Den hellige Johannes Baptist de la Salle (1651-1719)

Skytshelgen for kristen undervisning, for alle oppdragere og skolelærere (1950), særlig for gutter

Den hellige Johannes Baptist de la Salle (fr: Jean-Baptiste) ble født den 30. april 1651 i Reims i Nord-Frankrike som den eldste av elleve barn i en velstående og fornem familie. Foreldrene var høyesterettsråd Louis de la Salle og hans hustru Nicolle de Moet de Brouillet. Tre av barna døde som barn, og av de åtte som overlevde, skulle tre bli prester og en nonne.

Johannes ble undervist av sin hengivne mor, og viste en slik fromhet at han tidlig ble bestemt for en kirkelig karriere. Han ble som 9-åring sendt til det lokale Collège des Bons Enfants, hvor han tok eksamen den 10. juli 1669. Han mottok tonsuren (ble kronraket) som 11-åring den 11. mars 1662, noe som den gangen var vanlig for dem som hadde tenkt å bli prester. Han fikk et kannikembete ved katedralen i Reims som 16-åring den 7. januar 1667, elleve år før han ble ordinert til prest. Den 18. oktober 1670 begynte han å studere ved seminaret Saint-Sulpice under Louis Tronson. Men den 19. juli 1671 døde hans mor og den 9. april 1672 døde også hans far, og disse omstendighetene tvang ham til å forlate Saint-Sulpice den 19. april 1672.

Johannes var nå 21 år og familiens overhode, og dermed hadde han ansvaret for sine seks yngre søskens utdannelse. Han viet seg helt til familiens forretninger, og han gjennomgikk på denne tiden mange mentale kamper. Men han hadde tilgang til bønn og veiledning fra diskrete rådgivere, blant dem Nicolas Roland (d. 1678), kannik og teolog i Reims. Etter råd fra ham ble Johannes den 2. juni 1662 viet til subdiakon i Cambrai av erkebiskop Ladislas Jonnart.

Når Johannes ikke var opptatt med pliktene som kannik eller med sine teologistudier, var han engasjert i veldedig arbeid under ledelse av sin åndelige veileder. Etter fire år ble han den 21. mars 1676 diakonviet i Paris av biskop François Batailler av Betlehem. Ved den anledningen forsøkte han å få tillatelse fra erkebiskop Maurice Le Tellier av Reims å legge ned sitt kannikembete og forberede seg for sognearbeid. Nicolas Roland rådet ham til det, for et rikt kannikembete var lite forenlig med ungdommelig iver og aktivitet, men erkebiskopen avslo. Johannes aksepterte ydmykt og vendte tilbake til Reims for å fortsette studiene. Han ble presteviet på påskeaften den 9. april 1678 av erkebiskopen av Reims. I juni 1680 tok han sin siste eksamen og fikk sin doktorgrad i teologi.

Foran ham lå utsikten til et liv i anseelse og velstand, og han kunne ha håp om å bli erkebiskop av Reims eller Paris, og slektningene så ham allerede for seg som kardinal. Men han kjente et stort sosialt ansvar for den fattige befolkningen, først og fremst deres barn. Ingen, verken stat eller kirke, brydde seg om deres skolegang. På foranledning av kannik Roland hadde han overtatt ledelsen av «Søstrene av Jesusbarnet», som viet seg til utdannelsen av fattige jenter og den nødvendige lærerinneutdannelsen. Johannes ga avkall på et sorgløst liv for å vie seg oppdragelsen av fattige folks sønner. I 1679 møtte han legmannen Adrian Nyel, som var kommet til Reims for å åpne en skole for fattige gutter. Kannik de la Salle ga ham all mulig støtte, og sammen åpnet de samme år noe forhastet to skoler for fattige gutter. Dette var i et samfunn hvor det var få slike skoler, og enda færre muligheter for sosial mobilitet, det vil si heve seg over den stand man ble født i.

Gradvis ble Johannes mer og mer involvert i arbeidet. Først leide han et hus for sine første tolv lærere, men i juni 1681 inviterte han dem til å dele sitt eget hus for å kunne veilede dem konstant. Dette førte til en sosial skandale, for på den tiden ble man først lærer når man hadde mislyktes i alt annet. Familien og til og med hans prestekolleger skammet seg over den unge kanniken som hadde «sunket så dypt» på den sosiale rangstigen. Det endte med at to av hans egne brødre forlot ham i indignasjon, og det samme gjorde snart fem av lærerne. De var ute av stand til eller uvillige til å underkaste seg en disiplin de aldri hadde tenkt seg.

Etter denne mislykkede starten innså Johannes at det første problemet var å skaffe lærere. De som var reist, ble gradvis erstattet av nye, og Johannes oppga i 1683 sitt kannikembete, og dermed sine inntekter, og året etter ga han sin personlige formue til lindring av en sultkatastrofe i Champagne. Han åpnet fire skoler, solgte sitt foreldrehjem og flyttet med de andre lærerne til et mer egnet hus i Rue Neuve. Deretter tok han fatt på å utdanne en gruppe på tolv unge menn, de første Skolebrødre, en religiøs kommunitet under hans ledelse. I 1684 avla de første tolv midlertidige løfter, og han satte kommuniteten under Jomfru Marias spesielle beskyttelse. Snart vokste og blomstret den, delvis på grunn av ungdommer mellom 15 og 20 år, som Johannes i 1685 samlet i et «juniornovisiat» under sin egen ledelse i en tilgrensende bygning. Snart sendte sogneprester ham unge menn for å utdannes til lærere før de vendte tilbake til skoler i sine egne landsbyer.

I 1686 organiserte Johannes kommuniteten som en egen kongregasjon, Brødre av de kristne skoler (Institutum Fratrum Scolarum Christianorum - FSC). Kongregasjonen ble ikke godkjent av Den hellige Stol før den 26. februar 1725, da pave Benedikt XIII (1724-30) utstedte bullen In apostolicae dignitatis solio.

I 1687 etablerte Johannes i Reims det første seminaret for utdannelse av lærere for å møte dette behovet, og det ble fulgt av andre i Paris i 1699 og i Saint-Denis i 1709. Johannes var den første til å opprette slike seminarer, og han søkte å inspirere sine lærere til en fars kjærlighet til sine elever, rede til å ofre all sin tid og alle sine krefter på dem, så vel for å frelse dem fra det onde som for å fordrive deres uvitenhet. Den slags lærere fantes ikke for de fattige. Hans mål var at læreryrket ikke lenger skulle være en siste utvei for udugelige mennesker, men et respektabelt yrke.

Hans oppdragelsessystem som er beskrevet i boken Conduite des écoles Chrétiennes, «Om å drive kristne skoler», var en milepæl i skolens undervisning av de unge, med dens bruk av «simultanmetoden», erstatningen av individuell instruksjon med undervisning i klasser, og undervisning på morsmålet fremfor latin. Nytt var også at han insisterte på at elevene skulle være tause mens undervisningen foregikk, samt at han også begynte å holde søndagsskole med religiøs opplæring kombinert med teknisk utdannelse for håndverkere. En annen nyvinning var grunnleggelsen av en forbedringsanstalt for skakkjørte gutter i Dijon. Han underviste til og med innsatte i fengsler. Hele hans pedagogikk bygde på en levende kristen tro. Hans grunntese var: «Den som ikke kjenner Jesus, kan ikke være en god pedagog».

Johannes' arbeid skred frem i takt med åpning av skoler. Hittil hadde han konsentrert sitt arbeid om Reims, men etter ønske fra sognepresten i Saint-Sulpice i Paris overtok han en friskole i sognet i 1688, og suksessen var så stor at han senere opprettet en til i samme distrikt. Han overlot ledelsen av disse skolene til broder Henri L'Heureux, en begavet og dyktig mann som han utså til sin etterfølger, og som han var klar til å la bli presteviet. Han hadde opprinnelig villet ha prester i sine institusjoner til å ha ansvaret for hvert hus, men broder L'Heureuxs uventede død i desember 1690 fikk ham til å tvile på om det var Guds vilje. Etter mye bønn ble det klart for ham at hvis hans kongregasjon skulle vie seg strengt til undervisning, som den var grunnlagt for, og være fri for «kasteforskjeller», måtte brødrene være legmenn. Dermed tok han en definitiv beslutning om at ingen av medlemmene kan vies til prester, og at ingen prester kan bli medlemmer. Dette er et av særtrekkene ved hans orden, og gjelder fortsatt.

Egentlig ville Johannes bare åpne friskoler, men senere aksepterte han en innbydelse fra den landflyktige kong Jakob II av England (1685-88) om å sørge for oppdragelsen av femti unge adelssønner fra Irland i hans følge, og i 1698 åpnet den første skolen for aristokratiet. Dette brakte hans ideer og metoder i kontakt med mer innflytelsesrike kretser i samfunnet. I 1700 ble broder Drolin sendt for å åpne en skole i Roma. I Frankrike var det da allerede startet skoler i Avignon, Calais, Languedoc, Provençe, Rouen og Dijon. I 1705 ble novisiatet flyttet til Saint-Yon i Rouen. Der ble det åpnet en pensjonatskole og en forbedringsanstalt.

Den nye kongregasjonens fremgang og vekst fremkalte voldsom motstand fra profesjonelle skolelærere og andre, delvis fra dem som avviste all undervisning av fattige bortsett fra opplæring i et håndverk. I Paris i 1695 skrev han det første utkastet til en regel for brødrene. De led under interne konflikter allerede mens han levde, og i november 1702 avslo kardinalerkebiskop de Noailles av Paris å anerkjenne Johannes som kongregasjonens leder. Men han ble ikke egentlig avsatt, og takket være sterk støtte i kongregasjonen, da de andre lærerne truet med å slutte om han ble avsatt, fortsatte han i praksis å være dens leder til han gikk av i 1717.

I 1703 ble han forrædersk forlatt av en av sine mest betrodde disipler, Nicolas Vuyart, og de neste ti årene var han involvert i en rekke kamper for å redde sitt institutt. I 1717 innkalte han et ordenskapittel for å konsolidere arbeidet og velge en generalsuperior. Valget falt på broder Barthélemy, en mann som alle aktet for hans lærdom og dyder. De la Salle gikk av for å vie seg til opplæringen av noviser og å skrive bøker. Fra da av ga han ingen ordrer og levde som den minste brant brødrene. Han hadde astma og reumatisme, men han nektet å oppgi noe av sin vanlige askese. Han skrev også mange verdifulle bøker om bønn og meditasjon. Hans «Meditasjoner for søndager» gjengir hans lære om bønn, svært påvirket av Bérulle og andre franske skribenter på den tiden.

Johannes Baptist de la Salle døde om morgenen på langfredag den 7. april 1719 i Saint-Yon i Rouen i Frankrike, få uker før sin 68-årsdag. Han ble saligkåret den 19. februar 1888 (dokumentet (Breve) var datert den 14. februar) og helligkåret den 24. mai 1900 av pave Leo XIII (1878-1903). Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han ble utropt til skytshelgen for alle skolelærere den 15. mai 1950 av pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag var tidligere 15. mai, men den er nå dødsdagen 7. april. Kongregasjonen av Skolebrødre minnes sin grunnlegger den 26. januar. Han fremstilles i svart prestedrakt med bok og sammen med barn.

Ved Johannes' død hadde kongregasjonen 200 medlemmer. I USA kalles de «Kristne brødre» mens de i resten av verden er kjent som «De la Salle-brødre». Kongregasjonen fortsatte med å utvide sin virksomhet, og i dag teller den over 20.000 brødre i alle deler av verden, som underviser rundt 700.000 elever. Kongregasjonen har vært svært innflytelsesrik både i Frankrike og den engelsktalende verden og i mange andre land. Dens institusjoner rekker helt fra grunnskolen til lærerseminarer og kollegier ved universiteter. Etter rask og stor fremgang i Frankrike gjorde revolusjonen i 1789 at kongregasjonen nesten ble utslettet. Kongregasjonens moderhus ble en tid flyttet til i Lembecq-lez-Hal i Belgia, etter at den ble utvist fra Paris av en antiklerikal republikansk regjering.

Etter 187 år i Rouen ble Johannes' relikvier i 1906 overført til Lembecq-lez-Hal. Etter 31 år der ble de overført til Roma i 1937. De ankom dit den 24. januar, og dagen etter ble de mottatt med stor høytidelighet i kapellet i ordenens generalhus ved Via Aurelia.

Johannes Baptist de la Salles ånd har alltid gjennomsyret andre ordensfamilier, enten ved å gi dem en spesiell karakter eller ved å inspirere deres regel. Eksempler på dette er

• Brødrene av St. Gabriel (SG), grunnlagt av den hellige Ludvig Maria Grignion de Montfort og M. Deshayes i 1795 og 1821
• Brødrene av kristen opplæring av Ploërmel (FICP), grunnlagt av J.-M. de Lamennais i 1816
• Brødrene av kristen lære av Nancy, grunnlagt av p. Fréchard i 1817
• Marias små brødre (Maristene) (FMS), grunnlagt av den hellige Marcellinus Joseph Benoît Champagnat i 1817
• Brødrene av Det hellige hjerte (SC), grunnlagt av p. André Coindre i 1821
• Brødrene av Maria Selskap (Marianistene) (SM), grunnlagt av den salige Vilhelm Josef Chaminade i 1817
• Brødrene av Den hellige familie (FSF), grunnlagt av broder Gabriel Tabourin i 1827
• Brødrene av Jesu kors, grunnlagt av p. C. M. Bochard i 1824 (oppløst)
• Klerikerne av Saint-Viateur (CSV), grunnlagt av p. Guerbes i 1829
• Kongregasjonen av Det hellige Kors (CSC), grunnlagt av M. Moreau og M. Dujarris i 1835
• Kongregasjonen av Den Hellige Ånd og Marias hellige Hjerte (CSSp), grunnlagt av p. Frans Libermann i 1841
• Brødrene av Barmhjertigheten, grunnlagt av M. Delamare i 1849
• De kristne brødre av Irland (CFC), grunnlagt av den salige Edmund Ignatius Rice i 1805 og Søstrene av De kristne skoler av Barmhjertigheten - nå: Søstre av den hellige Maria Magdalena Postel (SMMP), grunnlagt av den hellige Maria Magdalena Postel i 1802

Se også en side med bilder.