans nye tittel som «Beskytter og overhode for Church of England». Fisher protesterte sterkt mot kongens krav på å være overhode for Kirken, men han og andre kunne anerkjenne tittelen med den svært viktige tilføyelsen: «så langt Kristi lov tillater». Dette avviste kongen og Fisher mistet dermed kongens gunst for godt. Tidlig i 1533 giftet Henrik seg i største hemmelighet med Anne Boleyn, som ventet barn. I mars 1533 ble Thomas Cranmer innsatt som erkebiskop av Canterbury, og i mai oppløste han kongens ekteskap med Katarina. Kort etter erklærte han kongens ekteskap med Anne Boleyn for gyldig.

I 1534 ble Fisher dømt til å fengsles på livstid og å miste alle sine eiendommer, for rettferdig eller ikke ble han beskyldt for å oppmuntre Elisabeth Barton, en ung nonne fra Kent, hvis visjoner inkluderte trusler om guddommelig straff over kongen om han ikke forkastet Anne Boleyn. Men på grunn av hans dårlige helse ble straffen omgjort til en bot.

Samtidig med de lover som gjorde kongen til den engelske kirkens overhode, ble det i 1534 vedtatt en suksesjonslov, som bestemte at kronen skulle gå i arv til Henriks barn med Anne Boleyn. Biskopene ble nå anmodet om å avlegge ed på at de ville respektere den nye grunnloven. Mens både han og Thomas More kunne gå med på at kongens barn med Anne Boleyn fikk arverett, avslo de å avlegge en ed som innebar en godkjennelse av at Henriks første ekteskap ble annullert og som betydde en avvisning av pavens religiøse autoritet. Men alle de andre biskopene avla eden. Fisher skrev: «Ikke at jeg fordømmer noe annet menneskes samvittighet, deres samvittighet må frelse dem, og min må frelse meg».

I april 1534 ble han fengslet og sperret inne i Tower. Der skrev han en avhandling om bønn for sin søster, en dominikansk nonne. Kongen erklærte ham avsatt og hans sete ble betraktet som vakant. Mens han satt der, utnevnte den nyvalgte pave Paul III ham til kardinal den 31. mai 1535 i håp om å redde hans liv. Men kong Henrik ble rasende, og sa at selv om paven sendte Fisher en rød hatt, ville han ikke ha noe hode å sette den på.

Innen en måned ble Fisher stilt for en domstol i Westminster Hall anklaget for forræderi, fordi han hadde benektet kongens overherredømme over Kirken; han ble funnet skyldig og dømt til døden den 17. juni 1535. Han hadde hatt dårlig helse en tid og var så svak at han måtte bæres i en stol til henrettelsesstedet på Tower Hill. Mens han ventet ved porten til Tower, åpnet han sitt Nytestamente for siste gang, og hans øyne falt på Joh. 17,3-5: «Det evige liv, det er å kjenne deg, den ene, sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus. Jeg har kastet glans over deg på jorden, ved å fullføre det verk du ga meg å gjøre. Så gi meg nå, Far, den herlighet hos deg, som jeg hadde før verden var til!» Fisher bemerket: «Det er belæring nok i det til resten av mitt liv». En halv time senere ble han henrettet. Han unnskyldte sin bøddel, erklærte med klar stemme at han døde for Kristi hellige katolske Kirkes tro, ba folket be for ham og resiterte Te Deum og salme 30. Deretter ble han halshogd. Det var den 22. juni 1535. Kroppen ble gravlagt uten ritualer på Allehelgenskirkegården i Barking, mens hodet ble satt på Tower Bridge og etter to uker kastet i Themsen den 6. juli, da det var Thomas Mores hodes tur til å stilles ut.

John Fisher var like utmerket som humanistisk forsker, som den som fremmet den sunne lære, og som samvittighetsfull biskop. Hans venn Thomas More skrev om ham: «Jeg finner ikke noen i dette rike som kan måle seg og sammenlignes med ham i visdom, kunnskap og lenge prøvet dyd». Men han har ofte blitt kritisert for politisk indiskresjon, som ble tydelig både i hans behandling av den spanske ambassadøren og Elisabeth Barton. Han er en menneskelig sett mindre tiltrekkende skikkelse enn vennen Thomas More, og det har ført til at han har fått færre biografer. Selv om hans askese ikke appellerer til alles smak, for eksempel hadde han en hodeskalle på skrivebordet som en påminnelse om døden, fortjener han å bli bedre kjent for sitt mot og sin integritet, hans fremtredende vitenskapelige resultater og hans hengivenhet for sitt bispedømmes vel. Hans teologiske arbeider påvirket konsilet i Trient.

En kult begynte straks etter hans død, og det førte til at han ble bisatt i kirken i Tower. I 1886 ble han og hans venn Thomas More saligkåret, og 19. mai 1935 ble de helligkåret av pave Pius XI. Deres fest var tidligere 9. juli, men siden 1969 feires de den 22. juni, som er John Fishers dødsdag. Hans navn står i Martyrologium Romanum.