Den hellige Leonard av Porto Maurizio (1676-1751)

Den hellige Leonard (it: Leonardo) ble født som Paulus Hieronymus Casanuova [Casanova] (it: Paulo Girolamo) den 20. desember 1676 i Porto Maurizio (i dag Imperia) ved San Remo på Riviera de Ponente i Liguria i Nord-Italia. Han var sønn av handelskapteinen Domenico Casanuova og hans hustru Anna Maria Benza. Som 13-åring ble han sendt til jesuittene ved Collegium Romanum i Roma, hvor han studerte filosofi, litteratur og medisin. Han bodde hos sin rike onkel Augustin, som ville at han skulle bli lege. Da han avslo dette fordi han begynte å forstå at han hadde klosterkall, slo onkelen hånden av ham. Heldigvis fikk han bo hos en annen slektning, Leonardo Ponzetti, og der bodde han til faren ga sin ubetingede støtte til at han kunne gå i kloster.

En dag så han en hengt tyv i en galge, og dette gjorde så stort inntrykk på ham at han i 1697 søkte om å bli opptatt hos fransiskanerne i Ponticelli. Disse var fransiskanere av streng observans (Ordo Fratrum Minorum (Strictoris Observantiae) Reformatorum – OFMRef). Han ble ikledd drakten dem 2. oktober 12697 og tok ordensnavnet Leonard som et uttrykk for takknemlighet overfor Ponzetti. Han gjennomgikk novisiatet i Ponticelli i Sabinerfjellene, og deretter fortsatte han studiene i observantklosteret San Bonaventura på Palatin-høyden. Dette klosteret var hovedhuset for Riformella, som var gått ut fra Riformati, den strenge ordensgrenen, og Leonardo skulle hele livet praktisere idealet av et aktivt misjonsarbeid kombinert med askese og ensomhet som han ble introdusert for der.

Som ung fransiskaner ba han om å få reise til Kina som misjonær, men han fikk tuberkulose rett etter sin prestevielse i 1703, mens han underviste i filosofi ved San Bonaventura. Han ble så dårlig at han i 1704 ble sendt til det hjemlige klimaet i Porto Maurizio, hvor observantene hadde et kloster. Kardinal Coloredo sa til ham: «Ditt Kina blir Italia». For på slutten av 1600-tallet var troslivet i Italia blitt så svakt og overfladisk at man kunne regne pavens land blant misjonslandene.

Leonard kunne aldri glemme den hengte tyven, og han bestemte seg for å bli folkemisjonær og bidra til å forbedre den offentlige moralen. Etter fire år hadde han fått helsen tilbake, og han begynte sin karriere som misjonær. I over førti år forkynte han opp og ned i Italia med utrettelig hengivenhet og effektivitet. Hans prekener var alltid svært dramatiske, og ofte så man ham holde hånden over en brennende fakkel og gjøre andre offentlige botsøvelser som skulle understreke kravet om omvendelse. Over alt spredte han andakten for Det hellige Sakrament, til Jesu hellige Hjerte, til Jomfru Marias uplettede Unnfangelse og til Korsveien. Han er sagt å ha opprettet korsveier på 572 steder, inkludert Colosseum i Roma, og denne andaktsformens popularitet skyldes hovedsakelig hans innføring av skikken og den støtte den fikk av den hellige Alfons Liguori, som kalte Leonard den beste misjonæren i sin tid.

I 1709 ble Leonard sendt sammen med en gruppe brødre til fransiskanerklosteret San Francesco del Monte i San Miniato nær Firenze etter anmodning fra storhertug Cosimo III de'Medici, og han restaurerte det til streng trofasthet mot Frans av Assisis lære om fattigdom. Snart økte antall brødre der sterkt, og Leonard og brødrene forkynte med suksess i hele Toscana. Snart ble Leonard guardian (prior), og i 1710 etablerte han en eremitasje (eneboerhytte) i Incontro i fjellene ved byen, hvor brødrene trakk seg tilbake to ganger i året for å leve i ensomhet, faste og stillhet som de første munker.

Firenze var Leonards base i mange år, men med tiden ble han stadig oftere spurt om å preke andre steder. I 1720 krysset han Toscanas grenser og holdt misjoner i det sentrale og sørlige Italia. Pavene Klemens XII (1730-40) og Benedikt XIV (1740-58) kalte ham til Roma. Pave Benedikt satte stor pris på Leonard og fikk ham til å love at han ville dø i Roma. Hans første misjon til Roma ble imidlertid for langvarig for storhertug Cosimo, som sendte et skip til Tiberen for å hente ham tilbake til Firenze.

I 1736 ble Leonard utnevnt til guardian for klosteret San Bonaventura i Roma, og i et år forkynte han for soldater, sjøfolk, straffanger og galeislaver i havnebyen Civitavecchia i tillegg til sognemisjoner. Men han ble fritatt for vervet som guardian året etter for å fortsette sine misjonsreiser. Deretter prekte han i Umbria, Genova og provinsen Marche, ofte i friluft ettersom kirkene ble for små.

I 1744 sendte pave Benedikt XIV ham ut på hans vanskeligste oppgave, nemlig for å gjenskape den religiøse og sivile orden og disiplin på Corsica i samråd med den sivile herskeren, dogen av Genova. De problemene han sto overfor var slektsfeider, vendettaer, lovløshet, uvitenhet og forsømmelse av religionen, og noen menn kom til hans prekener fullt bevæpnet. En gang prekte han til og med for banditter, som en siste gang avfyrte sine våpen i luften før de kastet dem i havet med ropet: «Viva la pace!» (Leve freden!) Dessverre ble Leonard betraktet som mer et politisk redskap for Genova, som da hersket over øya, enn en misjonær, og hans suksess der var bare forbigående. Dessuten var han 68 år og utslitt, så etter seks måneder sendte regjeringen i Genova et skip for å redde ham. Da han reiste, brøt hans reformer på øya sammen, men til og med paven erkjente at det ikke var tilrådelig for ham å vende tilbake.

Leonard var en produktiv asketisk forfatter og hans verker fyller 13 bind. Han skrev til alle italienske biskoper og mange utenlandske og var den første som foreslo dogmatisering av læren om Jomfru Marias uplettede Unnfangelse. En periode var han åndelig rådgiver for Clementina Sobieska, som var gift med sønnen av den fordrevne engelske Stuart-kongen Jakob II (1685-88, d. 1701), Jakob Edward, den såkalte «pretendenten» eller «Den gamle Tronpretendenten», som italienerne anerkjente som «Jakob III» av England (1688-1766). Deres sønn, kardinal Henrik av York, fremmet Leonards helligkåring.

I jubelåret 1750 nådde Leonard et av sine store mål og fikk pavens tillatelse til å sette opp korsveien i Colosseum i Roma og reddet dermed det unike minnesmerket, som i generasjoner hadde fungert som et billig steinbrudd. Våren etter satte han ut på en omfattende prekenturne til pavens hjemby Lucca og andre steder– etter pavens ordre ikke til fots, men i en vogn. Men hans energi sviktet, og kombinert med den fiendtligheten eller likegyldigheten han ble møtt med noen steder, gjorde at denne siste misjonsreisen ble relativt mislykket.

Tidlig i november visste han at hans arbeid var gjort og han ble kalt til Roma av pave Benedikt XIV, som han hadde lovt at han ikke skulle dø utenfor Roma. Vognen brøt sammen i Spoleto, så han fortsatte til fots. Tidlig på kvelden den 26. november 1751 kom han til sitt gamle kloster San Bonaventura. Han ble båret til sengs og fikk de siste sakramentene, klokken 21 kom det en hengiven hilsen fra paven, og før midnatt var han død, 75 år gammel. Allerede mens han levde ble han kalt «Italias apostel». Hans legeme befinner seg under hovedalteret i klosterkirken San Bonaventura al Palatino i Roma, og i klosteret har det siden 1933 vært et Leonard-museum.

Han ble saligkåret den 19. juni 1796 (dokumentet (Breve) var datert den 14. juni) av pave Pius VI (1775-99) og helligkåret den 29. juni 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er 26. november og hans navn står i Martyrologium Romanum. I 1923 ble han utnevnt til skytshelgen for folkemisjonærer av pave Pius XI (1922-39). Han avbildes oftest med hodeskalle og krusifiks, ofte preker han eller tildeler absolusjon. I San Bonaventura er hans dødsmaske bevart. Et portrett, som sannsynligvis er malt mens han levde, befinner seg i hans dødsværelse i klosteret.