Den hellige Mamertus av Vienne (~400-477)

Skytshelgen for de ammende, brannvesenet og mot tørke og feber; i Tyskland «Eisheiliger»

Den hellige Mamertus (Mammertus, Mamertius: fr: Mamert, Mammes, Mammès) ble født rundt 400 i Vienne i Gallia Lugdunense, senere i den historiske provinsen Dauphiné, nå i departementet Isère i regionen Rhône-Alpes (fra 2016: regionen Auvergne-Rhône-Alpes) i Øst-Frankrike. Han kom fra en velstående gallisk familie fra området i nærheten av Lugdunum (Lyon), og han kan også ha blitt født i Lyon. Han var eldre bror av dikteren og filosofen Claudian Mamertus (d. ca 473). I likhet med sin bror fremhevet Mamertus seg for sine kunnskaper om både profane emner og teologi. Vi vet ikke mye om hans liv før bispevigselen, men han ser ut til å ha vært gift.

Rundt 461 ble Mamertus valgt til biskop av Vienne, et gammelt bispesete i Isère, like sør for Lyon. Han hentet sin bror ut fra et kloster og viet ham til prest for bispedømmet Vienne. Brødrenes aktiviteter beskrives i et brev fra den hellige biskop Sidonius Apollinaris av Arvernis (nå Clermont) (ca 432-ca 482). Mamertus overførte til Vienne relikviene av den hellige Ferreolus, en martyr fra 200-tallet som hadde lidd martyrdøden ikke langt fra Vienne, og han bygde en kirke for oppbevaring av relikviene. Dit brakte han også hodet av den hellige Julianus. På hans tid bosatte burgunderne seg i Rhônedalen og spredte arianismen sammen med sine fettere visigoterne i Toulouse. Han ser ikke ut til å ha lyktes i å omvende disse burgundere.

I 463 kom Mamertus på kant med den hellige pave Hilarius (461-68) da han overskred grensene for sin myndighet. Han så bort fra den nye inndelingen av kirkeprovinsene Vienne og Arles som var bestemt i 450 av den hellige pave Leo I den store (440-61). Paven la bispedømmene Valence, Tarentaise, Genève og Grenoble under Vienne, mens alle de andre bispedømmene i distriktet ble underlagt Arles. Mamertus innsatte en Marcellus som ny biskop i Dié (Dea) i Drôme, selv om dette setet nå lå under Arles i Provençe.

Burgundernes kong Gundioc (Gundioch, Cundioc, Candiaco, Gundovech) (436-72) klaget til pave Hilarius, som den 10. oktober 463 sendte et brev til biskop Leontius av Arles og påla ham å innkalle en synode av biskoper fra de ulike provinsene for å undersøke saken. I et påfølgende brev til biskopene i de romerske provinsene Lugdunensis, Vienne, Narbonensis I og II og Alpina refererer han også til saken og beordret dem til å adlyde Leontius’ innkalling til en regulært konstituert synode.

Synoden i Arles bestemte seg for ikke å støtte Mamertus, noe vi vet fra et annet brev fra paven datert den 25. februar 464. I dette brevet erklærte pave Hilarius at Mamertus og den biskopen som ulovlig ble vigslet av ham, egentlig skulle vært avsatt, men han ønsket å vise mildhet, så han ga biskop Veranus i oppdrag å informere Mamertus om at hvis han ikke anerkjente og underkastet seg pave Leos reguleringer, ville han også bli fratatt de fire suffraganbispedømmene som fortsatt var underlagt Vienne. Biskop Marcellus som ble innsatt ugyldig i Dié av Mamertus, skulle stadfestes i sitt embete av biskop Leontius, og etter det kunne han beholde bispedømmet. Mamertus må åpenbart ha underkastet seg, ettersom vi ikke finner noen senere referanse til hendelsen.

Mamertus’ rolle i å etablere de botsprosesjonene som kalles rogasjoner, bevitnes av hans andre etterfølger (490-518), den hellige Avitus av Vienne (ca 460-518). Ifølge Apollinaris Sidonius fantes rogasjonsdagene også før Mamertus, men da ble de holdt uten andakt og deltakelsen var svært beskjeden. I en preken om rogasjonene sa Avitus at disse seremoniene ble innført av Mamertus på en tid da de to franske provinsene Dauphiné og Savoia var herjet av mange ulykker, som krig, brann, jordskjelv og ville dyr som streifet omkring i gatene på høylys dag. Katastrofen varte i rundt et år, og redslene nådde sitt høydepunkt i 469, da folket feiret påskenatt sammen med sin biskop i byens største kirke, Mariakirken. Da brøt det ut en fryktelig brann som fortærte kongens palass og truet med å utslette byen. Alle styrtet ut av kirken inntil biskopen var alene igjen. Han ba til Gud om nåde hele natten, og straks morgenen kom, ble brannen slukket øyeblikkelig. Da sprang alle lykkelig tilbake til kirken igjen for å fortsette messefeiringen.

Etter messen vendte biskopen seg til sin flokk og manet dem til bot og bedring av sin livsførsel, slik at himmelens raseri kunne slukkes og folket igjen leve under Guds velsignelse. Han sluttet med å fortelle at han i nattens løp hadde lovt Gud å innføre botsprosesjoner som takk for at byen var reddet. Før Kristi Himmelfartsdag innførte han tre botsdager med prosesjon under faste, bønn og angertårer og almisser til de fattige. Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) forteller at det da igjen hersket fred og ro i byen, og da de andre biskopene hørte om det, innførte de også de samme botsdagene. Kirken i Auvergne, hvor Sidonius Apollinaris var biskop, adopterte denne fromme skikken før 475, noe som fremgår av et brev fra biskop Sidonius, og skikken spredte seg med pavens samtykke til hele Kirken. Den hellige pave Leo III (795-816) gjorde den obligatorisk for hele Kirken på begynnelsen av 800-tallet.

Selv om historien om Mamertus’ rolle er vel fundert, er detaljene i liturgien mindre klare. De opprinnelige vitnesbyrdene forteller at liturgien besto av salmesynging med bønner eller kollekter. Litaniene som vi forstår dem, er åpenbart lagt til senere. Mamertus’ eksempel ble virkelig fulgt opp av andre kirker, og på det første konsilet i Orléans i 511 ble de tre rogasjonsdagene før Kristi Himmelfartsdag foreskrevet i canon 28 for alle kirkene i Gallia med faste og avståelse fra simpelt arbeid. Med tiden ble skikken vanlig i vesten, men uten fasten.

I forbindelse med disse forbønnsprosesjonene innkalte Mamertus en synode i Vienne mellom 471 og 475. Rundt 475 deltok han på en synode i Arles som behandlet predestinasjonslæren til den galliske presten Lucidus. På denne synoden måtte Mamertus også kjempe mot en idé som hadde festet seg hos en rekke kolleger, nemlig at Kristus bare døde for noen få utvalgte, og ikke for alle mennesker, spesielt de fattige. Dette er den siste informasjonen som er bevart om ham.

Mamertus døde i 477 i Vienne, hvor han i henhold til tidens skikk ble gravlagt utenfor byen i Apostelkirken. Han ble etterfulgt som biskop av den hellige Hesychius I (477-90), som igjen ble etterfulgt av sin sønn, Avitus. Mamertus’ viktigste verk er «Om Naturen og Sjelen» i tre bøker. Den ble skrevet mot Faustus av Riez, som hadde hevdet at Gud alene er uten kropp, og at engler og menneskesjeler er materielle. Mammertus tilbakeviste hans feiltakelse og behandlet det obskure spørsmålet på en metodisk og elegant måte.

I likhet med alle de 45 første biskopene av Vienne til og med den hellige Wilicarius (d. 765) regnes Mamertus som helgen. Han blir fremstilt som biskop ved foten av korset med brennende lys. Han er skytshelgen for de ammende i Frankrike (på grunn av navnet: lat: mamma = bryst), brannvesenet og mot tørke og feber. Mamertus’ navn står i Martyrologium Hieronymianum og i martyrologiet til Florus av Lyon under 11. mai. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 11. mai:

Viénnæ in Gállia Lugdunénsi, sancti Mamérti, epíscopi, qui ob imminéntem cladem sollémnes ante Ascensiónem Dómini triduánas Litanías hac in urbe instítuit.

I Vienne i Gallia Lugdunensis [nå Frankrike], den hellige Mamertus, biskop, som overfor en nær forestående katastrofe i denne byen innstiftet et høytidelig Triduum med litanier før Kristi Himmelfartsdag.

Mamertus’ sarkofag, som ble gjenfunnet på 1860-tallet, er bevart i den gamle kirken Saint-Pierre i Vienne, i dag Musée archéologique Saint-Pierre. Det eksisterer et Chapelle Saint-Mamert i kommunen Côtes d’Arey i departementet Isère, også en kirke Saint-Mamert i kommunen Le Grand-Serre i departementet Drôme. I Puy de Dôme er den gotiske kirken i Montel de Gelat også vigslet til Mamert. I den gamle kirken i klosteret Notre-Dame i Daoulas var det et kapell for Saint-Mémor (de lokale innbyggernes navn på Mamertus). Det finnes et kapell i kommunen Condat en Combraille (Lieu-dit Saint Bard), hvor det hvert år i den andre helgen i mai feires festen for Saint-Mamert med en friluftsmesse og en prosesjon. I kommunen Plaissan i Hérault ligger et kapell Saint-Mamert på en høyde av samme navn, men det er i ruiner.

På 600-tallet ble Mamertus’ relikvier overført til kirken Sainte-Croix i Orléans, hvor de ble brent av kalvinistene i 1563. I Orléans ble han feiret tre ganger i året, på dødsdagen 11. mai, translasjonen av hans levninger den 13. oktober og translasjonen av hodet den 14. november.

I Tyskland er Eisheilige eller Gestrenge Herren en folkelig betegnelse på de hellige som feires på dagene 12., 13. og 14. mai, nemlig de hellige Pancratius av Roma, Servatius av Tongeren og Bonifatius av Tarsus. På disse dagene i mai er det i Sentral-Europa ofte et tilbakefall til kaldt vær, og bøndene regner dette som siste mulighet for en fryktet tilbakekomst av frost og snø. Før slutten av denne perioden blir det vanligvis ikke plantet noe i hagene og kveget slipper ikke ut på beite. I Nord-Tyskland regnes også Mamertus av Vienne den 11. mai som Eisheiliger, mens i Sør-Tyskland, Østerrike og Sveits regnes også 15. mai med, minnedagen for den hellige Sofia av Roma, «Kalten Sophie» eller «Eisfrau» (Iswibli).

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson, Kaas, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, Butler 1866, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, catholique-valence.cef.fr, regard-et-regain.pagesperso-orange.fr, genealogie.free.fr, orthodoxengland.org.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. februar 1998 - Oppdatert: 10. februar 2016