Festen for Kristi legeme og blod

Corpus Christi

Opprinnelsen til denne festen var et initiativ fra den salige begineren Juliana av Mont Cornillon (av Liège) (1193-1258). Fra 1209 hadde hun ofte en visjon hvor hun så en fullmåne hvor det var brukket av et stykke. I en annen visjon fikk hun forklaringen: Det manglende stykket henviste til mangelen på en fest for Herrens Legeme i kirkeåret. Hun diskuterte sin visjon med sin skriftefar, Johannes av Lausanne, og flere betydelige teologer. Blant dem var den senere kardinallegat Hugo og ikke minst Jakob Pantaleon, erkediakon av Liège, «skomakergutten fra Troyes»; han ble biskop av Verdun, patriark av Jerusalem og til slutt pave Urban IV.

Da Robert de Thorete ble biskop av Liège i 1240, kom han i kontakt med Juliana, og kort før sin død foreskrev han på en bispedømmesynode i 1246 Kristi Legemsfest for sitt bispedømme. Den ble feiret første gang året etter, og da ble den også feiret i stiftskirken St. Martin i Liège. Tekstene ble laget av Julianas skriftefar Johannes av Lausanne, en kannik fra St. Martin. Roberts etterfølger Henrik oppfordret pave Urban IV til å utvide festen til hele Kirken. Han hadde lært festen å kjenne allerede som erkediakon i Liège (Luik).

Da Jakob Pantaleon ble pave Urban IV i 1261, uten noensinne å ha sett Roma, opplevde han det såkalte sakramentsunderet i Bolsena, som skjedde nær hans residens i Orvieto.

I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden - at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.

Urban IV var så imponert over miraklet i Bolsena at han året etter i bullen Transiturus, som ble utstedt i noe forskjellige former den 11. august og 8. september 1264, foreskrev Kristi Legemsfest (Corpus Christi), 60 dager etter påske, for hele Kirken. Bullen var full av glødende lovprisninger til Det hellige Sakrament. Men på grunn av pavens død i oktober samme år, ble beslutningen først gjennomført under Avignon-paven Klemens V i 1311, etter et votum på konsilet i Vienne samme år.

I november 1317 utga pave Johannes XXII «De Klementinske dekretaler», en ny samling av kirkelige lover samlet av forgjengeren Klemens V, derav navnet. Dekretalene inneholdt teksten til Transiturus, og dermed ble Corpus Christi kjent i hele Vestkirken.

Pave Urban IV hadde gitt den dominikanske filosofen og teologen Thomas Aquinas (ca 1225-74) i oppdrag å skrive et officium til den nye festen. Men det er fortsatt omdiskutert om det var han som sammenstilte og forfattet messetekstene. Men sikkert er det at han skrev sekvensen Lauda Sion. Både sekvensen og hymnene til officiet, som Pange, lingua og Verbum supernum, viser Thomas' doktrinære tilnærming til festen, i motsetning til den fromhetsmessige tilnærmingen som var mer vanlig på den tiden.

Prosesjonen på Kristi Legemsfest er kommet til senere. Mellom 1275 og 1278 ble den første prosesjonen holdt i stiftet St. Gereon i Köln. Sakramentet ble under festdagens aspergesprosesjon båret i spissen for prosesjonen mellom relikvarene. Kannikene i St. Gereon utbredte denne stadig mer vanlige skikken på Kristi Legemsfest. Etter Tridentinerkonsilet ble prosesjonen en demonstrasjon av katolsk trosiver, og fortsatt holdes det på denne festdagen en høytidelig prosesjon med Det hellige Sakrament, der hvor dette lar seg gjøre.

Det franske navnet på Kristi legemsfest, «Fête-Dieu» - Guds fest, viser den store betydning dagen hadde i folket. Skjærtorsdag er den egentlige festdagen for innstiftelsen av Alterets hellige Sakrament. Men den dagen er Kirken grepet av sorgen over Kristi lidelse. Derfor har Kirken valgt en bedre dag. Feiringen er lagt til en torsdag for å vise sammenhengen med Skjærtorsdag. I ikke-katolske land, som Norge, blir festen gjerne feiret søndagen etter.