Herrens bebudelse

Høytiden «Herrens bebudelse» er til minne om Jesu unnfangelse. Evangelisten Lukas forteller hvordan erkeengelen Gabriel kom til Jomfru Maria og ga henne budskapet om at hun ni måneder senere skulle føde verdens Frelser (Luk 1,26-38). «Og ordet ble kjød og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14), slik ble Kristus unnfanget ved Den Hellige Ånd i den hellige jomfruens skjød. Og profeten Jesajas ord ble oppfylt: «Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Emmanuel» (Jes 7,14).

Lukas skrev sitt evangelium mellom 70 og 90 år etter at begivenhetene fant sted, etter omhyggelig å ha skaffet seg kjennskap til fakta. Dersom Maria noensinne avslørte det hun hadde gjemt i sitt hjerte om sønnens unnfangelse og fødsel, måtte det ha vært til evangelisten Johannes, som tok henne til seg som sin mor etter Jesu død, og gjennom ham ville opplysningene ha blitt felleseie i den unge Kirken. Lukas' fortelling, som samtidig er både malerisk og dypt teologisk, kan bare være en gjenskapning av det som skjedde, primært basert på Marias egen erfaring, men også på de første disiplenes forståelse av mysteriet med den oppstandne Kristus.

Ved bebudelsen blir Maria bedt om å glede seg som mottaker av Guds spesielle nåde: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!» (Luk 1,28). Engelens ord, som inneholder hentydninger til messianske tekster hos profetene Jesaja og Sefanja, er en invitasjon til messiansk glede. Det gamle Testamentet personifiserer ofte Israels folk som en kvinne, som «Sions datter» eller «Sions jomfrudatter», enten i tider av sorg eller i uttrykk som indikere en glede som skal komme: «Si til Sions datter: Se din frelse kommer!» (Jes 62,11). «Bryt ut i jubel, Sions datter!» (Sef 3,14). «Fryd og gled deg, Sions datter! For se, jeg kommer og tar bolig hos deg» (Sak 2,14). «Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem!» (Sak 9,9).

Den gleden som Maria, en datter av Sion, er invitert til, er bygd på Guds komme til sitt folk. Hun mottar på deres vegne den definitive kunngjøringen om «det glade budskap», men selv når hun representerer det gamle Israel, skjer det en forandring: Maria er det første medlem av Det nye Israel, den første som velsignes i den nye nådens tid, «for ved Moses ble loven gitt, men ved Jesus Kristus fikk vi del i hans nåde og hans sannhet» (Joh 1,17). Samtidig mottar hun det glade budskap som den enkeltpersonen, det enestående medlemmet av Kirken, som er spesielt velsignet til å bli mor til Messias.

Feiringen av denne begivenheten skjedde ikke i de første århundrene, da bare martyrer ble minnet i liturgien. Men etter at den hellige keiserinne Helena på 300-tallet hadde bygd en basilika over huset i Nasaret, oppsto det nok en lokal feiring, i likhet med andre festdager som ble feiret i basilikaene i Det hellige Land. I henhold til tradisjonen skjedde bebudelsen i grotten innenfor krypten i denne Bebudelsesbasilikaen. Festen til minne om denne begivenheten slo rot og ble spredt med pilegrimer som vendte hjem.

På 100-tallet forteller kirkefaderen Tertullian (ca 155-230) om den tro at Kristus døde den 25. mars. Den hellige Augustin gjentar dette og refererer til det som kan ha vært en allment anerkjent from tradisjon i Afrika at både Kristi unnfangelse og hans død skjedde på samme dag. Det finnes også spor i Spania av den oppfatning at Kristus ble unnfanget den 25. mars. Imidlertid synes feiringen av en liturgisk fest å ha vært avhengig av fastleggelsen av 25. desember som Jesu fødselsdag en gang før midten av 300-tallet.

Fastleggingen av datoen 25. mars kan synes å være enkel hoderegning: Ni måneder før 25. desember, Jesu fødselsdag. Men denne forklaringen er misvisende, for feiringen på denne datoen stammer fra en jødekristen overlevering. Først menes med 25. mars Vårjevndøgn, når dag og natt er like lange, som vi vanligvis legger til 21. mars. Etter denne tradisjonen blir denne dato angitt som dagen for verdens skapelse. Omkring overgangen mellom 100- og 200-tallet anså man i Roma og Nord-Afrika denne dagen som Jesu dødsdag. På denne dagen skjedde den nye skapelse, det vil si Jesu Kristi død på korset. Augustin skriver at samme dag skjedde også Inkarnasjonen, at Gud ble menneske (det vil si Jesu unnfangelse). Fra denne tradisjonen utviklet feiringen av Inkarnasjonen og den tilhørende Bebudelsen seg den 25. mars. Ut fra denne datoen beregnet man deretter nøyaktig ni måneder til Jesu fødsel, altså den 25. desember. I følge denne tradisjonen ble altså julen beregnet ut fra Bebudelsen, og ikke omvendt.

I øst er feiringen av bebudelsen kjent siden før 431, da konsilet i Efesos erklærte Maria som Theotókos (gr: Θεοτόκος = «Guds Mor»; egentlig Gud-føderske). Men allerede før den tid eksisterte det som trolig var den første Mariafesten, med navnet: «Minnet om den hellige, alltid rene jomfru, Guds mor». Den ble feiret den 26. desember, altså umiddelbart etter feiringen av Jesu fødsel. I vesten fantes det også en feiring av bebudelsen eller Inkarnasjonen så tidlig som på 400-tallet, den ble feiret i Ravenna på søndagen før jul, som vi hører fra den hellige Peter Krysologos.

Basilios av Seleukia og Hesykhios av Jerusalem, som begge levde på 400-tallet, har prekener for denne dagen, og Sofronius av Jerusalem fra 600-tallet har to. På midten av 500-tallet viser en preken av biskop Abraham av Efesos at bebudelsen feires den 25. mars. På slutten av 600-tallet var en liturgisk feiring av bebudelsen den 25. mars utbredt, men ikke allment akseptert, på grunn av noen biskopers motvilje mot å gripe inn i liturgien i fasten og påsken. For dem syntes adventstiden å være en mer passende tid.

Konsilfedrene fra Efesos hadde begynt å planlegge en forberedelsesfest før julen, «den nikenske seiersfesten» den 25. desember, og dette ble til adventstiden. Den hellige pave Callistus I (217-22) hadde på begynnelsen av 200-tallet innført Quatuor Tempora, tamperdagene, en fastetid den første uken av mars, juni, september og desember. I disse ukene ble onsdag, fredag og lørdag gjort til særskilte bots- og fastedager, med faste fra korn, vin og olje. Nå ble «quatember-onsdagen» i desember gjort til en mariansk forberedelsesfest for julen, og denne dagens evangelium ble Lukasevangeliets fortelling om bebudelsen (Luk 1,26-38). Dermed ble denne onsdagen til den første Bebudelsesdagen.

Men det er ikke bevart noen henvisninger til Bebudelsen som liturgisk fest før på 600-tallet, selv om den ofte nevnes som begivenhet. Den første gangen festen nevnes, er på konsilet i Toledo i 656, men da må den allerede ha vært feiret en tid og da på 25. mars, for konsilet påpekte problemet med å feire festen på en dato som kan falle i fastetiden. Den hellige Ildefons av Toledo, som døde i 668, skrev en messe for Bebudelsen som skulle feires nøyaktig en uke før jul, den 18. desember. Denne minnedagen ble senere feiret i mange bispedømmer under navnet Exspectatio partus, «forventning til fødselen» eller «Marias forventning». Kirken i Milano feiret denne festen på siste søndag i advent. Minnedagen er senere forsvunnet og glemt. Men adventsliturgien har alltid inneholdt spor etter feiringen av bebudelsen, og det gjør den til denne dag.

Bebudelsen av Dante Gabriel Rossetti (1828-1882), 1849-50, Tate Gallery, London

På synoden Trullanum (II) i 692 ble det erklært at festen skulle markeres den 25. mars, selv om den falt i fastetiden. På samme tid dukker de første bevisene opp på at festen ble feiret i Roma, det skjer i Liber Pontificalis av den greske pave Sergius I (687-701). Han innførte festen i 692. På 700-tallet var feiringen av festen vidt utbredt, men på noen steder fortsatte en stund feiringen den 18. desember. Festen for bebudelsen har hatt ulike navn. I Liber Pontificalis ble den kalt Annuntiatio Domini (Herrens bebudelse), mens også navnene Conceptio Christi (Kristi unnfangelse) og Incarnatione Christi (Kristi Inkarnasjon) var i bruk. Dette viser at festen opprinnelig var en Kristus-fest til minne om hans unnfangelse, snarere enn en Mariafest. Men samtidig kalles den i andre kalendere allerede Annuntiatio Mariae (Marias bebudelse). Da festen ble etablert i Roma, het den «Herrens bebudelse». Men i 692 innførte den hellige pave Sergius I (687-701) den som en Mariafest sammen med festene Kyndelsmesse (nå Herrens fremstilling i templet) og Marias fødsel. I over tusen år ble den deretter feiret som en Mariafest med navnet Annuntiatio Beatae Mariae Virginis, altså «Den salige Jomfru Marias bebudelse». Pave Leo XIII (1878-1903) ga i 1895 festen rang av «dobbel av første klasse».

Bebudelsen av Federico Barocci (1592-96), Santa Maria degli Angeli, Perugia

For å understreke at dagen er en Kristus-fest, fikk den i liturgireformen i 1969 etter Andre Vatikankonsil (1962-65) navnet Annuntiatio Domini, «Herrens Bebudelse», men uten å ville redusere Marias rolle i denne store frelseshandlingen. Den ble også gjort til høytid (solemnitas) i den nye kalenderen. Samtidig fikk festen for «Marias renselse», Festum puraficationis Beatae Virginis Mariae, navnet «Herrens fremstilling i templet» for å understreke også denne festens innhold som en Kristusfest.

Hvis 25. mars faller på en fastesøndag, feires den mandagen etter. Hvis dagen faller i Den stille uke eller (meget sjelden) i Påskeoktaven, feires den mandag etter Påskeoktaven.

Bebudelsen har siden slutten av middelalderen vært en av de mest populære motiver i kunsten. Dagen er avmerket på den norske primstaven. Fra det tidligere navnet på festen, «Guds mors bebudelse» (Annuntiatio Mater Dei), utviklet seg på italiensk jentenavnet Annunziata, med navnedag 25. mars.

Engelen Gabriels hilsen ved Bebudelsen: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!» (Luk 1,28) ble til den inderligste bønn til Guds Mor i den katolske kirken, Ave Maria (offisiell norsk katolsk versjon: «Hill deg Maria, full av nåde!»). Den salige pave Urban II (1088-99) bestemte i 1095 at kirkeklokkene skulle slå til Angelus-bønnen for å hilse Guds Mor og be om hennes beskyttelse tre ganger hver dag, morgen, middag og kveld. I middelalderen falt folk på kne tre ganger daglig på dette tegnet, hvor de sto og gikk. Angelus har «gjennom århundrene bevart sin verdi og friskhet med sin enkle struktur, bibelske karakter [...] kvasi-liturgiske rytme som de ulike tidene på dagen helliggjøres gjennom, og ved sin åpenhet til Påskemysteriet».1 Det er derfor «ønskelig at ved noen anledninger, spesielt i ordenskommuniteter, i helligdommer viet til Jomfru Maria og ved møter eller kongresser, Angelus blir høytidelig resitert ved å synge Ave Maria, proklamere evangeliet om Bebudelsen»2 og ved ringing med klokkene.3

Pave Benedikt XIV (1740-58) bestemte den 2. april 1742 at Angelus i Påsketiden skal erstattes av antifonen Regina Coeli. Denne antifonen, som trolig daterer seg fra 900- eller 1000-tallet,4 forbinder elegant mysteriet av Ordets inkarnasjon (quem meruisti portare) med Påskebegivenheten (resurrexit sicut dixit). Det kirkelige fellesskapet adresserer denne antifonen til Maria for hennes sønns oppstandelse. Den henviser til og avhenger av engelen Gabriels oppfordring til Guds ydmyke tjenerinne om å glede seg fordi hun var kalt til å bli mor til den frelsende Messias (Ave, gratia plena). I likhet med Angelus kan resitasjonen av Regina Coeli noen ganger få en høytidelig form ved at antifonen synges og evangeliet om Oppstandelsen proklameres.5

Engelens hilsen er hovedbestanddelen i rosenkransbønnen.6 Rosenkransen eller Maria-psalteret er en av de ypperligste bønnene til Guds Mor.7 Derfor «har de romerske paver gjentatte ganger formant de troende til en hyppig resitasjon av denne bibelsk inspirerte bønnen som er fokusert på kontemplasjon av de frelsende begivenheter i Kristi liv og deres nære forbindelse med hans jomfruelige mor. Verdien av og kraften i denne bønnen har ofte blitt attestert av hellige biskoper og av dem som har en langt fremskredet hellighet i sitt liv».8 Rosenkransen er først og fremst en kontemplativ bønn som krever «en rolig rytme eller til og med en mental dveling som oppmuntrer de troende til å meditere over mysteriene i Herrens liv».9 Dens bruk er uttrykkelig anbefalt i formasjonen av klerikere og ordensfolk og i deres åndelige liv.10

Evangeliet for Herrens Bebudelse er selvsagt Lukasevangeliets beretning om engelens besøk hos Maria (Luk 1,26-38). Der fortelles det om Guds avgjørelse om å gjøre Maria til mor for hans sønn. Dette barnet «skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme» (v. 32-33). Marias selvoppofrende samtykke og den inkarnasjonen av Guds sønn som dette samtykket gjør mulig, markerer begynnelsen på den messianske tidsalder, Kristi mysterium, Guds nye pakt med menneskeheten. Dette er en gave inspirert av Guds uutgrunnelige nåde. Men Marias (underordnede) rolle som «Herrens tjenerinne» (v. 38) kan og må også understrekes. I henne oppfylles «Immanuel-tegnet» som lesningen fra Det gamle testamente taler om (Jes 7,10-14).

Den andre lesningen (Heb 10,4-10) omslutter i en enkelt visjon Inkarnasjonens mysterium og påskens frelsende mysterium. Den forteller oss at Kristus ved sitt komme til verden sier: « Slaktoffer og gave ville du ikke ha, men et legeme gjorde du i stand til meg (…) Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud» (v. 5 og 7). Fra dette konkluderer Hebreerbrevet: «I kraft av denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle» (v. 10). Hallelujaverset synger jublende om festens mysterium med ordene fra Johannesevangeliets prolog: «Halleluja! Ordet ble menneske av kjøtt og blod og oppslo sin bolig iblant oss. Og vi har sett hans herlighet. Halleluja!»

Festens prefasjon takker og priser Gud fordi «Maria (…) bar ham kjærlig i sitt rene skjød. Slik ble løftene til Israels barn fullbyrdet». Med tro på Inkarnasjonens mysterium (kollektbønnen) ber Kirken om at hun i dette mysteriet må se sin egen opprinnelse (bønnen over offergavene), at Gud må gi henne del i hans sønns guddommelige natur (kollektbønnen), og at vi «ved hans oppstandelse når frem til den evige glede» (slutningsbønnen). I likhet med på juledag kneler prest og menighet i tilbedelse under Trosbekjennelsens ledd om Kristi unnfangelse og fødsel (Et incarnatus est…).11