Den hellige John Henry Newman (1801-1890)

Den hellige John Henry Newman ble født den 21. februar 1801 i 80 Old Broad Street i City i London i England. Han var den eldste av seks barn av bankmannen John Newman og hans hustru Jemima Foundrinier, som var datter av en rik papirfabrikant og nedstammet fra hugenotter som flyttet fra Frankrike etter ediktet i Nantes. Hennes søster ble senere bestemor til den populære forfatteren P.G. Woodhouse (1881-1975). De andre søsknene var Charles, Francis, Harriett, Jemima og Mary. Han ble døpt den 9. april 1801 i kirken St Benet Fink i Threadneedle Street, som var tegnet av Sir Christopher Wren, men som senere er revet. Faren var nominelt anglikaner og moren evangelisk anglikaner, og han vokste opp i et tradisjonelt statskirkehjem hvor papisme var et skjellsord.

Familien opplevde voksende velstand, og i 1802 flyttet de til det som nå er Southampton Place i Bloomsbury. Mellom 1804 og 1807 eide de et landsted Grey Court House i Ham i Surrey. Newman elsket dette huset, og det var der han fem år gammel så vokslys brenne i vinduet i feiring av admiral Nelsons seier ved Trafalgar i oktober 1805.

I en alder av syv år ble Newman i 1808 sendt til Great Ealing School som ble drevet av dr. George Nicholas, samme skole som forfatterne Thackeray og kaptein Marryat. Han utmerket seg ved sin flittighet og sin gode oppførsel, men også ved en viss skyhet og reserverthet, og han deltok ikke i noen idrett. Selv hevder han at han var «svært overtroisk» i disse tidlige årene. Han likte svært godt å lese i Bibelen og romaner av Walter Scott, som ble utgitt på denne tiden. Senere leste han noen skeptiske verker av Thomas Paine, David Hume og muligens Voltaire, og en tid var han influert av dem.

Han likte seg på skolen, og ved siden av de akademiske studiene, hvor han var en ener, spilte han i latinske skuespill, spilte fiolin, vant priser for taler og redigerte tidsskrifter, hvor han selv skrev artikler i Joseph Addisons stil. Hans lykkelige barndom fikk en brå slutt i mars 1816, da den økonomiske kollapsen etter Napoleonskrigene tvang farens bank til å stenge. Mens hans far uten suksess prøvde å drive et bryggeri i Alton i Hampshire, ble John Henry værende på skolen gjennom sommerferien på grunn av familiekrisen.

Perioden fra begynnelsen av august til 21. desember 1816, da den neste terminen sluttet, betraktet Newman alltid som vendepunktet i sitt liv. I en alder av femten år, alene på skolen og sjokkert over familiekatastrofen, ble han syk i august. Senere kom han til å se dette som en av de tre store forsynsbestemte sykdommene i sitt liv, for det var høsten 1816 at han opplevde sin «første konversjon» under innflytelse av en av lærerne, Walter Mayers, som selv like før hadde blitt omvendt til en kalvinistisk form for evangelisk kristendom. Newman hadde hatt en konvensjonell oppdragelse i et ordinært anglikansk statskirkehjem, hvor vekten ble lagt på Bibelen fremfor dogmer eller sakramenter, og hvor all slags evangelisk «entusiasme» ville ha blitt sterkt mislikt. Men nå ble hans sinn evangelisk og kalvinistisk, og han mente at paven var Antikrist.

Den 4. desember ble han immatrikulert ved Trinity College i Oxford, etter å ha mislyktes i å få en plass ved Exeter College, og han flyttet dit i juni 1817. I april 1818 vant han et stipend på £60, som kunne innehas i ni år. Uten dette ville han ikke ha vært i stand til å bli værende på universitetet, ettersom hans fars bank i 1819 stanset utbetalingene. Samme år ble hans navn skrevet inn ved Lincoln's Inn. Et sterkt ønske om å gjøre det godt til avslutningseksamen som Bachelor of Arts (BA) førte til det motsatte resultat: Han brøt sammen under eksaminasjonen og ble belønnet med en lower second class honours (C) ved eksamen i 1821. Han ønsket sterkt å bli værende i Oxford, så han mottok privatelever og leste for et ettertraktet og prestisjefylt fellowship ved Oriel College, som da var det anerkjente senteret for intellektualismen i Oxford. I motsetning til de fleste andre kollegier hadde Oriel en utvelgelseseksamen som var åpen for alle, uansett resultat ved BA-eksamen. Til sin enorme lettelse og glede ble Newman den 12. april 1822 valgt som fellow ved Oriel.

I denne perioden sluttet Newman seg til den oppblomstrende høykirkelige bevegelsen i den anglikanske kirke. Hans teologiske tenkning var spesielt preget av læren om den apostoliske suksesjon i Kirken (at bispeembetet kan føres tilbake til apostlene) og læren om sakramentenes objektivitet. Den 13. juni 1824 ble Newman diakonviet i Christ Church Cathedral i Oxford, og ti dager senere holdt han sin første preken i den lille kirken Holy Trinity i Over Worton nær Banbury i Oxfordshire, hvor han var på besøk hos sin tidligere lærer, presten Walter Mayers.

På Treenighetssøndag den 29. mai 1825 ble Newman viet til anglikansk prest i Christ Church, og deretter delte han sin tid mellom akademisk undervisning og menighetssjelesorg. Etter forslag fra Edward Bouverie Pusey, som var blitt valgt til fellow ved Oriel i 1823, ble han kapellan ved St Clement's i Oxford. Der var han i to år travelt opptatt med sognearbeid, men han fant også tid til å skrive artikler om Apollonius av Tyana, Cicero og mirakler for Encyclopaedia Metropolitana. I 1825 ble han etter anmodning fra Richard Whately viserektor for St Alban Hall, men denne stillingen hadde han i bare ett år. Hans forbindelse med Whately på denne tiden tilskrev han mye av sin «mentale forbedring» og en delvis overvinnelse av sin skyhet. Han assisterte Whately i hans populære verk om logikk, og fra ham fikk han sin første definerte idé om den kristne Kirke. Han brøt med ham i 1827 i anledning gjenvalget av Robert Peel som parlamentsmedlem for universitetet, som Newman motsatte seg av personlige grunner. I 1826 ble han veileder (tutor) ved Oriel, og i 1827 var han predikant i Whitehall.

Newman skrev senere at den innflytelsen som ledet ham i en religiøst sett liberal retning, ble brått avbrutt ved at han først i slutten av 1827 fikk et slags nervøst sammenbrudd på grunn av overarbeid og familiens økonomiske vanskeligheter, og deretter i begynnelsen av 1828 hans elskede yngste søster Marys plutselige død, bare nitten år gammel, trolig av blindtarmbetennelse. Hans far var død i 1824, fullstendig nedbrutt av sin økonomiske misere og til slutt slått konkurs i november 1821.

Det fantes også en avgjørende teologisk faktor: hans fascinasjon siden 1816 av Kirkefedrene. I 1825 begynte Newman et intenst studium av kirkefedrenes tekster, og i den lange ferien i 1828 begynte han å lese dem systematisk. Dette var denne perioden han senere betraktet som sin andre formende forsynsbestemte sykdom. I 1832 ble hans første store patristiske verk utgitt med tema «Arianerne på 300-tallet», hvor han fremfor alt refererte til den hellige Athanasius av Alexandria (ca 296-373). Ut fra dette studiet kom han også til at man måtte anse den arianske heresi som videreført gjennom den religiøse og teologiske liberalismen på 1800-tallet.

I 1829 støttet og sikret Newman valget av Edward Hawkins til rektor (provost) for Oriel College i konkurranse med John Keble, et valg han senere forsvarte eller unnskyldte fordi det i praksis hadde skapt Oxford-bevegelsen med alle dens konsekvenser. Samme år ble han utnevnt til sogneprest (vicar) for St Mary's, som kapellet i Littlemore var tilknyttet, og Pusey ble utnevnt til Regius professor i hebraisk. Selv om Newman på denne tiden fortsatt var assosiert med de evangeliske, begynte hans synspunkter gradvis å anta en mer høykirkelig tone. Mens han var lokal sekretær for The Church Missionary Society, sirkulerte han et anonymt brev som foreslo en metode kirkelig menn kunne bruke for å i praksis fjerne ikke-konformister fra all kontroll over selskapet. Dette førte til at han ble avsatt fra sin stilling den 8. mars 1830. Tre måneder senere trakk han seg også fra Bibelselskapet, og dermed fullførte han sin atskillelse fra det lavkirkelige partiet. I 1831-32 var han universitetets valgte predikant. I 1832 ble hans meningsforskjell med Hawkins om «den substansielt religiøse natur» av veilederrollen (tutorship) ved et kollegium akutt, og han trakk seg fra stillingen som valgt predikant.

Newmans venn Hurrell Froude hadde tuberkulose og var anbefalt en reise til Sør-Europa. Han dro sammen med sin far og inviterte Newman med på reisen. I desember 1832 dro de av sted, og om bord på postdampskipet Hermes besøkte de Gibraltar, Malta og De joniske øyer. Deretter dro de til Sicilia, Napoli og Roma, hvor Newman ble kjent med den senere kardinalen Nicholas Wiseman, som da var rektor ved Det engelske kollegiet i Roma (The Venerabile). I et brev hjem beskrev han Roma som «det vidunderligste stedet på jorden», men den romersk-katolske religion som «polyteistisk, degenerert and avgudsdyrkende». Det var under denne turen han skrev de fleste av de korte diktene som et år senere ble trykt i Lyra Apostolica.

I stedet for å følge Froude og hans far hjem fra Roma i april, vendte Newman tilbake til Sicilia alene, og der ble han i Leonforte alvorlig syk med gastrisk eller tyfoidfeber, som mange døde av. Han ble imidlertid frisk med den overbevisning at Gud fortsatt hadde arbeid for ham å gjøre i England. Han så dette som sin tredje «forsynsbestemte» sykdom. I juni 1833 forlot han Palermo og dro til Marseille i en appelsinbåt, som ble rammet av vindstille i Bonifaciostredet mellom Corsica og Sardinia, og der skrev han versene Lead, kindly Light, som senere ble populær som en hymne («Leid, milde ljos»).

Den 9. juli 1833 var Newman igjen tilbake i Oxford, og den 14. juli holdt Keble en preken i St Mary's om «nasjonalt apostasi», som Newman senere betraktet som begynnelsen på det som senere fikk navnet Oxford-bevegelsen, en anglo-katolsk bevegelse som ønsket å gjeninnføre bekjennelsen av de gamle dogmene som gradvis var avskaffet etter hvert som den anglikanske kirke ble mer og mer protestantisk. I august begynte Newman, åpenbart på eget initiativ, utgivelsen av Tracts for the Times, en serie på til sammen nitti skrifter, traktater og vitenskapelige avhandlinger som utkom mellom 1833 og 1841. Disse etterstrebet en gjenoppdagelse av anglikanismens katolske og oldkirkelige røtter. Disse traktatene gjorde at den anglo-katolske bevegelsen også ble kalt traktarianismen. Umiddelbare resultater ble synlige i Newmans sogn i Oxford, hvor han allerede i slutten av 1834 hadde innført daglige gudstjenester og fra 1837 også for første gang igjen hørte individuelle skriftemål. Læren i traktatene ble supplert av Newmans prekener i St Mary's hver søndag ettermiddag, som fikk stor innflytelse, spesielt på de yngre medlemmene på universitetet. I 1835 sluttet Pusey seg til bevegelsen. Det viktigste talerør for Oxford-bevegelsen ble ved siden av Tracts for the Times kvartalstidsskriftet British Critic, som ble utgitt av Newman. Han forsvarte en middelvei (via media) for anglikanismen mellom romersk katolisisme og folkelig protestantisme.

John Henry Newmans innflytelse i Oxford nådde sitt høydepunkt i 1839, men fra da av ble han imidlertid i stadig økende grad isolert innenfor den anglo-katolske bevegelsen. Det viste seg stadig tydeligere at flertallet av anglikanerne og også Oxford-bevegelsen ikke lenger anså Newmans vei som en «tredje vei», men mistenkte den for å være en målrettet prosess for rekatolisering. For hans studier av det monofysittiske kjetteri gjorde at det for første gang ble vakt en tvil i ham om det anglikanske standpunktet virkelig var forenelig med de prinsippene om kirkelig autoritet som han hadde akseptert. Men Newman forsvarte seg i 1840 i en artikkel «Om den engelske Kirkens katolisitet», hvor han tilbakeviste anklagen om at han strebet etter konversjoner til den romerske katolisismen.

Newman fortsatte sitt arbeid som høykirkelig anglikansk kontroversialist inntil han i 1841 hadde utgitt Tract 90, den siste i serien, hvor han foretok en detaljert gjennomgang av De 39 artiklene. Han konkluderte med at deres nektelser ikke var rettet mot den romerske katolisismens autoriserte trosbekjennelse, men bare mot folkelige feiltakelser og overdrivelser. Selv om denne teorien ikke var helt ny, skapte den mye indignasjon i Oxford, og Archibald Campbell Tait (senere erkebiskop av Canterbury) fordømte den sammen med tre andre senior tutors. Reaksjonen ble delt av lederne for de ulike hus og andre i ledende stillinger, og etter anmodning fra biskopen av Oxford stanset utgivelsen av traktatene.

Samtidig trakk Newman seg også som redaktør for The British Critic. Han betraktet nå anglikanernes standpunkt som lik semi-arianerne i den arianske kontroversen, og den avtalen som ble inngått på denne tiden om at et felles anglikansk/luthersk bispesete skulle opprettes i Jerusalem, hvor utnevnelsene skulle alternere mellom den britiske og prøyssiske regjeringen, ble for ham et ytterligere bevis på at Church of England ikke var apostolisk.

Allerede i 1840 hadde Newman gitt sine kritikere ny næring. I fastetiden trakk han seg tilbake til landsbyen Littlemore ved Oxford. Der grunnla han et semi-monastisk studie- og bønnefellesskap hvor det viktigste medlemmet ble Ambrose St. John (d. 1875), som skulle komme til å følge Newmans videre vei svært tett. Mange av deres tidligere venner i den anglo-katolske fløy tok nå avstand fra de to. I 1842 flyttet Newman til Littlemore og bodde der under monastiske forhold sammen med en liten gruppe tilhengere. Deres liv der var preget av stor fysisk askese. Han ga sine disipler i oppgave å skrive biografier om de engelske helgenene, mens han hovedsakelig viet sin tid til å fullføre et essay om utviklingen av den kristne lære. Dette Essay on the Development of Christian Doctrine belegger for første gang eksplisitt Newmans teologiske overbevisning om at det i Jesu Kristi sanne Kirke måtte finnes et ufeilbarlig læreembete.

I februar 1843 publiserte Newman i form av en annonse i The Oxford Conservative Journal en anonym, men ellers formell tilbakekalling av alle de harde tingene han hadde uttalt mot Roma. I september 1843 tok Newman skrittet fullt ut. Etter at en av beboerne i huset hadde revet seg løs, holdt han sin siste anglikanske preken i Littlemore og la ned sitt presteembete ved St Mary's i Oxford. Den 3. oktober 1845 gikk han også av som fellow ved Oriel College, ettersom han ikke kunne inneha dette embetet som katolikk. Få dager senere, den 9. oktober 1845, ble han opptatt i Den katolske kirke av den salige italienske pasjonistpateren Dominikus Barberi (1792-1849) ved kollegiet i Littlemore. Newman selv mottok senere poeten Gerard Manley Hopkins inn i Kirken.

Flere hundre anglikanske prester som var influert av den bevegelsen som Newman i ti eller tolv år var den anerkjente lederen for, underkastet seg Den hellige stol, men langt flere som også kom under bevegelsens innflytelse, aksepterte ikke Newmans tese om at tro på Kirken nødvendiggjorde en akseptering av paven, og de forble anglikanere.

I slutten av oktober 1845 besøkte Newman biskop Nicholas Wiseman, som da var apostolisk vikar for distriktet Midlands og president for Oscott college i Birmingham. Oscott var åpnet i 1838 som skole og seminar og var også hovedkvarter for gjenoppblomstringen av den engelske katolisismen på midten av 1800-tallet. Oscotts kapell var bygd av den berømte arkitekten Augustus Welby Pugin (1812-52), og i dette kapellet ble Newman og hans venn Augustus St John fermet (konfirmert) av biskop Wiseman på Allehelgensdag 1845. Mer enn ti tidligere anglikanske prester, nå katolikker, var til stede, noe som viste Oxford-bevegelsens og Newmans innflytelse. Ved konfirmasjonen la Newman til Mary til sitt dåpsnavn.

Det nye og praktfulle Oscott college hadde erstattet et mindre hus under en kilometer unna, og dette huset var nå kjent som Old Oscott. Wiseman tilbød nå dette huset til Newman og hans konvertitter fra Oxford, og Newman døpte det straks om til Maryvale. Huset hadde et kapell og rundt tyve rom og var ifølge Newman «fryktelig stygt». I februar 1846 forlot Newman Oxford og flyttet til Maryvale. Han hadde bedt biskop Wiseman om å få være strengt under disiplin og lydighet en tid, men han fant det tungt å svelge når Wiseman lot ham stå utenfor sin dør og «vente på skriftemål blant guttene fra Oscott».

Wiseman oppfylte hans ønske om disiplin ved å sende ham til Roma i oktober 1846 for formasjon ved seminaret for Propaganda Fide («Troens utbredelse»). Kollegiet var grunnlagt på 1600-tallet og ble drevet av jesuittene. Det utdannet misjonærer som forberedte seg for å reise til fremmede land langt borte, og dette signaliserte at Newman var utsett til å foreta et evangeliseringsfremstøt i England. Sammen med ham i Roma var vennen St John og flere av konvertittene fra Littlemore.

Newman og St John fikk innvilget en audiens hos den salige pave Pius IX (1846-78), som var i sitt første pontifikatsår og bare 54 år gammel. Paven hadde gitt uttrykk for at han ønsket å se Newman «om og om igjen», men audiensen begynte en smule pinlig da Newman idet han skulle knele for å kysse pavens ring, snublet og slo hodet mot det pavelige kne. Men paven var etter hvert svært fornøyd med samtalen og omtalte Newman som et «gjenfunnet får».

Mens Newman var på seminaret, vurderte han sin fremtid. Han hadde tenkt på å slutte seg til en av de store religiøse ordenene, kanskje vincentianerne (CM), dominikanerne (OP) eller jesuittene (SJ). Wiseman hadde allerede anbefalt ham å bli kjent med oratorianernes livsform etter forbilde av den hellige Filip Neri (1515-95). I januar 1847 skrev Newman til Wiseman og fortalte at han hadde fulgt biskopens råd og bestemt seg for oratorianerne (Institutum [nå Confoederatio] Oratorii Sancti Philippi Nerii – CO). I februar søkte han paven formelt om å få opprette et oratorium i England, og dette fikk straks pavens støtte.

Den 30. mai 1847 ble Newman og St John ordinert til katolske prester av kardinal Giacomo Filippo Fransoni. Newman ble gitt graden D.D. (Doctor of Divinity) av pave Pius IX. Deretter fulgte novisiatet hos oratorianerne i Santa Croce. Newman klarte å få endret noen av oratorianernes statutter med henblikk på situasjonen i England og ble utstyrt med pavelig fullmakt til å grunnlegge oratorier i England og bli deres første leder. I desember 1847 vendte Newman tilbake til England, hvor han først bodde i Maryvale. Der grunnla han i begynnelsen av 1848 det første oratoriet i England sammen med fem prester, tre brødre og en novise.

Ett år senere fulgte det andre oratoriet, da London Oratory ble etablert med p. Frederick William Faber som superior. Ved London Oratory i King William Street (nå William IV Street) i Strand holdt Newman en serie forelesninger om «Om katolikkenes nåværende stilling i England». De folkelige protestantiske følelsene var på kokepunktet på denne tiden, delvis som en konsekvens av den nylige gjenetableringen av et katolsk bispedømmehierarki som var foretatt av pave Pius IX i 1850.

I den femte av sine forelesninger protesterte Newman mot de antikatolske ytringene til den tidligere dominikaneren Giacinto Achilli, som han i detalj anklaget for utallige umoralske handlinger. Det ble tatt rettslige skritt mot Newman for injurier i «Achilli-saken» i 1852, noe som resulterte i et anerkjent justismord. For Newman ble funnet skyldig og dømt til å betale en bot på £100, mens hans saksomkostninger beløp seg til rundt £14 000, en sum som straks ble skaffet til veie i en offentlig innsamling. Det ble til og med et overskudd, som ble brukt til å kjøpe en liten eiendom i Rednal, pittoreskt beliggende i Lickey Hills, med et kapell og en kirkegård, hvor Newman skulle bli gravlagt. Rednal er i dag en forstad i den sørvestre utkanten av stor-Birmingham.

Newman flyttet kongregasjonens hovedkvarter fra Maryvale til St Wilfrid's College i Cheadle og deretter til St Ann's, et tidligere gin-destilleri i Alcester Street i Birmingham. Moderhuset ble til slutt i 1852 lagt til Edgbaston ved Birmingham, hvor det ble bygd romslige bygninger for kommuniteten. Der bodde Newman et avsondret liv i nesten førti år, bortsett fra fire år i Irland, og derfra drev han i mange år et pastoralt veiledningsarbeid for konvertitter og konversjonsvillige anglikanere. The Oratory School var tilknyttet denne etableringen og blomstret som en velkjent pensjonatskole for gutter, lenge berømt for sine fremragende akademiske resultater, noe som førte til at den ble kalt «den katolske Eton».

Etter anmodning fra de irske biskopene dro Newman i 1854 til Dublin som rektor for det nyetablerte Catholic University of Ireland, nå University College Dublin. Det var i denne perioden han grunnla The Literary and Historical Society. Imidlertid var praktisk organisering ikke blant hans nådegaver, så etter fire år trakk han seg tilbake. Det mest verdifulle resultatet av hans opphold der var et bind med forelesninger med tittelen The Idea of a University.

I 1858 planla Newman et filialhus for oratoriet i Oxford, men dette møtte motstand fra kardinal Henry Edward Manning og andre, som mente at en slik etablering sannsynligvis ville få katolikker til å sende sine sønner til universitetet i Oxford, og planene ble forlatt. Da katolikker begynte på universitetet i Oxford fra 1860-tallet og utover, ble det grunnlagt en katolsk klubb, som i 1888 skiftet navn til The Oxford University Newman Society som en anerkjennelse av Newmans arbeid på katolisismens vegne i universitetsbyen. The Oxford Oratory ble til slutt grunnlagt over hundre år senere i 1993. I 1859 etablerte Newman i tilknytning til Birmingham Oratory en skole for utdannelsen av bedrestiltes sønner langs samme linjer som de engelske public schools.

De sto store skikkelsene i Den katolske kirke i England på slutten av 1800-tallet var Newman og Manning, som begge hadde vært anglikanske prester og som begge ble kardinaler. Men det fantes lite sympati mellom dem. Den ene var teolog og vitenskapsmann, den andre en praktisk hyrde og en handlingens mann. Newmans natur var noe delikat, mens Manning var en friluftsmann. Newman levde i livslangt sølibat i en mannsverden i Oxford og en katolsk religiøs orden, mens Manning var enkemann til en høyt elsket hustru. Den ene var akademiker, den andre en forkjemper for de arbeidende klasser.

Det er umulig å sette slike merkelapper som liberal eller konservativ på Newman og Manning. Selve handlingen ved å bli katolikk på England på midten av 1800-tallet gjorde at de ble betraktet som erkereaksjonære i samtidige kretser. Men innenfor den katolske kontekst blir Newman sett på som den teologisk mest liberale på grunn av hans reservasjoner mot deklareringen av pavelig ufeilbarlighet. Manning støttet den formelle deklarasjonen av doktrinen. Det er imidlertid Manning som hadde den mest moderne holdningen til sosiale spørsmål, og han må ses på som den store pioneren for den moderne katolske læren om sosial rettferdighet. Han spilte en stor rolle i utarbeidelsen av pave Leo XIIIs berømte encyklika Rerum Novarum, og dette får ham til å virke mer «venstreorientert» enn Newman.

Helt siden 1841 hadde Newman vært i unåde hos det store flertall av kultiverte engelskmenn, og han ventet på en anledning til å rettferdiggjøre sine valg. I 1862 begynte han å forberede selvbiografiske og andre notater til dette formål. Anledningen kom i januar 1864, da Cambridge-historikeren Charles Kingsley angrep Newman og anklaget ham for uærlighet, opportunisme og manglende troverdighet. Som svar skrev Newman samme år sitt mest berømte og til denne dag mest leste verk, Apologia pro Vita sua, en religiøs selvbiografi som ble publisert i deler som utkom annenhver måned. Boken snudde opp ned på offentlighetens oppfatning av ham og ble en regelrett litterær klassiker og stadig sammenlignet med den hellige Augustin av Hippos (354-430) «Bekjennelser». I siste del av Apologia gikk Newman nok en gang inn på sitt syn på Kirkens ufeilbarlighet.

I 1870 utga Newman A Grammar of Assent, en analyse av hvordan et menneske kommer til tro. Hans argumenter skilte seg noe fra dem som vanligvis ble brukt av katolske teologer på den tiden. Da han i 1877 ga ut en ny utgave av sine anglikanske verker, føyde han til i de to bindene som inneholdt hans forsvar for Via media, et langt forord og utallige fotnoter hvor han kritiserte og svarte på forskjellige av sine egne antikatolske argumenter.

Under Første Vatikankonsil (1869-70) var det motsetningene om dogmet om pavens ufeilbarlighet som sto i forgrunnen for Newman. Han var ikke involvert i forberedelsene til konsilet, men i et privat brev til sin biskop William Bernard Ullathorne, som ble stjålet og publisert, viste han seg som både tilhenger av læren av pavens ufeilbarlighet og som motstander av en dogmatisering av denne læren. Han fordømte den «frekke og aggressive fraksjonen» som hadde presset gjennom vedtaket den 18. juli 1870 i Roma. Men han aksepterte vedtaket, og ved at pavens ufeilbarlighet ble begrenset til læreavgjørelser ex cathedra, syntes det for ham som utfallet var blitt mer moderat enn de ivrigste forkjemperne ønsket. Dette understreket han i sitt berømte brev som nominelt var adressert til hertugen av Norfolk, som inneholder det kjente «skål-avsnittet»: «Dersom jeg – noe som er høyst usannsynlig – skulle måtte utbringe en skål for religionen, ville jeg skåle for paven. Men først for samvittigheten, og først deretter for paven».

Newman var en venn av den tyske teologen, katolske presten og kirkehistorikeren Johann Joseph Ignaz von Döllinger (1799-1890), som ble ekskommunikasjon etter at han hadde avvist dogmet om pavens ufeilbarlighet. Newman beklaget Döllingers fall, men han kunne ikke samtykke i den tyske ideen som i praksis sa at historikeres private vurdering skulle oppheve Kirkens dogmer. Samvittigheten var for ham Guds indre åpenbaring, mens katolisismen var den ytre og objektive. På gammelkatolikkenes kongress i München i september 1871 besluttet konsilets motstandere å opprette en egen kirke, til tross for Döllingers advarsler, men til tross for støtte fra staten og den liberale presse klarte de aldri å få noen større betydning.

I 1878 valgte Newmans gamle kollegium Trinity College ham til hans store glede til æresmedlem (honorary fellow), og han besøkte Oxford igjen etter et fravær på 32 år. Samme dag, den 7. februar 1878, døde pave Pius IX, som lenge hadde vært mistroisk til Newman. Hans etterfølger som pave, Leo XIII (1878-1903), ble valgt den 20. februar.

I juli 1878 anmodet hertugen av Norfolk, Englands mest fremtredende katolske legmann og fetter av Edward Henry Howard (1829-92), som var kreert til kuriekardinal i 1877, sammen med markien av Ripon og Lord Petre erkebiskop Manning av Westminster, som var blitt kardinal i 1875, om å be om den røde kardinalhatten til Newman fra den nyvalgte paven. Da forslaget endelig ankom Roma, møtte det motstand i enkelte kretser som anså Newman som for «liberal», men pave Leo selv hadde alltid hatt sansen for Newman.

I februar 1879 mottok Newman pavens tilbud om å bli kardinal. Dette var en spesiell ære, siden han verken var biskop eller bosatt i Roma. Newmans største bekymring var om han måtte flytte til Roma, noe som var forventet av kardinaler som ikke var bispedømmebiskoper. Newman syntes ikke han kunne si ja til tilbudet og deretter kjøpslå med paven om sitt fremtidige bosted, så han avslo tilbudet med henvisning til sin alder og det ansvaret han hadde for novisene i oratoriet. Men biskop Ullathorne var ikke i tvil om at Newman burde ta imot tilbudet, så han ba Newman om å skrive til statssekretæren og uttrykke dyp takknemlighet for den æren pave Leo viste ham, samtidig som han uttrykte sitt ønske om å ende sitt liv i sin kommunitet i oratoriet. Biskop Ullathorne skrev et følgebrev hvor han gjorde det klart at Newman aksepterte tilbudet, men med den klare anmoding at det ikke betydde at han måtte forlate England. Pave Leo forsikret om at Newman kunne bli boende i England, og den 15. mars mottok Newman det formelle tilbudet fra kardinalstatssekretær Nina.

Newman reiste fra England den 16. april og ankom Roma den 24. april, og han ble varmt mottatt av pave Leo tre dager senere. Han ble kreert til kardinaldiakon i hemmelig konsistorium den 12. mai 1879. Det var Leo XIIIs første konsistorium. Dagen etter mottok han den røde birettaen av paven, og den 14. mai mottok han i Det engelske kollegiet alle messeklær og annet nødvendig utstyr for sin nye verdighet. Dette var en gave fra den engelsktalende kommuniteten i Roma. Den 15. mai mottok han den røde hatten av paven i et offentlig konsistorium sammen med de andre nykreerte kardinalene, som inkluderte pavens bror. Newman mottok også titularkirken (diaconia) San Giorgio al Velabro, som er viet til Englands skytshelgen, den hellige Georg. Hans kardinalmotto var Cor ad cor loquitur («Hjerte taler til hjerte»), som gjenkaller Ludwig van Beethovens notat øverst på partituret til sin messe i D-dur (Missa Solemnis, opus 123): Von Herzen – möge es wieder zu Herzen gehn! («Fra hjertet – måtte det gå til hjertet igjen»).

Utnevnelsen til kardinal var ikke bare en usedvanlig anerkjennelse av Newmans livsverk fra pavens side, men førte i tillegg til en betraktelig styrking av den katolske Kirkes anseelse i det engelske samfunnet. Newman benyttet anledningen mens han var i Roma til å insistere på sin livslange motstand mot «liberalisme i religion». En kort periode var det nå tre engelske kardinaler, Manning (1875-92), Howard (1877-92) og Newman (1879-90).

Etter en sykdom vendte Newman tilbake til England, og deretter bodde han i oratoriet til sin død mens han foretok regelmessige besøk i London. I oratoriet gikk han kledd i sin vanlige ordensdrakt, men med rød kalott (zucchetto) og biretta. Som kardinal publiserte Newman ingen ting bortsett fra et forord til et verk av A. W. Hutton om det anglikanske prestedømmet (1879) og artikkelen On the Inspiration of Scripture i The Nineteenth Century (februar 1884). Men hans liv og tanker er godt dokumentert gjennom 21 000 av hans personlige brev som er bevart i tillegg til de førti bøkene han utga.

Fra andre halvdel av 1886 begynte Newmans helse å svikte, og han feiret messe for siste gang på juledag 1889. Om kvelden mandag den 11. august 1890 døde han av lungebetennelse i Birmingham Oratory i Edgbaston. Åtte dager senere ble hans legeme etter en rekviemmesse i oratoriet gravlagt på kirkegården i Rednal Hill i Birmingham, ved oratoriets landsted. I samsvar med sitt uttrykkelige ønske ble Newman gravlagt i samme grav som sin livslange venn Ambrose St. John, som han tidligere hadde delt hus med. Palliet over kisten bar hans kardinalmotto Cor ad cor loquitur («Hjerte taler til hjerte»). En minnetavle som ble satt opp i klostergangen i oratoriet, hadde en tekst som Newman selv hadde valgt: Joannes Henricus Newman. Ex umbris et imaginibus in veritatem («Ut av skygger og synsbedrag inn i sannheten»). Die – A.S.18 Requiescat in pace. Den 27. februar 1891 ble kardinal Newmans dødsbo taksert til £4 206 sterling.

Gjennom tidene har det vært mye spekulasjon om Newman og hans krets' seksualitet, men de fleste av «bevisene» er tvetydige. Charles Kingsleys berømte angrep på Newman i 1864, som førte til utgivelsen av Apologia pro Vita sua, har et seksualisert språk og kan tolkes som en konflikt om betydningen av maskulinitet. Andre skrev om Newmans mangel på virilitet og hans «karakteristiske feminine natur». I sin bok Oxford Apostles (1933) populariserte Geoffrey Faber den tesen at Oxford-bevegelsen inneholdt en betydelig homoerotisk understrøm. Han beskrev Newman som en sublimert homoseksuell med feminine trekk. Det er klart at Oxford-bevegelsen tiltrakk seg en rekke lidenskapelige unge menn og produserte intense vennskap, men i den innesluttede mannsverdenen på universitetet i Oxford var dette ikke overraskende.

Newman unngikk ikke vennskap med kvinner, men det finnes ingen bevis på at han noen gang var trukket mot et seksuelt forhold. Fra en alder av femten år var han overbevist om at det var Guds vilje at han skulle leve som enslig. I Oxford hevdet han at sølibatet var en høyere livsform som de færreste mennesker er i stand til å aspirere mot. Hans dypeste emosjonelle forhold var til unge menn som var hans disipler. De betydeligste av disse var Richard Hurrell Froude, som døde i 1836, og Ambrose St John som levde sammen med Newman som hans ledsager i 32 år fra 1843. Ambrose St John gikk over til Den katolske kirke før Newman og ble senere medlem av Birmingham Oratory, hvor han levde til sin død i 1875. Newman var dypt grepet over tapet av disse vennene.

En helligkåringsprosess for John Henry Newman ble åpnet i 1958. Etter langvarige undersøkelser av Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet ble den 22. januar 1991 hans «heroiske dyder» anerkjent av den ærverdige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

I oktober 2005 annonserte p. Paul Chavasse, superior (provost) for Birmingham Oratory og postulator for Newmans sak, at en mirakuløs helbredelse hadde funnet sted. I 2001 ble den permanente diakonen Jack Sullivan fra Marshfield nær Boston i delstaten Massachusetts i USA helbredet fra en svært alvorlig deformasjon av ryggsøylen da han første gang ba om kardinal Newmans forbønn. Han ble helbredet for sin lidelse den 15. august 2001, festen for Marias opptakelse i himmelen. Jack Sullivan (f. 1939) er en permanent diakon, gift med Carol og har tre voksne barn.

Den 24. april 2008 møttes Helligkåringskongregasjonens Consulta Medica, den medisinske kommisjonen bestående av leger og andre eksperter som undersøker om en angivelig helbredelse på kandidatens forbønn kan ha en naturlig forklaring. For at en helbredelse skal kunne kalles mirakuløs, må det som har skjedd være uforklarlig. Helbredelsen må også ha vært plutselig, fullstendig og varig. Consulta Medica avholder en formell avstemming, og i dette tilfellet var kommisjonens kjennelse positiv, det vil si at helbredelsen ikke har noen naturlig forklaring.

Saken ble deretter sendt videre til en komité av teologiske eksperter, som møttes etter at sakens postulator skrev en rapport (informatio). Teologene avgjør om den mirakuløse helbredelsen skjedde på den ærverdiges forbønn. Etter å ha studert sakens dokumenter i seks måneder, kom teologene enstemmig frem at det var tilfelle i denne saken. Saken gikk så videre til Helligkåringskongregasjonens medlemmer av biskoper og kardinaler, og resultatet av deres behandling gikk videre til pave Benedikt XVI for godkjennelse. Den 3. juli 2009 undertegnet pave Benedikt dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av diakon Sullivan som et mirakel på Newmans forbønn. Dermed var det klart for saligkåring av Newman.

I forbindelse med den forventede saligkåringen ønsket man å flytte Newmans jordiske rester fra hans grav og til en ny grav i Birmingham Oratory. Dette krevde samtykke fra det britiske justisdepartementet, og en slik spesialtillatelse ble til slutt gitt, til tross for at britisk lov forbyr flyttingen av et legeme fra en kirkegård til en grav i en kirke. Tillatelsen ble gitt den 11. august 2008, på dagen 118 år etter Newmans død i 1890. Newmans grav i Rednal i Worcestershire ble åpnet den 2. oktober 2008. Gravåpningen førte til en viss kritikk, ettersom Newmans uttrykkelige ønske var å gravlegges i Rednal, men superior for Birmingham Oratory, p. Paul Chavasse, hevdet at Newman ville ha vært glad over å kunne underkaste seg Vatikanets ønsker, uansett hva de ba om og uansett sine egne tidligere ønsker.

Man hadde håpet at Newman hadde blitt gravlagt i en blykiste og at legemet derfor var godt bevart, men det ble snart klart at han var blitt gravlagt i en kiste av tre i svært fuktig jord. Både hans legeme og selve kisten var fullstendig brutt ned og blitt til jord, og det fantes ingen menneskelige rester. Det ble funnet messingrester fra kisten og biter av tre og tøy, og disse ble plassert i et sølvrelikvar med glassvegger sammen med deler av Newmans hår, som alltid hadde befunnet seg i Birmingham Oratory og var blitt sendt til Jack Sullivan før hans helbredelse. Relikviene ble plassert i kapellet viet til den hellige Karl Borromeus til høyre for høyalteret, og der hviler de frem til saligkåringen. Oratorianerpatrene bestemte at den spesiallagde grønne italienske marmorsarkofagen ikke skulle plasseres mellom søylene overfor alteret for Alle sjeler i oratoriet, slik det opprinnelig var planlagt.

Pave Benedikt XVI har vært en beundrer av kardinal Newmans skrifter siden 1940-tallet, spesielt hans teologi om samvittighetens plass. Han lærte skriftene å kjenne fra en tysk forsker ved navn Theodor Häcker (1879-1945), som oversatte Newmans verker fra engelsk til tysk og som var tilknyttet motstandsbevegelsen Weiße Rose under Andre verdenskrig. Tyske akademikere har nylig oppdaget at Newmans skrifter om samvittigheten var en av de viktigste inspirasjonskildene for Weiße Rose, spesielt for Sophie Scholl, en 21-årig student som ble halshogd i 1943 for å ha delt ut flygeblad som oppfordret studentene ved universitetet i München til å reise seg mot «nazi-terroren».

Da Benedikt XVI ble pave i april 2005, gjenopplivet han straks tradisjonen med å la en pavelig delegat presidere ved saligkåringsseremoniene i stedet for paven selv. Denne tradisjonen ble avbrutt i 1971 av pave Paul VI (1963-78) ved saligkåringen av Maximilian Kolbe. Men i Newmans sak har paven bestemt seg for å bryte sine egne regler og selv foreta saligkåringen. At paven selv presiderer, er unikt i dette pontifikatet, og den spesielle gesten viser tydelig hvor stor pris paven setter på kardinal Newman.

John Henry Newman ble saligkåret søndag den 19. september 2010 i Cofton Park i Rednal i Worcestershire som avslutning på pavens fire dager lange besøk i Storbritannia. Hans minnedag ble fastsatt til 9. oktober, som er dagen for hans konversjon til Den katolske kirke.

Etter saligkåringen måtte det godkjennes enda et mirakel på hans forbønn før han kunne helligkåres.

Den 12. februar 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på forbønn av den salige John Henry Newman. Dette åpnet for en snarlig helligkåring, trolig i oktober 2019 i Roma. Helligkåringen vil gjøre Newman til den første engelskmann som har levd siden 1600-tallet som blir helligkåret. 

Han ble helligkåret søndag den 13. oktober 2019 på Petersplassen av pave Frans sammen med fire andre.

Helligkårings-kongregasjonen forventes å studere saken til en syttenåring fra New Hampshire i USA, som ble fullstendig helbredet fra alvorlige hodeskader han fikk i en bilulykke, etter at han påkalte kardinal Newman.

Forfatteren av den definitive biografien om Newman, Oxford-teologen p. Ian Ker, sier at så snart Newman er helligkåret, vil han definitivt bli utropt til Kirkelærer. Pave Benedikt skrev mens han ennå var kardinal Ratzinger: 

Det som karakteriserer den store kirkelæreren, synes det meg, er at han ikke bare underviser gjennom sine tanker og sin tale, men heller gjennom sitt liv, for i ham trenger tenking og liv inn i hverandre og defineres. Om det er slik, tilhører Newman de største lærerne i Kirken, fordi han på samme tid berører våre hjerter og opplyser vår tenkning.