Den hellige Katarina Labouré (1806-1876)

Den hellige Katarina ble født som Zoë Labouré den 2. mai 1806 i Fain-les-Moûtiers ved Dijon i Côte d'Or i Burgund i Frankrike. Hun var den åttende av de ti barna av den fattige, men selveiende bonden Pierre Labouré og hans hustru Madeleine Goutard. Hun mistet sin mor som 9-åring, og tre år senere forlot hennes søster Marie Louise hjemmet for å bli nonne i kongregasjonen Barmhjertige søstre. Mange av pliktene i hjemmet og på gården falt nå på unge Zoë. Hun utførte dem godt, men fra hun var 14 var hennes dypeste ønske å slutte seg til Marie Louise. På grunn av sitt arbeid var hun den eneste i familien som ikke gikk på skole, og hun lærte aldri å lese og skrive skikkelig.

Men faren forbød henne å slutte seg til søsteren i klosteret. For å avlede henne sendte han den 22-årige datteren til hennes bror Charles i Paris, og hun ble serveringsdame på hans kafé der. Senere ble hun sendt til en kostskole i Châtillon-sur-Seine hvor hennes svigerinne var rektor. Da hun fortsatt var bestemt på å bli nonne, ga faren litt etter, men han nektet å betale «medgiften» som klosteret krevde. Da betalte hennes svigerinne i stedet.

Tidlig i 1830 sluttet Katarina seg til kongregasjonen «Barmhjertige søstre av St. Vincent de Paul» eller vincentianerinnene (Filles de la Charité de Saint-Vincent de Paul – FdC) i Châtillon-sur-Seine som postulant. Den 21. april 1830 dro hun til klosteret i Rue du Bac i Paris for å påbegynne det ni måneder lange novisiatet med ordensnavnet Katarina. Hun kom dit fire dager før relikviene av den hellige Vincent de Paul høytidelig skulle flyttes fra Notre-Dame til kirken Saint-Lazare i Rue de Sèvres. Da hun den kvelden vendte tilbake fra et besøk i kommunitetens kapell, så hun St. Vincents hjerte over noen relikvier som var på alteret. Hun fortalte til sin skriftefar, p. Aladel, at hun etterpå så visjoner av Kristus i Det hellige Sakrament.

Om kvelden den 18. juli, rundt kl 23.30, ble Katarina vekket av et «hvitkledd, lysende barn» som tok henne med ned til kapellet. Der mottok hun sin første visjon av Jomfru Maria. Den varte i to timer, og Marias advarsler om katastrofer som skulle ramme Frankrike, ble like etter oppfylt av julirevolusjonen som styrtet kong Karl X (1824-30). Maria fortalte henne at hun måtte ta på seg en vanskelig oppgave. Hun fikk to nye visjoner like etter.

Den mest berømte visjonen skjedde i det samme kapellet den 27. november. Maria åpenbarte seg som på et bilde. Hun sto på en jordklode med en slange under foten. Lys strømmet fra hennes hender og rundt henne var bønnen «O Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til deg». Deretter ble bildet snudd. Det viste nå bokstaven M med en bjelke gjennom, og på bjelken var et kors. Tolv stjerner omga M-en, og under den var to hjerter, et gjennomboret av et sverd og det andre kronet med torner. En stemme instruerte henne om å få laget en medalje med disse symbolene, og lovte stor nåde på forbønn av Guds Mor til alle som ville bære den om halsen.

Katarina fortalte om synet til p. Aladel, og han fortalte det til erkebiskopen av Paris, Msgr. de Quélen. De 1.500 første ovale «undergjørende medaljene» ble slått i juni 1832. I 1834 offentliggjorde p. Aladel et sertifikat som bekreftet medaljens opprinnelse og virkning, Notice historique sur l'origine et les effets de la Médaille Miraculeuse, og i løpet av seks år var 130.000 eksemplarer solgt med oversettelser til syv språk, inkludert kinesisk. Medaljene preges fortsatt, og bæres av millioner av troende over hele verden.

Erkebiskopen av Paris satte ned et tribunal for å undersøke visjonene, men sr. Katarina nektet å møte. Ingen visste hvem seeren var, for Katarina hadde avkrevd p. Aladel taushetsløfte, og hun ville ikke miste sin anonymitet nå. Tribunalet erklærte i 1836 at visjonene var autentiske. Troen på medaljenes kraft økte voldsomt da jøden Alphonse Ratisbonne fra Alsace i 1842 plutselig konverterte til Den katolske kirke i kirken Sant'Andrea delle Fratte i Roma: Han hadde blitt overtalt til å bære medaljen under sitt besøk og fikk en visjon av Maria i Sant'Andrea. Ratisbonne ble prest og grunnla senere «Fedre og Søstre av Sion» for forståelse mellom jøder og kristne.

Katarina fikk flere visjoner av Maria, og de varte til september 1831. Men da var hennes novisiat over, og hun ble sendt for å arbeide i hospitset Enghien i Reuilly, også i Paris, og dermed tok visjonene slutt. Hele denne tiden ble det snakket om visjonene, men seerens navn ble ikke kjent. Hun levde stille ved Hospital d'Enghien og utførte sine enkle plikter, ga hønsene mat og pleide de gamle beboerne, og i de neste 45 årene var hun portnerske i sin kommunitet.

Utad var hennes liv helt begivenhetsløst. Hun var en eksemplarisk nonne og praktisk og jordnær av temperament. Alle som kjente søster Katarina, skjønte spontant hennes hellighet, skjønt hennes overordnede kalte henne «ubetydelig, uengasjert, kald, nærmest apatisk». Det gikk rykter om at hun var den visjonære fra Rue de Bac, men hun fortalte om det hun hadde skjedd bare til sin superior, sr. Dufé, og ikke før slutten av livet, åtte måneder før hennes død. Hennes år som søster var stille, forstyrret bare kortvarig av den fransk-prøyssiske krig og Pariserkommunen. Blant budskapene Maria ga Katarina var at i løpet av hennes levetid skulle erkebiskopen av Paris ble brutalt drept. Msgr Darboy ble ganske riktig myrdet i 1871.

Hun døde den 31. desember 1876 i sitt kloster i Paris og ble gravlagt i krypten i kapellet der den 3. januar. I henhold til lovene i Paris om begravelser i private krypter ble hennes legeme lagt i en trippel kiste. Det ble meldt om mirakler ved hennes grav. Faktisk var det et utbrudd av folkelig venerasjon ved hennes begravelse, og en 12-åring som var krøpling fra fødselen, ble rapportert å ha blitt frisk ved hennes grav like etter. Alphonse Ratisbonnes visjon ble utsatt for en kanonisk undersøkelse, og den ble brukt i Katarinas saligkåringsprosess sammen med erkebiskopen av Paris' undersøkelser av Katarinas visjoner.

Hennes levninger ble rituelt identifisert den 21. mars 1933, og hennes legeme viste seg da å være fullstendig intakt. Hun hviler nå i et glasskrin i vincentianerinnenes kirke på Rue du Bac i Paris, hvor hun mottok sine visjoner. Hennes hender er erstattet av vokskopier, originalen befinner seg nå i novisiatet i moderhuset. Hennes hjerte ble plassert i et relikvar av krystall og gull og oppbevares i kapellet i Reuilly.

Hun ble saligkåret den 28. mai 1933 av pave Pius XI (1922-39) og helligkåret den 27. juli 1947 av Pius XII (1939-58). Hennes minnedag er ikke dødsdagen, men 28. november, for å markere åpenbaringen av den undergjørende medaljen. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.