Den hellige Makarios den Yngre (av Alexandria) ( -~394)

Skytshelgen for konditorer

Den hellige Makarios (lat: Macarius) av Alexandria (Alexandrinus) kalles også Makarios den Yngre for å skjelne ham fra den hellige Makarios den Eldre (av Egypt; den Store). Trolig har det fra de tidligste tider vært forvirring mellom historier som blir fortalt om dem.

Det blir sagt at Makarios var en suksessfull forretningsmann i Alexandria i Egypt, men ga opp sitt yrke som frukthandler for å bli eremitt i den tebanske ørkenen i Øvre Egypt omkring år 335. Først levde han i nærheten av den hellige Antonius den Store (Abbeden) (ca 251-356), den berømte eremitten i Theben. Det fortelles historier om forbindelsen mellom Antonius og Makarios, men noen av dem strekkes vel langt til å være troverdige.

Legenden forteller at Makarios en dag så noen palmegreiner som Antonius hadde flettet kranser av, og han ba om å få noen av dem. Antonius svarte: «Det står skrevet at du ikke skal begjære din nestes eiendom». I det samme tørket greinene inn, som om en kraftig ild hadde brent dem opp. Av dette lærte Makarios at han, som levde i nesten absolutt strenghet og askese, var kalt til en enda større ånd av fattigdom. Antonius, som var slått av miraklet, la sine hender på Makarios og sa: «Guds ånd hviler over deg på en spesiell måte, Makarios. Du er kalt til å gjøre store ting».

Makarios lengtet etter en enda større perfeksjon, så derfor dro han i 373 til Nedre Egypt, hvor han slo seg ned i den nitriske ørken ved Alexandria.

Legenden forteller at underveis holdt Makarios' krefter på å ta slutt under den brennende solen. Da viste djevelen seg for ham og sa: «Siden du har Antonius' dyder, hvorfor ber du ikke Gud om mat og nødvendig styrke til å fortsette din reise?» «Herren er min styrke og lovsang (Sal 118 (V117), 14). Forsøk ikke å friste en Guds tjener».

Djevelen gjorde et nytt forsøk på å teste Makarios' dyder, så han ga ham en visjon av en kamel lastet med all slags appetittlig mat. Makarios var henrykt over visjonen og forberedte seg på å stille sin sult. Men likevel hadde han en mistanke om at det var en felle, så først reiste han seg for å be. Straks forvant kamelen som om den var slukt av ørkenen.

Historier som denne opptrer i de eneste beskrivelsene vi har av denne store eremittens liv. Hans brødre fylte ørkenens dype stillhet med fabler om hans magiske bedrifter, med utbroderinger av hans strenghet, og måten han oppmuntret alle til å gjøre seg selv til redskaper for nestekjærlighet og vennlighet. Da han kom til Nedre Egypt, ble han viet til prest, levde et liv i streng askese og var kjent for sine mirakler. Han klarte å fordrive sykdommer og demoner og fikk derfor ofte besøk i sin celle. Han bygde celler i ørkenene i Wadi Natrun (Sketis), sørvest for Nil-deltaet, og Nitria, men tilbrakte det meste av tiden i «Cellene», et ørkenområde som var kjent for sine eneboerhytter. Brødrene bodde i separate celler fullstendig rensket for all slags komfort eller bekvemmeligheter, slik at ingen distraksjoner skulle avbryte deres kontemplasjon. Cellene var ute av syns- og hørevidde av hverandre, men de samlet seg i kirken på lørdager og søndager for gudstjeneste. De kombinerte kontinuerlig bønn med manuelt arbeid, vanligvis fletting av kurver eller matter. Gjestfriheten var stor inntil det ekstreme: Nykommere ble tilbudt en eksisterende celle mens den forrige beboeren dro av sted for å bygge seg en ny.

Av historiene som er bevart fra livet der, ser det ut til at munkene konkurrerte med hverandre i askese, og selvfølgelig utmerket Makarios seg. I syv år levde han bare av rå grønnsaker dyppet i vann og noen brødsmuler, men på viktige festdager fuktet han denne skrinne maten med noen dråper olje. Etter å ha bekjempet sulten, bestemte Makarios seg for å bekjempe søvnen. Han fortalte sin biograf hvordan han en gang tilbrakte 20 dager og 20 netter uten å gå inn i sin celle for å sove - om dagen brent av solen og om natten dypt frossen av den bitre kulden. «Sinnet tørket inn av mangel på søvn, og jeg fikk en slags delirium, Så jeg ga etter for naturen og vendte tilbake til min celle», innrømmet eremitten.

Makarios var usikker på sin kyskhet, så han utviste heroisk mot for å bekjempe sine fristelser. Han dømte seg selv til å tilbringe seks måneder naken i sumpene. De som forteller om hendelsen, sier at myggen der var så store som bier, og brodden deres var så kraftig at den til og med trengte gjennom skinnet til villsvin. Men Makarios skal ha overgitt kroppen sin til dem, med det resultat at da han senere vendte tilbake til sine brødre, gjenkjente de ham bare på lyden av stemmen hans.

Fortellingene viser også hvordan den perfekte nestekjærlighet hersket blant munkene. Ved en anledning tilbød en ung broder Makarios noen svært fine druer. Den gamle frukthandleren gjorde seg klar til å smake på dem da han som en botsøvelse sendte dem til en av brødrene som var syk. Men han sendte dem videre til en annen broder av samme grunn, og slik gikk druene hele runden gjennom alle cellene i ørkenen inntil de kom tilbake til Makarios. Han reflekterte over sine munkers store dyd og ville ikke røre druene før han først hadde knelt ned for å prise Gud for deres nestekjærlighet.

I høy alder foretok Makarios en lang reise for å besøke et berømt kloster hvor 1.400 eremitter levde under den strenge regelen til den berømte hellige Pakhomios. Makarios ble ikke gjenkjent da han kom, så han ble nektet adgang. Pakhomios sa: «Du er alt for gammel for det strenge livet vi fører her. Man må trenes i det fra barndommen, ellers kan man ikke holde det ut. I din alder ville din helse raskt svikte, og du ville forbanne oss for å ha skadet deg». Makarios brydde seg ikke om at han mislyktes i å slippe inn, så han sto ved klosterets port i syv dager og syv netter uten mat, uten søvn og uten å si et ord.

Til slutt ga munkene etter og han ble sluppet inn. Tilfeldigvis var det i fastetiden, en tid da regelen ikke foreskrev noen grenser for botsøvelser, og hver munk hadde full frihet på det området. Makarios merket seg hvordan hans nye brødre levde: Noen spiste bare om kvelden, noen bare annenhver dag, mens de best trenede kunne vente i fem dager. Visse munker tilbrakte natten stående i bønn. Han bestemte seg for å overgå dem alle sammen. Han fant seg et fjernt hjørne i klosteret og sto der i fullstendig taushet i hele fastetiden, mens han bare spiste noen kålblader hver søndag, «mest for å unngå skryt enn av noe egentlig behov», forteller hans biograf.

Dessverre ble munkene svært misunnelige på sin nye brors forbløffende askese, og til slutt gikk de til Pakhomios med sine klager. De spurte ham: «Hvor kom denne mannen til oss fra, denne mannen uten kjød. Han er en skam og en skjensel. Få ham til å reise herfra, ellers så drar alle vi andre». Da ba Pakhomios Gud om å avsløre hvem denne gamle mannen var. Da han skjønte at det var Makarios, gikk han til ham og sa: «Min bror, jeg har i mange år ønsket å møte deg. Jeg takker deg for den leksen du har lært mine sønner. Det vil hindre dem i å skryte av sine beskjedne botsøvelser. Men du har vært tilstrekkelig oppbyggelig. Vend tilbake til ditt eget kloster og be for oss hver dag».

Det er forresten usannsynlig at Pakhomios og Makarios noen gang møttes. Pakhomios døde i 348 og Makarios tidligst i 394.

Makarios dro tilbake til Sketis og satte seg fore å få bukt med det han så på som sin verste last: Hans mani for å reise. Snart foreslo djevelen at han reiste til Roma for å jage bort demonene der. Uroet over behovet for å foreta en slik reise på vegne av Kirken, men ikke villig til å gi etter for sin last igjen, fylte Makarios en stor kurv med sand, tok den på ryggen og la ut i ørkenen. Når noen tilbød seg å hjelpe ham, sa han: «La meg være. På denne måten straffer jeg ham som plager meg. Ønsker han ikke å lede meg, gammel og svak som jeg er, på en lang og nytteløs reise?» Deretter vendte han tilbake til sin celle, med utslitt kropp, men helbredet for sin fristelse.

Under de arianske forfølgelsene under keiser Valens (364-78) var Makarios mellom 373 og 375 forvist til en liten øy i Nilen på grunn av sin ubøyelige ortodoksi av den arianske patriark Lucius av Alexandria, den hellige Athanasius' etterfølger. I sitt eksil var han sammen med Makarios den Eldre og andre munker, og de to sluttet et nært vennskap. Etter 375 kunne han vende tilbake. Han skrev en konstitusjon for klostret i Nitria som fikk navn etter ham. Noen av bestemmelsene ble adaptert av den hellige Hieronymus for sitt kloster, og konstitusjonen tjente som en monastisk modell for senere utvikling. Han døde ca 394.

Palladius, senere biskop av Helenopolis, var Makarios' disippel en tid og har skrevet om hans liv og forteller om hans askese og undergjerninger i sin historie om det tidligste munkevesenet, «Historia Lausiaca». Palladius forteller at Makarios' lære var like streng som hans liv. Da en eneboer i Nitria døde, fant de at han etterlot seg hundre kroner, og det ble en debatt om man skulle gi pengene til de fattige eller til kirkens kasse, men Makarios ga ordre om at de skulle gravlegges sammen med ham, «til fortapelse», som en leksjon mot det ondet å samle i lader.

Makarios nevnes i den koptiske messens «anafora». Hans minnedag er 2. januar, mens østkirkene minnes ham den 19. januar sammen med Makarios den Eldre. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten fremstilles han som eneboer med en lykt og vindruer, omgitt av ville dyr. Hans emblem er fluer eller mygg som stikker eremitten i ørkenen. På noen avbildninger lener han seg mot en T-formet stav mens han konverserer med en hodeskalle. Han er skytshelgen for konditorer.