Den hellige Mauritius av Agaunum (d. 302)
Minnedag: 22. september
Den hellige Mauritius (Maurice, Moritz) kom fra Theben i Øvre Egypt og hans navn betyr på koptisk «offiseren fra sør». Han led martyrdøden sammen med flere andre navngitte deltakere i Den tebanske legion (Legio thebaica) i forfølgelsene under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305).
Dette regnes som historisk, men detaljene i deres legender er nok utbrodert en smule. Historien ble først nedtegnet rundt 445 av den hellige biskop Eucherius av Lyon (d. 494) i hans Passio martyrum Acaunensium. Han skriver at han vil la skrive ned hva han har hørt av biskopen i Genève, som igjen har hørt det av andre. Den salige dominikaneren Jakob av Voragine (ca 1226-1298) gjentar denne historien i sin verdensberømte Legenda Aurea, «Den gylne legende».
Legenden forteller at den hellige Mauritius skal ha vært maurer (det vil si neger, som man sa den gangen), derav navnet. Han var anfører (primicerius) for en legion som var rekruttert i Øvre Egypt (Theben) og sammensatt av bare kristne. Den kalles Den tebanske legion. Keiser Diokletians medregent Maximian Herculeus dro over Alpene med en hær som inkluderte denne legionen for å slå ned et opprør i Gallia som er kjent som Bagaude.
Ved Octodurum (nå Martigny/Martinach) ved elven Rhône ved Genève-sjøen (Lac Léman) fikk hele hæren ordre om før slaget å ofre til gudene på tradisjonelt romersk vis for å sikre militær suksess. Den kristne legionen nektet, og i et slags kristent mytteri trakk de seg tilbake til Agaunum i Wallis (nå Saint-Maurice-en-Valais) i Rhônedalen og slo leir der.
En annen versjon av legenden sier at legionen ble sendt for å utrydde alle kristne, men at Mauritius da svarte: «Vi er soldater, ikke mordere». Legionen nektet deretter å delta i nedslakting av medkristne, som de mente ikke var keiserens fiender i det hele tatt.
Som straff og avskrekking ble legionen desimert, det vil si at hver tiende mann ble henrettet. Det hadde ingen virkning, for offiserene Mauritius, Exuperius og Candidus manet sine menn til å stå fast ved troen. Da de fortsatt nektet å ofre til gudene, ble på nytt hver tiende mann henrettet. De øvrige sto like fast, og sa: «Vi har sett våre kamerater bli drept, men vi sørger ikke; vi gleder oss over den ære som er vist dem.» Da ble hele legionen på 6.666 (i følge en annen kilde 6.600) soldater slaktet ned til siste mann av keiserens hær. Dette skjedde i år 287. Blodbadet gikk inn i historien som den kristne samvittighetens triumf.
Etter blodbadet holdt voldsmennene et gilde. Da kom en gammel avskjediget soldat ved navn Viktor forbi. De innbød ham til å slå seg ned, men han bebreidet dem at de kunne feste og svire blant så mange døde. Da han til og med hørte at ofrene var kristne, brast han ut i gråt og jammer og tilsto at han selv var kristen. Han sørget over at han ikke hadde delt de andres martyrium, men fikk sitt ønske oppfylt, idet han øyeblikkelig ble drept.
Domenikos Theotokopoulos (El Greco) (1541-1614): Den hellige Mauritius og hans tebanske legions martyrium (1582), klosteret ved Escorial i MadridDet har vært livlig debattert hvor mye sannhet som ligger i denne historien. Det synes sikkert at en gruppe soldater ble martyrdrept ved Agaunum på slutten av 200-tallet, og at det må ha vært temmelig mange. Men som i historien om den hellige Ursula har nok antallet blitt sterkt overdrevet, og etter hvert het det seg at det var en hel legion, noe ettertidens snusfornuft mener er usannsynlig. Det er også helt usannsynlig at en hel legion på denne tiden var kristne. Historien kan ha blitt skapt av oppdagelsen av en massegrav kombinert med en lokal tradisjon om et slag.
Rundt år 380 ble relikviene gjenfunnet ved en klippevegg, og biskop Theodor i Wallis (Valais) lot rundt 369 - 391reise en liten kirke på stedet, som raskt utvidet seg til et valfartssted ved St. Bernhard-passet på den gamle veien fra Gallia til Italia. Relikviene ble fordelt på flere kirker. Ved beina skjedde mange mirakler, blant annet ble en kvinne plutselig leget fra sin gikt. Det har gjort Mauritius til skytshelgen for giktbrudne.
Stadig flere pilegrimer besøkte stedet, og et herberge ble bygd ved kirken. Kirken ble utbygd til en basilika, og et hospits ble grunnlagt. Dette var kimen til klosteret Saint-Maurice, grunnlagt på 500-tallet av den blodige Burgunderkongen Sigismund og støttet av burgundiske og frankiske herskere. Dette var det første klosteret i vesten hvor tidebønnene ble sunget kontinuerlig hele døgnet (på skift), og denne laus perennis er en tradisjon som har holdt seg til denne dag. I 1128 antok klosteret Augustins regel. I 1893 oppdaget man restene av en primitiv basilika fra 300-tallet.
Helt til i dag er klosteret ikke underlagt noe bispedømme, og siden 1840 har abbeden rang av titularbiskop av Betlehem. Fra 1782 til 1951 bar han til og med grevetittel. Fortsatt er det et kloster for augustinerkorherrer. Den ansvarlige biskopen hadde sete i Octodurum (Martigny/Martinach), men i dag er Sitten bispesetet. Saint-Maurices verdensberømmelse beror i dag særlig på deres rike kirkeskatt, den betydeligste i hele Sveits. Det ble laget sjeldent praktfulle relikvarer for martyrene fra Den tebanske legion. De mest severdige er Mauritius-skrinet og et hode-relikvar for den hellige Candidus (1150), gitt av huset Savoia.
Disse helgenene ble svært populære i vesten, særlig i Østerrike, Nord-Italia og Sardinia, og Mauritius er blant annet skytshelgen for Piemonte, Savoia og Sardinia, soldater, spesielt infanterister og den pavelige Sveitsergarden, vevere og fargere, særlig de som fremstiller gobelenger. Vi vet ikke hvorfor, men avbildningen av legionen på to berømte sett gobelenger, i Saint-Maurice i Vienne i Frankrike og i Saint-Maurice i Angers, kan ha skapt forbindelsen.
I kunsten fremstilles Mauritius vanligvis som en mørkhudet fotsoldat, eller like gjerne som ridder i rustning til hest med en fane. Fra fremstillingen av de tebanske legionærene med mørk hudfarge kommer den tidligbarokke tradisjonen med å fremstille en av vismennene ved krybben som svart konge. I den ottonske og saliske keisertiden fikk Mauritius status som rikspatron for imperiet, og ved hans alter i Peterskirken i Roma fikk den kronede keiseren overlevert sverdet. Mauritius' sverd ble siste gang brukt i kroningen av den østerrikske keiseren Karl som konge av Ungarn i 1916.
Den hellige Mauritius i domkirken i Magdeburg, 1200-tEt av sentrene for Mauritius-kulten var Magdeburg, hvor Otto I i 937 stiftet et kloster til ære for ham, og senere ble han også vernehelgen for domkirken. De mest kostbare relikviene man hadde her, var Mauritius' hodeskalle og banner. Vi vet at Mauritius ble feiret i Skåne på 1000-tallet. Over 70 byer og landsbyer bærer hans navn – 52 bare i Frankrike. I 1991 ble 1700-årsjubileet for martyriet feiret, og ved den anledning ble deler av relikviene av Mauritius, Cassius og Florentius gitt til den koptiske kirken i Egypt.
Mauritius er den tapre soldat, som adlyder innenfor sin samvittighets grenser, men ikke lenger. Hans navn står i Martyrologium Romanum, den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke. I den romerske messebok har festen blitt feiret siden rundt år 350 på 22. september, og fra 700-tallet var den allmenn. I 1969 ble festen fjernet fra den universelle kalenderen og henvist til lokale kalendere. Det finnes også lokale minnedager i forbindelse med Mauritius' relikvier: i Magdeburg 25. februar (ankomst av relikvier) og 29. september (ankomst av hoderelikvie), i Genève 26. oktober (gjenfinning av relikvier) og i Angers 2. desember (translasjon av armrelikvie).