Den hellige Mathilde (~895-968)

Den hellige Mathilde (Mechthild, Matilda, Maud, lat: Mathildis) ble født ca 895 i Engern i Westfalen i Tyskland som datter av grev Dietrich (Theoderik) av Sachsen og Reinhildis av Danmark, som var av dansk-frisisk slekt. Hun var oldebarn av den berømte hertug Widukind av Sachsen, som ledet sakserne i deres lange kamp mot Karl den Store. Foreldrene lot henne oppdra i klosteret Herford ved Teutoburger Wald, hvor hennes mormor Maud var blitt abbedisse etter at hun ble enke. Der vokste Mathilde opp til å bli en vakker, lærd og from ung kvinne.

Som 14-åring ble hun i 909 gift i Walhausen med Henrik, sønn av hertug Otto av Sachsen og senere tysk konge som Henrik I Fuglefangeren. Han hadde først vært gift med den unge enken Hatheburg, men det ekteskapet ble erklært ugyldig. Han hadde sitt tilnavn fordi han var så glad i falkejakt. Det ble et lykkelig ekteskap hvor Mathilde hadde en beherskende innflytelse på mannen. Mathilde ble mor til fem barn: Den senere keiser Otto I, Gerberga (som ble gift med hertug Giselbert av Lorraine og deretter med kong Ludvig IV av Frankrike), Hedvig (som ble mor til Hugo Capet), Henrik den Trettekjære av Bayern og den hellige erkebiskop Bruno I av Köln. Gjennom Henrik av Bayern ble hun farmor til den hellige keiser Henrik II.

Otto var født i 912, like før faren overtok som hertug etter sin far. Da kong Konrad døde barnløs i begynnelsen av 919, ble Henrik Fuglefangeren valgt til konge av de tyske fyrstene i Fritzlar. Henrik var konstant i krig, og både han og hans undersåtter tilskrev hans suksesser like mye til hans fromme dronnings bønner som til hans egen dyktighet. Hun levde som en ordenskvinne i det kongelige palasset, sjenerøs og elskelig mot alle. Hennes mann, som stolte fullstendig på henne, blandet seg sjelden inn i hennes sjenerøse almisser eller motsatte seg hennes fromme øvelser. Han døde i 936, og da Mathilde fikk nyheten, tok hun straks av seg juvelene hun bar som tegn på at fra det øyeblikk hadde hun gitt avkall på sin stillings prakt.

Etter Henriks død i 936 mente Mathilde at den nest eldste sønnen, Henrik, som var hennes favoritt og «født under purpuret» skulle etterfølge faren, basert på bysantinsk kronerett. Hun overtalte noen få adelsmenn til å stemme på ham. Men Otto ble valgt og kronet til kong Otto I (936-73) den 8. august 936. Men Henrik, med tilnavnet den Trettekjære, aksepterte ikke avgjørelsen og prøvde tre år senere å rive til seg tronen med makt. Men han mislyktes og måtte søke fred. Mathilde klarte å skape fred mellom dem, og Otto benådet ham, og etter morens anmodning ble Henrik hertug av Bayern. Men Otto, som var provosert av at moren favoriserte Henrik, behandlet henne senere svært dårlig. Men Henrik viste seg også utakknemlig mot henne. Begge klaget blant andre ting på morens gavmildhet overfor de fattige og overfor Kirken. Men i de 32 årene Mathilde var enke, bar hun hele tiden tålmodig over med sønnene. Hun bemerket med et snev av humor at det var en trøst å vite at hennes sønner nå var enige, selv om det bare var for å straffe henne.

Mathilde var også en kamp- og maktbevisst dronning, som handlet mer etter en herskertankegang enn etter moderlig-familiære hensyn. Hun støttet sin svigersønn Giselbert mot Otto I, og hadde vel det avgjørende ord da hennes yngste sønn Bruno fikk hertugdømmet Lorraine som len. Men for å fjerne mulig fremtidige klager ga Mathilde sin arv til sine to sønner og trakk seg tilbake til landeiendommen der hun var blitt født. Men ikke før var hun borte før Henrik ble syk og statsaffærene begynte å gå dårlig. Dette ble tolket som en straff for de to herskernes dårlige behandling av sin mor. På anmodning av adelen og presteskapet klarte Ottos kone Edith å snakke mannen til fornuft, og han ba sin mor om tilgivelse og ga tilbake alt han hadde tatt fra henne. Mathilde tilga sine to sønner og vendte tilbake til hoffet, hvor hun tok opp sitt nestekjærlige arbeid. Fra 947 holdt hun seg trofast til sin eldste sønn.

Men Henrik fortsatte å være en kilde til sorg. Han gjorde på nytt opprør mot Otto i 953 og senere slo han med stor grusomhet ned et opprør blant sine egne bayerske undersåtter. Da Mathilde så ham for siste gang i 955, profeterte hun hans død og tryglet ham om å angre og gjøre bot før det var for sent. Da nyheten om hans død kom, slo den henne nesten til jorden. Da Otto i 962 dro til Roma for å krones til keiser, var det Mathilde som styrte i hans fravær. Denne kroningen regnes som starten på Det hellige romerske imperium av tysk nasjon. Hun fikk også oppleve sønnesønnen Otto IIs kroning til medkeiser i 967. Da Otto IIs sønn Otto III døde barnløs i 1002, ble Henrik av Bayerns sønn, den hellige Henrik II, tysk konge og senere keiser.

Den siste familie samlingen fant sted i Köln påsken 965. Keiser Otto I var der sammen med Mathildes andre overlevende barn og barnebarn. Etter denne tiden tilbrakte hun det meste av tiden i sine monastiske grunnleggelser. I 929 hadde mannen Henrik gitt henne en svært stor enkeformue, og den hadde hun rundhåndet brukt til å grunnlegge klostre for både munker og nonner i Quedlinburg (klostrene St. Servatius og St. Wigbert), Pöhlde i Braunschweig (hvor hun hadde 3.000 munker), Enger og Nordhausen, alle i Harz og omegn. Til slutt trakk hun seg tilbake til kvinneklosteret i Nordhausen. Benediktinerne regner henne blant sine oblater.

Mot slutten av 967 ble en feber som en tid hadde plaget henne, plutselig verre. Hun forsto at hun var døende og sendte bud på Richburga, hennes tidligere hoffdame, nå abbedisse i Nordhausen, og sa at hun måtte dra i all hast til Quedlinburg. Hun forklarte at det for lenge siden var bestemt av hennes mann Henrik at det skulle være deres begravelsessted. Den siste flyttingen ble foretatt i januar 968. Hennes barnebarn, biskop Vilhelm av Main, besøkte henne, hørte hennes skriftemål og salvet henne. Hun ønsket å gi ham en gave og spurte abbedisse Richburga om det fantes noen ting tilgjengelig. Siden alle hennes eiendeler nå var delt ut til de fattige, var det ingenting igjen bortsett fra hennes eget liksvøp. Hun sa: «Gi det til biskop Vilhelm. Han vil trenge det først... Når jeg dør, vil det folkelige ordtaket vise seg å stemme: slektninger finner alltid de nødvendige midler til en bryllupskjole eller en begravelse».

Biskop Vilhelm døde 12 dager før sin bestemor. Hun døde den 14. mars 968 i Quedlinburg. Hennes legeme var blitt fraktet til kirken da det kom sendebud fra hennes datter Gerberga med et klede brodert med gull, akkurat i tide til å legges over kristen. Mathilde ble gravlagt i domkirken i Quedlinburg ved siden av sin mann og hadde stort ry for godhet blant folket. Hun ble æret lokalt som helgen straks etter at hun var død. Allerede av sin første biograf, munken Widukind av Corvey, ble hun kalt Mirae sanctitatis femina, «Kvinne av underbar hellighet».

Hennes minnedag er 14. mars. Hun blir fremstilt som dronning med pisk og kirkemodell, mens hun deler ut almisser. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.