Den hellige Katarina av Siena (1347-1380)

Den hellige Katarina (Caterina di Giacomo di Benincasa) ble født den 25. mars 1347 i distriktet Fontebranda i Siena i Toscana, noen mil sør for Firenze. Hun var det 24. av 25 barn av den velstående ullfargeren Giacomo di Benincasa og Lapa di Puccio di Piacenti. Hun var det yngste overlevende barnet, for hennes yngre tvillingsøster Johanna (Giovanna) døde like etter fødselen. Faren var en sjelden blid og from mann som drev en blomstrende forretning ved Vicolo del Tiratoio («Fargergaten») sammen med de tre sønnene Bartolomeo, Orlando og Stefano, og moren var datter av en nå glemt dikter.

Familien bodde i et romslig hus som de pietetsfulle sieneserne har bevart nesten uendret til denne dag. Tålmodig bar Giacomo over med sin hustrus temperament, som var tilstrekkelig til å sette skrekk i en hel bydel. Tretten av barna overlevde til voksen alder, og alle bodde hjemme til de ble gift. Etter hvert ble elleve barnebarn inkludert i husholdningen. Året etter at Katarina ble født, herjet Svartedauden så forferdelig i Siena at mer enn tre fjerdedeler av befolkningen skal ha omkommet. Familien tok til seg en fostersønn, Tommaso della Fonte, som var blitt foreldreløs i pesten.

Det sies at Katarina arvet farens fromhet og interesse for omsorg for andre og morens pågåenhet og besluttsomhet. Det er vanskelig å skjelne sannhet fra fromme legender om Katarinas barndom, men det synes som om hun var en livlig og vakker jente, og utviklet seg til å bli svært from. I familien fikk hun kjælenavnet Eufrosyne, som er gresk for glede, men også navnet på en tidlig helgen. Man fant henne stadig hensunket i bønn i en stille krok av huset. Her lekte hun eneboer, her fastet hun mens de andre spiste, og pisket seg med en svøpe hun selv hadde flettet. Når hun gikk opp eller ned en trapp, knelte hun noen ganger på hvert trinn og sa frem et Ave Maria.

Som seksåring fikk hun det hun senere beskrev som en visjon av Kristus. Han var kledd i paveklær med tiara og satt på en trone over dominikanerkirken i Valle Piatta på den andre siden av dalen, omgitt av de hellige Peter, Paulus og Johannes. Han smilte og ga henne sin velsignelse, men han sa ingenting. Snart fikk hun flere åpenbaringer, og alt som syvåring avga hun løfte foran Jomfru Marias bilde at hun ikke skulle ha noen annen brudgom enn hennes sønn, som hun elsket av hele sin sjel. Uansett hva som var denne visjonens sanne natur, synes den å ha stadfestet i Katarina en bestemmelse om å vie seg fullstendig til Gud, og på et tidspunkt avla hun kyskhetsløfte.

Som tolvåring motsto hun alle sine foreldres forsøk på å få henne gift, selv om forsøkene ikke alltid var like vennlige. For å få henne til å adlyde, ble hun utsatt for en hardhendt behandling og ble plaget fra morgen til kveld. Moren sa opp tjenestepiken og lot Katarina gjøre alt det manuelle arbeidet i huset. Fordi hun var kjent for å elske ensomheten, fikk hun aldri være alene. Men alle prøvelser bar hun med den største tålmod. En gang skar hun av seg alt det vakre, gyldenbrune håret for å vise at hun mente alvor. Til slutt skjønte faren at videre opposisjon var nytteløs, så Katarina fikk tillatelse til å leve det livet hun så sterkt ønsket. Han innredet et rom i huset der hun kunne trekke seg tilbake i bønn, og tillot henne å gi av husets inntekter til de fattige og syke.

Da hennes favorittsøster, familiens yngste, plutselig døde i 1362, begynte hun å føre et liv i bot og bønn som skulle vare i en eller annen form resten av livet. Hun tok til seg bare brød, rå grønnsaker og vann. Samtidig ble hun tiltrukket av en gruppe fromme kvinner som var medlemmer av dominikanernes tredjeorden (førsteordenen er for brødre, andreordenen for søstre og tredjeordenen er for legfolk). De var rundt hundre kvinner som bar dominikanerdrakten, men fortsatte å bo hjemme. De fleste av dem var enker, og de konsentrerte seg om veldedig arbeid blant de fattige i byen. De valgte sin egen priorinne, men sto under dominikanernes ledelse. Deres offisielle navn var «Den hellige Dominikus' botssøstre», men de var kjent som Mantellate etter den svarte kappen, mantella, som de bar utenpå den hvite drakten. Dette er forløperen til dominikanernes tredjeorden, som nå kalles legdominikanere.

De var ikke særlig begeistret for en merkelig tenåring som syntes fullstendig lukket og overfrom. Men Katarina nektet å gi opp, og omkring 1365 ble hun tatt opp som medlem. I de neste tre årene levde hun hjemme i tilbaketrukkethet, snakket så lite som mulig og viet så mye tid hun kunne til bønn. Hun tillegges en lang rekke ekstaser og andre åndelige opplevelser, og i slike stunder dikterte hun til sin skriftefar eller en elev hva hun så. I likhet med den hellige Bernhard av Clairvaux fikk visjonene henne til å identifisere sin sak med Guds. I perioder med åndelig tørke fikk hun også diabolske åpenbaringer.

På feitetirsdag 1366 (1368?), mens Siena holdt karneval før fasten satte inn, lå Katarina på kne i bønn på sitt rom. Da viste Frelseren seg for henne, sammen med sin salige mor og en himmelsk hærskare. Jomfru Maria tok opp hennes hånd og holdt den opp til Sønnen, som satte en ring på den og tok henne til ekte. Han ba henne være ved godt mot, for hun var nå utstyrt med tro til å overvinne sine fienders angrep. Ringen fortsatte å være synlig for henne, men usynlig for andre.

Katarina følte seg nå kallet til å forlate sitt tilbaketrukne liv fullstendig og gå ut i verden. Det var som om de tre årene hadde vært et forlenget, ubevisst novisiat for å gjøre henne i stand til det svært offentlige livet hun skulle komme til å føre fra da av. Men dette kallet var først ikke velkomment, siden den åndelige union hun hadde nådd syntes som et mål i seg selv, og hun så det som en motsigelse til det åndelige bryllup hun nettopp hadde opplevd. Hun så ikke umiddelbart sammenhengen mellom å elske Gud og engasjement i ytre aktiviteter, noe som skulle bli en hjørnestein i hennes senere forkynnelse.

Men straks hun forsto Guds vilje, ble hennes nye apostolat oppildnet av hennes kjærlighet til Gud. Denne var så intens at den drev henne til å bli opptatt av andre, å spre budskapet om Guds kjærlighet til menneskene og deres plikt og behov til å elske ham til gjengjeld. Verdigheten til hvert enkelt menneske, skapt og elsket av Gud og frelst av en elskende Jesus' død, var basis for Katarinas opptatthet av å hjelpe andre fysisk og åndelig.

Hun begynte å arbeide på et sykehus hvor hun pleide mennesker med langt fremskredet kreft og lepra. Hun besøkte også fengsler og forberedte dødsdømte på døden. Under hungersnøden i 1370 og pesten i 1374 satte hun alle sine krefter inn for å hjelpe de syke og døende, samtidig som hun opplevde intense mystiske erfaringer. Ved pesten i 1374 ble hun selv smittet, men overlevde. Hun forsterket sin faste, slik at hun etter 1372 fant det vanskelig å innta fast føde og ofte kastet opp når hun forsøkte å spise. En gang ga hun sin ordenskappe til en tigger. På den tiden var det uhørt for en kvinne å gå på gaten uten kappe, men da hun ble kritisert, svarte hun: «Jeg vil heller være uten kappe enn uten kjærlighet». Hennes storhet nådde sitt høydepunkt i hennes personlige tro og hellighet, som heller ble økt enn minsket av hyppig og sterk kritikk, og i hennes pasjonerte omsorg for hele menneskehetens frelse. Dette gjorde henne til en svært innflytelsesrik åndelig leder i senmiddelalderen.

Det var selvfølgelig ikke noe uvanlig at kvinner utførte nestekjærlig arbeid, men Katarina møtte betydelig motstand da hun startet å forkynne, en tjeneste som tradisjonelt var blitt utført utelukkende av menn. Men hennes første biograf, den salige Raimund av Capua, skriver at hundrevis av mennesker samlet seg fra fjellene og landdistriktene rundt Siena bare for å se og høre henne. Hun påkalte seg Sienas oppmerksomhet, og gradvis samlet en gruppe mennesker seg om henne, både prester og legfolk, dominikanere og augustinere, adelige så vel som alminnelige mennesker, gamle og unge. De utgjorde hennes «familie» eller «rene skare», «Caterinati», og alle kalte henne «Mamma». De fulgte henne på hennes mange reiser, hvor de oppfordret sine tilhørere til å svare på Guds kjærlighet med anger og omvendelse, reform og hengivenhet. Sammen med henne forårsaket de bemerkelsesverdige omvendelser.

Katarinas ry for hellighet og mirakler hadde vunnet henne en unik plass hos sine medborgere. Mange av dem kalte henne stolt La Beata Popolana og tydde til henne i sine ulike vanskeligheter. Så mange omvendte seg at tre dominikanere, Raimund av Capua, Tommaso della Fonte og Bartolomeo Dominici, fikk spesialoppdraget med å høre skriftemål fra dem som ble beveget av henne til å endre sitt liv. Med pavelig tillatelse fulgte de henne på hennes prekenmisjoner. Men den oppmerksomheten som ble gitt til hennes overnaturlige gaver, var ikke bare positive, og meningene om henne var svært delte.

I 1374 besøkte hun Firenze mens dominikanernes generalkapittel pågikk. Formålet med besøket er ikke helt klar, men det finnes ingen bevis på det tradisjonelle synet at hun ble innkalt for å svare på anklager om at hun var en svindler og at hennes prekener var uortodokse og til og med kjetterske. Det er mer sannsynlig når man kjenner hennes ønske om å reformere det klerikale liv og overbevise dominikanerne om å bli mer lik sin hellige grunnlegger Dominikus, at hun så kapitlet som en anledning til å fortsette sin misjon.

Et viktig resultat av besøket var at dominikanernes nye lektor i Siena, Raimund av Capua, offisielt ble utnevnt til hennes skriftefar. Han var en dyktig teolog og respektert skikkelse, og de to ble nære venner. Den lærde munken ble ikke bare hennes veileder, men til en stor grad også hennes disippel. Gjennom ham oppnådde hun ordenens støtte.

På grunn av hennes suksess med å bilegge slektsfeider ble hun stadig tilkalt som megler. I februar 1375 aksepterte hun en invitasjon til å besøke Pisa. Der prøvde hun å overtale lederne i Pisa og nabobyen Lucca til ikke å slutte seg til en antipavelig liga som ville starte en krig i Italia. En del av hennes taktikk for å vende kristenhetens krigerske energi bort fra innbyrdes strid, var å kaste seg energisk inn for appellen fra pave Gregor XI (1370-78) om et nytt korstog for å erobre Den hellige Grav tilbake fra tyrkerne. Samtidig sendte hun Raimund med et brev til Sir John Hawkwood, lederen for en gruppe engelske leiesoldater som forårsaket uro i de italienske statene, hvor hun tryglet ham om å bruke sine militære evner i korstogets tjeneste.

Denne offentlige aktiviteten forstyrret ikke hennes faste og bønner. Hun hadde bare vært i Pisa noen få dager da hun fikk en av de store åndelige opplevelsene som ser ut til å ha innledet en hver ny retning hennes liv tok. Den 1. april 1375 lå hun på kne i meditasjon i den lille kirken Santa Kristina og betraktet krusifikset etter å ha mottatt kommunionen. Plutselig syntes det å komme fem blodrøde stråler fra det som gjennomboret hennes hender, føtter og hjerte, og de forårsaket en så akutt smerte at hun besvimte. Som Frans av Assisi ble hun altså stigmatisert, det vil si at hun fikk Kristi fem sår. Disse skulle hun ha resten av livet. Mens hun levde, var de synlige bare for henne selv, og hun ba til Gud om at de måtte forbli slik. Men etter hennes død var de klart synlige for alle, det samme som skjedde med den salige Hosanna av Mantova.

Etter stigmatiseringen skal Katarina ikke ha tatt til seg annen føde enn eukaristien. Mot slutten av 1375 var hun tilbake i Siena, hvor hun hjalp en ung politisk fange, Niccolò di Toldo, mens han forberedte seg på å bli henrettet. Hans siste ord var: «Jesus og Katarina!»I en visjon skal Kristus en dag ha vist henne to kroner, en av gull og den andre av torner, og ba henne velge den hun ville. Hun tok ivrig opp tornekronen og presset den ned på hodet.

Hennes anstrengelser for korstoget gjorde at hun kom i direkte brevveksling med paven selv. Selv om hun betraktet fred mellom de kristne statene som et viktig mål, var det Kirkens tilstand og dens behov for reform som var hennes viktigste anliggende. Katarina involverte seg også de siste fem år av sitt liv i offentlige affærer av større rekkevidde, både kirkelige og statlige. Hun kastet seg inn i politikken på linje med de hellige Hildegard av Bingen og Birgitta av Sverige, og var også i kontakt med nære medarbeidere av Birgitta. Men det har kanskje vært en tendens til å overdrive viktigheten av hennes politiske og sosiale aktiviteter.

Det begynte i 1375. Hun var fortsatt i Pisa da hun fikk høre at folket i Firenze og Perugia hadde gått inn i en liga mot paven, som da befant seg i Avignon, og hans franske legater. Bologna, Viterbo, Ancona og andre byer sluttet seg straks til opprørerne, ikke uprovosert av de pavelige tjenestemennenes vanstyre. At både Lucca, Pisa og Siena en stund holdt seg tilbake, skyldtes hovedsakelig Katarinas utrettelige anstrengelser. Hun avla et spesielt besøk i Lucca i tillegg til å skrive utallige formaningsbrev til alle tre byene. Etter en resultatløs appell til florentinerne sendte pave Gregor XI sin legat, kardinal Robert av Genève med en hær, og la Firenze under interdikt. Dette fikk så store konsekvenser for byen at herskerne i Firenze straks sendte bud til Siena og aksepterte Katarinas tilbud om å være megler mellom dem og Den hellige Stol.

På den tiden var pavenes prestisje lav. Siden 1309 hadde de bodd i Avignon i Frankrike og ble regnet for å være fullstendig under fransk kontroll og kurien hadde blitt nesten fullstendig fransk. Noen av dem hadde prøvd å gjennomføre reformer og hadde levd uklanderlige liv, men de hadde mislyktes i å vise det lederskap som var nødvendig for å gjennomføre en generell reform. Katarina dro til Avignon og ankom den 18. juni 1376. Men hun var politisk naiv og den florentinske ambassadøren avviste henne, og vilkårene som paven påtvang de opprørske byene, var så harde at ingenting kunne gjøres.

Selv om Katarinas oppdrag dermed mislyktes, benyttet hun anledningen når hun først var i Avignon. Pavenes lange fravær fra Roma var en situasjon som alle kristne utenfor Frankrike sørget dypt over, og tidens største menn hadde forsøkt å gjøre noe med det, men uten hell. Pave Gregor XI hadde selv foreslått å flytte til Roma, men hadde blitt hindret av motstanden fra sine franske kardinaler. Siden Katarina i sine brev innstendig hadde oppfordret paven om å dra tilbake til Roma, var det bare naturlig at de snakket om temaet når de nå møttes ansikt til ansikt. Inntrengende ba hun ham: «Oppfyll det du har lovet», og det sies at hun minnet ham om et løfte han aldri hadde avslørt for noe menneske.

Paven lyttet til henne, og bestemte seg straks for å få slutt på pavedømmets «babylonske fangenskap». Han hadde allerede bestemt seg for dette, og Katarinas press betydde trolig ikke mer enn å styrke hans overbevisning. Gregor dro ut fra Avignon sjøveien allerede den 13. september 1376, og samme dag begynte Katarina og hennes ledsagere på tilbakereisen til Siena til fots. De to gruppene møttes igjen i Genova, der Katarina var forsinket fordi to av hennes sekretærer var blitt syke. Det tok en måned før hun var tilbake i Siena, og derfra fortsatte hun å skrive til paven og ba ham om å bidra med alle midler for å skape fred i Italia. Etter hans ønske dro hun til Firenze, som fortsatt var herjet av fraksjonsstridigheter og vold og hardnakket i sin ulydighet. Der ble hun en stund, midt blant daglige mord og konfiskasjoner, i livsfare, men aldri skadet, selv når det ble trukket sverd mot henne. Til slutt oppnådde hun faktisk fred med Den hellige Stol, men ikke under Gregors pontifikat.

Deretter vendte hun tilbake til Siena, hvor hun grunnla et kloster for kontemplative nonner for å be for Kirken. Året 1377 var et relativt rolig år for henne. Hun tilbrakte det meste av tiden i Rocca d'Orcia rundt tre mil fra byen, hvor hun prekte for innbyggerne og forsøkte å skape fred mellom lokale stridende familier. På et tidspunkt lærte hun å skrive - til da hadde alle hennes brev blitt diktert - og hun begynte å arbeide på boken «Dialogen», som var basert på en dyp mystisk opplevelse hvor Gud ba henne om å gi sitt liv til den lidende Kristus. Boken, som hun bare kalte «min bok», var et forsøk fra Katarina på å utbre sine idealer videre. Den er et mystisk og temmelig usystematisk arbeid i fire deler som handler om menneskenes religiøse og moralske problemer og plikter. Den ble skrevet mellom 1377 og 1378 og ble hovedsakelig diktert, ofte i en tilstand av ekstase. Sammen med andre fromme verker og hennes mange brev er boken en italiensk klassiker. I følge Raimund av Capua ble «Dialogen» diktert Katarina under Den Hellige Ånds innflytelse. 381 av hennes brev er bevart. Brevene til pave Gregor er en blanding av respekt og åpenhjertig fortrolighet. Hun kalte ham ofte Babbo eller pappa og brukte den jordnære oppriktigheten man kan bruke til et villfarent barn.

Like etter Gregors død i mars 1378 sto etterfølgeren Urban VI (1378-89) overfor den rivaliserende motpaven Robert av Genève i Avignon, Klemens (VII) (1378-94), som ble satt opp av de fleste kardinalene, som mente at valget av Urban hadde skjedd under utilbørlig press og dermed var ugyldig. Slik begynte det «store skisma», som i førti år splittet kristenheten i vest. Katarina stilte seg på Urbans side og det franske partiets pave i Avignon var for henne Antikrist. Hun dikterte utrettelig heftige og uforsonlige appeller til kirkelige og verdslige makthavere over alt for å få dem til å anerkjenne Urban. Hun skrev også til Urban, både for å oppmuntre ham til å holde ut, men også for å få ham til å moderere sin ufølsomhet og sitt stivsinn, som fiendtliggjorde selv hans tilhengere. Likevel anerkjente paven hennes integritet og kalte henne til Roma for å rådføre seg med henne. Hun fulgte hans kall og bosatte seg i byen, og hun etablerte en kommunitet der som besto av de kvinner og menn som hadde blitt hennes «familie». Men i Roma slet hun seg snart ut i arbeidet for pavens sak. Hennes lidenskapelige råd fant ingen støtte, selv ikke blant medlemmene av hennes åndelige «familie».

Raimund av Capua ble beordret til Frankrike i pavelige forretninger, men fikk kalde føtter og stanset i Genova. Katarina skjelte ham ut i et kraftig språk fordi han nektet å akseptere martyriet han kunne ha kommet til å ha møtt. Den hellige Katarina av Vadstena, Birgittas datter, nektet å reise til Napoli for å prøve å overtale den lastefulle dronning Johanna (Giovanna) til å støtte Urban. I mellomtiden hørte Katarina fra Siena at den «familien» hun hadde etterlatt der for å fortsette hennes arbeid, var blitt splittet bare to måneder etter at hun hadde reist.

Mye av hennes anstrengelser i Roma ble satt inn for å sammenkalle et «konsil» av fromme mennesker for å fremme enhetens og reformens sak. Hun angrep dem som nektet å slutte seg til henne der for formålet, inkludert den engelske eremitten Vilhelm av Flete, som hun beundret høyt og utnevnte som sin etterfølger til å lede hennes «familie». Vilhelm oppfattet situasjonen bedre enn Katarina og mente at hennes støtte til Urban var ubalansert og at forsøk på å kalle sammen et «konsil» var dømt til å bli fruktesløst.

Men nå var Katarina for lengst forbi stadiet med å avveie menneskelige muligheter og overveielser. Hvis hun ikke kunne overtale folk med sine brev og bønnfallelser, kunne hun i det minste gi seg selv som et offer for å overtale Gud til å redde Kirken. Fra begynnelsen av januar 1380 nektet hun til og med å ta til seg vann, og innen slutten av måneden fikk hun et fullstendig fysisk sammenbrudd med kramper og koma. Hun ga opp sin totale faste, og i løpet av den første delen av fasten klarte hun å komme seg til Peterskirken for daglig messe. Dette var den opprinnelige Peterskirken, Konstantins basilika, hvor det fantes en mosaikk som fremstilte Kirken som et skip. I en visjon der la Kristus det sterkt ødelagte skipet på hennes skuldre og oppfordret henne til å fortsette arbeidet for Kirkens enhet. Men mot slutten av februar ble hun lammet i beina. I hele denne perioden syntes det for de som var rundt henne at hun kjempet med «demoner» som spottet hennes fiasko og hevdet at hun hele tiden hadde fulgt sin egen vilje og ikke Guds.

Katarina av Sienas grav i kirken Santa Maria sopra Minerva i Roma

Den 21. april 1380 fikk hun slag, og ble lammet fra livet og ned. Åtte dager senere, den 29. april, døde hun i venninnen Alessia Sarachinis armer, bare 33 år gammel. Det blir sagt at stigmatiseringsmerkene ble klart synlige for alle etter døden.

Hennes venn og skriftefar Raimund av Capua forteller at enorme menneskemengder besøkte Katarinas jordiske rester. I de tre dagene hennes legeme lå utstilt for de troende, forble armene, nakken og beina like bøyelige som om hun fortsatt var i live. Hun ble gravlagt på kirkegården ved kirken Santa Maria sopra Minerva like ved Panteon i Roma, men hun ble kort etter flyttet av Raimund, som plasserte kisten ved foten av en søyle overfor Rosenkranskapellet, hvor den ble til 1430. Under denne translasjonen fikk Raimund kisten åpnet, og han så at klærne var ødelagt av fuktigheten, men ikke legemet.

Katarinas legeme ble imidlertid utsatt for den vanlige middelalderske skikken med å bli splittet opp som relikvier. Raimund følte at en større relikvie skulle sendes til kirken i Siena, hennes fødeby og åsted for mange mirakler, så etter tillatelse fra paven fikk han skilt hennes hode fra kroppen. Han plasserte det i et relikvar av forgylt kopper og ga det til to dominikanere som skulle ta det med til Siena. Men i 1385 ble det i hemmelighet brakt til klosteret ved Campo Reggio og plassert i sakristiet i påvente av en helligkåring. Planer om en høytidelig translasjon ble lagt av Raimund, biskopen og byens myndigheter. Etter flere dagers forberedelser ble hodet brakt ut av byen til hospitalet St. Lasarus, hvor Katarina hadde pleid de syke. Derfra gikk den triumfartede prosesjonen med hennes hode inn i byen. Katarinas åttiårige mor Lapa gikk etter relikvien, kledd i Mantellates drakt. Hodet befinner seg fortsatt i et marmortabernakel i Cappella di Santa Caterina i kirken San Domenico.

Samme år som translasjonen av hodet, 1385, ble andre relikvier fjernet fra legemet, nemlig en arm, som ble gitt til Siena, og tre fingre, som ble gitt til Venezia. I 1430 var den hellige Antoninus av Firenze prior i Santa Maria Sopra Minerva, og han fikk Katarinas bevarte (men hodeløse) legeme skrinlagt i steinsarkofagen under høyalteret hvor hun har hvilt siden. Oppå sarkofagen hviler en statue av Katarina kledd i ordensdrakten. Der har hun hvilt siden i nærheten av den salige Fra Angelico.

Sarkofagen er åpnet flere ganger gjennom århundrene, og flere relikvier er fjernet for å sendes til ordenens kirker over hele Europa. I 1487 ble en hånd gitt til dominikanersøstrene i klosteret Santi Domenico e Sisto i Roma, og den venstre foten ble gitt til kirken Santi Giovanni e Paolo i Venezia. Stigmata-såret på denne foten ble omhyggelig undersøkt under den offisielle identifikasjonen i 1597. I 1501 ble et ribben gitt til klosteret San Marco i Firenze, og i 1575 ble et skulderblad gitt til dominikanersøstrene i Magnanapoli i Roma.

Under restaurering av kirken i 1855 ble graven igjen åpnet i nærvær av ordensgeneralen og mange kirkelige dignitærer, og en betydelig relikvie ble tatt ut av generalen og sendt til klosteret St. Dominic's i Stone i England, moderhuset for den engelske kongregasjonen av botssøstre, som bærer Katarinas navn. Relikviene ble lagt i to relikvarer av krystall og sølv og består av knokler og skinn og gulltråder fra kledet som den hellige var svøpt i. Det ene relikvaret er i Stone, det andre i klosteret St. Catherine i Bow nær London. Fingeren som mottok den mystiske ringen, oppbevares i karteuserklosteret i Pontiniano nær Firenze. Mange andre små relikvier ble distribuert til kirker som er viet til henne. Sarkofagen er ikke åpnet etter 1855.

En folkelig kult startet like etter Katarinas død. Raimund av Capua ble senere generalmagister (ordensleder) i Dominikanerordenen, og han ga tillatelse til at ordenen begynte å feire hennes fest den 29. april. Han skrev også hennes biografi, Legenda Major, som ble fullført i 1395, og den var innflytelsesrik i prosessen som åtti år senere førte til at hun ble helligkåret. Ironisk nok ble prosessen forsinket av de splittelsene i Kirken hun hadde prøvd å lege, og helligkåringen skjedde først i 1461 av den sienesiske pave Pius II (1458-64).

Tommaso d'Antonio Nacci da Siena, kjent som Caffarini og en av Katarinas tidligste disipler, supplerte Raimunds arbeid med sin Libellus de Supplemento, som benyttet notater fra Katarinas første skriftefar. Senere ga han ut et mer kompakt verk, Legenda Minor, og samlet Processus for helligkåringen, som inneholder erklæringer fra de fleste av Katarinas disipler. Et verk med tittelen I Miracoli ble utgitt anonymt mens hun levde.

Norske dominikanerinner i Katarinas celle ved kirken Santa Maria sopra Minerva i Roma

Kvaliteten av hennes skrifter og hennes medlemskap i Dominikanerordenen ga hennes kult en betydelig spredning. Hun ble ikke bare Sienas hovedhelgen, men også en skikkelse av internasjonal betydning, ettersom det populære synet var at det var hennes innflytelse som var avgjørende for å bringe pavedømmet tilbake til Roma. Hennes hus (i Via Santa Caterina) er bevart, i husets Oratorio del Crocifisso finnes korset som hun mottok stigmatiseringen foran i Pisa i 1375. Et tidlig portrett av henne malt av Andrea Vanni i Cappella della Volte i kirken San Domenico i Siena regnes som det eneste autentiske bilde av henne. I kirken Santa Maria sopra Minerva i Roma er hennes celle gjenskapt.

I kunsten blir Katarina fremstilt som dominikaner i hvit ordensdrakt med svart kappe med tornekrone og sårmerker på hendene, med bok og penn eller krusifiks, i hånden har hun et hjerte hvor det vokser ut et kors. Hennes vanligste attributt er en lilje. Hun avbildes også ofte med en due, som er symbolet på guddommelig inspirasjon. Hennes mystiske bryllup med Kristus blir ofte avbildet, og feilaktig blir hun også avbildet mens hun følger paven hjem til Roma. I 1471 forbød fransiskanerpaven Sixtus IV (1471-84) bilder av henne som viste stigmata, etter en kontrovers mellom fransiskanere og dominikanere om hvor ekte hennes påstand om å ha mottatt stigmata var. Pave Urban VIII (1623-44) opphevet dette forbudet i 1630, men han beordret at stigmata ikke måtte avbildes blødende.

Katarina er skytshelgen for legdominikanerne (Tertius Ordo Poenitentiae Sancti Dominici - TOP). Hun anropes som skytshelgen mot brann på grunn av et mirakel da hun var barn. Hennes søster forlot henne i kjøkkenet sittende ved ilden. Da hun vendte tilbake, satt Katarina inne i ilden uten å bli skadet, ikke engang klærne ble svidd. Hennes biograf forklarer at hellighetens ild i hennes hjerte holdt flammenes unna.

De hellige Birgitta av Sverige, Katarina av Siena og Edith Stein. Fotomontasje fra L'Osservatore Romano

Den salige pave Pius IX (1846-78) utnevnte Katarina offisielt til Romas andre skytshelgen i 1866. Den hellige pave Pius X (1903-14) utnevnte henne til skytshelgen for kvinner engasjert i Katolsk Aksjon. Hun ble utnevnt til Italias skytshelgen sammen med Frans av Assisi av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) i 1939, og hun ble utnevnt til kirkelærer den 4. oktober 1970 av den hellige pave Paul VI (1963-78), som første legperson og andre kvinne, syv dager etter den hellige Teresa av Ávila. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hennes festdag flyttet fra 30. april til dødsdagen 29. april. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.

I Norge er Katarinakonventet i Oslo oppkalt etter henne.

I forbindelse med åpningen av bispesynoden for Europa i Vatikanet utropte den hellige pave Johannes Paul II den 1. oktober 1999 de hellige Katarina av Siena, Edith Stein og Birgitta av Sverige til skytshelgener for Europa, i tillegg til de hellige Benedikt og Kyrillos og Methodios, som var det fra før.

Les Katarinas «Dialoger» (engelsk)