De tre hellige martyrbarna av Tlaxcala (~1516-1527/29)

Mexicos protomartyrer; skytshelgener for Tlaxcala; for meksikanske barn (2016)

De hellige Kristoffer, Antonius og Johannes (sp: Cristóbal, Antonio y Juan) var tre unge gutter som led martyrdøden i Tlaxcala i Mexico i 1527 og 1529. De var Mexicos protomartyrer, det vil si de første i landet som mistet livet for sin kristne tros skyld.

Da spanjolene erobret Mexico på begynnelsen av 1500-tallet, fant de tre selvstendige riker der under ledelse av aztekerne. Deres statsform var et monarki som støttet seg på militær makt. Storhetstiden for aztekernes rike fikk en brå slutt da den spanske eventyreren Hernán Cortés dukket opp i Mexico i mars 1519 med rundt 500 soldater og hundre sjøfolk. Han forsto fort at hans beste håp om å erobre landet lå i å utnytte den politiske krisen i aztekernes imperium.

Med en blanding av makt og god PR, pluss hjelp fra sin indianske elskerinne «La Malinche», vant han etter hvert allierte blant de underkuede folkene som hatet de aztekiske undertrykkerne, i første rekke tlaxtekerne. Senere samme år startet Cortés fremrykkingen mot den store øybyen Tenochtitlán sammen med sin lille spanske styrke og rundt tusen tlaxtekere. Aztekerkongen Montezuma prøvde å vinne tid, men han slo snart fast at Cortés var om ikke inkarnasjonen av aztekernes gud Quetzalcoatl, så i det minste hans budbringer. Han mottok Cortés fredelig, men forsiktig, og han viste spanjolene gjestfrihet.

Men ved hjelp av dumdristig tapperhet og dyktig utnyttelse av tilfeldigheter beseiret Cortés aztekerne da han ved hjelp av La Malinche skapte en situasjon hvor Montezuma ble hans fange. Han erobret endelig Tenochtitlán den 13. august 1521 og aztekerne mistet sin uavhengighet for godt. Nå sto det om deres kultur og til og med deres nasjonalitets fortsatte eksistens. Spanjolene delte raskt «Ny-Spania» opp i en rekke administrative enheter, hver med en visekonge.

Erobrerne fra Spania og Portugal begikk mange ugjerninger, men til deres ære må det sies at de alltid var ute etter å hjelpe de katolske misjonærene i de erobrede områdene. Overalt tok de med seg misjonærer, slik at disse kunne skape grunnlaget for en ny permanent kultur både på det åndelige og på det materielle området. Særlig Cortés, en edelsinnet mann blant conquistadorene, la stor vekt på evangeliseringen av det underkastede folket, noe som også går frem av hans korrespondanse med den spanske kongen, keiser Karl V (1516-56). Den mest fremtredende blant forkynnerne som fulgte Cortés allerede på hans første reise, var mercedarianeren Bartolomeus de Olmedo OdeM. Han klarte å legge bånd på Cortés’ voldsomme iver etter å ødelegge hedenske templer og gudebilder. Det lyktes ham å døpe datteren av en stammefyrste.

De første fransiskanerne som dro som misjonærer til Mexico, kom merkelig nok ikke fra Spania eller Portugal, men fra de sørlige Nederlandene. Den keiserlige flåten som i mai 1522 dro ut fra Calais i retning Mexico, hadde tre fransiskanere fra klosteret i Gent om bord, nemlig Johannes Dekkers (de Tecto), universitetsprofessor ved Universitetet i Paris, Johannes van der Auwera (de Aora) og Peter van der Moere (de Gent). Disse tre fransiskanerne skapte i 1524 grunnlaget for kristningen av Mexico.

Etter anmodning fra keiser Karl V utstedte pave Hadrian VI (1522-23) i mai 1522 bullen Exponi nobis, som autoriserte å sende enda tolv fransiskanske misjonærer fra Spania. Under ledelse av Martin de Valencia gikk disse i 1524 i land i San Juan de Ulua. De er kjent under navnet «Los doce», de tolv apostlene av Mexico. Instruksjonen som ordensgeneralen Quinones sendte med de tolv misjonærene, berømmer meksikanerne som sin kulturs Magna Charta. Da misjonærene ankom, red Cortés dem i møte, og til aztekernes stormenns store forbløffelse steg han ned fra hesten og knelte ydmykt ned foran gruppen av munker, som i de innfødtes øyne bare var fattige, uanselige mennesker. Fransiskanerne delte seg i fire grupper og dro til Tenochtitlán (Mexico By), Texcoco, Huetzingo og Tlaxcala. Fransiskanerne ble snart fulgt av en gruppe dominikanere (1526) og augustinereremitter (1533). Territoriet ble delt for misjonsformål blant disse tre tiggerordenene. Det ble opprettet sogn, og det varte ikke lenge før skoler, hospitaler og klostre var blitt etablert.

De første misjonærene sto overfor en svært vanskelig oppgave i Mexico. De måtte starte med å lære seg ikke bare ett, men flere meksikanske språk, som alle skilte seg fullstendig fra de romanske språkene, slik at alle tilknytningspunkter manglet. Gjennom personlige kontakter fremfor alt med ungdommen, lærte misjonærene de forskjellige språkene å kjenne og begynte misjoneringen med suksess. Det var imidlertid uunngåelig at noen indianere, og spesielt deres ledere, så på de nye herrene med en viss motvilje.

Til tross for så mange kolonisters dårlige forbilde og de rotfestede uvanene til de innfødte, oppnådde misjonærene snart usedvanlige resultater av sin misjonsvirksomhet. De innfødte var grunnleggende svært religiøse, og over alt i landet var det reist voldsomme monumenter for deres guder. Den gangen anså misjonærene at det tilhørte deres oppgaver å ødelegge alt som det forekom dem var hedensk. Men dette støtte på motstand fra mange i befolkningen.

For å omgå denne motstanden søkte misjonærene å la troen få fotfeste i befolkningen gjennom ungdommen. Derfor opprettet de skoler, som ikke bare drev undervisning i den katolske tro, men også lærte barna å lese og skrive og ulike håndverk. En av konvertittene var en lokal høvding som ga fransiskanerne hus hvor de kunne lede sine misjoner fra. I et av disse åpnet brødrene en pensjonatskole for sønnene fra de øverste klassene. Tanken bak var at de gjennom sønnene kunne nå foreldrene.

De tre barna Kristoffer, Antonius og Johannes var alle elever på de fransiskanske misjonærenes skoler. Alle tre gjorde slike fremskritt i kunnskapen om den katolske tro og i kjærligheten til den ene og treenige Gud, at de i sin ungdommelige iver glemte den nødvendige klokskap. De lengtet etter å bidra til omvendelsen av sitt folk, som for en stor del fortsatt æret avguder og levde på en måte som sto i motsetning til den kristne moral. Denne iveren hos de nyomvendte guttene vakte uforsonlig hat hos visse voksne og utløste grusomme forfølgelser som førte til de tre guttenes martyrium.

Den hellige Kristoffer (Cristóbal) er den første martyren i den meksikanske Kirken. Han ble født enten i 1514 eller 1515 i landsbyen Atlihuetzia i nærheten av Tlaxcala. Han var eldste sønn av den ledende og svært krigerske høvdingen Axcotecatl og hans første hustru, Tlapaxilotzin. Hans folk var hedninger og praktiserte flerkoneri, spesielt blant høvdingene. Om Axcotecatl heter det at han «hadde seksti kvinner, og med de fremste av dem hadde han fire barn». I sitt andre bryllup giftet Axcotecatl seg med Xochipapalotzin. Som eldste sønn ble Kristoffer regnet som høvdingens arving. Han hadde tre yngre halvbrødre, Bernardino og Luis samt en vi ikke kjenner navnet på.

Faren lot på slutten av 1524 og begynnelsen av 1525 sine to yngre sønner Bernardino og Luis gå på fransiskanernes første skole i deres kloster i Tlaxcala. Dette var de første tolv fransiskanske misjonærene i Mexico. Da de besøkte Axcotecatl og snakket godt for seg, tillot høvdingen også at den eldste sønnen kunne delta i undervisningen. Denne ble spesielt imponert over den kristne tro, og da han var rundt tolv år gammel, mottok han dåpen av fransiskanerpatrene og fikk dåpsnavnet Cristóbal (Kristoffer). Fransiskanerbroren Motolinia kalte ham ofte Cristobalito («lille Kristoffer»). I disse tidlige fransiskanske skolene lærte barna de viktigste sannhetene i den kristne religion, men også grammatikk, sang og noen håndverk. Disse skolene var til stor nytte for både barna og misjonærene, som på denne måten lærte de innfødtes språk.

Det Kristoffer hadde hørt og lært i religionsundervisningen, ville han gi videre i sin lille landsby som misjonærenes medhjelper. Han våget til og med å formane sin far om å gi opp avgudsdyrkingen og legge av seg sine laster, spesielt drukkenskapen. Faren drakk nemlig så mye brennevin at han var full hver dag. Kristoffer mente at siden hans formaninger til faren åpenbart var uten virkning, måtte han hjelpe til ved å ødelegge alle gudebildene som fantes i huset og ved å knuse alle kannene som faren oppbevarte brennevinet i.

Faren hadde i begynnelsen ikke lagt stor vekt på Kristoffers nye misjonerende ånd, men nå ble han rasende. I tillegg ble han hisset enda mer opp av sine tjenere og av sin andre hustru, Xochipapalotzin. Hun ville at hennes sønn med Axcotecatl, Bernardino, skulle foretrekkes fremfor den førstefødte Kristoffer, som var sønn av mannens første hustru. Til slutt bestemte faren seg faktisk for å drepe Kristoffer. Han fikk i stand en høytidelig familiesamling, som også de fire sønnene som gikk på fransiskanernes skole i Tlaxcala, skulle hentes hjem til.

Da de tre sønnene kom til huset, tok faren straks sønnen Kristoffer til side og sendte alle andre ut av rommet. Han grep gutten i håret, slengte ham i gulvet og ga ham noen voldsomme slag, som kunne ha vært dødelige i seg selv. Han tok imidlertid også en tykk kølle og slo løs på gutten med den, særlig på hendene, som gutten prøvde å beskytte hodet med. Til slutt blødde gutten over hele kroppen, mens armene og beina var brukket. Da den rasende faren var blitt trett av sin grusomme ugjerning, forsøkte gutten å slepe seg ut av rommet, men den hatske hustruen som hadde hisset opp faren, hindret det. I samme øyeblikk kom Kristoffers mor til og forsøkte å bringe sønnen i sikkerhet. Da slo høvdingen også henne ned, og senere fikk han henne drept. Samtidig ba Kristoffer i smerte: «Herre, min Gud, ha barmhjertighet med meg. Hvis du vil at jeg skal dø, la meg dø, men hvis du vil at jeg skal være i live, befri meg ut av hendene på min grusomme far!»

Da høvdingen så at sønnen fortsatt var i live, ble det klart for ham at Kristoffer aldri ville avsverge sin tro og vende tilbake til hedenske verdier, så han lot ham kaste på et brennende bål. Mens flammene tok tak, ropte gutten hele tiden om hjelp til Gud og den hellige Jomfru. Til slutt klarte kan med sine siste krefter å velte seg ut av bålet. Noen rullet ham inn i tepper, og slik tilbrakte han natten i store smerter fra sine skader og brannsår. Om morgenen ba han om at faren måtte bli tilkalt. Da han kom nærmere, hvisket Kristoffer: «Far, tro ikke at jeg er sint på deg. Jeg er mye mer fylt av glede, for gjennom din handling har du gjort meg mer ære enn gjennom ditt farskap». Han ba deretter om å få noe å drikke, og noen rakte ham en skål kakao. Han drakk den ut, og kort deretter døde han. Det var i 1527 og han var tolv eller tretten år gammel.

Faren gravla ham i hemmelighet i et rom i huset hvor han neppe ville bli oppdaget, slik at ikke historien om forbrytelsen skulle spre seg. Men ryktet om Kristoffers martyrium spredte seg raskt, for hans halvbror Luis, som fransiskanerne kalte Luisito, hadde sett farens første slag mot sin førstefødte gjennom et vindu, og siden fortalt misjonærene om det. Et år senere gravde en av de tolv fransiskanermisjonærene, Andrés de Córdoba, sammen med indianere på det stedet hvor den unge helten var blitt gravlagt. Der fant man Kristoffers intakte legeme. Hans far ble arrestert for mordet og dømt til døden av spanjolene. Han ble hengt i Tlaxcala. Fray Toribio Motolinia, som skrev en beretning om drapet på de tre barna, tilføyde: «Hans sjel gikk til helvete, hvor han vil brenne og lide for alltid, etter å ha dødd i sin avgudsdyrkelse uten den hellige dåpens vann».

I følge med utallige innfødte ble Kristoffers legeme overført til Tlaxcala, hvor det ble gravlagt i fransiskanernes kirke, som nå er katedralen i Tlaxcala. Det er for så vidt det eldste bispedømmet i Mexico, grunnlagt i 1525. Bispedømmet beholdt dette navnet til 1903, da det ble gjort til erkebispedømme med navnet Puebla de los Angeles (lat: Archidioecesis Angelorum). Men i 1959 ble et nytt bispedømme med navnet Tlaxcala opprettet som suffragan under erkebispedømmet Puebla de los Angeles.

De to andre martyrguttene, de hellige Antonius (sp: Antonio) og Johannes (sp: Juan), ble begge født i 1516 eller 1517 i landsbyen Tizatlán, i dag en bydel i Tlaxcala de Xicohténcatl. Antonius stammet fra en ledende familie, hans bestefar het Xicohténcatl den eldre og regjerte over området rundt Tizatlán. Antonius ble betraktet som hans arving som eldste barnebarn. Han konverterte til den katolske tro og begynte å avsky de hedenske ritualene til stammene, inkludert hans egen. Antonio fungerte som en dyktig tolk for fransiskanerne i området. Johannes var av lavere byrd og skulle senere bli tjener eller «pasje» for Antonius. Begge gikk på fransiskanernes skole og ble omvendt til kristendommen og døpt der.

I 1529, to år etter Kristoffers martyrium, kom to dominikanske misjonærer til Tlaxcala, Bernardino Minaya og en medbror. De besøkte fransiskanermisjonæren Martin de Valencia og ba ham om et par elever fra fransiskanernes skole som ledsagere og hjelpere til sitt misjonsarbeid i Oaxaquena i den senere delstaten Oaxaca i sør, en del av landet som fortsatt var uberørt av kristendommen. Dette ønsket ble forelagt guttene på skolen, og de ble spurt om noen ville melde seg frivillig til denne innsatsen, hvor de største strabaser og kanskje til og med døden ventet. Men denne innsatsen ville også være svært ærefull, fordi det handlet om forkynnelse av den sanne tro for mennesker som ennå ikke kjente den. Antonius og Johannes var straks beredt sammen med en tredje gutt, Diégo, som ikke skulle lide martyrdøden. De sa: «Pater, det er jo derfor du har undervist oss i den sanne tro. Vi er beredt til å ledsage de to dominikanermisjonærene og med god vilje ta på oss alt arbeid for Gud, også om det fører til at vi må ofre våre liv».

På grunn av denne innstillingen lot lederen for fransiskanernes skole guttene reise med de to dominikanerne. Gruppen kom etter en tid til Segura de la Frontera (Tepeaca), en spansk militærkoloni. Derfra ville patrene begynne på evangeliseringen av den innfødte befolkningen. Deres taktikk var å gå inn i indianernes hus og ødelegge deres gudebilder før de begynte å fortelle om kristendommen. De besøkte det nærliggende samfunnet Tecali, hvor de ødela noen avgudsbilder uten å støte på motstand. Deretter kom de til Cuauhtinchán. Ved et hus som virket tomt, gikk Antonius inn for å samle sammen de avgudsbildene som befant seg der, mens Johannes ble stående ved døren og snakke med noen innfødte gutter. De viste seg at de var gått i en felle. Det kom en gruppe innfødte dit, og to av dem som var bevæpnet med køller, slo Johannes i hjel uten å si et ord.

Antonius kom ut og fikk se ugjerningsmennenes grusomhet. Han flyktet ikke i skrekk, men sa modig til morderne: «Hvorfor har dere drept min ledsager som ikke er å klandre? Det var jeg som ville fjerne avgudsbildene fordi jeg vet at de ikke er guder, men djevler». Full av hat drepte Johannes’ mordere da også Antonius. De to guttene var begge enten tolv eller tretten år gamle, samme alder som Kristoffer da han ble drept. Da natten falt på, fraktet de likene vekk og kastet dem i en kløft. Den tredje gutten, Diégo, hadde holdt seg i skjul. Han skyndte seg nå bort og traff Bernardino Minaya. Sammen lette de etter likene til de to myrdede guttene. De fant dem og overførte dem til Tebeaca, hvor de ble bisatt i et kapell. Nyheten om Antonius’ og Johannes’ martyrium spredte seg raskt. De to morderne ble senere tatt, stilt for retten og dømt til døden. Begge angret og ba om dåpen før de ble henrettet ved å bli hengt. Antonius’ yngre bror, Don Luis Moscoso, overtok som bestefaren arving.

Allerede i første bind av Mexicos eldste kirkehistorie (Historia de la Iglesia en Mexico) av jesuittpateren Mariano Cuevas (1879-1949), som behandlet tiden mellom 1511 og 1548, ble det fremholdt at Kristoffer var lidd martyrdøden in odium fidei (av hat mot den kristne tro).

Biskop Luis Munive Escobar (1920-2001), den første biskop av Tlaxcala (1959-2001), hadde ideen og ønsket om å introdusere for barn og unge en modell som kunne etterlignes. Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet utstedte den 7. januar 1982 det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis), noe som ga de tre guttene tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Deretter kunne informativprosessen på bispedømmenivå igangsettes i Tlaxcala. Kongregasjonen utstedte den 8. november 1985 dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i 1989.

Den 3. mars 1990 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente de tre guttenes død som et martyrium in odium fidei («av hat til troen»), noe som ga dem tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Dette åpnet for en snarlig saligkåring uten at det var nødvendig med et mirakel på deres forbønn. De tre martyrbarna, Mexicos protomartyrer og blant de yngste martyrer noensinne, ble saligkåret den 6. mai 1990 av pave Johannes Paul II i basilikaen for Vår Frue av Guadalupe (Nuestra Señora de Guadalupe) i Mexico By. Samtidig stadfestet paven kulten for den hellige Juan Diego, noe som tilsvarte en saligkåring (han ble helligkåret i 2002).

I 2016 godkjente Vatikanet utnevnelsen av De tre martyrbarna av Tlaxcala til skytshelgener for meksikanske barn. Den 23. mars 2017 ga pave Frans Helligkåringskongregasjonen autorisasjon til å promulgere syv dekreter. Samtidig offentliggjorde paven at han hadde approbert den positive kjennelsen fra den ordinære sesjonen den 4. mars 2017 av de tretti kardinalene og biskopene som er medlemmer av Helligkåringskongregasjonen, vedrørende helligkåring av Brasils tretti og Mexicos tre protomartyrer uten at et mirakel blir tilskrevet deres forbønn, noe som ellers er normen. I et konsistorium (møte i kardinalkollegiet) i Vatikanet den 20. april 2017 meddelte paven kardinalene at til sammen 35 salige skulle helligkåres den 15. oktober 2017 i Roma, de 33 nevnte protomartyrene og to andre.

Mexicos tre protomartyrer Kristoffer, Antonius og Johannes, ble helligkåret søndag den 15. oktober 2017 på Petersplassen i Vatikanet av pave Frans.

Deres minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 23. september (men 21. mai nevnes også som minnedag):

Tlaxcálæ in México, beatórum Christóphori, Antónii et Ioánnis, mártyrum, qui, témpore primæ Américæ evangelizatiónis, christiánæ fidei læti adhæsérunt, quaprópter a concívibus ad mortem cæsi sunt.

I Tlaxcala i Mexico, de salige Kristoffer, Antonius og Johannes, martyrer, som under den første evangeliseringen av Amerika med glede sluttet seg til den kristne tro, og på grunn av dette ble de slått i hjel av sine medborgere.

Kilder: Butler (IX), Holböck (3), Resch (B2), Index99, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, es.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, es.catholic.net, newsaints.faithweb.com, ewtn.com, diocesisdetlaxcala.mx, iteadjmj.com, avalon-44.tripod.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 29. juni 2005 – Oppdatert: 15. oktober 2017