Den hellige Kyprian av Kartago (~200-258)

Skytshelgen mot pest

Den hellige Kyprian (lat: Cyprianus) het egentlig Cecilianus Cyprianus, populært kjent som Thascius. Han ble født ca år 200 i Tunis (Africa Proconsularis), trolig i Kartago, som sønn av rike, hedenske foreldre. Han var i unge år en beleven lærer i talekunst og advokat. Han lot seg døpe av sin venn presten den hellige Cæcilius 46 år gammel ca 245 og mottok like etter sin prestevielse, skilte seg fra sin hustru og avla kyskhetsløfte. Han ga sin formue til de fattige. Hans omvendelse var total: han ga opp all hedensk skriving og konsentrerte sine studier utelukkende om skriften og kristne kommentarer, spesielt av sin landsmann Tertullian, som han betraktet som sin mester. Ved Cæcilius' død tok Kyprian seg av hans kone og barn. I 248 valgte folket og presteskapet Kyprian til ny biskop av Kartago og dermed overhode for kirken i Nord-Afrika og metropolitt for ca 150 biskoper. Nabobiskopene godkjente valget, men en liten klikk nektet å akseptere det.

Da keiser Decius' forfølgelser begynte i år 249, måtte han flykte ut i ørkenen. For dette måtte han tåle bebreidelser både fra Roma og Afrika, men på den måten kunne han fortsette med å ta seg av sin hjord, nå pr. brev. Etter Decius' død i 251 stilnet forfølgelsene av. Det store spørsmålet som Kirken nå sto overfor, var hva som skulle gjøres med det store antall kristne som hadde falt fra under forfølgelsen, men som nå ville gjenopptas i fellesskapet. Noen av de frafalne hadde til og med ofret til hedenske gudebilder, mens andre hadde bestukket tjenestemenn til å si at de hadde ofret.

Striden sto mellom laxister og rigorister («slappe» og «strenge»). De førstnevnte sto under ledelse av Kyprians prest Novatus, som hadde vært mot hans bispevalg og nå gikk ut i åpent skisma. Laxistene gikk inn for at de frafalne uten videre skulle bli gjenopptatt i Kirken uten noen bot i det hele tatt, mens de strenge under motpave Novatian hevdet at apostasi (frafall) var en utilgivelig synd og at Kirken ikke hadde noen makt til å tilgi og gjeninnlemme medlemmer som var falt fra under forfølgelsene, men siden kom tilbake. De gikk inn for fullstendig eksklusjon. Mange bekjennere, det vil si de som hadde bekjent Kristus foran de hedenske dommerne, tok nå på seg å gi de angrende apostatene sertifikater som ga innehaveren rett til å bli gjenopptatt i kommunion. Men dette degenererte raskt til ren forretning.

Kyprian gikk inn for en mellomløsning: å gjeninnlemme de angrende frafalne (lapsi) etter en passende bot, og sammen med den hellige Dionysios den store av Alexandria og pave Kornelius var han blant de fremste kritikerne av motpave Novatians rigorisme. Det er megetsigende at Kyprian, til Kornelius' ergrelse, følte seg tvunget til å foreta undersøkelser før han traff sin avgjørelse om hvem han skulle støtte som pave, Kornelius eller Novatian. Det er ironisk at etter å ha klaget over at Kyprian nølte med å anerkjenne hans valg, skulle Kornelius sommeren 252 ha mottatt utsendinger fra en opposisjonsbiskop, Fortunatus, som Kyprian hadde store problemer med i Kartago. Selv om Kornelius avviste dem, var Kyprian forståelig nok irritert og sendte paven en streng irettesettelse. Kyprian skrev en rekke avhandlinger, blant annet De Lapsis(Om de frafalne), Ad Fortunatum (Om martyriet), Ad Demetrianum (Om almisser), De Habitu Virginum (Om jomfruelighet) og den udødelige De bono patientiae (Om tålmodighet). Kyprian levde riktignok ikke alltid opp til det høye ideal om tålmodighetens dyd som han hadde fremhevet. Han skrev også om Fadervår, nåde og unåde. Det er også bevart prekener og 81 brev. I 251 skrev han sin klassiske og best kjente avhandling De Catholicae Ecclesiae Unitate, «Om Kirkens enhet». Her understreker han nødvendigheten av kommunion med bispesetet i Roma, men han forsvarer de enkelte bispesetenes uavhengighet. Båndene mellom kirkene i Roma og Kartago var særlig sterke, delvis fordi Kartago var den mest latinifiserte provinsen i keiserriket.

Senere hadde Kyprian flere uoverensstemmelse med pave Stefan I. Det første sammenstøtet skyldtes avsettelsen av biskopene av Merida og Leon i Spania, som hadde falt fra under forfølgelsene og skaffet seg sertifikater som sa at de hadde ofret til gudene. En av dem dro til Roma og overtalte Stefan til å rehabilitere ham og hans kollega. De spanske kirkene appellerte da til Kyprian, som kalte sammen en synode av nordafrikanske biskoper og utga et synodebrev som bekreftet avsettelsen. Han unnskyldte imidlertid Stefan fordi han ikke hadde fått alle sakens fakta.

Det andre sammenstøtet gjaldt biskop Marcian av Arles i Gallia, som hadde sluttet seg til motpave Novatians rigoristiske syn og avslo til og med forsoning på dødsleiet for kristne som hadde falt fra under forfølgelsene. De lokale biskopene skrev til Stefan og ba ham om å få Marcian avsatt, men paven grep ikke inn. De vendte seg derfor til Kyprian som tok opp saken og oppfordret paven til å ekskommunisere Marcian, sørge for en etterfølger og informere de afrikanske biskopene om hans navn, slik at de kunne vite hvem de var i kommunion med.

Det tredje sammenstøtet var det viktigste rent teologisk. Det gjaldt spørsmålet om den såkalte «kjetterdåpen», dåp tildelt av heretikere, var gyldig. Kyprian og kirkene i Nord-Afrika (bortsett fra noen tvilere), Syria og Lilleasia var sikre på at den var ugyldig; dåp kunne bare bli tildelt innen Kirken. Derfor trengte kjettere som søkte forsoning, katolsk dåp; de måtte altså døpes på nytt. Stefan, som representerte tradisjonen fra Roma, Alexandria og Palestina, var ubøyelig i sitt syn at heretisk dåp var gyldig dersom den skjedde i den treenige Guds navn og med samme dåpsbekjennelse som den katolske kirke. For å forsones med Kirken trengte ikke heretikere og skismatikere å bli døpt på nytt (det betraktet han som illegitimt), men bare å motta absolusjon ved håndspåleggelse.

Kyprian holdt to godt besøkte synoder i Nord-Afrika i 255 og 256, og de gjentok støtten til hans syn. I mellomtiden hadde Stefan, som var fast bestemt på å tvinge gjennom Romas syn overalt, skrevet til kirkene i Lilleasia, for eksempel til biskop Firmilian av Cæsarea, og erklært at han ikke lenger kunne ha kommunion med dem, siden de praktiserte gjendåp av heretikere. Han argumenterte med at gjendåp var en nyskapning som brøt med tradisjonen og ikke kunne aksepteres. Da Kyprian forsøkte å underrette paven om avgjørelsene på sin synode, nektet Stefan både å motta hans utsendinger og til og med å vise dem gjestfrihet.

Et åpent brudd truet nå mellom Roma og store deler av kristenheten. Det er derfor ikke overraskende at biskop Dionysios av Alexandria, selv om han delte pavens syn på gjendåp, følte seg tvunget til å skrive til Stefan og trygle ham om å slå inn på en mer forsonlig linje. Situasjonen kunne ha blitt desperat om ikke først Stefan hadde dødd i 257, og Kyprian som martyr ett år senere. Dionysios' forsøk på å mekle førte først frem under Stefans etterfølger den hellige Sixtus II. Fremdeles følger Kirken pave Stefans anvisninger, som gjør det mulig i prinsippet å anerkjenne sakramenter også utenfor Kirken.

Under pesten i Kartago i 252-54 hjalp Kyprian utrettelig de syke. Dette forhindret ikke den hedenske befolkningen i å skyve skylden for pesten over på de "ugudelige kristne" og deres leder. Han skrev da sin De mortalitate for å trøste sin hjemsøkte by. Hans hjord elsket ham for hans gode hjerte, og han gjorde det til regel ikke å treffe noen avgjørelse uten å rådføre seg med sine prester og få menighetens tilslutning.

I år 257 hadde keiser Valerian (253-60) forlatt sin tidligere toleranse etter at han var kommet under innflytelse av sin finansminister Macrian, en hedensk mystiker. Han begynte å forfølge kristne, og i sitt første edikt av august 257 påla han dem å delta i statlige religiøse seremonier og forbød dem å samles på kirkegårdene. Kyprian ble arrestert, og det eksisterer en beretning om hva som skjedde, som bygger direkte på samtidige kilder. Først ble han forhørt av prokonsulen Aspasius Paternus i Kartago den 30. august 257. Da han bekreftet sin tro på den ene sanne Gud og nektet å røpe navnene på sine prester, ble han forvist til byen Curubis.

Året etter kom et edikt som innførte dødsstraff for alle geistlige som nektet å ofre til de romerske gudene. Da den nye prokonsulen Galerius Maximus tiltrådte, beordret han at Kyprian skulle kalles tilbake fra eksilet. Han fikk bo på sin egen eiendom, men ventet hver dag å bli arrestert og henrettet, en skjebne som hadde åpenbart seg for ham ett år tidligere. Den 13. september 258 kom to tjenestemenn og hentet ham og førte ham til Sextus' hus, der prokonsulen hadde trukket seg tilbake for å gjenvinne helsen.

Galerius Maximus ga ordre til at Kyprian skulle stilles for retten dagen etter. Under bevoktning trakk han seg tilbake til huset til en høy tjenestemann. Om morgenen dagen etter, den 14. september, samlet en stor menneskemengde seg ved Sextus' hus i henhold til prokonsulens ordre. Kyprian stilt for retten. Han nektet igjen å ofre til de hedenske gudene og ble dømt til døden. Da prokonsulen leste opp dommen og sluttet med at Kyprian skulle halshogges, svarte biskopen: "Gud være lovet".

Etter dommen ropte brødrene: "La oss også bli halshogd sammen med ham!". Ledsaget av en opprørt menneskemengde ble han ført til en åker ved Sextus' hus. Der tok han av seg kappen, knelte på bakken og bøyde hodet i bønn. Deretter tok han av seg dalmatikaen og ga den til vaktene. Kledt i sin lintunika ventet han på bøddelen. Da han kom, ba Kyprian sine venner om å gi ham to gullstykker. Han bandt seg selv for øynene, men kunne ikke knyte til og fikk hjelp av presten Julian og subdiakonen Julian. Deretter fikk den hellige biskopen hodet hogd av. Stolt møtte han sin skjebne som martyr den 14. september 258.

Hans lik ble lagt ut i nærheten for å tilfredsstille hedningenes nysgjerrighet. Om natten ble det fjernet, og fulgt av talglys og fakler ble det ført under bønn i triumf til prokuratoren Macrobius Candidianus' gravplass. Få dager senere døde prokonsul Galerius Maximus. Kyprians relikvier ble overført til Lyon i Frankrike på 800-tallet og æres også i Compiègne. Både hans og pave Kornelius' hode æres i Kornelimünster ved Aachen.

I de to forhørene av Kyprian er det bemerkelsesverdig å iaktta den hensynsfullhet, nesten ærbødighet, som ble ham til del, og hvor høflige biskop og prokonsul var mot hverandre. Dette står i skarp kontrast til den høyrøstede utskjelling som ofte utmales i mindre autentiske skildringer av slike forhør.

Kyprian ble sett på som et mønster av en kirkefyrste, men betydeligere som diplomat enn som teolog. Ettertiden vil huske hans beretninger fra den tidlige kristne kirke, og hans navn var viden kjent. Det kan kanskje forklare at han er blitt forbundet med de mange trolldomshåndskrifter som var så utbredt blant folk i Norden på 1600-tallet. Et kjent "Cyprianus"-skrift fra 1607 er skrevet i Wittenberg, byen som i følge den katolske kirke var svartekunstens hjemsted. (Kan det ha noe med Luther å gjøre? forf. anm.) Dette håndskriftet forklarte hvordan man kunne "se en tyv udi vand" eller "slå øjet ud på en tyv" (på avstand).

Hans martyrium, eksemplarisk for fasthet og edruelighet, gjorde ham til en av de høyest ærede skikkelser i Afrika. En Pontius skrev hans biografi. I kunsten avbildes han som biskop som holder sverd og palme.

Kyprian feires sammen med sin venn den hellige Kornelius. Deres felles minnedag er svært gammel, og går tilbake til Hieronymus' martyrologium og Sakramentariet i Verona. Men da festen for Korsets opphøyelse ble introdusert i vesten på 600-tallet, ble deres festen flyttet til 16. september. Begge nevnes i Den romerske Kanon (Eukaristisk bønn I) før forvandlingen. I den engelske Book of Common Prayer minnes Kyprian den 26. september, etter en sammenblanding med den omvendte trollmannen fra Antiokia med samme navn